Adam Egede-Nissen

Fra NKP Bibliotek
Hopp til: navigasjon, søk
Adam.jpg

En Pionér

Adam Egede-Nissen (1868-1953), opprinnelig fra Levanger. Student 1886. Postmester i Vardø og representant på Stortinget for arbeiderne og fiskerne i Venstre 1900. Kjent lederskikkelse i kampen for unionsoppløsningen med Sverige 1905. Medlem av DNA 1906 og representerte partiet på Stortinget til 1912. Ordfører i Stavanger 1916-19. Stortingsmann igjen 1922-24. Medlem av DNAs landsstyre. Gikk i 1923 med fløyen som dannet Norges Kommunistiske Parti. Drivende kraft i antikrigsbevegelsen i 30-årene, i en rekke kulturorganisasjoner og Sovjetunionens Venner. Medlem av NKPs sentralkomite, formann i NKP 1934.


Artikkelen er hentet fra NKPs jubileumshefte: 50 år i kamp 1923-1973



Adam Hjalmar Egede-Nissen ble født i Øver-Rinnan i Levanger i 1868. Faren var lege - av dansk-holstensk slekt - berømt for sitt hissige gemytt og sin faglige dyktighet, glad i jakt og friluftsliv, noe han fikk god anledning til som distriktslege nordpå. Adam Egede-Nissen sier om seg selv at bade naturgleden og his'sigheten er en arv fra den kortvokste, bredbygde faren som i 1860 meldte seg som lege hos Garibaldi, og ble antatt som frivillig i Garibaldis friskare på Sicilia.

Og om lille Adam var en hissgpropp, så var han også en glad gutt med sans for lek og turer. "Jeg vet alltid når det er deg som kommer," sa moren, "for du synger bestandig." Men snart kom alvoret også inn i yngsteguttens liv, det ble "bade den "borgerlige realskole" og latinskole. - Adam mislikte grundig det gamle skolesystemet med prylestraff og tørrpugging, men han må ha lært det han skulle, for student ble han. Helt upåvirket av politikk var han ikke, som de fleste av kameratene var han orientert til venstre, det var ideene fra den franske revolusjon snarere enn begivenhetene i Norge som gjorde at han, om enn uklart, allerede i ungdomsårene ventet at en verdensomfattende omkalfatring av gamle systemer matte komme.

Unge Adam var altså blitt student. Høsten etter artium ble han i tillegg postassistent på hurtigruta. Postverket skulle rekrutteres med studenter, og Adam tenkte han skulle få lest endel ved siden av. Dette avstedkom endel hevede øyebryn, en kveld fikk han følgende bemerkning fra kapteinen på "Orion": - Nei, no har eg sett det og! Postassistenten sitter gud hjelpe meg og studerer gresk!" - Hvordan det nå enn var, så mye lesing som han hadde tenkt seg, ble det ikke, og han søkte seg til Kristiania. Hans første tjeneste var på natttoget til Sverige, ved siden av fortsatte han studiene. Han forkastet jussen, som han først hadde tenkt seg, og begynte å lese språk. På denne tiden så han meget til onkelen, dr. Oscar Nissen, som ifølge Adam Egede-Nissen selv er den av hans slekt som fikk størst betydning for ham. Han var en virkelig banebryter både som nasjonal og sosial frihetskjemper, og i tillegg til dette den norske total-avholdsbevegelses største forkjemper, noe som kom til å prege Adam Egede-Nissen hele hans liv.

Året 1889-1890 var viet studiereise - for Postverket, og da han kom tilbake lå det anmodning til ham om å melde seg i Bergen som sekretær, bokholder og reserveekspeditør for postmesteren der. Her ble han i seks år, en strevsom, men morsom tid med hardt arbeid og mange reiser, for en ganske ung postfunksjonær, proppende full av ambisjoner og reformiver. Her giftet han seg også, i 1892, med Georga Wilhelma, kalt Goggi. Men også kveldene måtte ofte nyttes til arbeid, vesken han hadde med hjem var altfor ofte full av papirer, og Goggi som var ny som kone og også må ha hatt sine ambisjoner, ville sitte oppe med mannen. Som regel måtte han vekke henne med ordene: - Nå må du våkne, for nå skal du sove!

Politisk var han venstre, uten til nå å komme aktivt med. Men han fulgte ivrig med i hva som hendte på Stortinget, og ble på denne tiden svært opptatt av den faglige organisasjonens betydning, en interesse han anvendte i sin egen forening. Langt fremme var han også i andre ting - vi ser at han allerede i 1895 agiterte sterkt for likelønn for kvinner i postetaten! I 1897 ble han tilsatt som postmester i Vardø - med dette slutter Bergenstiden og han reiste hjem til sin barndoms landsdel.

Med kone og tre barn reiste han nordover. 11 døgn fra Bergen til Vardø. Her skulle han bli til 1911, - og herfra kom han på Stortinget for første gang, som representant for Finnmarksbyene. Få har som han talt landsdelens sak, både med varme og harme! Da han vel hadde fått postverket i gjenge, begynte han å se seg om i byen, og agitatoren i ham fornektet seg ikke. Det første han gjorde var å ta hånd i hanke med brennevinsskjenkingen, den ulovlige sådan, til fiskerne, som ikke hadde andre steder å være enn snuskete kafeer når de kom fra sjøen og hadde fått oppgjør for fangsten. Han fikk igang en forening, den første i sitt slag, med foredrag, musikk og opptredener av den stedlige amatørteaterforening. "Solrenningen" het den, og det ble en stor suksess. I 1898 reiste han til Russland. Det var selvsagt postsaker det hovedsakelig dreide seg om, men også ønsket om å lære russisk. Russerhandelen var stor i Finnmark og Troms, og han mente det var nødvendig å kjenne dette språket. Året etter kom han inn på den politiske arena for alvor. Det var i første omgang avholdssaken som fikk ham inn i aktivt politisk arbeid, den 16. januar ble han av fiskerne, arbeiderne og håndverkerne i samarbeid med avholdsfolket valgt inn som formann for Vardø venstreforening. Til nå hadde han bare vært opptatt av arbeidernes og fiskernes kår kulturelt, etter dette begynte kampen for å heve deres økonomiske nivå. Med dette for øyet begynte arbeidet. Det var en stillferdig, men stor forskjell, noe som skulle markere overgangen til en ganske annen politisk stillingstaken med årene for Adam Egede-Nissen.

Det var meget å tordne mot og kjempe for. Høyre hadde en grunnfestet stilling her oppe på Finnmarken, og handelsmennenes utbytting av fiskerne satte dem i et utålelig avhengighetsforhold. De russiske oppkjøperne stilte ganske annerledes fordelaktige betingelser, og dette ble møtt av sterke reaksjonære mottrekk fra handelsstanden. Det hastet nå med å samle fiskerne om et arbeid som gikk ut på å motvirke dette, sammen med arbeidere og småhåndverkere.

Det ble mange møter og foredrag, og stortingsvalget ble forberedt grundig. Det var heller ikke fritt for mottrekk og intriger fra motstanderne, men stemningen blant "småfolk" kom tydelig fram i den replikken en baker i Vardø ga en stemmefisker fra Høyre: - No skal De gå hjem og legg dokk, Vi vet kem vi vil stem på til stortingsmann. - Og valgt ble Egede-Nissen.

Han var stortingsmann fra 1900-12, de to første periodene valgt av Venstre, de to siste av Arbeiderpartiet, som han sluttet seg til høsten 1905. På tinget var han fra 1903 sitt partis representant i militærkomiteen, og viste seg her som en ivrig antimilitarist. Den første vinteren sørpå tilbrakte han fritida med å holde foredrag tre kvelder i uka. Blant annet pløyde han gjennom hele Østfold med det resultat at hele arbeidsstokken ved cellulosefabrikkene ble organisert. Selv sier han dette om den vinteren: "Det er enkelte hendinger i livet som kan bli noe av en skjebne. For meg ble møtet med de arbeidsløse det." Han begynte å forstå den usikkerheten som preget arbeiderne i det kapitalistiske samfunnet, og deres motvilje mot "arbeidsstuer" og forsorgsvesen. Altså startet han sitt eget "forsorgsvesen". Det var et slit, men likevel oppmuntrende. Penger ble ikke gitt ut, derimot mat. Man kom i diskusjon med politiet, som ikke ville godkjenne komiteen deres fordi den besto av 7, av dem 4 "tyvsdømte". De fire svarte: Tror Dere vi vil gjøre skam på'n Egede-Nissen og skjemme oss ut for han!" Komiteen fikk fortsette. Han skjønte godt at komiteens arbeid bare var en dråpe i havet, men bak det så han hele problemet rulle seg opp. Han tok opp saken i Stortinget. Hans mosjon om arbeidsløshetsstatistikk fikk ikke tilslutning, Men han fikk takkebrev fra arbeiderklassen. Ellers var det hvalfredningen på Finnmark, veier til fiskeværene(!), innskrenkning av våpenøvelser til fordel for de arbeidsløse og mer fridager for arbeidere blant mange andre ting som ble tatt opp denne første perioden, sammen med kampen for fagforeningsloven, som møtte stor motstand i Stortinget.

Det var på den første skandinaviske arbeiderkongress i København i 1901 at han første gang møtte russiske sosialister, bl. a. Vincent Gårder. Det var også her at han tilbød å være behjelpelig med å smugle sosialistiske skrifter inn i tsar-Russland over Vardø. Det ble ordnet via tønner med saltet fisk, og gikk godt en stund til det hele ble oppdaget, men de tapte ikke motet og fortsatte ad andre veier. Russlands sak møtte stor motstand i det nye og presumptivt demokratiske Norge, og store slag ble utkjempet pr. stortingssal og talerstol. Det var travle år, barneflokken utvidet seg også stadig, og når "ungene til Egede-Nissen" reiste alene land og strand rundt med rutebåt til sine agiterende foreldre, hendte det at de skrev seg inn i passasjerlista som "Egede-Nissens samlede verker".

I disse årene sto fredssaken for ham som den altoverskyggende sak også for arbeiderne, sammen med kampen for å få noen nyere og mer radikale folk inn i partistyret. Saker han var med å ta opp i disse årene var bl. a. nattarbeidet i bakerfaget, helligdags- og nattarbeidet i Drammensvassdraget og arbeidsledighetskassene. I 1911 ble Egede-Nissen utnevnt til postmester i Stavanger, og helt fra starten av engasjerte han seg sterkt lokalt. Alt i 1913 ble han bystyremedlem og i 1915 ble han valgt til byens ordfører. Bolignød og dyrtid var viktige merkesaker. Han var formann og medlem av en rekke råd og utvalg, og mye fritid ble det ikke. Men som han selv sa: "- jeg likte å sette de kommunale hjul i sving og passe på at de ikke gikk i stå..."

Da krigen var over, kom den russiske revolusjon. Nå brente han etter å komme dit og se det hele på nært hold. I nyttårshelgen 1918 reiste han, og hadde samtaler med en rekke av dem som sto i sentrum - Alexandra Kollontay, Maria Spiridovno, Lenin . . . Og han var med på formøtet til den Kommunistiske Internasjonale. Dette gjorde sterke inntrykk. Da han kom hjem agiterte han med ny kraft for det nye Sovjet, og postkontoret i Stavanger stengte han den 21. juli 1919 for å lede den demonstrasjon Arbeiderpartiet hadde utlyst over hele landet for å uttrykke sin sympati for de russiske arbeideres kamp mot kapitaliststatene. Det ble sak av det, - men påtalemyndighetene fikk ikke medhold i at Egede-Nissens medvirkning til arbeidsstansen skulle medføre "tap av embedet." Han slapp med bot.

I disse årene økte arbeidsløsheten og krisene. Det var år preget av store forhåpninger og bitre skuffelser. I perioden 1922-24 kom han på Stortinget igjen for Arbeiderpartiet i Stavanger. Dette var det første storting med en kommunistisk stortingsgruppe, ledet av Scheflo. Det man i første rekke kjempet for var handel med Sovjet, bekjempelse av dyrtiden, Grønlandssaken, og den hissige debatten om hærens budsjett og fascismen. Så kom splittelsen i Arbeiderpartiet. Egede-Nissen fulgte kommunistene og ble neste år ikke gjenvalgt til tinget. Men han fortsatte å arbeide politisk i Stavanger. Etter 47 år i postetaten sluttet han, og besluttet seg til å vie resten av sin tid til den andre delen av sitt liv, den delen han hadde vært i med fullt hjerte.

I 1933 flyttet han til Oslo etter en reise i Sovjetunionen, her slo han seg ned i Bærum. Kongressene, foredragene og det politiske arbeidet fortsatte. 1 1933 ble han valgt som formann i NKP, og her var han til krigen kom. Æresmedlem ble han i 1946. Selv sier han at det ikke var mye ved teoretiske studier han kom fram til sosialismen, det var i første rekke livet selv som ble han læremester, - fra ungdomsårene i Finnmark sammen med arbeiderne og fiskerne der, til aktiv deltakelse og kamp rundt i hele landet.