1998

Russlands dilemma og vestens medansvar.

Russland er i likhet med andre land i det tidligere Sovjet-Unionen kommet i en katastrofal økonomisk situasjon som rammer millioner mennesker.

Skyldes dette naturkatastrofer med tørke, oversvømmelser o.l.? Nei, det skyldes Jeltsin-regimets svik mot folket. Etter kontrarevolusjonen i 1990 har dette regimet maktet å omskape samfunnet fra en supermakt til et U-land, fra en sosial velferdstat til et land med mafia og rikfolk.

Denne forandring har skjedd med medvirkning fra den kapitalistiske verden i vest. Milliarder på milliarder er pumpet inn i landet av Verdensbanken og det internasjonale valutafond. Betingelsene har vært at det gjennomføres "reformer" som tilgodeser en kapitalistisk markedsøkonomi.

For slikk og ingenting er landets rikdommer, som tidligere var samfunnseid, solgt til innenlandske og utenlandske spekulanter, som etterhvert har plassert sine overskudd i vestlige banker mens industrien er blitt redusert til et minimum. Landet er derved havnet i en økonomisk bakevje uten historisk sidestykke, med gallopperende inflasjon, titalls millioner arbeidsløse, manglende lønnsutbetaling, pensjonister som mangler til livets opphold, stadig lavere levealder, barn som sulter og er henvist til gata som tiggere. Dette er sannheten om Jeltsin-regimets "kapitalistiske eksperiment".

Vesten applauderte Jeltsins maktovertakelse, beskytningen av parlamentet og valgseier etter ensrettet valgkamp. Clinton og Kohl startet opp denne applausen og ble akkompagnert av Gro og til og med Erik Solheim på vår hjemlige arena.

I dag samles det inn mat og klær til nødlidende i vårt nabo-område i Nord-Vest-Russland. Det er en velmenende handling, som ikke kan løse problemene for de millioner russere som lider. Det bør stilles spørsmål om at de samfunn i vest som har vært medvirkende til Jeltsin-regimets svik mot folket bør delta med større innsats for de nødlidende, istedenfor å fortsette med støtte til markedsøkonomiske "reformer".

Det er nå dannet en ny regjering i Russland, hvor også kommunistene er med. Fra å være forbudt har nå kommunistene igjen blitt en faktor for å redde Russland, og har tatt ansvaret for dette. Men den nye regjering, som har støtte i Parlamentet, står overfor en nesten umenneskelig oppgave, etter at Jeltsin-regimet har kjørt landet i grøfta. Og presidenten og hans junta holder fortsatt i tømmene.

Istendenfor å støtte opp om Jeltsin-regimet og kapitalistiske markeds-"reformer" må de krefter støttes som går inn for en total omlegging av politikken, som kan gjøre slutt på den uverdige og tragiske situasjon for det russiske folk. Det bør være en solidaritetsplikt, ikke minst for arbeiderbevegelsen.

Edvard Schanche
Internasjonal sekretær
Norges Kommunistiske Parti

Print Email

Protester mot NATO-krigshissing

Mange steder i Europa har det reist seg en opinion mot B-52-diplomatiet til NATO med USA og Storbritannia i spissen. I Brüssel, Oslo og Trondheim har det vært demonstrasjoner, i Trondheim med støtte fra LO lokalt. I Tromsø gikk ei tverrpolitisk gruppe klart ut mot krigshissingen, og tidligere stortingsrepresentant for SV Rolf Ketil Bjørn (i forsvarskomiteen) uttalte seg i lokalradio og -presse mot NATO-opplegget.

At progressive av noen som helst avskygning derimot støtter angrep av B-52 med krysserraketter - jernneven til Strategic Air Command i USA - er oppsiktsvekkende. At den "modernistiske", humanmilitaristiske utartingen til Erik Solheim skulle få flertall i SVs stortingsgruppe, er nedslående.

Så er det også en opinion innad i partiet SV med mål å få et vedtak mot bombing i landsstyret (21. november). Innvendingene er framført av Åshild Fause (landsstyret) og Vidar Eng (leder i Troms SV).

Norges Kommunistiske Parti i Troms, som deltar i det tverrpolitiske initiativet mot bombing av Den føderale republikken Jugoslavia, hilser velkommen initiativet fra Troms SV.

Torstein Engelskjøn
Leder Troms Distrikt av
Norges Kommunistiske Parti

Print Email

100 millioner til flyktninger. Milliarder til bomber!

I fjernsynshuset på Marienlyst i Oslo søndag kveld under TV-aksjonen "På flukt i eget land" var det "en svært god stemning". Kjendis-bøssebærerne Yngve Hågensen, Thorbjørn Jagland, Bjørn Tore Godal, Jan Petersen, Karl Glad, Gro Balas, Ditlev-Simonsen, Ole Paus m.fl.ankom og berettet at dette hadde vært moro, og at givergleden hadde vært stor.

Til sammen kom det inn ca. 125 millioner medregnet regjeringens 20 millioner. Disse skal ifølge flyktningerådet gå til fire hovedsatsingsområder for aksjonen: Aserbajdsjan, Sentral-Afrika, Colombia og hva som aksjonen omtales som "det tidligere Jugoslavia".

125 millioner kroner er en en god del penger, selv om det er for lommerusk å regne for Norges storspekulanter og rikmenn. Og pengene vil så avgjort komme godt med der de skal brukes. Slik har vel også enhver av giverne tenkt.

Ikke desto mindre har denne innsamlingsaksjonen en stygg bismak. For mens man fra Flyktningerådets side påberoper seg via TV-aksjonen å "synliggjøre flyktningespørsmålet", er Norge som nasjon med på å forberede Natos bombeaksjoner mot Jugoslavia. Dette landet har Norge aldri vært i konflikt med, og under krigen var det et lysende eksempel i krigen mot Hitler-fascistene og deres blodtørstige kroatiske handtlangere.

Det sier seg selv at dersom bombingen tar til, anført av USAs over 200 bombefly, vil dette føre til en betydelig forverring av situasjonen for folk som per i dag befinner seg i flyktningeleire og hvis antall øker parallelt med antallet av bomberaider. Alt nå har som kjent internasjonale hjelpeorganisasjoner trukket seg ut av Kosovo. Og hva vil ikke bombingen fra hundrevis av bombefly, ledsaget av norske kampfly F-16, koste i form av ødeleggelser og tap av menneskeliv?

Istedet for å dvele ved dette var altså kjendis-bøssebærerne i TV-programmet opptatt av å fortelle hvor mro det hadde vært å medvirke i "synliggjøringen av flyktningespørsmålet". Men det har da vitterlig vært svært så synlig i mange tiår. Det er nok i denne forbindelse å vise til de palestinske, kurdiske og afrikanske flyktningeleirer. og selvsagt trengs det penger for å lindre nøden i flyktningeleirene - overalt hvor de finnes.

Men nettopp derfor: Hva er et beløp på vel 100 MILLIONER kroner, mot de MILLIARDER som allerede er gått med til det store antall bombe- og kamp-fly, stasjonert i Jugoslavias umiddelbare nærhet - som på et gitt signal fra USA/NATOs overkommando - under påskuddet "å komme Kosovo-flyktningene til unnsetning"- kan ta til med sitt bombe-ødeleggelsesverk?

Alt dette gir meg en bismak, og den er besk!

Arne Jørgensen
Tidl. red. av NKPs
avis Friheten

Print Email

Natoutvidelse?

Det er forlengst slutt på den tida da det stod militærallianser mot hverandre i Europa - Nato og Warszawapakten.

Etter sammenbruddet i Sovjet og Øst-Europa, er sterke krefter i sving for å innlemme tidligere Warszawapaktland, samt tre tidligere Sovjetrepublikker, nemlig de baltiske land, i Nato. Både "gammelgutta" i Nato og de nye frierne er like ivrige på å få denne utvidelsen i stand.

Hva er vitsen, kan man spørre. Hvem skal være fienden?

Et tilbakeblikk på vår forholdsvis nære fortid kan være på sin plass. Det er, med en viss rett, blitt sagt og skrevet at de seirende stormaktene delte Europa i interessesfærer etter den 2. verdenskrig. Det må i den sammenheng ikke glemmes at både Romania, Ungarn og Bulgaria var fascist-stater som deltok på tysk side under krigen, helt til den Røde Armé feide gjennom disse landene i løpet av 1944. Da ble det innsatt, om ikke i første omgang kommunistiske, så ihvertfall sovjetvennlige regjeringer i disse landa.

Med den begrunnelse at Sovjet to ganger i løpet av 20 år var blitt angrepet vestfra, forlangte Stalin en buffersone med vennligsinnete ved sin vestgrense, og fikk forståelse for dette på Jalta-konferansen. På den konferansen var forøvrig Roosevelt så raus at han tilbød Sovjet en isfri havn i Nord-Norge, eksempelvis i Skibotn eller Narvik. Stalin reagerte ved å understreke at Sovjet ikke hadde noen territoriale krav overfor Norge.

I sommer ble det avholdt en Nordkalottkonferanse i Alta. Deltakerne var representanter for de kommunistiske partiene i de tre nord-norske fylker, fra Norrbotten, finsk Lappland og Murmanskregionen. På denne konferansen ga den russiske delegasjonen uttrykk for sterk uro over den planlagte Nato-utvidelsen. Å få tidligere fiender helt frem til egne grenser, så de på som er skrekkscenarium. Konferansen vedtok forøvrig, etter russisk initiativ, en uttalelse som gikk imot en Nato-utvidelse.

Senere har den russiske statsministeren primakov uttalt at Russland bestemt vil motsette seg at tidligere Sovjet-republikker blir Nato-medlemmer.

Dermed har vi det gående. Nato kan gjenta så ofte de vil at de ikke har agressive planer overfor noen stat. Det hjelper bare så lite, så lenge russerne føler seg truet.

Dette behøver man ikke være kommunist for å mene. Den tidligere USA-politikeren og diplomaten Georg Kennan, som stort sett hadde Sovjet som virkefelt, har offentlig gått ut mot Nato-utvidelsen, som han spår vil føre verden ut i en ny kald krig. Kåre Willoch uttalte seg i samme retning på TV nylig.

Våpenindustrien vil selvsagt gni seg i hendene om disse planene blir realisert, men alle vi andre må leve i en farligere verden.

Asbjørn Hortman
Landstyremedlem NKP

Print Email

Verdens mishandlete barn

NRK viser oss gjennom ulike reportasjer hvordan mange hundretusen barn rundt om i verden lever i sult, nød og fornedrelse. Vi har sett gatebarn i Mellom-Amerika som lever som tiggere og av den grunn blir trakassert, forfulgt og til og med banket opp og drept av det lokale politi. For å flykte fra denne elendige tilværelsen en stakket stund, ruser ungene seg ved å sniffe lim, med det til følge at helsen - spesielt hjernen og sentralnervesystemet - blir totalt ødelagt.

Fra land i det Fjerne Østen har vi sett hvordan barn blir brukt til prostitusjon, og for noen lusne kroner i lønn arbeider i industrien. Her blir det produsert klær og vevet tepper blant annet. Klær som vi i de rike land kler oss med, og tepper som vi smykker våre gulv med. Ingen av disse barna får leve et tilnærmet normalt liv som barn skal gjøre, med regulære måltider, legetilsyn og skolegang. Og svært få har en seng å sove i om natten eller noen som tar seg av dem.

De land hvor denne barnemishandlingen foregår, tilhører de som vi kaller den "frie verden". De er medlemmer av FN, og vi handler med dem. Selv om de bryter menneskerettene og FNs barnekonvensjon hver dag, har det ikke - med unntak av Burma- vært aktuell politikk for oss i den rike del av verden å innføre handelsboikott overfor dem. Hvorfor ikke? Er ikke daglig og systematisk barnedrap og mishandling fra samfunnets side grunn nok til ikke å handle med dem? Det er jo mulig med handelsrestriksjoner overfor Burma. Og Irak for den saks skyld.

Samtidig som disse programmene sendes kommer har det også vært reportasjer fra Cuba, f.eks. i forbindelse med Pavens besøk der. Som rett og rimelig er har vi sett noen av de negative sidene ved det cubanske samfunnet, bl.a. unge voksne og presumptivt bra utdannete kvinner som prostituerer seg for å tjene en ekstraskilling til bruk i dollarbutikkene.

Vi har også fått høre at for å knekke Cuba økonomisk har USA og mange andre land i vesten - også Norge - drevet handelsboikott overfor Cuba. Grunnen har vært Cubas brudd på menneskerettene. Jeg kan nevne: politiske innsatte og folks problemer med å få dyrke sin religion fritt. Jeg er selvfølgelig imot å fengsle politisk opposisjonelle, likeledes må folk få lov til å praktisere sin religion uten innblanding fra det offentlige. Dette må regjeringen på Cuba snarest ordne opp i.

Det som imidlertid slår meg, at på tross av sin påtvungne fattigdom (som blokade fra omverdenen er en av årsakene til) har Cuba klart å ta vare på alle sine barn, ved å gi dem obligatorisk skolegang, legetilsyn, reglelmessige måltider, en seng å sove i og noen som tar seg av dem og har ansvaret for dem i det daglige. Det er ingen gatebarn eller barnearbeidere å se. Tvert imot så vi glade småunger plaske i den varme sjøen, og de så ut til å ha det herlig!

Hvis jeg var barn og fattig og fikk velge hvor jeg ville vokse opp blant de overfornevnte land, ville jeg uten tvil valgt å være barn på Cuba, og slettes ikke i noen av de "frie kapitalistiske land". Men Cuba er jo et diktatur?

Terje Krogh
sekretær, NKP, Hordaland

Print Email

Karl Marx hadde rett

Verdssamfunnet er inne i ei djup økonomisk krise. Det begynte i Japan, og spreidde seg vidare til andre asiatiske land. Indonesia, som inntil nyleg vart omtala som ein av dei sju tigrane, minner i dag meir om ein liten og hjelpelaus pusekatt enn ein tiger. Millionvis er alt kasta ut i arbeidsløyse, svolt og fattigdom i kjølvatnet av krisa - i Indonesia og andre stader i Asia. I Russland maktar dei ikkje å betale ut løner til arbeidsfolk, og dei sosiale velferdsordningane er raserte. Levealderen har gått ned med sju år sidan Sovjetunionen vart oppløyst. Kapitalismen var ikkje ei lykke, men snarare ei forbanning for nabolandet i aust.

Også den amerikanske økonomien er truga, ikkje minst som ei følge av at krisa ser ut til å ha nådd Sør-Amerika. Jamvel i Noreg, med sin sterke, oljebaserte økonomi, merkar vi kriseteikna. Forskarar kan til dømes opplyse at om lag 70 000 norske familiar har alvorlege betalingsproblem - like mange som i 1980-åra. Det er særleg dei høge rentene som gjer livet vanskeleg for mange hushaldningar. Norske økonomar spår stigande arbeidsløyse alt til neste år.

Kva det endelege utfallet av den økonomiske krisa vil bli her til lands og i verda elles, er det vanskeleg å seie noko sikkert om. Men stadig fleire ekspertar samanliknar med den store depresjonen frå 1929 og utover i 1930-åra, sjølv om mangt er annleis i dag.

Kva er det som har skjedd? I mange år gav leiande økonomar uttrykk for at kapitalismen nærast var blitt krisefri. Dei økonomiske krisene var noko som høyrde fortida til, og som ikkje ville gjenta seg. Etter samanbrotet i Sovjetunionen og Aust-Europa vart det kapitalistiske systemet hylla i euforiske vendingar. Det vart omtala som det beste av alle tenkjelege system, som naturgitt, uavvendeleg og nesten feilfritt. Somme meinte jamvel at vi no kunne setje eit punktum for historia: Kapitalismen var kommen for å bli, for evig tid!

I dag ser det likevel ut til at det er kritikarane av kapitalismen som skal få rett. Her stiller Karl Marx i første rekke. Å gje ein omtale av denne geniale tenkjaren sine bidrag er sjølvsagt uråd i eit kort avisinnlegg. Marx var både filosof, økonom og historikar på ein gong, og mykje meir, og makta attpåtil å smelte saman bidraga sine frå ulike fagområde til ei omfattande lære, som vi i dag kallar marxismen. I denne samanheng (som gjeld økonomisk krise) bør nokon kvar merke seg Marx sin påstand om at kapitalismen aldri kan bli krisefri avdi dei økonomiske krisene nettopp er eit integrert aspekt ved dette samfunnssystemet. Han spådde at kapitalismen stadig vil avle sykliske overproduksjonskriser av systembetinga årsaker.

I den internasjonale bestseljaren «Globaliseringsfellen» viser dei to kjende Spiegel-journalistane Martin og Schuman at Karl Marx hadde rett i det meste. Vi kan her lese at verdsøkonomien er i hendene på eit fåtal multinasjonale storselskap og finansieringsinstitusjonar (monopokapitalisme), at dette systemet er eit alvorleg trugsmål mot demokrati og velferd, at produksjonskapasiteten er enormt overdimensjonert i forhold til avsetnaden (overproduksjonsproblematikk) og mykje meir.

Kva kan, bør og må gjerast i ein slik situasjon? For det første må det førast ein vedvarande forsvarskamp mot monopolkapitalismen sine mange framstrøyt for å utvide maktgrunnlaget sitt. Den såkalla MAI-avtalen, som det er blitt arbeidd med i løynd, vil etablere eit juridisk overbygg for den internasjonale storkapitalen, slik at den skal kunne operere heilt fritt over heile verda og utan å måtte bry seg med krav om demokratisk innsyn, styring og kontroll nokon stad.

For det andre må storkapitalen si makt avgrensast. Planøkonomi må igjen setjast på den politiske dagordenen av folkevalde organ, fagrørsla og andre. Det gjeld om å skape eit utvida demokrati, eit demokrati som også gjeld for det økonomiske liv.

For det tredje må vi søke etter eit nytt økonomisk system der menneska sine behov vert sett i høgsetet framfor jakta på maksimalprofitt. Vi treng sosialisme.

Men det hastar. Kapitalismen har tidlegare løyst krisene sine ved å føre krig. La ikkje syklusen høgkonjunktur - økonomisk krise - krig - høgkonjunktur få gjenta seg. Krigsførebuingane mot Kosovo er her eit varsel om kva som kan ventast om ikkje kapital- og militærmakta vert møtt med sterk folkeleg motstand og klare alternativ.

I denne gode striden kjem ein ikkje utanom den store tenkjaren Karl Marx, som er meir aktuell enn nokon gong før. Men ver på vakt mot «forstå-seg-påarar» som forvrenger og forenklar marxismen til det ugjenkjennelege. Det beste er ofte å gå til primærkjeldene: Les kva Marx sjølv skreiv og bli klok og handlingsdyktig!

Kjell Underlid
Sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Parti (NKP)

Print Email

Farvel til eggedosis og bløtkokte egg!

I nær fremtid skal det avgjøres i Stortinget om det blir ja eller nei til at Norge skal inngå en utvidet EØS-avtale. Det denne utvidelsen går ut på er om vi skal si farvel til dagens grensekontroll av matvarer og slaktedyr. Skal vi ha en utvidet EØS-avtale, vil alt EU som godkjenner være klart for våre butikkhyller og middagstallerkener. Da åpner vi samtidig for Salmonella og en mengde sinte bakterier og mikroorganismer som vi i dag er skånet for. Vi sier farvel til eggedosis og bløtkokte egg.

Vi får ikke bare en rekke nye sykdommer, vi må også regne med dødsfall. Andre land i Europa, f. eks. Sverige har allerede erfart dette. Slipper vi først smitte og gjenstridige bakterier inn i landet vårt, er de ikke lette å bli kvitt.

Slik matvarekontrollen er i dag, er det flere instanser som til enhver tid kontrollerer maten som skal ut til forbrukeren. Dukker det opp helseskadelige forhold kan det øyeblikkelig settes inn tiltak. Får vi en utvidet EØS-avtale må tiltak behandles i byråkratiet i Brüssel før noe eventuelt kan gjøres. Vi kan jo forestille oss hvilken forskjell dette utgjør...

På TV kan vi se hvordan levende dyr transporteres gjennom hele EU-området under de grusomste forhold for slakt og produksjon der det er mest lønnsomt. Samtidig sitter EU inne med enorme lagre av jordbruksprodukter. Skal vi, som kan være selvforsynte med kjøtt, være med på dette? Tar vi en tur til Svinesund kan vi få australsk fårikålkjøtt, irsk biff og corned beef fra Botswana. I det kapitalistiske systemet er det alt annet enn fornuften som rår.

Regjeringen må ikke gjøre dette mot oss. At handelsinteresser settes foran helse og miljø har vi sett før, men nok er nok. Dette bør også de som styrer landet vårt innse.

Gro Bjerketvedt
NKP i Østfold

Print Email

Bomber og andre verdier

Nato var ment (offisielt) som en forsvarsorganisasjon som kollektivt skulle forsvare medlemmene mot angrep utenfra. Nato skulle ikke operere utenfor medlemslandenes territorier. Etter at Sovjetunionen forsvant og Warsjawapakten gikk i oppløsning var det ikke lenger bruk for Nato.

Men det ville ikke det militær-industrielle kompleks og ledende hauker inne Nato-landene, særlig i USA. De trengte militær styrke for å sikre at den urettferdige økonomiske verdensordenen skulle bestå. De trengte Nato for å gi bruken av militær makt mot regjeringer som ikke bøyet seg for USAs økonomiske interesser legitimitet i befolkningen.

Nå skal Nato brukes for å knekke resten av den Jugoslaviske føderasjonen. Jugoslavia behandler sin kosovoalbanske minoritet dårlig. Det er sterke sosial spenninger i Kosovo. Nato, med USA i spissen og Norge på slep, skal ved hjelp av bomber ordne opp. Det virker svært humant overfladisk sett og det hjelper at verdikommisjonens leder også mener dette. Men ved ettertanke gir det en emmen og ekkel ettersmak i munnen.

Tyrkia, vår Nato-allierte, har ført en krig mot sin store minoritet, kurderne, i en årrekke. Skal ikke Tyrkia også bombes? Hvor er du Hanne Sofie Greve? Israel har terrorisert sin minoritet (eller var de majoritet hvis vi regner med alle i flyktningeleirene) palestinerne, men ingen vil bombe her heller? I Chiapas i Mexico og i Guatemala har den hvite overklassen ført en blodig krig mot sin indianske majoritet i årevis. Trengs det ikke noen amerikanske bomber her også, med litt Bondeviksk hjelp?

I Sør-Afrika førte apartheid-regjeringen en uerklært krig både mot Angola og Mosambik og mot sin egen store majoritet uten at det var snakk om bomber noensinne. Eksempler på eksempler viser at dette ikke dreier seg om humanitet, for det er inkonsekvent og hyklerisk.

De norske media stiller ikke et eneste kritisk spørsmål til det som forberedes, så hva skal vi med en slik presse? Er den helt i lommen på makten og danser makten og storforetakenes dans for at den fryktelig urettferdige verden rundt oss skal fortsette som før, fordi noen få tjener på det. Er løsningen i Kosovo virkelig Nato-bomber?

Leknes den 04.10.98

Knut Lindtner
Leder i Nordland NKP

Print Email

Reklame, samfunn og etikk

Som forbrukarar treng vi alle sakleg informasjon om varer og tenester, slik at vi kan føreta fornuftige kjøp. /Marknadsføring/ i form av aktivitetar som går ut på å dirigere varer og tenester frå produksjon fram til forbrukarar er ønskjeleg og nødvendig i samfunn med høgt utvikla arbeidsdeling og spesialisering. Dette betyr likevel ikkje utan vidare at vi treng /reklame/, som kan definerast som all kommunikasjon via eit massemedium som er betalt av ein identifiserbar sendar og føreteke ut frå det føremål å fremje salet av varer eller tenester.

Reklamebransjen undersøker kva for behov og kjensler, medvitne som umedvitne, som det kan appellerast til. Målet er vanlegvis profittmaksimering. Verknadene for alle oss som ikkje nyt godt av ekstraprofitten er stort sett negative. Reklamen kan skape nye behov som er kunstige og falske. Vi omgjev oss i stadig større grad av gjenstandar som eigentleg er unyttige. Reklamen stimulerer til kjøpepress og forbrukarmentalitet. Mange kjenner seg mindreverdige avdi dei ikkje er i stand til å leve opp til dei reklamebaserte standardane, og andre vert gjeldsslavar for livet fordi dei kjøper og forbruker meir enn dei har råd til. Reklamen fokuserer på det uvesentlege og trivielle, og avleiar merksemda frå viktige samfunnsproblem og eksistensielle spørsmål. Den verkar ofte fordummande, forflatande og forsimplande, og fremjar ideal og verdiar av tvilsam karakter (jamfør til dømes dei kvinnlege venleiksideala). Det er tale om åndeleg forureining og støy. Trass i alle desse skadeverknadene, og mange andre, bruker norsk næringsliv årleg meir enn 10 milliardar kroner på påverknad via reklame. Dette skjer i ei tid då det vert skore ned på dei mest nødvendige tenester innan til dømes helse- og sosialsektoren.

Det er nok illusorisk å tru at reklamen kan avskaffast under kapitalismen. Men alt no burde alternativ marknadsføring i form av statleg produktinformasjon drøftast seriøst. Det viktigaste i dag bør likevel vere å skape ein brei folkefront mot skadeleg reklame. Reklameindustrien si makt må vengeklyppast, slik at dei mest destruktive konsekvensane for helse, velferd og kultur kan unngåast. Heldigvis startar vi ikkje heilt på bar bakke i Noreg. Vi har alt fått sett ein stoppar for reklame for tobakk og rusmidlar. Kampen mot skadeleg reklame kan gjerne ha som første mål å unngå reklame for barn.

I Bergens Tidende 27. september d.å. kan vi lese at norsk næringsliv skal på kurs for å lære å marknadsføre seg best mogeleg overfor barn. Norske barn si kjøpekraft, også gjennom påverknaden deira på foreldra, er for stor til at næringslivet kan sjå bort desse konsumentane, heiter det. Om nokre veker arrangerer European Business Centre (EBC) kurset "KIDS (0-13 år). Har du råd til å overse dem?". Næringslivet legg her for dagen eit særs kynisk menneskesyn, der heller ikkje barna skal skjermast for reklamepåverknad i profitten si teneste. Foreldre sitt ønske om at barna skal ha det best mogeleg, og ikkje lide ved å vere avvikande i forhold til andre barn, skal tydelegvis utnyttast til det ytterste. Eit auka reklamepress vil gjere det vanskelegare for foreldre å setje grenser for barna, og vil bidra til auka disharmoni i mange heimar. Mange småbarnsforeldre slit med ein anstrengt økonomi, og den nemnde reklamepåverknaden vil strø salt i opne sår. Den sosiale ulikskapen vil bli forsterka, ved at barn frå familiar med veik kjøpekraft vil kjenne seg fattigare. Rikmannsbarna vil derimot få styrka sjølvkjensle ved at dei kan skaffe seg tilgang til gjenstandar og aktivitetar som gjev status og prestisje, og som er eksklusive i den forstand at mange må unnvere dei.

Norges Kommunistiske Parti vil be alle ansvarlege enkeltmenneske og organisasjonar om å setje reklamen på den politiske dagsordenen, og slutte rekkene i kampen mot reklamen sine verste utvekster. Stopp reklame mot barn!. NKP bed særleg regjeringa og Verdikommisjonen om å ta opp desse spørsmåla og iverksetje dei nødvendige tiltak.

Kjell Underlid
sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Parti (NKP)

Print Email

Barn på Kola og voksne banditter

Dagsrevyens reportasjer om barn på Kola som ikke har det godt, og som kan få det verre, fikk meg til å gå i bokhylla og hente ned ei bok fra 1979 av amerikanerne Bart McDowell og Dean Conger, den første tekstforfatter, den andre fotograf. Boka er deres inntrykk etter en reise på kryss og tvers i det daværende Sovjetunionen. Jenta på bildet som ledsager denne teksten, prydet forsida av boka. Hun står foran ei boligblokk i Murmansk og ser ut som et barn skal se ut: Glad, sunn og godt kledd.


TV-reportasjene fikk meg til å tenke på dette bildet. 4-åringen er for meg et symbol på den bevisste satsinga under det sosialistiske regimet med barnehager, skoler, kulturhus og barns velferd generelt. Neppe noen av de som har vettet i behold, vil bestride dette. Kontrastene til dagens forhold på Kola er uhyrlige.

Boris Jeltsin ble valgt til president i Russland i 1991. Russerne ble lovet demokrati, økonomiske reformer og vestlig levestandard. Det var ikke måte på hvor jevt alt skulle bli nå når kommunistene var satt på dør.

Jevt ble det for noen, men ikke for de fleste. Noen få er blitt krøsuser, ikke fordi de har vært arbeidssomme og dyktige, men fordi Jeltsin har solgt dem tidligere offentlig eiendom for en slikk og ingenting. I dag kalles disse gjerne for oligarkene. Andre er blitt middelklasse, av stort sett samme grunn. Slik har Jeltsin skaffet seg en trang sosial basis for sin økonomiske politikk bestående av folk som gjerne kaster medmennesker ut i elendighet i sin streven etter rikdom for seg selv. Folk flest må se langt etter den levestandard de hadde før, for ikke å snakke om den de ble forespeilet.

Det nye demokratiet ble belyst i et BBC-program om Jeltsin. Ved siste presidentvalg så det ut til at han ikke ville bli valgt. Siden han var oligarkenes mann, satte de inn sine resurser på hans side. Som eiere av de dominerende massemedia, satte de i gang en manipulering av folkeoponionen og greidde å berge Jeltsin. Pengemakta trengte Jeltsin, og Jeltsin trengte pengemakta. Det er demokrati til å spy av.

De økonomiske reformene ble treffende belyst av en kommentator i det amerikanske TV-selskapet CNN forleden. De har resultert i ødeleggelse av flere industriarbeidsplasser enn det nazi-Tysklands armeer klarte under sitt felttog inn i Sovjetunionen. Stort mer er det ikke å si om den saken. Kanskje bortsett fra at ordet reform er noe misvisende.

Boris Jeltsin er en galeonsfigur. Uten støtte fra Det internasjonale pengefondet og lederne i G7-landene, anført av Clinton og Kohl, kort sagt av kapitalismens maktmenn i vest, hadde ikke han vært president i dag. De har konsekvent presset på for at «reformene» må føres videre hvis fortsatt økonomisk hjelp skal gis. Denne hjelpa synes ikke å ha ført til annet enn et forgjeldet Russland.

I Kongressen er det for tida en storm mot Clinton for at han skal ha hatt sex med Monica Lewinsky, eller rettere for at han har løyet om det. Men det er et øredøvende fravær av kritikk mot de politikere og den politikk som har et betydelig ansvar for at millioner russere lever i nød, i stedet for et liv i velstand som de ble forespeilet. Ikke alle løgner vekker like mye oppstuss.

Dersom det hadde fantes en rettferdig gud, og dersom det hadde fantes et helvete, er jeg ikke i tvil om hvem som - i Russland som i vest - hadde fortjent å stekes der.

I påvente av at den saken avklares, la oss være med på å hindre at barn på Kola får oppleve et menneskeskapt helvete.

La oss gi så det monner under innsamlingene.

Hammerfest den 26.09.98
Kåre Wahl

Print Email

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!