1998

Asyl i Noreg?

Norske styresmakter skryter stadig av at det vert ført ein human og liberal asylpolitikk her til lands. Er dette sant?

La oss sjå nærare på ei konkret og særs aktuell enskeltsak. I Bergen sit ein ung asylsøkar i kyrkjeasyl. Det er Bergen kristelig studentforbund som gjev mannen husrom og elles sørger for at han overlevar - psykisk og fysisk. Det er også oppretta ei støttegruppe for asylanten.

Bakgrunnen for at asylsøkaren oppheld seg i eit kapell, og ikkje går fritt omkring i gatane i Bergen, er at søknaden hans om asyl vart avslått ved utlendingsdirektoratet sitt vedtak sist vinter. Vedtaket vart påklaga men klaga vart avslått i mai. Politiet har utfra vedtaka gitt mannen frist til 5. juni til å forlate landet. Asylsøkaren er redd for at familien hans i heimlandet vil bli utsett for vald dersom saka og identiteten hans her vert kjend. Vi kallar han difor her for NN.

Kven er så denne mannen? Han er fødd i Pakistan i 1975. Som 14-åring vart han kidnappa og halden som slave på ein krydderfabrikk i fem år av to menn. Her vart han piska, torturet og utsett for seksuelle overgrep. Arra på mannens rygg ber tydelig preg av grov mishandling.

På bakgrunn av desse påkjenningane fann han ut at han ikkje lenger kunne vera Shia-muslim. Han makta ikkje vere knytt til ein religion der fysisk avstraffing var ein del av religionsutøvinga (eller var grunngjeve og legitimert religiøst). Han skifta trusretning og vart Ahmadiyya-muslim. Etter denne konverteringa mottok han sterke trugsmål frå sentrale personar i lokalmiljøet sitt. Etter dette torde han ikkje lenger å gå ut på gatene i Pakistan og heller ikkje kontakte styresmaktene eller politiet.

Han har tidlegare blitt arrestert av politiet og vart halden i varetekt gjennom ein periode på tre veker. I denne perioden vart han slått under beina, inne i handflatene, og fleire gonger slått i hovudet med geværkolber. Illgjernigsmennene var pakistanske polititenestemenn. Då heimen hans seinare vart oppsøkt av Shia-muslimer som var ute etter å staffe han fordi han hadde trekt seg frå deira religiøse gruppe, greidde han å skaffe seg turistvisum slik at han kunne rømme til Noreg. Familien hans i Pakistan har fleire gonger blitt utsett for fysisk vold og trugsmål frå lokale Shia-muslimer avdi dei trur at familien løyner han.

Denne mannen vil altså norske styresmakter sende heimat til Pakistan. Grunngjevinga er at han ikkje kan dokumentere det han har vore utsett for. Dette er sjølvsagt eit heilt urimeleg krav. Konvensjonelle dokumentasjonskrav kan nok vera på sin plass når Ola Nordmann til dømes søker jobb (i for av attester, vitnemål o.a.). men ein kan då ikkje kreve dette av undertrykte og forfølgde menneske som lyt røme frå heimlandet sitt. Vart slik krav stilt til norske motstandsfolk som laut rømme til Sverige eller England under siste verdskrig?

NN slit i dag med store psykiske helseproblem som sjølvsagt har samanheng med det han har opplevt og den aktuelle livsituasjonen. Styresmaktene legg ikkje vekt på dette, og dei har heller ikkje behandla saka hans på ein grundig og heilskapleg måte. Eg skal her la formaljussen ligge - det ligg utanfor mitt kompetanseområde. Men behandlinga av denne saka vitnar om dårleg skjøn, ei lite human innstilling og er djupast sett umoralsk.

Regjeringa har oppretta ei verdikommisjon, men står sjølv for ein beint fram umenneskeleg praksis i denne saka. Ein kan saktens innvende at dette berre gjeld eit enkeltståande tilfelle. Men for det første skal vi aldri gløyme det enkelte menneske. For det andre har saka prinsippiell betydning, og ho er dessverre ikkje eineståande. Det finns mange liknande saker.

Eg fekk nyleg høve til å møte denne mannen i kyrkjeasylet. Eg måtte spørje meg: Kor mykje skal til for å få asyl i Noreg? Å møte blikket hans vart for meg ei sterk påminning om kor hjartelaus norsk asylpolitikk er. Men møtet vekte også tankar og førestillingar om religiøs og økonomisk undertrykking og behovet for ei ny økonomisk verdsordning tufta på demokratiske rettferdsprinsipp.

16 september 1998

Kjell Underlid
Sentralstyremedlem i Norges
Kommunistiske Parti (NKP)

Print Email

Åpent brev til statsminister Kjell Magne Bondevik fra kommunistene i Midt-Norge

Norges Kommunistiske Parti forventer nå at de norske myndigheter bekrefter at norske kommunister har den samme rettssikkerheten som andre borgere i det norske samfunnet.

Det forventes at det i forbindelse med behandlingen i stortinget blir gitt garantier for at den politiske overvåkningen av partiets medlemmer er opphørt.

Personer som har vært utsatt for politiske overgrep må få en uforbeholden unnskyldning og oppreisning av samfunnet.

Partiet forventer også at riksadvokaten påtaler og straffe- forfølger de personer som helt opp til våre dager ga ordre til og som gjennomførte ulovlig politisk overvåkning mot norske kommunister.

Norges Kommunistiske Parti forventer at det blir tatt et oppgjør med denne perioden i norsk etterkrigspolitikk.


Uttalelse fra årsmøtet i Midt-Norge NKP
lørdag 9. mai 1998
Kjell Moen
Leder

Print Email

Arroganse og diskriminering ved statsministerens kontor

Arroganse og diskriminering ved statsministerens kontor


I 1995 var det 50 år siden Norge fikk sin frihet tilbake etter 5 års tysk okkupasjon og terrorvelde. Den Røde Armé og Vestmaktenes krigsinnsats var avgjørende. Men norske patrioter og demokratiske krefter satte også livet på spill i motstandskampen.

I samband med dette 50-års jubiléet vedtok Stortinget å bevilge et betydelig beløp for å skaffe dagens unge informasjon om motstandskampen. Det er til nå delt ut 17 mill. til dette formålet.

Muséer, forsvarsforeninger og enkeltpersoner som har skrevet om forholdene under disse åra har f.eks. mottatt penger. Selv om de fleste fyller kriteriene for støtte er det etter vår mening noen vi synes er mindre relevante. F.eks har en kvinnelig forsvarsforening fått et betydelig beløp til å feire sitt 50-års jubileum.

De som opplevde krigsårene vet at det var stor uenighet i motstandsbevegelsen om hvorledes vi i Norge skulle kjempe. Den selvoppnevnte "Kretsen" hvor industrifolk hadde stor innflytelse, gikk imot sabotasje som rammet næringslivet, selv om det produserte for den tyske krigsmaskinen. Kommunistene (NKP) mente at også vi i Norge måtte ofre liv for å kunne beseire Nazi-Tyskland. Som eneste politiske parti i Norge opprettholdt NKP partiet og bygget det ut under okkupasjonen. Den illegale ledelsen samordnet en allsidig motstandsaktivitet.

Om man unntar tungtvannsaksjonen på Rjukan, var det NKPs sabotasjegrupper, ledet av "Osvald" og "Pelle" og andre, som stod for de vesentligste av alle sabotasjeaksjonene. Hundrevis av norske kommunister mistet livet. Med sin sentralledete, alternative og aktive motstandlinje utga NKP en vesentlig del av av de illegale avisene under krigen. Kommunistenes flyktningeruter til Sverige reddet livet til tusener. På sabotasjeområdet var NKP dominerende. Alt dette er blitt fortiet etter at den kalde krigen satte inn.

Et utvalg bestående av Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen og Åge Fjeld har fått NKPs godkjenning til å utgi en bok hvor det skal gies en samlet fremstilling av kommunistenes motandskamp i hele landet under krigen. Midt i blinken etter statuttene for Fondet for informasjon om krigsåra i Norge (nedsatt av Stortinget).

Så opplever vi det helt utrolige: Etter at vi muntlig fra fondets sekretær får opplyst at søknaden formelt er i orden, føler vi oss ganske trygge på at vi får innvilget denne gangen, etter at vår søknad i 1996 var avslått. Men telefonisk får vi meddelt at søknaden også denne gangen er avslått fordi man ikke gir til politiske partier. Da vi repliserer at dette ikke står i statuttene, får vi seinere skriftlig svar at det er kommet svært mange søknader. Basta!

Også vår statsminister toer sine hender med begrunnelsen at regjeringen ikke er noen ankeinstans. Fondets sekretær opplyser om nytt møte til høsten men at det ikke er særlig håp fordi midlene er oppbrukt.

Hvilket nivå er det dagens politikere og byråkrater befinner seg på? Er de egentlig livredde for å følge vanlige normer for anstendighet og oppførsel hvis resultatet blir at kommunister også må ytes rettmessig støtte?

Sjøl om solidaritet og retterdskjensler begynner å bli mangelvare, tror vi likevel at rettenkende mennesker langt utover våre rekker vil mene at det finnes grenser for hvor langt man kan ydmyke kommunister.

Boka skal tross avslag ut til fastsatt tid. Alle i bokprosjektet vil fortsette å arbeide gratis. Vi akter ikke la oss kneble av arrogante avslag!

Moss den 23.07.98


Åge Fjeld
Krigsveteran
Norges Kommunistiske Parti

Print Email

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!