1999

Samenes rettigheter i Norge

NKP slår fast at Samerettsutredningen gir Finnmark en historisk mulighet til å bli herre i eget hus.

Gjennombruddet for samenes rettferdig kamp kom med kampen for Alta-vassdraget fra 1979 til 1981. Den politiske kampen resulterte i grunnlovsbeskyttelse av samisk kultur, erverv og samfunnsliv. (Grunnlovens § 110 A) og sameloven m.m av 1987.

Internasjonalt gir ILO-konvensjonen nr. 169 som ble ratifisert av Norge som første stat i 1990, den viktigste beskyttelsen av samiske rettigheter. Samerettsutvalgets folkerettsgruppe mener at dersom denne ILO-konvensjonen skal oppfylles i praksis, må eiendomsretten overføres til et samisk rettssubjekt. NKP mener derfor at eiendomsretten må overføres til Sametinget som er det eneste representative organ for samene.

Retten til land og vann i Finnmark skal ikke forvaltes på et individuelt, men på et kollektivt grunnlag. Det betyr at rettighetene skal forvaltes som områderettigheter som gjelder alle innbyggerne i en bygd, en kommune eller en større region, uansett etnisk bakgrunn.

NKP støtter Samerettsutvalgets flertallsforslag om å opprette det nye organet Finnmark Grunnforvaltning, der Sametinget skal ha 50% av representantene og Finnmark fylkesting de øvrige. Sammen med ILO-konvensjon 169, vil en slik lokal forvaltning gi langt sterkere beskyttelse og kontroll med ressursene i Finnmark. Det politiske presset i retning av økt makt for de multinasjonale konsernene og deres profittjakt vil forsterke rovdriften på ressursene - til lands og til vanns.

Alle Finnmarkinger har felles interesser i å beskytte ressursgrunnlaget og dermed bosettingen - mot de multinajsonale konsernene, innenfor og utenfor EØS-området.

Det internasjonale rettsvernet til samene som urfolk gjennom folkeretten og urfolkretten gir innbyggerne i Finnmark en unik historisk mulighet til å beskytte ressursgrunnlaget og bosettingen. Dette forutsetter imidlertid at Norge oppfyller kravene urfolkretten stiller til nasjonalstatene om at urfolk må få muligheter til å sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det betyr igjen at grunnbokshjemmelen for Statens umatrikulerte grunn i Finnmark overføres fra Staten til Sametinget og at Sametinget må ha minimum 50% av representantene i styret for Finnmark Grunnforvaltning.

Josten Hansen
Landstyrerepresentant NKP

Print Email

BONDEVIK - EIN KRIGSFORBRYTAR?

FN sin krigsforbrytardomstol i Haag må etterforske politiske leiarar i NATO i samband med krigen på Balkan. Bombinga i Jugoslavia er utan tvil brot på lover og internasjonale avtaler, bl.a. Geneve-konvensjonen og FN- charteret, og har skapt enorme menneskelege lidingar. Når sjukehus, bussar og jamvel den kinesiske ambassaden vert råka er dette påminningar om kor hjartelaus, farleg og meiningslaus krigen er. Den norske regjeringa har hovudansvaret for at Noreg, som NATO-medlem, er i krig, og statsminister Kjell Magne Bondevik, utanriksminister Knut Vollebæk og forsvarsminister Eldbjørg Løver må difor meldast som mogelege krigsforbrytarar for krigsdomstolen i Haag. Desse synsmåtane er faktisk heilt i samsvar med eit forslag frå jus-professorar ved eit universitet i Canada (kjelde: NRK-Tekst-TV 8. mai d.å). Å gå til angrepskrig er ei alvorleg sak som bør få følgjer for dei ansvarlege.

Kjell Underlid
Sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Parti (NKP)

Print Email

Sannheten dør først

Det sies at i en krig er sannheten det første offeret. Samtidig med krigen på slagmarken foregår det en krig om menneskenes bevissthet.

I det tidligere Jugoslavia levde folk med ulik etnisk og kulturell bakgrunn sammen. I løpet av 90-tallet er denne føderasjonen av republikker revet opp. Nå er det Kosovos tur. NATO og USA har spilt en avgjørende rolle i alt dette. Vi som har sans for parolen «For et fargerikt fellessskap» bør derfor føye til «- vekk med NATO!»

Angrepene på rest-Jugoslavia blir begrunnet med at «Milosevic skal tvinges til å godta Rambouillet-avtalen». Om denne lille setninga er det minst fire ting å si.

. NATOs fiende er den onde Milosevic. Det er han som er årsak til elendigheten. Det teller ikke at han er valgt ut fra de samme demokratiske prinsipper som Bondevik og Blair og slik sett har et flertall i folket bak seg. Det teller ikke at dette landet ligger i et område hvor de indre konfliktene er mange og hvor de europeiske stormaktene har intrigert i alle år. En uhyre komplisert situasjon forenkles til at det er Milosevic som er rota til alt ondt. Bli kvitt den mannen, så blir allting bra. Denne type propaganda er vulgær og fordummende, desto mer fordi den er bevisst og kommer fra en NATO-ledelse som vet bedre.

. Det henvise til Rambouillet-avtalen. Det høres tilforlatelig ut. Problemet er at det finnes ingen avtale. Derimot foreligger det et Rambouillet-diktat som de jugoslaviske forhandlerne på møtet nektet å godta, men som de nå skal bombes til å godta.

3. Jeg har lett med lys og lykte etter dette Rambouillet-diktat for å få vite hva som står der. Det var minimalt å finne. Men i går kveld lå det en artikkel i min e-postboks om den. Opprinnelig kilde er direktør Jan Øberg ved fredsforskningsinstituttet i Lund i Sverige. Han har arbeidd med konfliktene på Balkan fra 1991.

Om avtalen sier han (17.3.): «den gir rett og slett ingenting til den jugoslaviske sida. Derfor frykter jeg at noe forferdelig vil skje som resultat av avtalen». Øberg regner videre opp 23 punkter i «avtalen». Han konkuderer med å si at «jeg kjenner ingen suveren stat på jorda som ville godta en slik avtale».

Han sier også: «Min hypotese er enkel: Dette dokumentet er tilpasset til den albanske siden i en slik utstrekning at den jugoslaviske sida - som aksepterte en avtale på et tidligere stadium - nå finner det endra dokumentet totalt uakseptabelt både i sivil og militær sammenheng. Hvorfor ble avtalen så sterkt endret? Fordi «det verste» som kunne skje for vestlige politikere og media, var at Jugoslavia sa ja til avtalen og kosovo-albanerne nei!» Denne såkalte avtalen var altså rett og slett et opplegg for bombing.

Stortinget har gitt klarsignal til at NATO skal bombe Milosevic til vett, godta Rambouillet-diktatet. Avisa Klassekampen har interjuvet 4 stortingsrepresentanter om «avtalen». Det viser seg at de ikke har lest den. Jeg finner ikke ord. Her deltar Norge i en krig mot Jugoslavia for å tvinge landet til å godta en «avtale» som Stortinget i beste fall har overfladisk kunnskap om. Kafkas absurde verden er barnemat mot dette.

Så til en annen side i krigen om menneskenes bevissthet. Det dreier seg om to personer, Vuc Dragovic og Ibrahim Rugova.

For ikke så lenge siden var Vuc Dragovic i ukesvis hovedoppslag i avisene og Dagsrevyen. Han ledet store demonstrasjoner mot Milosevic. Det var tydelig at han var Vestens helt i Jugoslavia. Nå er han visestatsminister i Milosevics regjering og er på linje med ham i spørsmålet om Kosovos tilhørighet. Derfor er han og hans meninger ikke-eksisterende i de dominerende massmedia i dag.

Ibrahim Rugova var (er?) kosovo-albanernes leder. Han søkte å løse konflikten med serberne på en ikke-voldelig måte. Nå under krigen er han glimtvis blitt vist i et møte med Milosovic og et med den russiske ambassadør i Jugoslavia. Det antydes noe om en avtale. Hvorfor får vi ikke vite noe mer om dette? Fordi NATO samarbeider bedre med separatistene i UCK-geriljaen enn med en ikke-voldsmann.

På Dagsrevyen ser vi daglig tragedien til alminnelige mennesker som brutalt er fordrevet fra sine hjem. Men de vel 700 000 serbiske flyktningene, de fleste fordrevet fra det halvfascistiske Kroatia, og som nå befinner seg i den serbiske republikken, hører vi ikke mye om. I NATO sier man vel at der har Milosevic fått seg et velfortjent problem. Tragedien til disse 700 000 enkeltmenneskene passer det best å fortie.

< Kan det være tvil om at sannheten er det første offer også i denne NATO-krigen? Krysserrakettene er godt siktet inn også på den.

Kåre Wahl

Print Email

Angrepskrigen på Balkan

Etter hvert som angrepskrigen NATO har satt i gang på Balkan blir mer og mer omfattende, får vi mediemeldinger om at sivile mål er truffet, sivile er drept og folk flykter fra bomberegnet.

All krig er uverdig, og denne krigen er ikke noe unntak. Vi er som nordmenn, medlemmer av en militærallianse som bomber infrastrukturen vekk fra et land alliansens ledelse ikke liker. Vi vet alle at det ikke er mulig å treffe bare såkalte militære mål fra mange tusen meters høyde. Vi vet at mennesker drepes hver eneste natt fordi Jugoslavia ikke vil la seg okkupere slik Norge ble i 1940.

For det er jo det NATOs diktat egentlig dreier seg om. Alliansen vil bestemme politikken i en del av den suverene staten Jugoslavia, og det skal føres fram ved krig! Nå er det på tale å utvide krigen med bakkestyrker også. Har vi ikke hørt dette før?

Var det ikke liknende argumenter for freden og friheten i Sør-Vietnam? Det endte opp med at bortimot en halv million amerikanske soldater og soldater fra andre allierte land kjempet en håpløs krig mot et helt folk som til slutt slo dem ynkelig.

I dag må alle fornuftige og fredselskende mennesker protestere mot selve krigen mot Jugoslavia. Først må myrderiene stanses og de som ikke har flyktet fra bombene må igjen få kunne sove i senger om nettene, ikke i tilfluktsrom. Dernest får diplomatiet arbeide, slik det har klart mange ganger tidligere, også i krigstuende situasjoner. Men det ville vel virke tillitvekkende om dette diplomatiet ble ledet av diplomater utenfor NATO?

Hva med å be det alliansefrie India opptre som mekler, hva med forsoningsspesialistene i Sør-Afrika? Kan de hjelpe til med et sivilisasjonsbidrag der Vesten har sviktet?

Dag Norum
leder NKP Østfold

Print Email

Kanskje vi nå skal snakke om etnisk demokrati?

I 1994, da Norge sto midt i den siste EU-striden, var vi også midt oppe i den opprivende krigen i Bosnia. Den gongen peika eg på det ulogiske i at NEI-partia i Norge ikkje var villige til å la dei serbisk-dominerte regionane i Bosnia og Kroatia få velje si eiga statstilknyttning. Med den historiske bakgrunnen i minne var det lett å sjå at det var langt meir akseptabelt for Norge å gå inn i EU enn for Krajina og Slavonia å bli ein del av Kroatia. Like fullt var dei norske Nei-partia villige til å bombe serberane inn i statskonstruksjonar som dei avskydde. Det var - og er - ein grotesk situasjon. Og når dei samme partia går inn for å tvinge Kosovo ut av Serbia - også denne gongen ved å bombe serberane - da går dobbeltmoralen over alle støvleskaft.

Sjølvsagt gjer det inntrykk på oss alle når flyktningane strøymer ut av Kosovo. Men da dei serbiske flyktningane kom på samme vis frå etnisk reinsa område i Kroatia, var vi ganske få som vart opprørte. Da såg vi ingen ting til sjefen i det som ein Dagblad-kommentator kalla "NATO-revyen". Serberane sveitta og svalt seg gjennom eit fiendtleg Kroatia, der folk spytta og kasta stein og skaut på forsvarslause menneske. Mens vestleg presse nærmast kom med heiarop og fortalte oss at "det er slutt på den serbiske okkupasjonen av Krajina".

Kan eit folk okkupere seg sjølv? Ville vi kalla det "albansk okkupasjon" dersom dei serbiske styrkane blei drivne ut av Kososvo? Mediefolk som har akseptert slike ting, skal ikkje undre seg over at det serbiske styret brukar Vestens propagandamanøvrer frå Krajina og overfører dei til Kososvo. Det er mange vestlege pressefolk som i desse dagar møter seg sjølve i døra, når dei stiller på pressekonferanse hos Milosevic.

----------

Dersom folk blir behandla som dritt, blir dei ikkje snille av det. Den lange lidingshistoria til palestinarane, som vestleg opinion heldigvis har begynt å begripe, viser dette ganske klart. Like fullt har Vesten trudd at etter etnisk reinsing av 750 000 serberar, vesentleg i Kroatia, skulle Serbia ganske frivillig gå med på å overlate Kosovo til albansk gerilja - med det sikre resultat at det ville komme 200 000 nye flyktningar derfrå. Framleis utan at landet får hjelp til flyktningane, og utan at blokaden blir heva. Ingen nasjon på denne jord ville funne seg i slikt.

Serberane er, like lite som palestinerane, fødd med "gener for terrorisme". Som alle andre folkslag på denne jorda ville gjere, reagerer dei ganske logisk og normalt på ei heilt unormal behandling. Og dermed blir resultatet ein katastrofe. Men denne katastrofen må også andre dele ansvaret for: Dei som med fullt overlegg la grunnen for etnisk reinsing i Kroatia - i første rekke Tyskland og USA, men også den norske regjeringa og stortingspartia, inkludert SV.

-----------

Korleis skal vi få slutt på tragedien som er i gang akkurat nå? I alle fall ikkje med meir bombing og fleire rasistiske utfall mot serberane. Skal den endelause tragedien på Balkan ta slutt før ein enda større katastrofe slår inn, må statane i det tidlegare Jugoslavia tvingst til å legge korta på nytt. Ikkje minst må skrustikka settast på Kroatia, med krav om tilbakeføring av den serbiske befolkninga, og at Krajina og delar av Slavonia må få samme status som Kosovo. Men også Bosnia er eit tema: Nå må serberane i Srpska bli garantert sjølvstyre og sikrast mot muslimsk okkupasjon og etnisk reinsing. For dersom det skjer i Srpska, vil talet på etnisk reinsa serberar stige til mellom to og tre millionar, og Rest-Serbia vil bli eit europeisk Gaza.

Personleg trur, ut frå mine serbiske kontakter, at serberane vil krevje mindre enn dette for å akseptere tilbakeflytting til Kosovo og ein fri status i provinsen. Til sjuande og sist vil også serberane tene på innføring av etnisk demokrati i området.

-----------

Kva betyr begrepet "etnisk demokrati"? FN har hatt eit arbeid gåande for å gjere noko med dei mange kunstige statsgrensene som imperialismen etterlet seg. I dag er det desse grensedragningane som er den suverent viktigaste årsaka til krig, flyktningestraumar og svolt. Skal vi stoppe overgrepa mot menneska, må vi rydde opp i statsgrense-kaoset. Ved inngangen til nittiåra forsto alle med eit minimum av innsikt at dei aller fleste statsgrensar i verda er kunstige og resultat av maktovergrep. Derfor hastar det det å gjere noko med dette.

Dessutan er det eit spørsmål om demokrati. Etter at folk flest har fått stemmerett, etter at bønder, arbeidarar og kvinner har kjempa og oppnådd større fridom, står det eitt einaste område igjen der det rådar brutalt diktatur i eit fleirtal av verdas stater. Det dreier seg om etnisk sjølvråderett.

FN var i gang med å utarbeide ein konvensjon for etnisk demokrati først i nittiåra, og det var laga eit råutkast til ein FN-konvensjon i det danske Folketinget, i eit utval under leiing av den konservative partileiaren Per Stig Møller. Men i 1994 blei brått heile konvensjonen lagt vekk, nærmast i panikk.

Korfor ei så dramatisk vending? Det handlar neste artikkel om.

Hartvig Sætra

Etnisk demokrati? (2)

Forrige artikkel viste til FNs planar om etnisk demokrati først i nittiåra. Viktige delar av forarbeidet til konvensjonen var delegert til det danske Folketinget, spesielt Det Sikkerhedspolitiske udvalg under formannen Per Stig Møller, seinare konservativ partiformann. Møller var ein drivkraft bak arbeidet, og hans kronikk i "Informastion" i aug. 94 er framifrå. Der seier han bl.a.: "Når låget taes av gryderne, bobler innestængt utilfredshed og ufordraglighed op. Vi har set det i ex-Jugoslavien og Rwanda. Vi ser det adskillige deler stede i Afrika".

I følgje Møller er dei grunnleggande prinsippa i konvensjonen at eikvar etnisk gruppe som dominerar delar av ein stat, har rett til å velje styresett og statleg tilknytningsform gjennom frie, demokratiske val. Dette skal skje uansett om styresmaktene i den aktuelle staten set seg imot ordninga.

Men dette at konvensjonen ville kunne brukast for å rettferdiggjere serbiske krav i Kroatia og Bosnia, blei eit dødsstøt mot den. Store nasjonar som Tyskland og USA tok straks kveletak på dette initiativet. Det vart ikkje berre lagt i isskapet, men vestlege journalister har tydelegvis bestemt seg for at denne konvensjonen ville kunne brukast fullt ut av det albanske fleirtalet i Kosovo!

Årsak? - Det ville avkle det hyklerske og udemokratiske hånsordet "storserbisk nasjonalisme" ein gong for alle, og gjere kravet om fristilling av serbiske fleirtalsområde til ei legal sak i tråd med FN-pakta. Det ville likestille albanske krav i kosovo med serbiske i Kroatia og Bosnia.

Med ein slik konvensjon i funksjon innan FN-systemet, ville tre ting ha skjedd: 1) Krajina og Slavonia ville fått sjølvstyre, anten innanfor eller utanfor Kroatia. 2) Dei serbiske områda i Bosnia ville fått ei fri stilling. 3) Kosovo ville kunna gjort krav på samme status som desse regionane.

Ei legalisering av Kosovos krav på sjølvstende gjennom FN hadde gjort det sansynleg at Tryggingsrådet ville vedtatt FN-inngrep i Kosovo. Eit trugsmål om sanksjonar og til og med militært åtak ville stått sterkt også overfor den serbiske befolkninga. Serbisk opinion ville blitt splitta. Og det ville vore vanskeleg å få serberane til å fylke seg bak styresmaktene for å halde fast ved Kosovo, dersom serbiske regionar i samme stilling allereide hadde fått fri status etter konvensjonen, eller var lovt å få det. Den serbiske befolkninga er ikkje abnorme djevlar. Dei er nokså lik oss alle andre. Deira rettferdssans er lik vår. Det er faktisk det som er vårt problem.

Slik situasjonen er i dag, har alle vestlege aksjonar gått i serbisk disfavør i svært brutal og urettvis grad. Det er ikkje berre serberane som ser det slik. Den amerikanske Balkan-eksperten Yossef Bodansky har i boka "Offensive in the Balkans" (1995) stadfesta dei aller fleste serbiske anklagene mot Vesten og Vestens media, med eit imponerande fakta-materiale. Og Bodansky er ingen kemsomhelst i amerikansk politikk. Han er forskningsdirektør i International Strategic Studies Association, og direktør for Kongressens utval for terrorisme og ukonvensjonell krigføring, og har gitt ut fleire bøker om internasjonale spørsmål. I åttiåra var han Senior Consultant for både amerikansk UD og Pentagon. Han er den fremste opponenten mot USAs Balkan-politikk på administrativt og vitenskapeleg topp-nivå.

----------

Mange serberar er usamde med Milosovics parti i sentrale spørsmål. Frå ei tid tilbake opplevde vi Serbia som ein svært splitta nasjon, og demonstrasjonane i Beograd var omfattande, likeså var støtten frå Vest til dei oppsisjonelle formidabel. Den gongen forsøkte vestlege media å hevde at opposisjonelle ville gi både Kroatia, Bosnia og Kosovo på båten. Men det var ei tvers gjennom løgnaktig framstilling. Opposisjonen var like fortørna overfor vestlege media og Vestens urettar som Milosovic sjølv. Usemja dreide seg om heilt andre forhold. Derfor sluttar opposisjonen fullt og heilt opp om statens politikk i dag. Det ville neppe vore tilfellet dersom serberane i Kroatia og Bosnia hadde fått rettferdig behandling av verdssamfunnet tidlegare. Serberane føler nå at dei ikkje har meir å tape, derfor kan dei like godt løpe lina ut i Kosovo. Vi kan fordømme det til vi blir blå. Men for å stoppe serberane i dagens situasjon må vi vere villige til å bruke bakkestyrkar, og dermed ofre fleire liv enn både den serbiske offensiven og den etniske utreinsinga har kosta.

Som alltid før på Balkan har NATO valt den mest brutale og skjebnetunge løysinga på problema, ut frå rasistiske ryggmargsrefleksar mot serberane. Det samsvarer godt med konklusjonane i Bodanskys bok. Skal det halde fram slik? Og kor mange menneskeliv skal dette vanvitet koste, både i Kosovo og sjølve Serbia?

----------

Er det for seint å vekke til live "Møller-konvensjonen" og bruke den på Balkan? Når det gjeld Kroatia kan det sjå ut som løpet er kjørt. mer enn 550 000 serberar er kasta ut, dei fleste uten ein dinar i kompensasjon for tapt jord og bustad. Enkelte har i følje Helsingforskomiteén fått omlag 10% av verdien. Staten Kroatia, og eventuelle tyske og østerriske tidlegare jordeigarar, kan håve inn milliardar frå ein serbisk befolkning som frå før var nasjonal underklasse. - I Bosnia er det ennå ikkje for seint, men det hastar før Izetbegowitz set i gang med etnisk reinsing.

I lengda kan ikkje Serbia klare seg mot NATO. Det er truleg at Serbia mistar Kosovo, og at talet på etnisk utreinsa serberar veldig snart vil overstige ein million, i eit utfattig og utbomba land.

Da vil snart Vesten ha nådd lenger i å ta knekken på den serbiske nasjonen enn Hitler klarte. Det har vi Yossef Bodanskys ord for.

Hartvig Sætra

Print Email

Krigen på Balkan: Komplisert og enkel

NATO har no sleppt sine bomber mot mål i Jugoslavia i fleire veker, og det er lite som tyder på at krigen vil ta slutt med det første. Mange har tatt klare standpunkt - for eller imot NATO-bombing. Og i denne samanheng finst det eigentleg ikkje noko mellomstandpunkt - anten er ein for eller i mot. Alt anna vert tåketale. Men det verkar også som det er ei stor gruppe som er i tvil, og som meiner at saka er særs komplisert. Vi vert dagleg "bombardert" med nye informasjonar og nye analysar og perspektiv. Diskusjonen og argumentasjonen føregår mellom anna ut frå historiske, militære, politiske og moralske perspektiv. Det er ikkje rart at mange vert forvirra og rådlause i ein slik situasjon. Kjensgjerningane, kjernen i saka, er likevel enkle nok:

For det første: NATO, som Noreg er medlem av, har gått til militært angrep på eit europeisk land, Jugoslavia.

For det andre: Noreg er dermed i krig.

For det tredje: Landet som vert bomba er ein suveren stat med ei folkevald regjering, og har ikkje framsett militære trugsmål mot noko NATO-land.

For det fjerde: Angrepa er ikkje godkjent av FN, og er i strid med folkeretten.

Dette faktiske situasjonsbiletet er ikkje spesielt innfløkt og vanskeleg å forstå. I det offentlege ordskiftet om konflikten i Kosovo, og NATO-bombinga, vert det sett fram ulike synspunkt om årsaker og dermed om tilskriving av skyld og ansvar. Men dette er likevel ikkje noko ordskifte på eit fritt, ope og likeverdig grunnlag. Den psykologiske krigføringa er kanskje ikkje alltid like lett å få auge på for alle, men er likevel høgst reell. Her spelar dei store media på lag med NATO og sørger for å bearbeide opinionen slik at bombinga framstår som nødvendig ("vi har prøvt alt") og jamvel moralsk høgverdig ("humanitære omsyn"). Informasjonen som vert gitt er er ofte feilaktig og høgst selektiv. Det vert presentert eit ufullstendig, fordreia og einsidig bilete av situasjonen. Det vert konstruert eit stereotypt fiendebilete, motparten vert personifisert (Milosevic) som om krigen berre er retta mot ein enkeltperson, svart-kvitt-tenking får dominere og den språklege manipuleringa ved hjelp av retoriske knep er iaugnefallande. Slik prøver krigsherren å hindre innsikt i krigen sitt sanne vesen og sørge for at ikkje folkemassane reiser seg til aktiv krigsmotstand. Det gjeld om å legitimere krigen.

I NATO-samanheng er psykologisk krigføring eit eige fag og det er bygt opp eigne institusjonar som tek seg av dette (kampen om sinna, om opinionen), også i Noreg. Folk flest er vel mest opptatt av den reint moralske sida ved krigen - er det rett eller gale å bombe Jugoslavia? Men også moralske vurderingar vert påverka av slik psykologisk desinformasjon. Moralske vurderingar av kva som er rett eller gale vert dessutan prega av dei analysane som vert lagt til grunn for ei forståing av det aktuelle fenomenet.

Norges Kommunistiske Parti (NKP) er av den oppfatning at NATO-bombinga er eit militært uttrykk for imperialistiske stormaktsinteresser som primært er av økonomisk karakter og som hentar si næring frå monopolkapitalen sin grenselause hunger etter profitt. Det er ikkje tilfeldig at NATO lanserer og praktiserer sin nye "ut av område-strategi" (intervensjonar over heile jordkloden) i globaliseringa sine glansdagar, der MAI-avtalen er meint å setje krona på verket. Når kapitalen flyt fritt over landegrensene, og dei multinasjonale stormonopola har sine avleggarar over heile verda, følgjer det nærast som ein logisk konsekvens at NATO også må bli verdspoliti. I kampen om avsetnadsmarknader, om investeringssfærer for kapital og om olje- og råstoffkjelder vert NATO si viktigaste oppgåve å sikre stormonopola sine interesser - på kort og lang sikt.

I dagens unipolare verd - der USA i realiteten er einaste supermakt - kan dette landet ta seg til rette utan å måtte ta omsyn til sterke motkrefter. På noko lengre sikt vil rivaliseringa mellom dei leiande imperialistiske maktsentra (USA, EU og Japan) kunne utgjere ein alvorleg fare for verdsfreden. Særleg i USA har det vakse fram eit enormt militær-industrielt kompleks med ei uhyggeleg makt som i praksis ikkje er underlagt demokratisk innsyn, kontroll og styring.

Krigen på Balkan må sjåast i eit slikt perspektiv. I dette området finst det enno barrierar og stenglar for den internasjonale kapitalen. Kontrollen over Balkan er dessutan viktig ut frå eit større perspektiv. Regionen er som ein slags korridor mot større og viktigare område i Mellom-Austen og delar av det tidlegare Sovjetunionen. Her finst det enorme naturrikdommar, ikkje minst veldige oljeførekomstar. For den som måtte meine at ein slik analyse av krigen på Balkan er søkt og lite adekvat, kan det vere grunn til å minne om at eit av krava i Rambouilett-avtalen faktisk var fri marknadsøkonomi (les: kapitalisme). No viser det seg at stortingsrepresentantane som sa ja til NATO-bombinga ikkje hadde lese denne avtalen, sjølv om den jugoslaviske avvisinga av kravet om å underskrive avtalen vart brukt som påskot til angrepet.

Direktøren ved fredsforskingsinstituttet i Lund i Sverige, Jan Øberg, skriv forøvrig at han ikkje kjenner til nokon suveren stat på jorda som ville godta ein slik avtale. Men uansett korleis ein analyserer krigen på Balkan - og her vil det vere ulike syn - må hovudoppgåva no vere å samle alle gode fredskrefter i ein brei og slagkraftig front mot NATO-bombinga. Det minste felles multiplum som alle krigsmotstandarar må kunne samle seg om kan samanfattast i to punkt som eg skal ta for meg i det følgjande.

1) NATO sin angrepskrig løyser ikkje problema på Balkan, og gjer vondt verre. Konsekvensane av å bombe inneber større menneskelege lidingar totalt sett enn konsekvensane av å ikkje bombe, mellom anna avdi flyktningeproblemet aukar. Bombene drep menneske (den såkalla "kirurgiske" bombinga er ein illusjon og eit farleg propagandaknep), men dei meir langsiktige konsekvensane er kanskje endå verre. Som etterverknader av ein øydelegt infrastruktur og eit forgifta miljø (jamfør bombing av oljeraffineri, drivstofflager og ammunisjonsarsenal og frigjering av uranstoff m.m.) vil det oppstå enorme menneskelege lidingar. Andre konsekvensar av NATO-bombinga er politisk destabilisering på Balkan, i Europa og i verda elles. NATO-generalane og deira støttespelarar øydelegg det skjøre arbeidet for fred og avspenning og skaper ei meir utrygg verd. Bombene sår hat som vil leve i generasjonar. Terskelen for angrepskrig er blitt senka, og mange spør alt no: Kven vert neste offer for NATO-angrep? Mogelege "kandidatar" står nær sagt i kø. Ein kan såleis seie at ut frå eit konsekvensetisk og utilitaristisk moralsyn må bombinga fordømmast på det hardaste.

2) NATO-bombinga representerer ein praksis som vanskeleg kan gjerast til ei allmenn rettesnor i internasjonal politikk utan å setje verda i brann. Den tyske filosofen Kant sette i si tid fram følgjande moralske krav: "Handle slik at prinsippet for handlinga di kan gjerast til ei allmenngyldig lov". NATO bombar her ein suveren stat som ikkje har truga noko NATO-land militært, og bryt folkeretten. FN har ikkje gitt si godkjenning. Kring om i verda føregår det om lag 30 borgarkrigar der store folkegrupper vert trakasserte med vald frå herskarklassen. Dersom ein skulle følgje NATO sin logikk og vere konsekvente, burde organisasjonen intervenere militært overalt der slikt skjer. Men NATO vel i staden å støtte opp om mange slike regime. Til dømes vert NATO-landet Tyrkia, med si brutale framferd mot kurdarane, aktivt støtta av USA, militært, økonomisk og politisk. Vi har her med ein dobbeltmoral å gjere som det er vanskeleg å finne ord for. NATO-bombinga let seg rett og slett ikkje forsvare ut frå reint logiske og moralfilosofiske prinsipp. Dersom NATO, med USA i spissen, skulle vere konsekvente, ville dette utløyse ein ny verdskrig.

Desse synspunkta burde vere ein tankevekkar for Verdi-kommisjonen, som Bondevik-regjeringa fekk oppnemnt. Men i desse krinsane synest parolen vere at moral er noko som helst høyrer privatlivet til og at sniking på trikken utan å betale billett er verre enn massiv bombing av ein suveren stat. Det som elles er mykje framme i diskusjonar om etikk no for tida er den såkalla nærleiksetikken. For å forhindre overgrep må vi etablere nærleik til ofra - vi må sjå det lidande subjektet i auga. Depersonalisering, teknifisering og byråkratisering gjer oss mindre kjenslevare for overgrep. Det er i denne samanheng eit tankekors at dei dødbringande bombene vert sleppt over Jugoslavia av NATO-pilotar som sit trykt plassert i teknisk vindunder (les: monster). Dei er usårbare, og alt dei treng gjere er å trykke på knappar. Dei ser ikkje ofra sine, dei lever på trygg avstand frå dei morderiske menneskelege konsekvensane av handlingane sine.

Det ser no ut til at det einaste som kan stoppe krigen er folkeleg mobilisering. Breie lag av folket i Noreg og andre land må engasjere seg til aktiv motstand mot NATO-bombinga. Mange seier at krigen er så komplisert at det er vanskeleg å ta standpunkt og engasjere seg. Dette vart også sagt tidleg under Vietnam-krigen, og fungerer no som då som ein barriere mot engasjement. Men det viste seg at den folkelege motstanden mot USA si krigføring i Vietnam var ein avgjerande grunn til at USA måtte trekke seg ut av Indokina. Slik lyt det bli no også. Javisst er krigen på Balkan komplisert, men krig-fred-problematikk handlar også om det enkle og lettfattelege. Ved å ta i bruk nokre få og nokså enkle grunnprinsipp, burde eit overveldande fleirtal av folket kunne seie eit klart og og eintydig NEI til NATO-bombinga, og engasjere seg i anti-krigsarbeid. Det er også viktig å hugse på at dette ikkje er noko tradisjonell "høgre-venste-konflikt". Det finst menneske som er imot krigen i nær sagt alle leirar, til dømes blant konservative, kristne og i militære krinsar (jamfør Carl Bildt, tidlegare svensk statsministar og leiar for det svenske høgrepartiet, sitt klare standpunkt mot bombinga). La oss samle oss om Nordahl Grieg sine ord: "Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: Døden skal tape!". La dette bli ein samnemnar for krigsmotstanden, som må bli så brei og engasjert som mogeleg.

Kjell Underlid
sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Parti (NKP)

Print Email

Ponnyekspressen anno 1999

Vi går mot et årtusenskifte og har opplevd et århundre som er unikt i verdenshistorien. Informasjonsteknologien har i løpet av få år vist en slik utvikling at at det kan ta pusten fra enhver. Spesielt ser det ut til at de myndigheter som rår over de aller svakeste har store problemer. Fortsatt er det slik at mange trygde- og sosialkontorer bruker ukesvis for å kontrollere og overføre midler til de som trenger det. På grunn av sendrektig saksbehandling blir mange av de som er rammet av sykdom eller oppsigelse tvunget til å gå den tunge veien til sosialkontoret for ha til livets opphold i ventetiden.

Spesielt klanderverdig er det når den som allerede er nedverdiget nok, får utdelt matlapper. Bergen sosialkontor er av dem som i mangel av kontanter benytter en slik rutine selv om dette er ulovlig. I en tid hvor vanlige mennesker kan overføre penger og informasjoner over nettet i løpet av sekunder er det forunderlig at våre myndigheter ser ut til å befinne seg i at annet århundre. Har de ikke engang hørt om slike gammeldagse betalingsmåter som sjekk eller postasvisning, eller er det et uutalt ønske om å plassere uheldige mennesker så langt ned på rangstigen som overhodet mulig?

Dessverre må det antas at Bergen sosialkontor ikke er alene om å benytte slike ulovlige metoder. Eksempelvis kan nevnes sosialkontoret i Fredrikstad som for noen år tilbake var skyld i at mennesker ble trakkasert foran disken i supermarkedet. Dette ble det imidlertid satt en stopper for ved hjelp av sosialklientenes egen forening, Klientaksjonen i Fredrikstad.

Denne gangen var det en modig kvinne som våget å stå fram i media med sin historie om Bergens sosialkontors inkompetanse. Hvor mange andre her i landet som har opplevd noe lignede og lider i stillhet skal være usagt, men muligheten for at det som bringes fram på teppet bare er toppen av isfjellet er så absolutt tilstede. Det finnes nok også mange sosialarbeidere som oppfatter sitt arbeid belastende under slike forhold, men kan ikke alene opponere mot de rutiner som er fastsatt.

Jeg vil med dette derfor oppfordre sosialklienter, arbeidsløse og trygdede til å organisere seg på en eller annen måte. Det er ikke flaut å vise ansikt i disse tider hvor vanlige mennesker støtes ut i uverdighet. Det er samfunnet som som er den skyldige og begår ulovligheter.

Birgit Skjæret
Landsstyremedlem NKP.

Print Email

Ny Jernbanepolitikk. Forleng Nord-Norgebanen!

En forlengelse av Nord-Norgebanen fra Fauske har i en årrekke vært et folkekrav i landsdelen. I den senere tid har imidlertid dette kravet mer og mer blitt nedtonet i de politiske partiers programmer.

Vi i Nordland NKP står fortsatt på det standpunktet at disse planene ikke må skrinlegges. Tvert imot, det er i dag en stadig voksende forståelse for at skinnegående transport er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Derfor må ikke bedriftsøkonomiske kriterier legges til grunn når det gjelder jernbanedrift, slik Storting og regjering krever. Samferdsel må ikke betaktes som en forretning, like lite som helsevesen og utdanning.

Et annet moment som taler for Nord-Norge-banen, er at jernbaneforbindelsen fra Narvik til kontinentet gjennom Sverige, ARE (Artic Rail Express) har vært en stor suksess.

En forlengelse av Nord-Norgebanen vil også være et entydig signal om en ny og aktiv distriktspolitikk for å styrke landsdelen. Dette vil være i motsetning til den kortsiktige lønnsomhetstenkningen til markedskreftene som nå fullstendig dominerer politikken i AP, Høyre og FrP og som fører til utarming av distriktene og dermed i hele Nord-Norge.

I tilknytning til dette er det også nødvendig å reise kravet om vedlikehold og utbedring av Nordlandsbanen. Dette er ikke bare nødvendig for at nytt og mer moderne materiell skal kunne taes i bruk, men er også viktig av hensyn til de reisendes sikkerhet.

Vi trenger en nasjonal stambane!

Asbjørn Hortman
Landstyremedlem Norges Kommunistiske Parti

Print Email

Krigspropaganda

Røyken fra bombenenedslagene over Jugoslavia er nå så tjukk at det er svært vanskelig for folk lenger å orientere seg om realitetene. Våre meningsdannende media serverer i dag nærmest krigspropaganda til fordel for den agressive parten, NATO. Noe vet vi likevel.

Forsvarsalliansen NATO med Norge på slep har angrepet en suveren stat som er anerkjent av FN. Begrunnelsen er syltynn. Kosovoalbanerne, et mindretall i Jugoslavia, er undertrykt og må hjelpes. Tyrkia som ikke bare undertrykker sitt store mindretall, kurderne, men også forfølger dem militært inn i nabostatene med NATOs stilltiende godkjenning, deltar med bombefly over Jugoslavia. En forlegger i Tyrkia som utga en bok om kurdisk kultur og tradisjon fikk 200 års fengsel. Et valgt parlamentsmedlem som snakket kurdisk fra det tyrkiske parlamentetets talerstol fikk 17 års fengsel. Denne staten skal altså sammen med Norge skape frihet i Kososvo?

Ellers i verden skjer dette i en rekke stater uten at det bekymrer NATO-ledelsen. I Sri Lanka har det pågått en blodig borgerkrig mellom singalerere og tamiler i åresvis; i Guatemala er hundretusenvis indianere drept av dem spanskettede overklassen osv.

Bombingen utløste en humanitær katastrofe i Kosovo. Både bombing fra NATOs side og etnisk rensing fra de Jugoslaviske myndighetenes side har skapt en flyktningestrøm som oversvømmer de fattige nabolandene. Dette brukes nå til å begrunne en utvidelse av krigen fra NATOs side og det er allerede klart at de store media (NATOs propagandamaskiner) forberder oss på at regulære tropper skal settes inn. Tar du den, så tar du den.

Men NATO og Norge regaerte overhode ikke da Kroatia renset en halv million serbere i en lynkrig mot Slavonia og Krajina. De ble "glemt" og befinner seg nå i Jugoslavia uten at noen i vesten bryr seg. Er etnisk rensing fordømmelig bare når det passer NATO og Norge? Eller er det ok å rense serbere men ikke albanere?

Milosovic president, han er folkevalgt - altså ingen despot etter våre begreper. Men han omgjøres til det i våre media. I dag har han stor oppslutning i den Jugoslaviske befolkningen som følge av bombingen. Vi kan like hans politikk eller ikke, men det er et viktig demokratisk prinsipp å anerkjenne alle folks rett til å velge sine ledere.

Hvorfor fremstilles han i media som en despot? Hvorfor gjøres hans person om til problemet? Jeg ser ikke annen grunn enn en krigspsykologisk - det er lettere å få opinionen med på å angripe en ond mann enn et helt folk. Men det er folket som valgte han som drepes av våre bomber.

Både begrunnelsen for NATO-angrepet på Jugoslavia og begrunnelsen for å fortsette stemmer ikke med fakta. Altså må det være andre grunner til denne krigen, men de er så dårlige at de ikke kan sier høyt. Da forsvinner støtten i opinionen.

Imidlertid er det befolkningene i hele Jugoslavia som må lide for det NATO nå har utløst av villskap, slik vi vet alle kriger virker på folk. NATO er angriper, NATO er hovedansvarlig, NATO tok det første skritt. NATO må stopp bombingen umiddelbart. Det er ikke rimelig at den angrepne skal ta første skritt for å skape fred. Det er angriperen som har ansvaret for det.

Uten et aktivt krav i opinionen om STOPP BOMBINGEN, risikerer vi i neste omgang at norsk ungdom må til Balkan for å ofre livet i solidaritet med USAs og Tysklands stormaktsinteresser, som er den virkelige drivkraften bak krigen.

Knut Lindtner
leder Nordland NKP

Print Email

Bak ordene

Norge deltar i krig og verdensfreden er truet. Som alltid før er den norske statsledelsen raskt ute med å støtte USAs handlinger og argumentasjon. Den amerikanske presidentens tale til folket var fyllt av ulne fraser om å redde barns liv og "God bless America".

Med sorgtungt blikk kunne vår egen statsminister beklage nødvendigheten av denne "fredsbevarende kampanjen". De norske massemedia har god tradisjon i å tilsløre og påvirke med bruk av subjektive begreper. For snart 30 år siden kunne man oppleve den samme strategi ved mediafokuseringen på krisa i Midtøsten. Vi hørte om Palestinske "terrorangrep" og israelske "hevnaksjoner".

Mye vann er rent i havet siden den gang, og heldigvis er både synet og omtalen av Palestinaproblemet er blitt mye mer objektiv i dagens politiske miljø. Den samme mekanikken gjør seg gjeldende ved de siste dagers sjokkerende meldinger fra krigen i Juguslavia. Den ene statsleder omtales ganske riktig som "USAs president" mens den andre omtales som "despot, diktator og gal."

NATOs massive angrep kalles "kampanje" og "aksjon" mot militære mål med uungålige sivile tap, mens serbernes krigshandlinger kalles "massakrering" og "menneskedrap" rettet mot sivilbefolkningen, kvinner og barn.



Allerede har mange ikke-militære mål blitt truffet av bomber.


Det er en krig som foregår. Krig medfører lidelse og død uansett side. Undertegnede har ingen tro på at politikere og massemedia lar seg påvirke av dette lille innlegget til å kalle tingene ved sitt rette navn. Likevel oppfordrer jeg et hvert tenkende menneske til å ta selvstendig stilling til det som skjer og ikke la seg manipulere av ordbruk og begrepsforvirring. Et hvert fredelskende menneske oppfordres videre til å slutte seg til opposisjonen mot Norges deltagelse i denne krigen.

Birgit Skjæret

Print Email

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!