Norsk utenrikspolitikk går hånd i hånd med statsterroristene

Written on . Posted in 2003

Sjøl om USA og Storbritannias angrep på Irak skjedde i strid med FN-pakten sto norske myndigheter fra dag en etter at angrepet på Irak var et faktum på aggressorens side.

Allerede i mai forberedte Kjell Magne Bondevik norsk deltagelse i okkupasjonen av Irak under sin rundreise til London, Washington og Paris. 150 norske okkupasjonssoldater blei sendt til Irak uten at saken engang var behandla av Stortinget, noe som utgjør et klart brudd på Grunnlovens § 25 som bl. a. sier:

”Den (Rigets Land- og Sømagt) maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke. Landeværnet og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes, maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser.”

Men det norske storting er stort sett lydig overfor hovedalliert og storebror USA, så om saken hadde vært tatt opp der eller ikke behøver slett ikke bety så mye. I forhold til NATOs krig mot Jugoslavia gikk jo flertallet i samtlige stortingspartier, fra SV til Frp, inn for norsk krigsdeltagelse.

Det tok Bondevik 4 år før han offentlige innrømte at Norge den gang var i krig. Vil han noen gang innrømme at norske myndigheter i 2003 gjorde seg til medokkupanter i Irak? Det vil i tilfelle heller ikke bety så mye. Bondevik og resten av den høyredominerte ”Samarbeidsregjeringa” veit vi jo hvor står i konflikten mellom undertrykt og undertrykker.

I Midtøsten-konfliktene detter Norge permanent ned på feil side. Norge hadde lederrollen i FNs sanksjonskomité mot Irak fram til årsskiftet 02-03, og tilrettela gjennom arbeidet der for USA og Storbritannias angrepskrig. Norske myndigheter er gjennom NATO også allierte med Tyrkia, som fører en blodig undertrykkelse av kurderne. De historiske nære bånd til Israel hvor Norge bl. a. har bidratt til Israels atomvåpenprogram ved å levere tungtvann, er velkjent.

Krigsforbryteren Ariel Sharon blir invitert til Norge og forsøkt gjort til ”en sterk, men hyggelig bamse”, en som det går an å snakke med. Bondevik gikk med på å trappe ned kontakten med Arafat under sommerens møte med Sharon i Molde. Ett eksempel på akkurat det var Utenriksminister Jan Petersens nylige besøk i Israel hvor han møtte Ariel Sharon og lydig forholdt seg til betingelsene fra Israels sionistiske regjering: møter du oss kan du ikke få møte Arafat…

Israels bombeangrep mot et bebodd område like utenfor Damaskus, Syrias hovedstad, må naturligvis også sees i sammenheng med Irak-okkupasjonen og alliansen mellom USA-imperialismen og sionismen for kontroll over Midtøsten. For å få full kontroll må patriotiske regjeringer og sjølstendige land enten fullstendig ydmykes eller angripes militært.

Når det nå står 130 000 okkupasjonssoldater fra USA i Syrias naboland Irak og Israel har offentliggjort en plan for å deportere eller drepe Yassir Arafat, uten at engang Sikkerhetsrådet har kunnet fordømme det pga. USAs veto, sier det en del om styrkeforholdet og hvilke krefter som er på offensiven i den pågående nytegninga av Midtøsten. Det er klart at Israel ikke kunne utført sine aggressive handlinger mot araberne uten aktiv støtte fra USA.

Norske kommunister vil derfor arbeide for et fullstendig skifte i norsk Midtøsten-politikk og vil mobilisere for kravene:

 

 

 

Print