Arbeidsprogram 1969 - 1973

Arbeidsprogram for
NORGES KOMMUNISTISKE PARTI
Vedtatt 1969 - Fornyet 1973


Det sosialistiske
ALTERNATIV


HVORFOR ennå så mye urett og nød i verden? Hvorfor sulter millioner? Hvorfor produksjonsinnskrenkning av mat, overfylte lagre i rike land, mens verdens fattige forkommer i elendighet? Hvorfor økonomisk utplyndring, rasehat, diskriminering, sosial og nasjonal undertrykkelse når verdens nasjoner gjennom FNs charter, allerede for snart 30 år siden forpliktet seg til å gjøre slutt på slikt? Hvorfor så stor ulikhet i inntekt, boligstandard, arbeidstid kulturelle goder og utviklingsmuligheter, også i de høyt utviklede industrilandene? Hvorfor det vanvittige rustningskappløpet som tapper nasjonene for milliarder? Hvorfor forgiftning av luft, jord og vann. Hvorfor psykisk og fysisk nedbryting av verdens ungdom? Lever vi i en gal og syk verden? Går det ikke an å forandre denne verden - gjøre den bedre, mer menneskelig, mer rettferdig?

Det stilles så mange spørsmål. Og det gis så mange svar. Men oftest er svarene unnvikende og utilstrekkelige, særlig fra dem som ikke tør søke årsakene, eller som er interessert i å skjule dem. Noen har også økonomiske privilegier og politisk makt, posisjoner bygget nettopp på det store flertallets savn og nød. Som regel kan ikke slike folk svare åpent og klart på de anklager som rettes mot tingenes tilstand i dag.

Kommunistene står her i en helt annen stilling. De har ingen særinteresser som står i veien for åpne svar og klare standpunkter. De hemmes ikke av fordommer og konservativt samfunnssyn. De har ingen privilegier og private profitt-interesser å forsvare. De står fritt og er ikke begrenset i sine handlinger av det kapitalistiske samfunns rammer. Derfor kan de også søke uhildete, saklige og radikale løsninger på samfunnsproblemene, løsninger som sprenger kapitalismens rammer og gir menneskenes positive egenskaper og skapende evner fritt løp. Kommunistene kjemper ikke i m o t, men m e d alle krefter som vil forkaste det utlevde klassesamfunn og skape en ny, fornuftigmenneskelig samfunnsform. De tror at den sosialistiske revolusjon og vitenskapen kan redde verden. De mener at menneskene selv kan forandre samfunnsforholdene, omforme samfunnet fra et klassesamfunn til et klasseløst fellesskap av likeverdige mennesker.

Hvordan?

Kommunistene ser kampen for nærliggende interesser - økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle - som ledd i en større revolusjonær sammenheng. De umiddelbare mål som stilles på de enkelte felter ser kommunistene som nødvendige etapper på veien framover mot et helt nytt forhold mellom mennesker, folk og nasjoner.

Kommunistene kjenner klassekampens alvor, dens krav og utfordring til den enkelte. De vet at den enkelte og folkemassene må gjennomgå en politisk modningsprosess, selv høste sine erfaringer, og at ingen ord kan erstatte dette. Men de vet også hva riktige ideer, tanker som kan gjenspeile virkelighetens krav, kan bety for både den enkeltes og folkemassenes modning. Derfor legger vi fram en del synspunkter, ideer og programforslag her som vi tror skal bidra til større aktivitet og bevegelse for f o r a n d r i n g e r i progressiv retning.

Kommunistene søker ikke å påtvinge andre sine standpunkter. De tilbyr et revolusjonært alternativ til reaksjonær og reformistisk politikk.

Kommunistene mener at det trenges en m e n i n g s u t v e k s l i n gjennomsnitt på venstresiden i norsk politikk. Dette gjelder særlig i dag da bare reaksjonære krefter har fordel av splittelser blant de progressive.

Meningsutveksling og felles aksjoner er veien til enhet. Enhet er nøkkelen til seier over urett og nød, undertrykkelse og utbytting.

En ny tid - En ny verden

De årene som er gått siden siste verdenskrig, har gitt menneskene bildet av en ny verden med nye problemer og oppgaver.

Menneskeheten er trådt inn i atomkraftens, automasjonens og kybernetikkens tid. Vitenskap og forskning har skapt mulighet for å trenge ut i verdensrommet og nå andre kloder. Hele denne utviklingen åpner veien til en framtid med en veldig vekst på alle områder på vår klode - eller kan føre med seg kriser og krig med fare for tilintetgjøring av all sivilisasjon. Den utvikling av produktivkreftene som dette betyr vil med veldig styrke stille kravet om et tidsmessig samfunnssystem på dagsordenen og føre til fall for det kapitalistiske samfunnssystem. Men ennå behersker kapitalismen viktige deler av verden, i første rekke i Vest-Europa og Nord-Amerika.

Kapitalismen i disse områder er sterk og behersker veldige ressurser. Det dominerende sentrum for denne kapitalismen er USA. Dette land søker gjennom økonomisk, politisk og militær infiltrasjon å sikre seg verdens herredømmet. I Vest Europa har de store amerikanske konserner trengt inn og er en dominerende makt på det økonomiske området. Dermed blir Vest Europa skritt for skritt innlemmet I USA's imperialistiske system.

I tidligere kolonier hvor folkene er på vei til å gjøre seg fri fra sine gamle herrer, søker USA-imperialistene og deres hjelpere ved økonomisk, politisk og militært press å opprettholde tidligere makt og innflytelse og utvide denne. I mange tilfeller søker den amerikanske imperialismen å overta etter tidligere europeiske makthavere. Der deres "fredelige" pressmidler ikke fører fram allierer de seg med reaksjonære klikker og militære juntaer, som med vold og terror og statskupp forsøker å knuse framskritts- og frihetsbevegelsene eller de går selv til krigerske overfall, som i brutalitet savner sidestykke i historien. Også i land som har vært selvstendige i lange tider, som t.eks. i Sør-Amerika, søker imperialistene å dominere økonomisk, politisk og militært.

Men veldige krefter er overalt under utvikling for å s t a n s e og s l å imperialismen og rydde vekk føydale og kapitalistiske samfunnsformer. Store deler av jordens befolkning har funnet fram til ikke kapitalistiske og framskrittsvennlige samfunnssystemer som kan føre fram til sosialismen, En tredjepart av menneskeheten i dag bygger sosialismen eller lever allerede i et sosialistisk samfunn.

Sosialismen er veien til menneskenes økende deltakelse og innflytelse på alle felter av samfunnslivet - det er veien til det bredeste og mest dyptgripende demokrati.

Erfaringene fra den sosialistiske del av verden viser at veien til sosialismen i hvert enkelt land er høyst forskjellig, betinget av landets særegenhet, historiske forutsetninger, tradisjoner og selve kampens egenart.

Erfaringene viser også at ikke noe sosialistisk land kan foreskrive et annet hvilken vei til sosialismen det skal velge.

Handlinger i strid med disse erfaringene har bidratt til å skape indre brytninger i den sosialistiske leiren.

Men tross de hemninger og skadevirkninger som disse brytninger har skapt, er den sosialistiske verden i dag den viktigste faktor i kampen mot imperialismens framstøt.

I den kapitalistiske del av verden prøver de store konserner og monopoler å befeste og utvide sine posisjoner. De forsøker i stadig sterkere grad å benytte statsapparatet for å utvide sitt tak på landenes økonomi. Dette fører til at stadig flere lag av befolkningen kommer i motsetning til storkapitalen. Det skaper en tilstand av permanent krise, der motsetningene mellom reaksjon og framskritt skjerpes.

Slik lever hele verden i en overgangstid. Det legger ansvaret på det arbeidende folk i hvert enkelt land til ut fra deres nasjonale forutsetninger og spesielle grunnlag å ta kampen opp for en sosialistisk løsning gjennom en klassepolitikk med sosialistisk perspektiv. Hele den organiserte arbeiderbevegelse i de kapitalistiske land bærer dette ansvar. Men framfor alt arbeiderbevegelsens venstrekrefter, de sosialistisk bevisste krefter har denne forpliktelse. Det kommunistiske part i hvert enkelt land må være en avgjørende kraft i arbeidet for å reise og organisere kampen for denne venstrekreftenes hovedoppgave. Ut fra dette grunnsynet ser Norges Kommunistiske Parti det som sin plikt og oppgave å legge fram et arbeidsgrunnlag, et program for en norsk linje med sosialistisk målsetting, et program som kan samle alle venstrekrefter i landet.

Hva er egentlig "velferdsstaten"?
I diskusjonen om den allmenne utviklingen i verden av i dag har det norske borgerskapet og dets talsmenn alltid hevdet at i Norge foregår det en stadig mer omfattende demokratisering, med økende utjevning, økonomisk, sosialt og kulturelt for alle landets borgere. Den reformistiske fløy i arbeiderbevegelsen har godtatt dette grunnsynet og hevdet at den velferdsstat som etterhånden er bygd opp i vårt land er overgangsformen på veien til et sosialistisk Norge.

Norges Kommunistiske Parti har sammen med andre sosialistiske krefter alltid hevdet at tross de erobringer som det arbeidende folk har oppnådd er Norge fortsatt en kapitalistisk klassestat, der utbyttingen fortsetter og storkapitalen på en ny måte og i nye former søker å befeste og utvide sin makt.

Den økonomiske, politiske og sosiale kampen er og blir en klassekamp. Den endrer seg stadig i formen, men beholder sitt opprinnelige, virkelige innhold.

For arbeiderbevegelsen og dens organisasjoner er i dag selve grunnspørsmålet å legge opp en hovedlinje som ikke bare forsvarer de posisjoner som arbeidsfolket har oppnådd i klassekampen, men som også har som siktemål å forandre selve maktforholdet mellom klassene.


STORKAPITALENS MAKT VOKSER
Hva har så skjedd med norsk storkapital og den norske finansmakten i de siste årene?

Den har økt sin makt - enten den har vært regjeringsstyrt av DNA eller av de borgerlige. Sammenslutninger og samarbeidsavtaler mellom bedrifter, også med utenlandske, øker og fremmes bevisst av statsmaktene. Statens innflytelse i statsbedriftene svekkes. Det begynte med Raufoss og Kongsberg, og fortsatte med at Årdal og Sunndal Verk delvis ble solgt til den utenlandske trusten Alcan.

I A.s. Syd-Varanger ble statens aksjeandel redusert til 51 pst. (Samtidig med at Syd-Varanger hadde sitt beste inntektsår i 1967.) Statens servicebedrifter (Kornforretningen, NSB, Telegrafverket, Postverket) er i ferd med å reorganiseres etter mønster av private bedrifter, slik at ikke bare Stortinget, men også departementene i stor grad mister sin styringsmyndighet over disse etatenes disposisjoner. Delvis skal de overføres til rentabilitets prinsippet, som betyr takstforhøyelse. Dels skal styrene sterkere enn før bli overordnet myndighet for funksjonærene osv. Det er antydet muligheten for at statens bedrifter og etater skal kunne bruke lockoutmidler overfor funksjonærene i tilfelle delstreiker. Rentepolitikken er på glid og rentesatsene er på vei oppover. Monopolkapitalistene har faktisk greid å gjøre sine interesseorganisasjoner langt på vei til å kunne kalles statsorganer (Bankforeningen, Rederforbundet, Industriforbundet). Derigjennom dominerer de ut fra sine industriselskaper og banker prioriteringen av investeringene. Dette rammer særlig distriktsutbyggingen og boligbyggingen. Og dette på tross av at Norge er det land som har de høyeste investeringene i Vest-Europa, og samtidig en produksjonsøkning som ligger blant de høyeste.


GÅR FRAM SOM DEN VIL
Monopolkreftene driver fram den såkalte strukturrasjonalisering.

En rekke større og middels store bedrifter er nedlagt helt eller delvis.

Det fører til alvorlige økonomiske følger for arbeidslivet. Men for kapitalen er dette en av formene for kapitalkonsentrasjon og sentralisering og for en opprydding av gjelds- og lønnsomhetsforhold til gagn for kapitalen. Det viser at monopolkapitalen skalter og valter langt over grensen av det tillatelige med næringslivet i vårt land, manipulerer etter forgodtbefinnende med landets oppsamlede verdier og tusenvis av arbeideres skjebne.

En strukturrasjonalisering som gjennomføres utelukkende ut fra hensynet til kapitalens jakt etter profitt vil heller ikke ta opp arbeid for den viktige oppgaveå rette på ensidighet som stadig preger vårt lands eksportproduksjon. Denne ensidighet gjør landets økonomi sårbar for de internasjonale markedssvingninger og kan true både sysselsetting og alminnelig levestandard. Faren ved den store avhengighet til utlandet må dempes ved større beskyttelse av norsk produksjon og utvikling av de nye næringsgrener som kan dekke nye og større områder av vårt hjemmemarked.


UNDERLEGGER SEG STADIG STØRRE FELTER
Bankene har i de siste år behersket ca 75 pst av kapitalen i varehandelen og størstedelen av den kapital de mindre industri- og håndverksbedrifter opererer med. På den annen side er de aller største storbedriftene selvfinansiert gjennom de aksjeutvidelser og fondsopplegg som de har hatt anledning til å gjennomføre.

Samtidig ser vi nye tendenser til at storkapitalen innenfor industrien sprer seg over stadig flere bransjer, til og med i varehandelen sprer storkapitalen seg med sitt monopolprofittmønster.

Sammen med storkapitalens interesseorganisasjoner søker bankene å vinne forvaltningen over den nye Folketrygdens midler ut fra at de ønsker å underlegge seg, beherske og profittere på midler som er offentlige og burde stå utelukkende under offentlig kontroll, og brukes ut fra de sosiale hensyn og ikke for profitthensyn.

Utenriksøkonomisk har storkapitalen greid å true under sin hatt bransjer som ikke har noen fordeler å vinne under Fellesmarkedet. De fortsetter en kampanje for å bagatellisere de negative følgene ved en tilslutning til Fellesmarkedet. Den norske storkapital er fremdeles ute etter medlemskap i EEC for å være med på en utvidelse av det internasjonale monopolsamarbeidet mot folkets interesser også i internasjonal målestokk. Dette til tross for folkets klare nei til EEC ved folkeavstemningen 1972.

Under den raske utvikling av storkapitalens makt betyr også de veldige tekniske nyvinninger i seinere tid et sterkere kapitalistisk dominert samarbeid gjennom automatiseringsgrupper, samarbeid for utnyttelse av elektronikk osv.


HVEM SKAL BESTEMME LANDETS UTVIKLING?

Spørsmålet er: Skal utviklingen fremdeles ledes i dette spor etter storkapitalens linjer, eller skal folket ta ledelsen over landets økonomiske liv? Hittil har storkapitalen i stadig sterkere monn greid å sette igjennom sine viktigste krav rettet mot det arbeidende folks interesser. Men ingen må tro at dette har vært en utvikling som har vært en selvfølge.

Storkapitalen og de som administrerer dens interesser har en økonomisk politikk, de har en viss form for plan, de velger mellom økonomiske framgangslinjer, de regulerer i en viss utstrekning økonomien gjennom statsapparatets organer selv om den markedsmekanismen som preger vårt lands økonomi ikke i sin helhet er ordnet etter kapitalistenes plan. Inflasjonen nyttes av storkapitalen for økt profitt.

Et viktig redskap for dette har vært den såkalte "inntektspolitikken" - dvs. bevisste bestrebelser på å begrense arbeidstakernes lønninger og andre arbeidendes inntekter mest mulig. Ved siden av økning i skatter og avgifter nyttes prisstigningen til å redusere lønnstakernes kjøpekraft, selv om det er gitt lønnsforhøyelser. Slike metoder anvendes for å øke bedriftenes produksjonskapital med flere milliarder i enkelte år.

Storkapitalens og borgerskapets problem er å prøve seg med en begrenset "planlegging" og regulering og samtidig hindre at lønnstakere og andre arbeidende krever og vinner virkelig demokratisk kontroll, medbestemmelse og innflytelse. Denne økonomiske politikk og taktikk har i de seinere år fått økte dimensjoner.

Hva må gjøres for å begynne å forandre maktforholdene i det norske næringslivet, og for dernest å påvirke klasseforholdene slik at vi kan få en endelig forandring av eiendomsforholdene.

For det første kreves det et alternativ til inflasjons- og inntektspolitikken.

Videre kreves det en samfunnsmessig rettet prioritering av investeringene, med vekt på kanalisering av kapitalen til distriktsutbygging og boligbygging. Dette krever at forvaltningsmyndigheteneover kapitalen går over til folkevalgte organer og institusjoner. Dette må også gjelde vårt lands økonomiske forbindelser med andre land.


Den politiske situasjon og venstrekreftene
For vesentlige deler av befolkningen har den økonomiske utviklingen ført med seg at det er oppstått nye motsetninger og nye felles interesser på tvers av gamle skillelinjer. De overveiende deler av folket vårt består av lønnstakere i alle slags yrker, småbrukere, fiskere, håndverkere og andre mindre næringsdrivende. De har interesser som retter seg direkte imot den lille gruppe av innen- og utenlandsk storkapital som i dag behersker det økonomiske liv i Norge.

Det oppstår etter hvert færre og klarere skiller der de tradisjonelle gruppeskillene sprenges. Disse nye trekkene er i dag erkjent først og fremst i den unge generasjon. Uretten og faren som er knyttet til det kapitalistiske samfunnet ser mange unge med friske øyne. I dette ligger de største muligheter for forandringene som må
kjempes fram.

Demokratiets utvikling, landets sikkerhet, vår økonomiske, kulturelle og sosiale utvikling er knyttet til den dominerende oppgaven å oppløse den udemokratiske konsentrasjonen av makt på en liten gruppes hender. Målet må være å opprette folkets egen makt på alle samfunnslivets områder.


LÆRDOMMEN AV 30 ÅRS SOSIALDEMOKRATISK REGJERING
Den sosialdemokratiske regjeringens sammenbrudd i 1965 ga uunngåelig lærdom til alle som ønsker at demokratiet og sosialismen skal rykke fram i Norge.

Etter 30 års sosialdemokratisk regjeringsmakt sto det som en tragisk kjensgjerning at det i hele denne perioden ikke var tatt avgjørende skritt for å vinne maktposisjoner for det arbeidende folk i samfunnet. Hele den kapitalistiske stat sto der - uforandret. Ja, den førte politikk kunne på alle områder bli overtatt uten vansker av den borgerlige regjering.

Alt kunne fortsette som før, fordi den sosialdemokratiske politikk aldri stilte seg større mål enn å administrere det kapitalistiske samfunnet.

Det kan ikke stilles som noen oppgave for arbeiderbevegelsen å gjenreise en regjeringsmakt som ikke vil eller kan føre en annen politikk. En slik oppgave vil være uten betydning og kan ikke mobilisere de store grupper i folket som har sine interesser knyttet til en klar demokratisk omformingspolitikk.

Den tradisjonelle borgerlige politikk kan verken under en sosialdemokratisk eller en borgerlig regjering løse de enorme oppgaver som vil reise seg for samfunnet i de kommende år.

Arbeiderbevegelsen må derfor forlate stadiet av taktisk strid med borgerpartiene og små forskyvninger og erstatte den med en prinsipiell sosialistisk politikk. På denne måte kan den borgerlige regjeringsmakt bli overvunnet og en ny regjering grunnlagt på et klart arbeiderflertall i Stortinget.

Mulighetene for at dette kan skje er avhengig av at den bevisste sosialistiske del av arbeiderbevegelsen blir sterkere. Ytterligere en forutsetning vil være at venstrekreftene finner felles frammarsjlinjer på videst mulige felter.

TO SLAGS SPLITTELSER
Splittelsen i arbeiderbevegelsen tiltrekker seg den største oppmerksomhet i dag. Hvilken karakter har denne splittelsen - og hvilke muligheter finnes til å overvinne den?

Det er nødvendig å skille den politiske splittelse ut fra den organisatoriske. Mens den organisatoriske splittelsen trer fram i form av flere partier, går den politiske splittelsen i dag på tvers av disse formelle grensene. I arbeiderbevegelsen er det ikke tre, men to grunnsyn.

Det ene grunnsynet trer klart fram i Arbeiderpartiets politikk. Hovedkjennetegnene ved denne retningen er at den vier all sin oppmerksomhet om å gjøre det best mulige ut av det kapitalistiske samfunn - uten å bryte dette samfunnets rammer.

Det andre grunnsynet anerkjenner ikke det kapitalistiske samfunnets begrensninger og rammer, men vil legge grunnen for en sosialistisk utvikling. I vårt land er dette grunnsynet utarbeidet programmessig av Norges Kommunistiske Parti.

Et "tredje standpunkt"s parti kan ikke finne noen varig politisk plattform. Et slikt parti vil bli trukket mot det ene eller det andre av de to grunnsyn, og dets politikk vil vakle mellom sosialdemokratiets og det kommunistiske partis politikk.

Norges Kommunistiske Parti søker imidlertid samarbeid med alle de krefter utenfor partiet som søker demokratiske og sosialistiske løsninger på våre samfunnsproblemer. Slike krefter finnes i Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti, Demokratiske Sosialister (AIK), i flere ungdomsorganisasjoner og i fagbevegelsen, og utenfor disse organisasjonene.


Venstrekreftene vil gjennom felles handling skape en ny situasjon i vårt land. Det bør skje i tida som kommer. Framfor alt trenges det en sterkere arbeiderbevegelse i Norge. Den kan imidlertid bare vokse fram ved å redusere tilslutningen til den prinsippløse og perspektivløse tilpasningspolitikken som har forspilt så mange muligheter. Norges Kommunistiske Parti stiller som et mål at alle sosialistiske strømninger skal forenes i et handlekraftig parti på marxismens grunn.

For et levende og utvidet demokrati

Virkelig demokrati, folkemakt - folkestyre, kan det først bli når produksjonsmidlene går over fra privat- tilfelleseiendom. Dette kan bare skje etter at det arbeidende folk har opprettet sitt politiske herredømme, etter at statsmakten uavkortet er gått over på arbeiderklassens og det arbeidende folks hender.

De privateide produksjonsmidler vil da bli samfunnsmessig eiendom. En slik samfunnsomdanning vil være en revolusjon som erstatter kapitalismen med sosialismen.

I REELL MEDBESTEMMELSE I ARBEIDSLIVET
Storkapitalen og de reaksjonære politiske krefter kjemper i mot en slik forandring. Med alle metoder søker de å opprettholde sine udemokratiske maktposisjoner. I arbeidslivet trår dette tydelig fram. Bedrifter som kan ha hundreder av ansatte, ledes og drives av en eller noen få personer som har all bestemmelsesrett. Opprettelsen av bedriftsforsamlinger og arbeiderrepresentasjon i bedriftenes styrer slik det nå er gjennomført, endrer ikke det aller minste i disse forhold.

Norges Kommunistiske Parti går inn for en demokratisering som kan gjøre det mulig for de ansatte å oppnåvirkelig medbestemmelsesrett på sin arbeidsplass, og som samtidig sikrer de offentlige organenes deltakelse og ansvar i bedriftene.

Bedriftens bestemmende organer skal settes sammen på følgende måte:
Bedriftens ansatte velger 1/3
Bedriftens eiere utpeker 1/3
Kommune og stat velger 1/3

Ordningen skal gjøres obligatorisk for alle bedrifter med mer enn 50 ansatte, men kan på nærmere bestemte vilkår også gjennomføres på mindre arbeidsplasser.

De ansatte sikres dermed adgang til kontroll med regnskaper, anvendelse av overskudd og endringer i bedriften. Videre vil de sikres kontroll over spørsmål om oppsigelse, forflytninger og endringer i arbeidsprosessen. Dette vil være en garanti for de ansatte mot vilkårlige nedleggelser av industri som har funnet sted, og som har rammet alle ansatte på en arbeidsplass.

DEN ØKONOMISKE KONTROLLEN
En avgjørende forutsetning for at demokrati i arbeidslivet kan bli effektivt og svare til sin hensikt er at de viktigste kreditt- og investeringsinstitusjoner i samfunnet kommer under folkets kontroll. Dette kan bare skje ved en nasjonalisering av de store banker og forsikringsselskaper.

Den videre utbyggingen av landet må skje etter planer der staten har ledelse og kontroll. Staten må på sin side sørge for at arbeiderne og funksjonærene ved sine organisasjoner får direkte presentasjon i de mange institusjoner som i vår tid har bestemmende innflytelse over landets økonomi.

ET UTVIDET OG DIREKTE DEMOKRATI
Kampen for en økt demokratisering av det økonomiske grunnlag i vårt samfunnsliv må følges opp av en demokratisering i den politiske, sosiale og kulturelle overbygningen.

STATSAPPARATET OG KOMMUNENE
Parlamentarismen slik den har utviklet seg i vårt land, de folkevalgtes organers suverene bestemmelsesrett er stadig truet av en stigende byråkratisering i stats- og kommuneapparatet. Livsviktige spørsmål for folk og land avgjøres ikke av de folkevalgte organer, men av et innviklet embetsmannsapparat som er ukjent og fremmed for den alminnelige mann og kvinne og unndrar seg dermed en demokratisk kontroll. Derfor har kampen for folkesuvereniteten i dag ny aktualitet.

Vårt lands øverste statsorgan er med den nåværende valgordning ikke i samsvar med folkemeningen. Det trenges en valgordning som gir en representasjon nøyaktig svarende til det valgene gir uttrykk for.

De store tverrpolitiske bevegelser på tvers av gamle partigrenser, som har preget norsk politikk i de siste 20 år tilsier også en valgordning som kan stimulere til politisk samarbeid partiene imellom gjennom valgforbund og felleslister.

Retten til folkeavstemning må grunnlovfestes.

Staten må videre medvirke til å stimulere og økonomisk støtte de politiske partiene i deres virksomhet, og da i slike former at hvert parti, stort eller lite, får lik sjanse til å framlegge sitt syn for folket.

Det kommunale sjølstyre som er en grunnleggende faktor i vårt demokratiske styresett er vesentlig svekket.

De stigende bundne utgiftene i kommunene reduserer det kommende sjølstyre til et tomt skall. Kommunene må frigjøres fra dette system og få økt bestemmelsesrett over sine egne ressurser.

Sentraliseringen i kommunene fører med seg at det folkevalgte apparat skyves til side og erstattes med et voksende embetsmannsstyre. Kommunestyrene må få større mulighet til å utøve sin kontrollerende og bestemmende myndighet, det må finnes former for kontakt og samarbeid direkte mellom kommunenes folkevalgte og de store folkeorganisasjonene. I storkommunene bør det skapes folkevalgte underinstanser, kretsstyrer som kan være en støtte for kommunestyret og dets organer.

FORNYELSE I LOVVERKET
Det er nødvendig å gjennomføre en fornyelse og demokratisering av landets lovverk der man luker ut foreldede bestemmelser som ikke svarer til vår tid.

Beredskapslovene må oppheves. Den politiske overvåking og det hemmelige overvåkingspolitiet må avskaffes. Retten til å avtjene verneplikt ved sivilarbeid og annet fredsfremmende arbeid på like fot med militærtjeneste må lovfestes. Militærnekting på politisk grunnlag må sidestilles med andre samvittighetsgrupper i loven.

Krigspropaganda, antisemitisme, rasediskriminering må forbys ved lov.

UNGDOMMENS KRAV OG RETT
Av særlig betydning i vår tid er å aktivisere den unge generasjon i kampen for å verne og utbygge demokratiet i landet.

Ungdommens organisasjonsliv må på alle områder stimuleres og støttes.

Særlig viktig er det å øke muligheten for ungdommens kontakt med jevnaldrende i andre land, bistå med alle tiltak som kan knytte bånd for vennskap, fredelig samliv og gjensidig hjelp tvers over landegrensene.

FOR ET DEMOKRATISK FELLESPROGRAM
Norges Kommunistiske Parti vil arbeide for at venstrekreftene i vårt land går sammen om å utarbeide en felles plattform, et felles program for utbygging av norsk
demokrati på alle områder.

Etter NKP's mening må dette program bygge på følgende allmenne borgerrettigheter:

1. Meningsfrihet, talefrihet og pressefrihet.
2. Demonstrasjons- og streikefrihet.
3. Retten til arbeid. Arbeidernes og funksjonærenes medbestemmelsesrett i
arbeidslivet.
4. Retten til en skikkelig bolig.
5. Lik rett til opplæring. Lik lønn for likt arbeid for mann og kvinne og samme
adgang til alt arbeid.
6. Lik rett for alle trossamfunn og for ikke-troende.

Et slikt demokratisk fellesprogram må formes i samarbeid mellom alle venstrekrefter, der alle meninger forenes på demokratisk grunn.


Hva med fagbevegelsen?
Den levestandarden og de økonomiske rettigheter som den norske arbeiderklasse har i vår tid, er vunnet gjennom en århundrelang kamp der fagbevegelsen har spilt en avgjørende rolle.

En aktiv og sterk fagbevegelse som i hele sitt grunnlag har bygd på en aktiv kamp for bedre økonomisk og sosiale kår for sine medlemmer. Denne kampen har også vist at en rekke livsnødvendige saker for arbeidsfolk ikke kan finne sin løsning under kapitalismen.

Det er dette som stiller spørsmålet om en grunnleggende samfunnsendring i sosialistisk retning.

Utviklingen innen fagbevegelsen de seinere år har imidlertid svekket en fortsatt positiv utvikling for norsk arbeiderbevegelse. En avgjørende forutsetning for en effektiv faglig kamp er at fagbevegelsen reorganiseres og styrkes innenfra. Dens handlekraft er brutt ned gjennom mange års underordning for den sosialdemokratiske regjering, og gjennom en stadig økende byråkratisering.

I dag har fagbevegelsen et mektig apparat avtopptillitsmenn som lever sitt eget liv høyt over hodene på medlemmene og deres problemer. Dette kostbare, stivnede apparat har i dag som oppgave å bremse kravene som reises fra arbeidsplasser og fagforeninger som fører en aktiv faglig kamp.

Dette har redusert fagbevegelsens betydning sterkt i lønnskampen (tariffoppgjørene). For å gjenreise fagbevegelsens handlekraft, må bestemmelses-retten føres tilbake til medlemmene. Systemet med kompetente forsamlinger og alle former for ledelse gjennom direktiver til medlemmene må avskaffes. Fagbevegelsens ledelse må underlegges medlemmenes kontroll ved å gjeninnføre fullt organisasjonsdemokrati. Enhver sak som er av noen betydning for medlemmene må forelegges fagforeningene før det gjøres sentrale vedtak. Kollektive medlemskap i Arbeiderpartiet, Folk og Forsvar, eller andre uvedkommende organisasjoner avvikles. Fagbevegelsen må påny bygges opp som en sterk og aktiv kamporganisasjon, som kan utløse dens veldige krefter til en kamp for en bedring av lønns- og arbeidsvilkår.

De hovedspørsmål som stilles i forgrunnen må være:
1. Tariffoppgjørene løsgjøres fra de såkalte inntektsoppgjør og bindende
rammeavtaler.
2. Forbundsvise oppgjør og avstemning.
3. Priser og avanser settes under effektiv kontroll.
4. Lønnsøkning i takt med produksjonsstigningen.
5. Helautomatisk indeksregulering som gir full kompensasjon for prisstigningen hver
gang levekostnadsindeksen stiger med 2 poeng.
6. 40 timers uke, og 36 timers uke i helkontinuerlig skiftarbeid og i særlig tungt eller
helsefarlig arbeid.

TRYGGE ARBEIDSPLASSER
Mange er rammet av bedriftsnedleggelser de siste årene, og spørsmålet om å skape tryggere arbeidsplasser vil bli et av de viktigste kampspørsmål i årene som kommer.

Norges Kommunistiske Parti reiser kravet om at staten må inn med fullt ansvar på dette området. Det kan ikke godtas at mennesker uforskyldt blir fratatt sitt arbeid uten at de er sikret andre brukbare muligheter.

NKP vil gå inn for følgende løsninger:
1.
Det blir nedsatt et permanent statlig utvalg som ved bedriftskriser suppleres med representanter for de berørte arbeidere. Det skal være direkte underlagt egjeringen. Alle bedrifter med mer enn 50 ansatte skal forelegge planer om innskrenkninger eller nedleggelser for dette organet.
2.
Når slike planer er meldt skal det statlige utvalget bringe bedriftenes stilling på det rene og sammen med det aktuelle kommunestyre ta standpunkt til nedleggelse eller fortsatt drift, samt treffe alle nødvendige forholdsregler for å trygge de ansattes interesser.
3.
Beslutter statsutvalget å forsøke fortsatt drift skal det innsette en midlertidig ledelse for bedriften som på statens vegne overtar alle bedriftens rettigheter og plikter for en periode på inntil 3 år.
4.
Ved utløpet av prøvetiden blir bedriftens videre skjebne tatt opp til avgjørelse. Følgende løsninger kommer på tale for fortsatt drift.
a) Staten fortsetter som eier.
b) De ansatte overtar bedriften etter et økonomisk oppgjør med staten og de tidligere eiere.
c) Staten og de ansatte fortsetter i fellesskap som eiere.
d) Hvis 2/3 av bedriftens ansatte ønsker at de gamle eiere skal overta bedriften igjen, kan dette skje ved at staten får dekket sine utlegg. Det økonomiske oppgjør med de tidligere eiere må under alle omstendigheter skje på basis av den økonomiske stilling bedriften var i da den ble satt under administrasjon.
5.
Hvis det statlige utvalget finner nedleggelse som den eneste løsning skal de som mister sitt arbeid, trygges fortsatt utbetaling av sin tidligere inntekt, inntil de er skaffet nytt arbeid på like gode vilkår som i sitt tidligere arbeid, i rimelig nærhet av sitt hjem.

Med disse hovedspørsmål og en demokratisk ledelse av fagbevegelsen vil en ny framgang for norsk fagbevegelse, i pakt med tidligere tradisjoner, tre fram.

Kulturlivet
Samfunnets kultur utvikler seg gjennom stadig strid. Striden er en del av selve klassekampen mellom framskritt og reaksjon. I denne strid blir det som ikke har livets rett etter hvert skallet av, mens det som er av verdi for menneskene blir beholdt og utvikles videre. Veksten i et folks kultur skjer gjennom denne prosessen, og dens grunnlag er kunstens, forskningens og selve tenkningens frihet.

I vår tid er det viktig å gi mennesket impulser som peker ut over det kapitalistiske samfunn og alle dets nedbrytende tendenser. Også på kulturområdet foregår kampen om sosial rettferd, mot krig, aggresjon og undertrykkelse, om framgang og fred for de undertrykte folk.

Norges Kommunistiske Parti arbeider for å engasjere større deler av det arbeidende folk i kulturkampen og for å lette adgangen til kulturverdiene. Statens ansvar for kulturverdiene må være uomtvistelig, og den må ta den fulle økonomiske konsekvens av dette.

Kunstnerne og vitenskapsmennene må sikres betryggende innflytelse i alle organer som angår deres interesser.

Både sentralt, fylkesmessig og lokalt bør det organiseres kulturkonferanser, der kulturlivets fagfolk kan møtes med representanter for folkets brede lag til felles drøftinger og planlegging av nye kulturelle tiltak og aktiviteter.
FJERNSYN OG RADIO
er viktige kulturfaktorer som kan utnyttes i betydeligvidere utstrekning. I disse betydningsfulle media for kulturspredning må imidlertid alle retninger slippe til, slik at de blir levende fora for debatt og utvikling på alle områder.

STATSFORLAG
Det må opprettes et statsforlag som gir ut bøker uten at fortjenestehensyn er avgjørende. Et slikt må utgi lærebøker og annen faglitteratur, men også verdifull skjønnlitteratur til rimelige priser. Et slikt statsforlag bør organiseres som en frittstående institusjon med et allsidig sammensatt styre.

TEATRET
må bygges ut til å bli et virkelig folketeater, et sted hvor det store publikum kan kjenne seg hjemme. Det må stimulere tilstrømningen av barn og ungdom ved å holde meget lave billettpriser, og bør utvikle en langt mer aktiv kontakt med organisasjoner og arbeidsplasser. Staten må gi teatrene en betydelig sterkere støtte enn i dag, særlig i Nord-Norge som bør få sitt eget teater.

MUSEER, KUNSTGALLERIER
og andre kulturinstitusjoner må utfolde en betydelig større aktivitet for å komme i kontakt med et bredere publikum. Grunnlaget for det må legges gjennom en solid offentlig understøttelse også til omfattende publisitetsvirksomhet.

KUNST PÅ ARBEIDSPLASSENE
Det er gjort en del for å føre kunsten ut til arbeidsplassene, og det er opprettet kontakt mellom kunstnere og LO, men det skal langt mer til for å nå fram til den levende kontakt som både kunstnere og de store befolkningsgrupper det står om trenger. Kunstnere og forfattere bør ut til arbeidsplassene og møte arbeiderne i diskusjon om sin kunst og litteratur. En slik virksomhet må gjøres økonomisk mulig ved statsstøtte.

AVISER OG TIDSSKRIFTER
Staten må ha ansvar for å legge forholdene slik til rette at aviser og tidsskrifter av ulike meninger og livsoppfatninger får tilfredsstillende livsvilkår.

Det er en skam for vårt demokrati at det er annonsemengden som er avgjørende for avisenes eksistensmuligheter.

FILM OG SENSUR
Norsk filmproduksjon må stimuleres og sikres vedtilstrekkelig statlig lånekapital, og garantier til kunstnerisk verdifull film.

Filmsensuren bør vesentlig ha sin oppmerksomhet konsentrert om klart forrående filmer som dyrker brutalitet og vold.


Såkalte kunstneriske hensyn må ikke fortrenge den beskyttende virksomhet som filmsensuren må utøve på dette feltet.

KOMMUNENES ANSVAR

Kulturarbeidet i kommunal regi må utvides betraktelig og sikres ved tilstrekkelige bevilgninger. Enhver kommune må ha sitt kulturutvalg som får muligheter for aktivt arbeid ved statsstøtte og tilstrekkelige bevilgninger. Særlig i økonomisk svake kommuner må staten tilføre nok kapital til at en sikrer reising av idrettsanlegg og samfunnshus som gir allsidig mulighet for kulturvirksomhet.

Skolen og samfunnet
Skolen må være fri for politisk og religiøs ensretting. Vi må få en ny formålsparagraf i grunnskolen hvor bl.a. kravet om "kristelig oppseding" utelates.

I stedet må undervisningen være konfesjonsløs og fremme utviklingen av fri, kritisk tenkning både på det religiøse og politiske plan.

I undervisningen må det legges vekt på likeverd og samarbeid mellom folkene i alle land og verdensdeler.

Det nåværende Kirke- og Undervisningsdepartement må erstattes av et Skoledepartement. Det må ha hele det norske skoleverk som sitt ansvarsområde, fra barnehageskolene til universitetet.

DEMOKRATI OG SKOLE
I samsvar med evner og interesser har alle rett til utdanning, uansett økonomi eller hvor de bor i landet. Og det er samfunnets plikt å sørge for at denne retten kan nyttes fullt ut.

I dag er det langt fra slik. Vi har områder i Norge der ungdommen har små muligheter til å velge utdanningsveier, og der svak økonomi hindrer de unge i å søke til skoler andre steder i landet.

Det må ytes langt mer fra statens side for å skaffe denne ungdommen videreutdanning etter grunnskolen, og ved utbygging av det videregående skoleverk må det satses sterkt for å gi varierte utdanningstilbud over hele landet. Det må bygges studentbyer med tilstrekkelig antall hybler. Universitets- og høyskoleutbyggingen må ta sikte på desentralisering av undervisningen.

Et annet viktig demokratisk problem er reist av elever og studenter,som krever medbestemmelse og sjølstyre på sin arbeidsplass.Norges Kommunistiske Parti støtter disse krav.

Partiet vil gå inn for at det snarest settes i gang forsøk med elevrådet allerede fra grunnskolens 4. klasse, for å utvikle evnen til sjølstyre og medbestemmelse så tidlig som mulig.

I ungdomsskolen og andre høyere skoler må elevrådene trygges fulle demokratiske rettigheter. De må velges av elevene selv ved frie valg, og må ikke kunne avsettes av andre skoleinstanser. De skal representere elevene og deres holdninger til ulike spørsmål, og ikke gjøres til redskaper for skoleledelsens og samfunnets ønske om å dirigere elevmassen.

Elevrådene må gis fullt høve til å virke for saker de ønsker å fremme, og ethvert synspunkt de mener er rett. Enhver form for politisk eller religiøs sensur må avvises. Ved høyskoler og universitet må det finnested en gjennomgripende og dyptgående fornyelse og omlegging av studiene i samsvar med studentenes krav.

Høyskoler og universitet må sikres en fri og uavhengig stilling så vel i forholdet til det private næringsliv og dets menn som til vårt lands stilling som medlem av NATO.

Studentkravet om sjølstyre på egen arbeidsplass vil få full støtte fra Norges Kommunistiske Parti. Partiet hilser også med glede studentenes våknende erkjennelse av egen makt og av fellesskap mellom student og arbeider. Partiet vil gå inn for en videreutvikling i denne retning og medvirke aktivt for en bedring av studentenes boligforhold og arbeidskår.

FØRSKOLE - GRUNNSKOLE
Det bygges ut et nett av førskoleklasser over hele landet der barn fra femårsalderen får sin første skolegang. Klassene opprettes i tilknytning til barnehager eller vanlige barneskoler.

Staten må gi støtte til førskolene som til andre skoleslag men de må drives kommunalt.

Den ni-årige grunnskolen må bygges ut i hurtig tempo over hele landet.

En forutsetning for dette er at staten yter langt mer enn hittil til bygging og drift av skolene. Dessuten må lærerutdanninga moderniseres og intensiveres ved at en tar i bruk reformplaner, pedagogisk forskning og avansert metodikk i større omfang. Skolen av i dag må være framtidsrettet og en må huske på at en førsteklassing av 1970 ikke er mer enn 37 år i år 2000.

Staten må også sørge for tilleggsutdanning til den nåværende lærerstab slik at den ikke stagnerer, men følger med i den rivende utvikling som må komme.

Skolemønstret i grunnskolen må være elastisk og ta sikte på å bevare den som en enhetsskole gjennom alle ni år. Norges Kommunistiske Parti vil støtte tanken onsåkalte grendskoler for de minste barna i skolen, med skolegangen i nærheten av hjemmet.

Alle skolens klasser fra første til niende holdes samlet uten linjedeling og kursplanvalg.

Individuelle ulikheter vil likevel kreve differensiering i så vel tempo som mengden av lærestoff og tilbudet av fag. Men denne differensiering må skje uten at en splitter klassen.

Felles for alle må være en kjerne av allmenndannende fag. Elever som ligger etter i disse fagene må gis tilstrekkelig tilleggsundervisning, og elever som går raskere fram må på sin side gis utviklingsmuligheter i samsvar med evner og anlegg.

Hver kommune må tilby elevene et 10. frivillig skoleår.

DEN HØGRE SKOLEN
Den høgre skolen må legges om, slik at den omfatter all undervisning mellom grunnskolen og høyskolene.

Den må omfatte så vel gymnas med ulike linjer som 3-årige yrkesskoler med gymnas-status.

I begge skoleslag må det være en felles kjerne av allmenndannende fag. Denne kjerne må omfatte en så stor del av samlet undervisning at det blir mulig å skifte over fra den ene linje til den annen i løpet av studietida. Det må videre være et rikt utvalg av frivillige tilleggsfag.

Begge skoleslag må kvalifisere til opptak ved høyskoler og universitet og kunne ta opp elever på forskjellige alderstrinn.

Den høgre skolen må være et smidig skoleslag, med høve til å avslutte opplæringa etter ett eller to år for de som ønsker det. Disse elever må seinere kunne fullføre (andre og/eller tredje skoleåret).

STIPEND OG STUDIELÅN
For å motvirke den skjeve rekrutteringen til høyskole- og universitetsutdanning utarbeides det en gjennomtenkt stipend- og tilskottsordning som øker tilgangen fra den arbeidende befolkning.

For det første må det tas i bruk støtteordninger til hjelp for å kunne gjennomføre den skolegang som fører fram til opptak ved høyskoler og universitet.

For det annet må stipendmassen til høyskoler og universitet høynes betraktelig. Inntil videre beholdes behovsprøvingen ved tildeling av stipend. Samtidig økes studielånene for all studerende ungdom.

VOKSENOPPLÆRINGEN
Behovet for allmenn og yrkesbetont videreutdanning har økt i den voksne befolkning.

Staten må likestille voksenopplæringen med førstegangsopplæring i praksis, ved å innføre studielønn i samsvar med forsørgelsesbyrde.

For å gi høve til høyere utdanning for den voksne arbeidende befolkning gis det adgang til studier ved universitetet og høyskoler uten avlagt eksamen artium. I stedet avlegges en opptakingsprøve, med bestemte krav innenfor det aktuelle studieområde.

UTVIKLINGSHEMMEDE BARN OG UNGE
Fysisk og psykisk utviklingshemmede barn og unge må gis samme muligheter som andre til grunnskole og videreutdanning.

Disse elever har krav på den særbehandling som deres respektive handicap tilsier. Forskningen på dette pedagogiske spesialfelt må gis større statsstøtte og øke i omfang.

Tallet på spesialskoler må økes sterkt, og en bør i størst mulig utstrekning ta sikte på nye eksternatskoler slik at elevene kan bo hjemme under skolegangen. Utdanning av tilstrekkelig antall kvalifiserte arbeidere i dette skoleslag må også få høyeste prioritet.

NYE MÅLSETTINGER I UNDERVISNINGEN
Både i grunnskolen og den høgre skolen må det tas sikte på et brudd med den tradisjonelle eksamensskole. I stedet bør det settes i verk forsøk med nye former for vurdering av elevenes arbeid i skoletida.

Også skolens sosiale liv må gjennomgå en endring, med stor vekt på å nå fram til demokratiske samlivsformer mellom lærer og elev og mellom elevene innbyrdes.

Norges Kommunistiske Parti mener at leirskolene vil kunne spille en stor rolle i skolens sosiale liv, og går inn for en sterk utvidelse av disse verdifulle innslag i norsk skole.

Alt fra tredje skoleår av må elevene få undervisning i studieteknikk for å legge grunnlaget for gode arbeids- og studievaner.og studievaner. Norges Kommunistiske Parti mener dette er av vesentlig betydning for å høyne norsk skoles nivå.

Skolene må få moderne inventar og ta i bruk nye undervisningsmidler. Bibliotek og lesesal, film, radio, TV og overhead-prosjektor bør være fast utstyr på alle trinn i skolen.

Skolen må i sterkere grad enn nå kunne bryte med det tradisjonelle klassemønster. Det må bli en variasjon mellom storklasser der dette kan opprettes uten skade for undervisningen, og mindre grupper på felter som er avhengig av større individuell kontakt mellom læreren og den enkelte elev.

Det er skolens egen sak å få bukt med skoletrettheten, gjennom meningsfylt beskjeftigelse på områder som er i sentrum for de unges interesse.


En ny og bedre skattepolitikk
I etterkrigstiden er det gjort mange forsøk på å reformere vårt skattesystem. Alt er blitt overlapping. Under et kapitalistisk samfunnssystem med privat eie av produksjonsmidlene er det ikke mulig å få et riktig og rettferdig skattesystem.

Et system for finansiering av det offentliges oppgaver som er riktig og rettferdig og som tjener folket kan vi bare få under et sosialistisk samfunnssystem. Likevel kan det gjennomføres store forbedringer i den nåværende skattepolitikken.

Den arbeidende befolkning i landet må kreve endring i beskatningen ut fra følgende prinsipielle linje:

Direkte skatter på inntekter og formue må legges sterkere over på større bedrifter og selskaper, på aksjeutbytte, gevinst ved større tomtesalg, på alle kapitalinntekter og inntekter som egentlig ikke er lønnsinntekter, tantieme, styrehonorarer etc., kort sagt skattetrykket må rettes "oppover".

Alle tiltak for å lette skattebyrdene kan imidlertid bli uten verdi, så lenge bedriftene kan velte sine skattebyrder over på arbeiderne gjennom lønnspolitikken, eller på forbrukerne gjennom prispolitikken. Derfor: alle krav i skattepolitikken må sees i samband med krav om andre tiltak som priskontroll, demokrati i arbeidslivet, trygdepolitikken, lønnspolitikken, distriktspolitikken, osv., i det hele tatt sees i samband med alle andre tiltak som kan gjøres for å begrense storkapitalens maktstilling og lette vilkårene for den menige mann og kvinne, uansett hvor de bor i landet. Skattebyrdene skal i sterkere grad fordeles etter økonomisk bæreevne.

Vårt skattesystem har stor forskjellsbehandling mellom beskatningen av rene lønnsinntekter og kapital/næringsinntekter.

Under diskusjonen om innføring av merverdiavgiftssystemet understreket kommunistene at denne forskjellsbehandlingen ville bli ytterligere forverret ved innføring av merverdisystemet.

Vi presiserte at dette systemet ville føre til økte priser og dette ville igjen ramme hardest de dårligst stilte i samfunnet.

Ut fra dette stiller NKP følgende krav til øyeblikkelige forbedringer:

Fjerning av moms fra alle matvarer og husholdningsstrøm.

Ingen kommunal inntektsskatt på lønnsinntekter og sosiale trygder inntil kr 15.000 i kl. 1 og kr. 20.000 i kl 2.

Økning av det skattefrie fradrag til kr. 5.000 i kl. 1 og til kr 10.000 i kl. 2.

Et skattefritt fradrag på kr. 20.000 i tillegg til klassefradragene ved utligning av den kommunale fellesskatt.

Minstefradraget i selvangivelsen settes til 20 pst. av lønnen, men ikke lavere enn kr. 2000 og ikke høyere enn 4000 kroner.

Sterkere beskatning av alle former for kapitalinntekt. Sterkere beskatning av aksjeselskapene.

Skjerping av reglene for avskrivninger og fondsopplegg for de større bedriftene og selskapene.

Sterkere beskatning av visse formuesverdier som må betraktes som luksus.

Opphevelse av alle særregler for beskatning av salgsgevinster, samt andre regulerende bestemmelser for beskatning av høye inntekter.

Sterkere beskatning og inndragning ved arv av større formuer.

Skjerping av reglene for fradrag av utgifter til representasjon og reklame.

Likningsvesenets kontrollapparat bygges ut, samtidig som likningen av lønnstakernes forenkles. Det bør sikres bokettersyn hos alle private næringsdrivende med maksimum 2 års omløp for å vinne inn mest mulig av de store beløp som unndras beskatning gjennom storstilt skattesnyteri.


Alle kan skaffes en god bolig
Å ha et godt sted å bo er en menneskerett! Det er like viktig å tilfredsstille ethvert menneskes boligbehov, som det er å tilfredsstille behovet for luft og vann, mat og klær. Men så lenge det kapitalistiske profittmotivet er avgjørende for boligfinansieringen, og så lenge den private tomtespekulasjonen består, vil boligmangelen være et konstant problem i vårt land.

Boligbehovet kan bare tilfredsstilles om staten legger forholdet til rette: om arbeid og kapital, teknikk og vitenskap settes inn i tilstrekkelig grad.

Men til det kreves nasjonalisering av de store privatbankene og kredittinstitusjonene med frigjøring av midler til effektiv boligreisning. Mye kan da gjøres for å få til en radikal bedring av boligsituasjonen, selv om boligproblemet først kan finne sin løsning i et sosialistisk Norge. Boligkooperasjonen må utvikles til en kamporganisasjon mot bolignøden og mot enhver spekulasjon med tomter og boliger.

Tempoet i boligbyggingen er altfor lavt. Sammenliknet med våre skandinaviske naboland og en rekke andre europeiske land ligger Norge på jumboplass. Vi bruker i dag 5 pst. av nasjonalproduktet til boligbygging, mensf. eks. Sverige bruker 7 og Finland over 6 pst. Norges Kommunistiske Parti går inn for at boliginvesteringen umiddelbart skal heves til 7 pst. av nasjonalproduktet. Det innebærer bygging av minst 50 000 gode boliger i året.

Men det er ikke nok å bygge et større antall boliger. Innskudd og husleier, bokostnadene, må stå i et rimelig forhold til vanlige lønnstakeres bæreevne. Det gjør de ikke i dag!

I de første etterkrigsår, da Norge var langt fattigere enn det er i dag, erkjente statsmyndighetene sitt ansvar for den sosiale boligreising gjennom opprettelse av Statens Husbank og Bustadbanken. Ved siden av lav boligrente på 2,5 pst. på 1. prioritetslån, ytet staten rente- og avdragsfrie nedskrivingsbidrag, som seinere ble gjort om til rente- og avdragsfrie stønadslån. I 1966 hevet Stortinget, med de borgerlige og Arbeiderpartiets stemmer, husbankrenten fra 3,5 pst. til 4,5 pst. I 1972 ble det ny økning, denne gang til 5,5 pst. De tok også vekk stønadslånene og vedtok å innkreve tidligere gitte nedskrivingsbidrag og stønadslån. Dette forhøyde bokostnadene i vesentlig grad for folk i eldre, i nye og i kommende husbankfinansierte boliger.

Utviklingen vekk fra den sosiale boligreisning er forsterket ved at kommunene i stigende utstrekning velter utgifter til samfunnsmessige fellesanlegg: elektriske installasjoner, vei, vann og kloakk, ja, endog rensestasjoner og skolebygg over på boligbyggerne. I tillegg kommer den sterke stigningen på bygningsmaterialer og tomtegrunn.

Slik kan det ikke fortsette! Det er ubetinget nødvendig med statlige og kommunale subsidieringer i boligreisningen. NKP går inn for at utlånsmidlene i Statens Husbank økes kraftig, at de brukes, og at byggelån gjennom husbanken skjer ved toppfinansiering, basert på de faktiske tomte- og byggekostnader - slik at husbyggerne slipper dyre tilleggslån i private banker og kredittinstitusjoner. NKP går inn for at husbankrenten settes ned til 2.5 pst. igjen, og at prinsippet om rente- og avdragsfrie nedskrivingsbidrag blir gjeninnført.

Dette vil føre til senkning av bokostnadene, en tilbakevending til den sosiale boligreising.

Det er også nødvendig å gi individuell boligstøtte til familier og enkeltpersoner der den økonomiske stilling er særlig vanskelig. Dette gjelder ubemidlet ungdom, som er i ferd med - eller alt har stiftet familie. Det gjelder også uføre, trygdede og handikappede og eldre mennesker som bor dårlig - og som ikke har økonomiske muligheter til å forbedre sine boligforhold.

For å stanse den veldige prisstigning på tomtegrunn går NKP inn for øyeblikkelig prisstopp. Det er også nødvendig med en radikal endring av ekspropriasjonsloven - både for at eksproprierte tomter hurtigst kan gjøres byggeklare uten forhaling fra private grunneieres side, og for at erstatning ikke skal gis for samfunnsmessige investeringer i og omkring det eksproprierte område (vei, vann og kloakk etc.). For at kommunene skal bli økonomisk i stand til å sikre seg tilstrekkelig med tomter til boligreisingen, og å gjøre dem byggeklare, må staten gi direkte bidrag, lån, eller stille seg som garantist.

For å utvikle boligtyper som passer til dagens og morgendagens behov, for å øke boligtrivselen (enten man bor i småhus eller blokker) må planleggere, ingeniører, arkitekter, fagarbeidere m. m. trekkes inn i det forberedende arbeid. Forskerteamet i Norges Byggforskning må få de midler og den hjelp de har behov for.

I boligreisingen må det bl. a. tas større hensyn til de ensliges, de små, og de store familiers rom-behov, og også behovet for service på ulike områder. Utviklingen av "3-generasjonsboliger" og tidsmessige "kollektivhus" eller "servicehus" må framskyndes.

Norge har råd til sterk økning av tempoet i den sosiale boligreisingen! Å bo godt er en menneskerett!


Sosial rettferd
Vårt samfunn i dag har materielle muligheter til å fjerne alle de framtredende svakheter som trekker vår sosialomsorg ned. Men like klart er det at ikke et eneste kapitalistisk land har greidd tilnærmelsesvis å løse de sosiale spørsmålene slik de sosialistiske land har det. Også Norge ligger langt etter når det gjelder sosialomsorgen. Det skyldes i første rekke at det er profitten og ikke mennesket som står i sentrum for oppmerksomheten hos de kapitalistiske kretsene som behersker landets økonomi og dermed dets politikk. Sjølsagte goder under sosialismen som gratis legehjelp og medisin, fri tannpleie og fysikalsk behandling eksisterer ikke hos oss. Pensjonsordningen, barneomsorgen, likestillingsspørsmålene og andre viktige sosiale spørsmål er løst på en langt mer tilfredsstillende måte i sosialistiske land enn i velferdssamfunnet Norge. Verst er det for de grupper som har minst evne til å presse fram sine krav. Det gjelder en stor del av de eldste i samfunnet, den betydelige gruppen av funksjonshemmede, de enslige mødre, de separerte og fraskilte og til dels enkene. Det er disse samfunnsgruppenes problemer som presser mest på, og selv om de ikke kan løses helt under vårt nåværende samfunnssystem, kan det gjøres en god del i de nærmeste år for å oppnå en virkelig bedring i forholdene.


UTBYGD TILLEGGSPENSJON FOR ALLE
I folketrygden innføres et kompensasjonstillegg som sammen med grunnbeløpet sikrer alle trygdede ektepar en pensjon som tilsvarer 65 prosent av aktuell gjennomsnittslønn for industriarbeidere. Pensjonen for enslige settes til 50 pst. av samme gjennomsnittslønn. Skattebelastningen av lave trygdeinntekter bør dempes.


PENSJONSALDEREN NED TIL 65 ÅR
Norges Kommunistiske Parti arbeider for at retten til pensjon må inntre like tidlig som i de sosialt lengst fremskredne land. Som et kortsiktig mål er oppgaven å senke aldersgrensen til 65 år. Grupper med særlig helsefarlig arbeid, eller arbeid hvor en er særlig utsatt, må få pensjonsrett ved fylte 60 år. Retten til å fortsettei fullt eller delvis arbeid uten reduksjon i pensjonsytelsene må sikres alle som har nådd pensjonsalderen.


PLEIEHJEM OG TRYGDEBOLIGER
En viktig sosial oppgave er det også å fremme bedre livsformer. Den ensidige eldreomsorgen som består i å bygge særlige, isolerte aldershjem har mange uheldige sider. Norges Kommunistiske Parti går derfor inn for å få gjennomført en ny boligform som plasserer trygdeleilighetene i den øvrige, vanlige bebyggelse. Dermed muligheter for et naturlig generasjonsmiljø.

Det er i dag en utbredt mangel på pleiehjemsplasser for eldre. Mange eldre får av den grunn ikke skikkelig pleie og tilsyn. Mange som ikke er i stand til å greie seg sjøl må også sendes langt av sted fra sine hjemsteder for å få pleiehjemsplass. På dette feltet i eldreomsorgen må det ytes langt mer enn tidligere. Det må bygges moderne trygdeboliger, aldershjem og pleiehjem for eldre i raskere takt enn hittil.

Målsettingen må samtidig være: 3-generasjonsboliger for alle som ønsker det.


BARNEINSTITUSJONER I ALLE BOLIGKVARTALER
Mulighetene for at såvel kvinner som menn kan ta daglig arbeid utenfor hjemmene må bygges opp ved å sikre at daghjem og barnehager blir planmessig lagt inn i alle boligkvartaler. Dette også av hensyn til barnets behov for samvær med andre barn under kvalifisert pedagogisk veiledning.

Barnehagelærerne må få skikkelige lønns- og arbeidsforhold. Vi må radikalt bedre lønns- og arbeidsforholdene til alle andre som arbeider på det sosiale området.

Det innføres et statlig refusjonssystem for driften av daginstitusjoner og fritidshjem etter de samme retningslinjer som gjelder for barneskolen.


FUNKSJONSHEMMEDE I ARBEIDSLIVET
Det største problemet for de funksjonshemmede er at de blir satt utenfor det normale samfunnslivet. Det er nødvendig å utvikle separate institusjoner og vernede bedrifter, men de må bare stilles oppgaven å hjelpe fram tilpasningen til samfunnet. De funksjonshemmede må sikres plass i arbeidsprosessen. De må ha de samme rettigheter, både lønnsmessig og på andre måter, som bedriftens øvrige ansatte.


LIKESTILLING
Kjønnene må likestilles. All utdanning og alle yrker må være åpne med like rettigheter og muligheter for kvinner og menn. Kvinnenes adgang til produksjonslivet og mannens deltakelse i hjemmet er viktige elementer i utviklingen av et sunt familie- og samfunnsliv. Det er nødvendig å fjerne de spesielle stengsler kvinnen møter når hun
går ut i arbeidslivet.

Lovgivningen for lik lønn for likt arbeid må bli reell. All omgåelse av loven ved å sette kvinner i mindre kvalifisert arbeid med dårlig lønn må avvises. Daghjemsinstitusjoner må reises både av bedriftene og kommunene. Andre muligheter for tilsyn med barn må støttes.


HELSESTELL OG FAMILIERÅDGIVNING
Som viktige oppgaver for vårt sosialpolitiske arbeid ser vi å grunnfeste fri lege og medisin, tannlege og fysikalsk behandling. Vi vil sikre lønn under sykdom for alle lønnstakere.

Abortlovgivningen har vesentlige svakheter. Kvinnen skal sjøl ha den endelige avgjørelse i abortspørsmål. Forut for avgjørelsen skal kvinnen ha kvalifisert rådgivning om risiko og alternativer for hjelp og støtte.Veiledning i prevensjon bør bli allmenn og grundig. Barn som settes til verden skal være velkomne, både hos foreldre og samfunn.

Målet for sosialpolitikken må være lykkelige og sunne mennesker i økonomisk trygghet.

Retten til arbeid må grunnlovfestes.

Samfunnet må fjerne ethvert spor av fattigforsorg. Alle som har vanskelig for å greie seg med egne krefter skal ha samfunnets hjelp og støtte til å leve et fullverdig liv.


Utkantstrøk og pressområder - et brennende spørsmål i vår tid
Hele den samfunnsmessige utviklingen i vårt land blir stadig sterkere preget av tendenser som uttrykker seg på følgende måte:

1. En voksende menneskestrøm går inn til de større sentrene, framfor alt til Oslo. De fleste søker å finne en arbeidsplass eller bedre betalt arbeid enn det som bys på hjemstedet. Når det gjelder ungdommen, skjer det ofte ut fra ønsket om å kunne nytte de bedre utdanningsmuligheter, den mer omfattende service og det rikere kulturliv i sentrene enn det som bys i utkantene. Mange kommuner står overfor en tiltakende avfolkning av denne grunn, og får en stadig svakere evne til å tilfredsstille den gjenværende befolkningens behov.

2. Befolkningen i de store sentrene møter stadig flere vansker og ulemper fordi sentrene etter hvert blir mer og mer sprengt i dagliglivet med vanskelige boligproblemer, utilstrekkelige sosialinstitusjoner, transportkorking, tomtemangel, luftforurensing og støyplager.

3. Mens utkantstrøkenes mennesker presser inn mot sentrene, søker menneskene der, i ferier, week-end og annen fritid vekk fra stress, larm og trengsel ut til skog og mark og hav, der det imidlertid stadig blir vanskeligere for dem å finne bevegelsesfrihet.

Denne utvikling som rammer h e l e befolkningen fortsetter i stigende tempo uten at landets myndigheter har maktet å bringe den under kontroll. Så lenge man her overlater det hele til "kreftenes frie spill", vil det fortsette i sitt skjeve spor og i økende omfang og tempo.


EN NY LINJE
Norges Kommunistiske Parti mener at det er et livsspørsmål for hele vårt folk at de nye problemer som oppstår og stadig vokser så vel for utkantstrøkene som for pressområdene, stilles i forgrunnen og prioriteres i langt større omfang enn hittil.

De institusjoner som er opprettet for å ta seg av problemene landsomfattende og regionalt, har verken de økonomiske midler eller den lovfestede myndighet som kan gjøre det mulig å bringe hele saken inn under samfunnsmessig kontroll og ledelse.

Utgangspunktet må være at utbyggingen av landet i sin helhet legges opp etter en samlet plan, så vel ilandsmålestokk som for de enkelte distrikter. Men erfaringene har vist at dette på ingen måte er nok. Stat og kommune må både ved omfattende virkemidler av økonomisk art og gjennom endringer i lovverket fremme den planpolitikk som blir trukket opp og lede denne virksomheten. Myndigheten må også selv sette i gang tiltak som fremmer utbyggingen av utkantstrøkene og griper inn mot opphopingen i pressområdene.

Norges Kommunistiske Parti mener at gjennomføringen av en slik landsgagnlig politikk først og fremst krever at følgende økonomiske virkemidler tas i bruk:


INVESTERINGSAVGIFT OG INVESTERINGSFOND
I Oslo og andre nærmere bestemte industrisprengte byer gjennomføres det sterk prioritering av all ledig tomtegrunn til boligbygging. Dessuten fastlegges det en statlig investeringsavgift som utgjør:

a) 30 pst på investeringer i pressområdene til ny industri eller til utvidelse av allerede eksisterende industri når det ikke foreligger spesielt påkrevde grunner for unntak.
b) 40 pst. på alle investeringer til bygging av representasjonsbygg o. l. for industri, bank og forsikringsvesen.

Investeringer inntil 40 000 kroner årlig fritas for avgifter.

Investeringsavgiften går i sin helhet inn i et statlig investeringsfond som anvendes direkte til å reise industri i offentlig regi eller til å fremme industrireising på anen måte i industrifattige kommuner. Ytelser fra fondet gis slik at det først og fremst tjener opprettelse av bedrifter som gir mange arbeidsplasser.

Fondet bør også yte lån til lav rente for privat industrireising i kapitalfattige kommuner. I slike bedrifter må stat og kommune sikres rett til å kontrollere disposisjonene.

Det må sikres at også Folkepensjonens fondsopplegg i overveiende utstrekning blir satt inn i industriutviklingen i landets svakt utbygde områder.


TILTAK I INDUSTRIFATTIGE STRØK
For ytterligere å øke muligheten for tiltrekning av industri til utsatte industrifattige kommuner gjennomføres det lempninger i statsskatten for slik industri over nærmere fastsatte tidsrom.

På grunnlag av en nøyaktig analyse over de enkelte kommuners situasjon må det gis en fullstendig oversikt over hvilke kommuner som må regnes til de områder av landet der det trenges stimulerende tiltak og i hvilke kommuner den særlige investeringsskatten vil være berettiget og nødvendig.


SÆRLIGE TILTAK FOR NORD-NORGE
Befolkningen særlig i Nord-Norge, er utsatt for spesielle varefordyrelser som skyldes frakttilleggene på alle varer. Vareprisene må være mest mulig ensartede over hele landet. Det kan fremmes ved en statlig subsidiering som eliminerer fordyrelsen ved frakttilleggene.


FORSKJELLEN MELLOM RIKE OG FATTIGE KOMMUNER MÅ UTJEVNES
Mens befolkningen i våre økonomisk svakeste kommuner betaler den høyeste skatteprosent og nytter den dårligste skattetabell, må den unnvære en rekke kommunale ytelser som er selvfølgelige i økonomisk sterkere kommuner. Det har lenge vært klart at det eksisterende skatteutjamningsfondet i altfor liten grad kan bøte på dette misforholdet.

Ved stadig innsats bør derfor skatteutjamningsfondet økes sterkt slik at det vil bli mulig å gjennomføre hurtigere bedringer i de mest utsatte kommuners økonomiske stilling.


UTKANTSTRØKENES PROBLEMER
Da utkantstrøkene og deres befolkning er de som mest lir under den utvikling vi hittil har hatt, er disse forholdsregler nødvendige først og fremst for dem:
1. Skaffe flere arbeidsplasser på like fot med arbeid og arbeidsvilkår i byene.
2. Styrke og stimulere utkantstrøkenes tradisjonelle næringer, jordbruk og skogbruk og fiske.
3. Utvikle veinett og kommunikasjoner slik at pressområdenes oppland kan utvides.
4. Utbygge skolevesen og annen opplæring så ungdornmens utdanningsmuligheter blir like, uansett hvor de bor.
5. Utbygge kulturlivet og fritidsbeskjeftigelse på landsbygda.


STYRINGSRETTEN I FOLKETS HENDER
For å gjennomføre en slik ny og samfunnsgagnlig linje når det gjelder utbyggingen av landet, er det nødvendig at arbeiderbevegelsen i langt større grad enn hittil aktiviserer seg og trer fram med et samlet syn på hvordan disse livsviktige spørsmål skal løses.

Denne oppgave faller også på landets fagbevegelse både lokalt, distriktsvis og landsomfattende. Fagbevegelsens organisasjoner må få en bred representasjon i alle de institusjoner som er bestemmende for utbyggingen. De må ta ansvaret for at denne hovedsak for hele det arbeidende folk får en løsning ut fra folkets interesser, ikke ut fra kapitalistiske profittinteresser.

Distriktsutbyggingen er først og fremst en folkesak. Den gjelder styringsretten over hvordan landets framtid skal bygges.


BESKYTTELSE AV NATURRESSURSENE
Kapitalkreftenes frie spill har ført til rovdrift på våre naturressurser, og en hurtig økende ødeleggelse av selve naturen.

Med ansvar så vel for de nålevende, som for de kommende generasjoner er det på høy tid å opprette et effektivt naturvern og en streng kontroll med alle gjenværende naturressurser.

Vi vil forhindre ytterligere utbygging av våre vannkraftressurser hvis det medfører vesentlige naturødeleggelser, og vi vil forby enhver ny vannkraftutbygging til fordel for kraftkrevende industrier.


AKSJON MOT FORURENSERNE
Kapitalkreftenes frie spill har ført til forsøplinger og forurensninger som begynner å få katastrofale virkninger. Profittproduksjonen kvitter seg med avfallsstoffene uten hensyn til de omfattende skadene som i vår tid melder seg med full tyngde.

Vi vil gjennom lov forby enhver nyetablering av industri som ikke er forsynt med fullgode renseanlegg.

Vi vil forby enhver utbetaling av profitt i forurensende industrier, inntil de er blitt forsynt med tilfredsstillende renseanlegg.

Vi vil handtere dette problemet etter prinsippet at det er forurenserne som selv skal betale.


HVEM SKAL OLJEN TJENE?

Den norske kontinentalsokkelen rommer enorme oljerikdommer. Hvem skal disponere dem, hvem skal det økonomiske utbytte sikres for?
De store utenlandske oljeselskapene?
De norske oljespekulantene?


Dette er et spørsmål av vesentlig interesse for hver eneste nordmann. Det er statens oljepolitikk som vil bestemme dette, men folkets holdning og krav kan avgjøre hva statens linje skal bli.

Norges Kommunistiske Parti krever en oljepolitikk etter følgende grunnregler:
1. All framtidig oljeleting, utvinning og foredling skal foretas av den norske stat.
2. Tempoet i oljeletingen skal ikke forseres. Dermed vil det bli mulig å skape maksimal sikkerhet mot alvorlig forurensning, og Norges behov kan trygges for generasjoner framover.
3. Gass og olje skal ilandføres i Norge for å sikre energiforsyningen, og framtidige arbeidsplasser.
4. Norge må engasjere seg sterkest mulig i forskningen for bedre utnyttelse av oljen, først og fremst med sikte på den livsviktige framstillingen av protein.
5. Det må hindres at statens oljeinntekter fører til oppsvulming av militærbudsjettet, eller at de på andre måter blir anvendt slik at folket ikke kan ha fordel av det.

OLJERIKDOMMENE SKAL KOMME
HELE DET NORSKE FOLK TIL GODE!

Utskrift E-post

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!