Jordbruksoppgjøret 2016

Skrevet . Publisert i Fagligpolitisk utvalg

«I helgen ba Norges Bondelag Regjeringen og landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) om å dra til helvete. Jordbruksoppgjøret kom aldri i gang. Bøndene gadd ikke en gang å forhandle.»
Ordne er Frithjof Jacobsens, politisk kommentator for VG i 2012.

Det hjelper alltid å se litt bakover når en skal se fremover. Stortingsvalget 2013 produserte regjeringsskifte, og i årene som har gått har regjeringen Solberg gjort det slik at Norges Bonde og Småbrukarlag har brutt begge årene, mens Norges Bondelag inngikk avtale alene i 2015.
Jordbruksoppgjøret skjer ved forhandlinger mellom Staten og jordbruksorganisasjonene Norges Bondelag og Norsk bonde- og småbrukarlag i fellesskap (Fra 1984 kunne staten forhandle videre med kun en part, om en av jordbruksorganisasjonene brøt). Alle bønder omfattes av ordningene som blir avtalt.

Årsaken til at jeg går tilbake til 2012 er den naturlige årsaken at vi vet, selv om det er blå-brun-regjering nå, så var det ikke alltids like lett for bøndene under rødgrønn heller; Fra jordbruksoppgjør til bondeopprør, det var overskriften til VGs kommentator 15. mai 2012. Det Jacobsens spekulerte rundt i sin kommentar var det strategiske bruddet; Om Bondelaget valgte å gå glipp av de 500 millionene ekstra som staten ville ha kunne gi i forhandlinger, for å gi politisk forhandlingsmakt. Selv om Senterpartiet, med landbruksministeren tilsynelatende gikk på et nederlag, kunne det gi behov for at Ap og SV måtte gi på andre områder; Tollvern, prosent toll, matvarekjedenes makt, etc.

I 2012 kjørte 2.000 bønder fra hele landet inn til Oslo for å protestere mot regjeringens landbrukspolitikk. Bøndenes sinne kunne de ikke få lov til å gi utløp for året etter. Det var taktisk klokt å la barna få rase fra seg. Året etter - i valgåret 2013 - ble alle tre parter enige før fristen utløp.

I år kommer tredje oppgjør med blå-brun regjering. Sylvi Listhaug er borte, men politikken er fortsatt på plass; Og Arbeiderpartiet vil gjøre sitt for å berede grunnen for stortingsvalget 2017.

«De har avgjort, du Edvard, innpå et kontor,
at den bygda du bor i skal bort.
Men det kunne du vanskelig vette i fjor.
Då var valgfriarløftet for stort.»
Jan Arild Skogholt, Bygdevisa (1974)

Norges Kommunistiske Parti skal ikke glemme at 1917 var året for Den russiske arbeider- og bonderevolusjon. Jan Myrdal skrev i tidsskiftet Rødt! (Nr 3 2015) at ulikt andre ledere av sosialistparti den gangen innså Lenin den revolusjonære kraften til fattigbøndene, og evnet dermed å stille de politiske kravene som først gjorde revolusjonen mulig, og senere forsvaret av [revolusjonen] i den blodige kampen mot innenlandsk reaksjon og intervensjon fra fjorten utenlandske stater.

I Norge i dag er bøndene og fiskerne en viktig samfunnsmessig kraft, med utviklede samvirkeorganisasjoner. Arbeiderklassen må konsekvent støtte bøndenes og fiskernes rettmessige krav. Mange bønder og fiskere er så nære forbundsfeller at de kan regnes som del av arbeiderbevegelsen. De tilhører samfunnsgrupper som blir utbyttet.

Landbrukets hovedoppgaver er: 1. Å produsere mat av høy helsemessig kvalitet for befolkningen. 2. Å utnytte de naturgitte ressursene landet disponerer uten å ødelegge naturmiljøet. 3. Å sikre distriktenes befolkningsgrunnlag. Lønnsomhetskrav må vike for disse overordnete kravene. Landbruk er sentralt i matforsyningen, sysselsetningen og bevaringen av kulturlandskapet. Dette er Norges Kommunistiske Partis politikk, og det må vi få frem denne våren – I samarbeid og solidaritet med bøndene.

Leder, Fagligpolitisk utvalg
Geir M. Skavern

Utskrift