Penga eller livet

Skrevet . Publisert i Midt-Norge

 
Utviklingen i helsevesenet har flyttet seg fra et fokus på liv og helse, til sentralisering og sparetiltak. Helsepolitiker og tidligere overlege i Helsedirektoratet Harald Reppesgaard (NKP) krever en annen helsepolitikk. Helsevesen er for alvorlig til at økonomer skal bestemme.

Debatt om reformer i helsevesenet startet på 1980-tallet. Tidligere var staten eier og driver av sykehus, sykehjem og rehabiliteringssentra. Den utarbeidet planer for drift og budsjetter. Modellen fungerte godt for pasienter og ansatte. Helsevesen ble utbygget i takt med utviklingen av sykdomspanorama, behandlingsmuligheter, endringer i populasjon som bl.a. eldrebølgen som var på gang. Penger ble bevilget etter behov og langtidsplanlegging. Liv og helse sto i fokus. Ikke pengene. At helse er «utgift» var fjernt fra den overordnede økonomiske ideologien i dag. Den er en importert frimarkedsideologi fra Thatcher, kalt New Public Management (NPM), der samfunnsviktige institusjoner skal gå i pluss som en bilfabrikk. Sparetiltak, kalt reformer, førte til nedleggelse av psykiatriske sykehus, fødestuer, lokalsykehus, sammenslåing av legevakttjenester m.m. Samhandlingsreformen i Folkehelseloven (2012) og byråkratiske Helseforetak har allerede spilt fallitt for adekvat helsehjelp for alle. Dialog og samarbeid er eufemismer når det er krig mellom sykehus og sykehjem. Det er meningsløst at en kommune skal «bøtelegges» med kr. 4500 døgnet når de ikke kan ta i mot en pasient som fortsatt trenger spesialistbehandling. Kommunene tappes for midler til egen helsetjeneste. Alvorlig syke kastes mellom sykehjem og sykehus i skyttel til de dør.

Som aktiv helsepolitiker, og overlege i Helsedirektoratet på 1970-tallett, sto jeg på for en fullverdig helsetjeneste i hele landet. Liv og helse var for direktoratet like viktig i Båtsfjord som i Bærum. Holdningen var basis i den «Nordiske» velferdsmodellen. Lokalsykehus og sykehjem ble bygget for raske og kortreiste tjenester. Nye legestillinger kom i distriktene og lokale legevakter fungerte bra. Uansett tallknuseres statistikker viser fakta at mye var bedre før.

Samfunnsøkonomer sier i sin visdom, at man får raskere behandling jo fjernere man bor fra sykehuset. Akutt hjelp ved St. Olavs Hospital i Trondheim, skal erstatte et godt tilbud ved lokalsykehus som i Kristiansund eller Orkanger selv om du bor 10 mil unna. Et St. Olav med mangel på senger og fagfolk. Det er også lengre transporttid når ikke ambulanse eller legehelikopter kan oppdrives. Tjenestene er sentraliserte og nedbemannet for å spare penger. Hadde man fortalt oss i Helsedirektoratet at det er gevinst i å stenge barneavdelingen i Kristiansund i helgene for å spare 9 mill. kr. årlig og heller sende alvorlig syke barn til Trondheim, ville vi ha ristet på hodet. Spesielt når en direktør i helseforetaket får 2,6 mill. i etterlønn.

Krev en annen helsepolitikk! Helsevesen er for alvorlig til at økonomer skal bestemme.

Harald Reppesgaard 
Norges Kommunistiske Parti

Utskrift