Hva er det som skjer i Venezuela?

Forhandlinger foregår mellom Venezuelas regjering og opposisjonen i landet. Denne artikkelen tar et blikk på utviklingen i Venezuela, først ved et generelt historisk tilbakeblikk, for så deretter å gå til konflikten som oppsto i starten av 2014. De første forhandlingsmøtene ble inngått 10. april, i form av en 6-timer lang, live TV-sending. Tredje runde ble arrangert 24. april. Hva forteller utviklingen over de siste ukene oss om Venezuelas politiske utfordringer? Hvor står Venezuelas Kommunistiske Parti i denne prosessen? Hva vil samtalene med opposisjonen bety for Venezuelas fremtid?

 

 

 

Venezuela – en liten jordbit i USAs bakgård?

12. februar startet en bølge av protester å flomme over Venezuela, men understrømmene har ligget der langt tilbake i tid; før presidentvalget i april 2013; før kuppforsøket mot Hugo Chávez i 2002. Amerikas forente stater hadde i sine første leveår etter uavhengighetskrien en helt annen utenrikspolitikk enn i dag; De har flyttet seg langt vekk fra President George Washingtons virkelighet i 1796. Washington anså at landet var for ungt, for fattig og med for mange interne problemer til å kunne utføre utenrikspolitikk. I sin avskjedstale (17. september, 1796) gav han sine råd til nasjonen om USAs fremtid: Den gylne regel for oss, når det kommer til andre nasjoner, er å utvide våre kommersielle relasjoner, og ha så lite politisk bindinger som mulig. Europa, sa Washington, har et sett av interesser som for oss ikke er interessant. Europa må, gjennom sine interesser, være engasjert i hyppige kontroverser. Disse konfliktene er fremmede for oss, og det er uklokt av oss å implisere oss i Europas politiske omskiftninger eller hennes kombinasjoner og koalisjoner av vennskap eller fiendskap.

Tidene har forandret seg. Noen vil kanskje si at USA vokste opp, og lærte seg hva som best var, men den sannheten må i så fall modifiseres med at USA – som ungt demokrati – gav etter for presset. En amerikansk vending er: Ripe for the taking – modent for å plukkes. Et mer velkjent ordtak er: Amerika – mulighetenes land. Når vi ser på verden i dag, hvem var det som plukket med seg alle mulighetene i USA? Svaret er eierklassen.

Kampene i Venezuela er et resultat av det som Marx beskrev som klassekamp, og Lenin bygget videre på i 1917 (Imperialismen - kapitalismens høyeste stadium) med å forse en fremtid hvor militære invasjoner og okkupasjoner slår innover underordnede land for å etablere og utnytte billig arbeidskraft, til fordel for profitten til monopol-selskap i hjemlandet.

 

Det er langt til Afrika, men hvem trenger å dra til Afrika?

Allerede på Washingtons tid var det uenigheter om USAs utvikling, men et land som var ungt, økonomisk vanskeligstilt og med relativt svak militær styrke, vokste seg sterk. På 1850-tallet begynte USA å sende soldater ut i verden, i all hovedsak sørover. For å «beskytte sine interesser» inntok amerikanske soldater i tur og orden land som Panama (1850), Argentina (1852), Uruguay (1855), Nicaragua (1856), Costa Rica (1857), Guatemala (1898), Den dominikanske republikk (1904), Honduras (1905), Cuba (1906)og Haiti (1914). Etter verdenskrigene videreutviklet USA seg (Noen vil vel si det heller er mer snakk om en degenerering, snarere enn utvikling?), og interessene i Sør-Amerika var store; Reagan-årene var en periode med høy, aktivt innblanding. Det er den mutasjonen USA (og verdenssamfunnet) har blitt, som i dag forsøker å slå tilbake mot folkebevegelsene i Sør-Amerika, og på nytt flommer innover Venezuela.

En ny frigjøringskamp har blitt skapt

Sør-Amerika har lenge vært under fremmed kontroll og påvirkning. Tidlig på 1800-tallet begynte de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene (1808-1829). Her steg Simón Bolívar frem.  Simón Bolívar (1783 – 1830) regnes fortsatt i dag som en av de mest innflytelsesrike amerikanske politikere. Han var med å lede Venezuela, Colombia, Panama, Ecuador, Peru og Bolivia til uavhengighet fra Spania, og satt som president av Gran Colombia fra 1819 til 1830. I 1826 samlet Simón Bolívar Gran Colombia, Den føderale sentralamerikanske republikk og De forente Mexicanske Stater til en kongress med det mål å forsvare kontinentet fra fremmed ekspansjon.  Alliansen lykkes ikke å vedta en endelig resolusjon, og Sør-Amerika ble etterhvert splittet av konkurrerende nasjonale interesser. Utbyttingen av det sør-amerikanske kontinent fikk utfolde seg.

 

(Simón Bolívar 1783-1830)

Juntos somos fuertes - Sammen er vi sterkere

4. mai 2010 ble den tidligere argentinske president Nestor Krichner valgt som den første generalsekretær av UNASUR, den søramerikanske union. Siden de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene har det vært avtaler og organisasjoner som har forsøkt å bygge opp en sosial og økonomisk samarbeid og integrasjon i Sør-Amerika.  UNASUR - om etter hvert vil ta over for handelsavtalene Mercosur og CAN, Det Andiske Felleskap - håper å kunne være en fungerende union innen 2019, og har allerede lagt grunnsteinene for sitt sekretariat (Ecuador), et sør-amerikansk parlament (Bolivia) og Banco del Sur, den sør-amerikanske banken (Venezuela). Vi har også ALBA – Den Bolivariske Alliansen for Vårt Amerika – som er et samarbeid mellom åtte sør-amerikanske land om sosiale, politiske og økonomiske spørsmål.  ALBA gjorde sin første finansielle transaksjon med SUCRE i 2010, i en handel mellom Ecuador og Venezuela. SUCRE er en tenkt valuta, som i dag eksisterer som digital enhet, med mål om å erstatte dollaren. Fjerner man dollaren så fjerne man amerikanske kontroll over Sør-Amerika, og vil med det skape mer stabilitet i den sør-amerikanske økonomien. Navnet SUCRE er tatt etter den sør-amerikanske frigjøringshelten Antonio José de Sucre (1795-1830). Også det som er forløperen til UNASUR, Mercosur – som ble startet av PICE avtalen mellom Argentina og Brasil –, har i seg et program for en ny valuta ved navn Gaucho.

Fellestrekk - En svipp tur til Libya

Under dekke av å «beskytte sivile» bombet det amerikansk-ledete NATO Libya sønder og sammen, i etterkant har det blitt et land med uro. Libya var et oljerikt land, den største produsenten i Afrika. Libyas nå henrettede leder Muammar al-Gaddafi var en av initiativtagerne til den Afrikanske Union. Fra slutten av 1950-tallet ble flere afrikanske samarbeid skapt, som Unionen for Afrikanske Stater (1958) Organisasjonen for Afrikansk Enhet (1963) og Det afrikanske økonomiske fellesskap (1981). I 1999 tok Gaddafi til orde for å etablere det som i Durban 2002 ble til Den afrikanske union, slik vi kjenner den i dag. Gaddafi ville også etablere en ny valuta – Gull dinaren – som alternativ til den amerikanske dollaren, dette samtidig med at Libya førte en stadig mer nasjonalistisk politikk innen energisektoren. Hvordan gikk det egentlig med Libya? Libya, Syria og Ukraina hadde alle utenlandske interesser inne i bildet i forkant av det som har utviklet seg til å bli store, omfattende konflikter.

 

Gatekamper som politisk verktøy

Gateopprør er uten tvil på moten for vestlige krefter som ønsker å kaste regjeringer til fordel for sine egne nikkedukker, og opprøret i Venezuela er gatekamper organisert for å forsvare de privilegertes rettigheter; når vi ser tv bilder fra rundt om i verden, så er ikke alle steinkastende, bildekk-brennende opprørere som kjemper for rettferdighet og demokrati. Uroen i Venezuela ble bevisst iverksatt av en USA-støttet høyrefløy som har tapt 18 av 19 valgprosesser i Venezuela siden Hugo Chávez kom til makten i 1998. Når opposisjonen øynet muligheten med President Maduros knappe seier på 1,5 % i april 2013, da ble nok skuffelsen stor etter valgene i desember som på landsbasis gav regjeringskoalisjon en 10 % margin.

På en pressekonferanse 23. januar erklærte opposisjonslederne Leopold Lopez (Tidligere borgemester i Chacao) og Maria Corina Machado (uavhengig parlamentsmedlem og tidligere president kandidat) sitt ønske om å kaste regjeringen, de kalte planen sin for La Salida - Utgangen. Ved pressekonferansen sa Maria Corina Machado: Vi må skape kaos i gatene gjennom ansvarlig borgerkamp.  La oss tenne Venezuelas gater, på hvert hjørne, hvert marked, på hver skole og hvert universitet. Ved en markering 2. februar oppfordret Leopold Lopez folk til å ta til gatene, med følgende appell: Problemet er ikke lengre Nicolás Maduro. Nei, problemet er med alle nasjonale myndigheter! De organiserte opptøyene spredde seg utover Venezuela, og er ansvarlig for å ha skadet et utall antall mennesker og drept 41. Det ble konstruert et opprør i Venezuela – et land som begynte med nasjonalisering og rettferdig fordeling, reduserte fattigdom, utvidet skole og helsesystemet, økte pensjonene, gav folk tilgang på hus, mat og arbeid… Som en aktivist i Caracas sa: Historisk er protester en måte for de fattige å bedre sin situasjon, men her er det de rike som protesterer mens de fattige arbeider.

Flere av lederne i de amerikanskstøttede opptøyene har sine erfaringer fra forsøket på å kuppe Chávez i 2002. De forsøker å skape en krise ved å fremprodusere kriminalitet, mat-mangel og frykt. USA har lenge jobbet for å destabilisere og splitte Venezuela. Skulle de mot formodning lykkes, så vil de neppe stoppe der; Vi ser et forsøk på en gjenerobring av Sør-Amerika.

10. april: Til forhandlingsbordet – Live på TV

Når President Nicolás Maduro tar opposisjonen til forhandlingsbordet er dette etter et ønske om å skape ro. President Maduro har kommet opposisjonen i møte ved å innfri krav om å utvide forhandlingene med internasjonale aktører som begge sider blir enig om. Ved neste forhandlingsrunde 24. april, 2014 diskuterte partene om fremtiden for de arresterte under opprøret og de som lever i såkalt politisk eksil.  Regjeringen har ennå ikke innvilget amnesti for de som er arrestert under uroen. 25. april vedtok Venezuelas Høyesterett å forby uautoriserte demonstrasjoner. Demonstrasjoner kan nå bare skje når lokale myndigheter tillater det. I forbindelse med sentralkomitemøte 25-27. april uttalte Venezuelas Kommunistiske Parti (PCV) negativt om dette. Sentralkomitemedlem Pedro Eusse: Kommunistpartiet i Venezuela har aldri vært for å måtte be om tillatelse for å gjennomføre protest demonstrasjoner. Hva om et fellesskap eller noen arbeider vil protestere mot en ordfører, vil den ordføreren tillate denne protesten?

Kommunistpartiet i Venezuela er en kritisk røst innad i utviklingen av Den bolivariske revolusjonen i landet, og det med rette.

Opposisjonen i Venezuela

De første samtalene mellom regjeringen og opposisjonen var 10. april. Det var et seks timer langt, TV-sendt møte, og etter hvert i forhandlingene har utenriksministrene fra UNASUR-landene Brazil, Colombia og Ecuador kommet med, samt en representant fra Vatikanet, Cardinal Pietro Parolini. President Nicolás Maduro og opposisjonslederen Henrique Capriles deltok. Studentledere og opposisjonstalspersoner som Maria Corina Machado har ikke vært deltagende i samtalene. Leopold Lopez lot seg arrestere 18. februar, og sitter fortsatt fengslet. Opposisjonen er splittet i Venezuela.

( President Maduro og Opposisjonsleder Capriles gir hverandre hånden etter TV-forhandlingene 10. april)

Den Venezuelanske opposisjonen består av ca. 30 ulike partier, som så langt ikke har klart å samle seg enhetlig. Henrique Capriles, som sitter ved forhandlingsbordet med President Maduro, og leder den politiske opposisjonskoalisjonen, har uttalt at han og Leopoldo Lopez har forskjellige synspunkt på hvordan å fremme løsninger for Venezuela. Der Capriles ønsker en politisk kamp, søker Lopez å gå utenomparlamentarisk tilverks. Ved kupp-forsøket i 2002, som også startet med protester i gatene, var Leopoldo Lopez aktiv. En kabel publisert av Wikileaks i 2009 beskriver Lopez som en splittende figur blant opposisjonen, og den politiske rådgiveren ved USAs ambassade i Caracas skrev at Lopez ofte beskrives som arrogant, hevngjerrig og sulten på makt. Lopez er født inn i en av Venezuelas mektigste familier, med gode forbindelser med olje og forretningssektoren, og han fikk sin master i offentlig politikk og administrasjon fra det amerikanske Harvard Universitet.

Venezuelas Kommunistiske Parti

Venezuelas Kommunistiske Parti – Den røde hane – ble etablert i 1931 og er det eldste, kontinuerlig eksisterende partiet i Venezuela. Partiets start kan regnes tilbake til Mexico 1926, hvor Det Venezuelanske Revolusjonære Parti ble dannet.  Frem til 1941 var PCV ulovlig. I 1941, etter ordre fra Komintern, støttet partiet opp om det progressive militær regimet til Isaías Medina Angarita. Ordren fra Komintern var at verdens kommunistpartier skulle støtte regjeringer som sluttet seg til den allierte krigsinnsatsen. På nytt bannlyst i 1948 av militærdiktaturet til Marcos Evangelista Pérez Jiménez dukket PCV for første gang opp på valgseddelen i 1958, hvor de fikk stor oppslutning. Som ulovlig i 1952 hadde partiet gitt sin støtte til venstrepartiet URD, som vant valget, men militæret stoppet valgoppetellingen da de ikke ville innrømme tap til en kommunist-støttet opposisjon. Denne reaksjonen fra militæret gjorde at etter valget seks år senere, så droppet de tre opposisjonspartiene (Accion Democratica, COPEI og URD) kommunistpartiet fra Punto Fijo-pakten, pakten som skulle underbygge overgangen til demokrati. På 60-tallet ble PCV pånytt erklært illegalt da det startet en geriljakrig mot det regjerende sosialdemokratiske Acción Democratica. Kommunistpartiet gjennomgikk en splittelse, da det verken klarte å få støtte blant de venezuelanske bøndene eller å påføre den sittende regjeringen militære utfordringer. Etter dette forble partiet et mindre, mer marginalt parti enn tidligere, frem til 1998.

(PCVs generalsekreter Oscar Figurera og Hugo Chavez)

Venezuelas Kommunistiske Parti var det første politiske partiet som støttet opp om Hugo Chávez ved valget i 1998, og etter valget i 2012 ble PCV det nest største partiet i Chávez’ koalisjon GPP. GPP står for Gran Polo Patriótico (Den store patriotiske pålen) som er koalisjonen hvor Venezuelas forente sosialistparti (PSUV) - sittende President Nicolás Maduros parti - er dominerende. PSUV er en fusjon av flere politiske og sosiale grupper på venstresiden, hvor, ved dannelsen i 2007, Venezuelas Kommunistparti valgte å stå utenfor. De støtter og deltar i samarbeidet, men fortsetter videre som selvstendig parti.

PCV og fredssamtalene

Venezuelas Kommunistiske Parti ønsker disse samtalene velkommen, og i et intervju med Tribuna Popular (PCVs hoved organ), understreker generalsekretær Oscar Figuera at enhver dialog for å styrke en kultur av fred er viktig. Samtidig advarer han Nicolas Maduro mot det å ikke inkludere alle partene i GPP-alliansen (Gran Polo Patriótico). PCV understreker viktigheten av samhold i Venezuela akkurat nå, i generalsekretær Figueras ord: Det neo-fascistiske angrepet fra imperialistene krever den bredeste klasse- og folkelige enhet; det har ikke skjedd i forbindelse med disse nylig påbegynte fredssamtalene. Det patriotiske råd hos GPP (Gran Polo Patriótico) var ikke fulltallig når samtalene med høyresiden ble påbegynt, og selv President Nicolás Maduro må passe seg for å uttale seg på vegne av hele alliansen når ikke hele alliansen har blitt konferert med, advarer generalsekretær Oscar Figurera.

Den imperialist-støttede opposisjonen har sitt mål å snu suksessen til den revolusjonære prosessen i Venezuela. PCV er  – som alle i Venezuela – for fred, men dette kan ikke oppnås ved å gi konsesjoner til fascismen. En fred uten å straffe opprørerne kan ikke skje. Generalsekretær Figurera kritiserer med rette regjeringen for ikke å ha kjørt parallelle samtaler med sine allierte. «Der de går i dialog med opposisjonen, så leder dette ikke ham (Maduro) til de kreftene som forplikter seg til det nasjonale frigjørings prosjekt.

21. april uttalte Venezuelas Kommunistiske Parti at det å støtte en amnesti-lov for opprørerne ikke kommer på tale. Av de 41 drepte i opprøret anslår radiostasjonen Alba Ciudad at 5 døde som direkte konsekvens av handlinger fra nasjonale sikkerhetsstyrker. Yul Jabour, nestleder for nasjonalforsamlingen og medlem av PVCs sentralkomite understreket at en slik amnesti-lov ville tilgi grupper som har begått lovbrudd mot Venezuelas grunnlov. Yul Jabour og PCV støtter dialogen mellom partene, men fred må vinnes via rettferdighet, og ikke ved å tillate lovbrytere å gå fri.

Kritisk til utviklingen fremover

Gjennom sosiale og politiske prosesser, så vil dette være definerende øyeblikk, skriver PCVs avis Tribuna Popular. De 15 årene som har gått siden Chávez først tok makten i 1999 har gitt store sosiale fremskritt, som må beskyttes og videreutvikles. Den største bragden i de siste 15 årene har vært politisk. For å videreføre kampen til et høyere nivå, så må et politisk folk ha en arbeiderklasse som i stadig økende grad blir mer oppmerksom på sin rolle i samfunnet, arbeiderklassen består av den organiserte spydspissen i den revolusjonære transformasjons prosess.

Venezuelas Kommunistiske Parti har vært en kritisk røst i utviklingen av den bolivariske revolusjon, og en kan stille spørsmål om bevegelsen har klart å holde på retningssansen. PCV gav sin støtte til President Maduro i 2013, men samtidig stilte de en rekke krav til den videre utviklingen av den bolivariske prosessen. PVCs politiske linje vedtatt ved deres 14. kongress i 2011 oppsummerer opp utviklingen i Venezuela på følgende måte: I den politiske kampen har mange av de som kjempet for og under Chávez glemt ordtaket: Én svale gjør ingen sommer.

(PCVs sentralkomitemedlem Pedro Eusse, ved pressekonferansen 2. mai)

PCV: Venezuela står ved et viktig, definerende øyeblikk

En mulighet er at regjeringen kun fortsetter å administrer statsmonopolet på olje inntektene, introduserer sosiale og politiske reformer, mens de samtidig opprettholder den tradisjonelle rente økonomien, og med det den borgerlige staten som følger med en slik økonomisk modell (Byråkratisk, elitistisk, ineffektiv, korrupt, populistisk og intervensjonistisk).

Den andre muligheten, muligheten PCV vil ta, er å bygge nye bånd mellom kreftene i arbeiderklassen og de arbeidene folk generelt, dette er viktig for revolusjonære organisasjoner å gjøre. Det kommunistiske partiet vil jobbe for å åpne folks øyne i større grad for det sosialistiske perspektivet.

Venezuelas Kommunistiske Parti vil ikke gi noen konsesjoner til høyrekreftene i landet. Skal den revolusjonære prosessen få lov at fortsette, så må den være bestemt, ikke reaksjonær, og den må jobbe for å isolere, tappe for krefter og slå de ekstreme elementene som er i den pro-amerikanske og pro-imperialistiske høyresiden. Og det krever stort populært klasseflertall. Oppsøkes klasseflertallet i denne perioden med prøvelser, eller beveger en seg vekk fra enhet? 

Veien til fred for Venezuela.

2. mai publiserte Tribune Popular analyser om dagens situasjon i Venezuela, fra kommunistpartiets utvidete sentralkomitemøte 25.-27. april. Partiet oppfordrer det venezuelanske folk til å høre på sitt kollektive minne i det disse fredssamtalene stiger frem. Venezuela må være klar over at de som i dag presenteres som ydmyke lam har vært rovdyr mot folket og nasjonens ressurser. Partiet ser også på de vanskelighetene som kan oppstå i disse forhandlingene, og hvilke mulige mangler og avvik som kan skade sjansene for en fremtidig fred.

«Vi hørte gjennom media, som det venezuelanske folk, at det har vært en prosess, lange møter og samtaler mellom regjeringen og opposisjonen for å gjøre i stand for disse forhandlingene. Men der hvor denne prosessen ble ført med opposisjonen, så har den ikke blitt ført med de krefter som forplikter seg til det bolivariske prosjektet. Det er ingen god utvikling! Hvorfor ikke la oss stå samlet og enhetlig ovenfor disse historiske fiender av det venezuelanske folk?»

PCV offentliggjorde 2. mai følgende fremgangsmåter videre i prosessen:

1. Bruk GPP (Den store patriotiske pålen) til å diskutere saker, skape rom for dialog og fredsbygging fra et kritisk perspektiv.

2. Styrk rollen til arbeiderklassen, ikke bare i store demonstrasjoner, men ved å la de ta del i diskusjonen og utviklingen av politikken.

3. Jobb for ikke å ekskludere noen sosiale eller politiske grupper i denne prosessen.

PCVs sentralkomite reagerer sterkt på fremgangsmåten brukt av President Maduro, som ledet til at partiet ble utelatt, som eneste parti, fra å snakke ved de begynnende samtalene 10. april. Generalsekretær Oscar Figuera kaller utestengelsen for vilkårlig og eneveldig.

 

 

 

 

 

 

 








Utskrift E-post

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!