Noen utviklingstrekk av norsk arbeiderbevegelse etter 2. verdenskrig

Harald Reppesgaard er redaktør for NKPs avis Friheten. Han er også medlem av NKPs sentralkomite og styret i NKP Midt-Norge. Denne artikkelen, først presentert 22. februar ved ”Klassekampen 2014 – Hvordan havnet vi her”, i regi av NKP Midt-Norge, tar for seg prosessen med avpolitisering og avideologisering som har funnet sted i Norge etter den 2. verdenskrig. Harald Reppesgaard skriver i innledningen: Dette blir nok mye av et oppgjør med sosialdemokratiet og Det norske arbeiderparti. Jeg vil si at norsk arbeider- og fagbevegelse har oppnådd mye av sine seire i motvind som trass i mot røde, blå og rødgrønne regjeringer etter krigen. Spørsmålet artikkelen forsøker å gi oss et svar på, gjennom en historisk gjennomgang og analyse er: Hvorfor har det blitt slik?

 

 

 

 

NOEN UTVIKLINGSTREKK AV NORSK ARBEIDERBEVEGELSE ETTER 2. VERDENSKRIG

En langsom prosess med avpolitisering og avideologisering

 

 

Harald Ø. Reppesgaard

 

Redaktør Friheten

 

 

Dette blir nok mye av et oppgjør med sosialdemokratiet og Det norske arbeiderparti. Jeg vil si at norsk arbeider- og fagbevegelse har oppnådd mye av sine seire i motvind som trass i mot røde, blå og rødgrønne regjeringer etter krigen. Hvorfor?

 

Når man skal ta for seg arbeiderbevegelsens utvikling og endrete stilling etter krigen må man ta et utgangspunkt i Mccarthyismen som gikk som et antikommunistisk hat over verden. Denne primitive svart-hvit-tenkningen var kjennetegnet av en frenetisk antikommunisme hvor alle som ikke delte hysteriet ble mistenk for å være kommunismens medløpere. McCarthy og hans tilhengere så seg omgitt av en «kolossal og infam sammensvergelse uten sidestykke i historien… med sikte på at vi til slutt blir offer for sovjetisk intrigespill innenfra og russisk militærmakt utenfra.»

 

Arbeiderbevegelsen som sto svakt i USA, ble et av ofrene for dette hysteriet. Et hvert medlemskap i eller sympatisering med, eller understøttelse av en organisasjon som McCarthy oppfattet kommunistisk ble definert som kriminell handling. Det var denne senatorens og hans medløpere som til en hver tid definerte hva som var kommunistisk. Selv husmorforeninger som tok opp familiers vansker i økonomiske nedgangstider kunne bli kriminelle.

 

Hetsen mot Sovjetunionen og antikommunismen var allerede velutviklet av Churchill i hans Fultontale i 1946. Han snakk om «jernteppet» som russerne kynisk senket over Europa - og delte det i Øst/Vest - var mer bensin på bålet til hekseforfølgelsene av McCarthy og president Truman. De sosialdemokratiske og kommunistiske partiene ble brennmerket i Europa, ikke minst i Norge. I mars 1947 hadde «Arbeiderbladet» i en rekke ledere kommet med synspunkter som lå opp til McCarthys. Det var tydelig at Det norske arbeiderpartiet ville løpe fra sin radikale fortid ved å ta avstand fra kommunismen. I lederne ble kommunistene mistenkte for å være mulige 5. kolonister og landssvikere. Mennene bak angrepet var DNAs sentralstyre med Haakon Lie, Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen i spissen. Etter det kommunistiske «kuppet» i Tsjekkoslovakia i februar 1948, da de borgerlige partiene forlot regjeringen i protest mot innenriksministeren og det ble en samlingsregjering av venstrekreftene, var det åpent for Arbeiderpartiets rabiate kamp mot venstresida i arbeiderbevegelsen. I februar 1948 åpnet Gerhardsen sin tale på Kråkerøy ved Fredrikstad med:» Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme - men også angst og uhyggestemning…Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati - det er den fare som det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokrati og rettssikkerhet er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig». Det ble til og med trukket sammenligninger med nazistene virksomhet før og under krigen og NKP. I april 1948 opprettet Stortinget en «Spesialkomité for særlige utenrikspolitiske spørsmål og beredskapssaker». Det ble laget lover med bestemmelser om en egen forræderidomstol som i tilfelle krigstrusler kunne nedlegge påstand om dødsstraff, fengsling uten lov og dom og kontroll med trykte skrifter. Hvem var de rettet mot? Aftenposten skrev: »Det er kommunistenes forakt for de grunnleggende menneskerettighetene som har gjort spørsmålet om beredskapslover aktuelt:» Dette som takk for kommunistenes kamp for Norges frihet og menneskerettighetene tre år tidligere. All propaganda og hets mot annerledestenkende var lov. Mccarthyismen mistenkeliggjorde alle organisasjoner og de som var uenig i norsk offisiell utenrikspolitikk og de som gikk inn for et samarbeid som ikke fulgte den kalde krigens skillelinjer. Antikommunismens psykose red land og strand og skapte frykt hos alle. Tre overvåkingsorganisasjoner var aktive mot avvikerne. Forsvarets og politiets overvåkingstjeneste og Arbeiderpartiets, med redaktør Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladet, sekretær Haakon Lie og LOs formann Konrad Nordal som spionasjesjefer mot bl.a. sine egne medlemmer og tillitsvalgte i fagbevegelsen.

 

Denne surrealistiske verden - hvor svart ble hvitt - kommunister ble nazister m.m. banet veien for to avgjørende forhold for utviklingen videre i Europa og Norge. Marshallhjelpen og etableringen av NATO.

 

For å gjenreise den europeiske kapitalismen og for å få tilgang til markedene i Øst-Europa og spesielt for å få avtakere av den amerikanske overproduksjonen, skulle milliarder sprøytes inn i europeisk industri og finansvirksomhet. Kravet var dannelsen av et fritt marked og kapitalistisk økonomi. Da var kampen mot ideer som sosialisme og kommunisme nødvendig. Dette passet Arbeiderpartiet godt da all teoretisk debatt var opphørt og marxismen var tabu. Eiendomsforholdene var uvesentlige det var «den reelle innflytelsen» arbeiderne fikk i produksjonen som var avgjørende. Sosialismen var ikke lenger et mål, ble det proklamert. Den ble endelig lagt død av Arbeiderpartiet i 1950. Regjeringen la landet åpent for amerikansk kapital, med få reguleringer. Reguleringen satte bare grenser for arbeiderklassens levekår.

 

Flertallet i Norge ville etter krigen ha en Nordisk forsvarsallianse med Sverige og Danmark som skulle stå nøytral i øst- vest-striden som ble skap av Churchill; mannen som til og med ville knuse det allerede ødelagte Sovjet med atombomber i 1946. Dette passet ikke med Marshalplanens spekulasjoner om et grep om finansene og produksjonen i Europa. For å true de europeiske land inn i USAs økonomiske brytertak måtte de inn i en vestlig «forsvarsunion». Antikommunismen i USA og Europa gjorde dette enkelt. Arbeiderpartiet og de borgerlige skremte oss med «nazikommunismen» (Haakon Lie) og evig fattigdom uten Marshallhjelp og NATO. De overså folkeflertallet for et nordisk forsvarsalternativ. Gerhardsens Kråkerøytale og beredskapslovene var det siste sparket i ræva til venstrekreftene i NATO-kampen. Uten offentlig debatt eller ordskifte i Stortinget ble vi i all hemmelighet mot folkeviljen loset inn i USAs maktsfære.

 

Hvorfor denne lange innledningen?

 

Den avspeiler den politikken det sosialdemokratiske arbeiderpartiet i Norge har ført etter krigen. Den avspeiler de konfliktene norsk fag- og arbeiderbevegelse har hatt å kjempe i mot p.gr.a. et avideologisert, prinsippløst og opportunistisk Arbeiderparti som «bygde landet», som det heter; men som sannelig rev ned tanken på arbeiderklassens historiske misjon - den sosialistiske revolusjonen - og arbeiderflertallets rett til makt - det sosialistiske demokratiet. Det var teknokratene som la premissene den sosialdemokratiske politikken. Hva lønte seg? Hvordan vinne neste valg? ol. var spørsmål som dominerte i hodene på den politiske eliten til Ap. Ikke arbeiderklassens rettferdige makt og styring med landets ressurser og økonomi.

 

  1. I 1950 startet Koreakrigen som et oppgjør mellom kommunistene og Kina på den ene siden og USA/NATO og kolonimaktene på den andre. De norske partiene støtte USAs folkemord. NKP sto imot aleine. Det er den grusomste krigen etter verdenskrigen. Alle som flyktet sørover ble definert av amerikanerne og general Mc Arthur som kommunister. Vel to millioner sivile ble drept. Koreakrigen førte også til at den skjulte opposisjonen på venstresida i Ap ble tydeligere og de samlet seg rundt bladet «Orientering». Til tross for angrep og trusler om eksklusjoner fra den etablerte antikommunistiske Ap-ledelsen drev de fram sin anti-NATO-politikk. De ville også ha «den tredje vei til sosialismen». Ap ekskluderte flere av orienteringskretsens ledere, bl.a. Finn Gustavsen, Knut Løfsnes, Sigbjørn Hølmebakk. m.fl. som etterpå dannet SF i 1961. Partiet hadde et sterkt behov for å begrense seg fra AP og NKP og mente: »DNA avskriver sosialismen som praktisk politikk, NKP henger fast i erfaringer, metoder og retningslinjer fra andre land og tider i sitt syn på veien til sosialismen i Norge.» SF ble etter hvert et antisovjetisk parti. De trodde de ville nå sin tredje vei til sosialismen ved å trekke ensidig fram negative forhold i hele den sosialistiske verden. Ved å slå mer eller mindre gjennomtenkt til høyre og venstre ville man skape en forståelse for hva «riktig» sosialistisk politikk var. Noen alternativ politikk og ideologis ble imidlertid aldri utviklet av dette sosialistiske partiet. Det viktigste var kritikken mot all Aps gjøren og laden og avstandstaken fra kommunismen. De trodde de skulle gå klar av overvåking og trakassering i den kalde krigen. De fleste gikk seinere inn i varmen til moderpartiet. SFs og seinere SVs skjebne kjenner vi til med forakt mot NKP, deretter intimt samarbeid med AP, i en rød-grønn regjering, og kapitalkreftene i næringslivet og støtte til NATOS krigspolitikk i hele 1990- og 2000-tallet. I hele Europa fulgte dannelsen av liknende partier som «New Left», «Neue Linke» ol. De spratt opp i opportunismens urtehage. Noe seinere fikk vi en høyredreining ideologisk og politisk av de store kommunistiske partiene i Italia og Frankrike av liknende opportunistiske grunner. Eurokommunismen skulle være en «gjenoppstandelse» og en «ektere» form for kommunisme. Man ville befri seg fra Sovjetkommunismens skyggesider som media og propagandister trakk fram og ikke minst konstruerte. Det var det nok ubehagelig å stå i mot. Allikevel var det vel det vi forventet av heksejakten mot kommunistene. Hvor ble det av disse mektige kommunistpartienes motstrategi? De sviktet i den ideologiske klassekampen og limte seg fast i sosialdemokratiet i håp om å få en regjeringsposisjon. Som SF og seinere SV, var det viktigste regjeringsposisjoner; ikke klassens interesser. Posisjoner kunne eurokommunistene og de nye sosialistpartiene bare få ved hjelp av sosialdemokratene. Dermed avsverget de seg sine kommunistiske ståsteder. Disse partiene skapte aldri problemer for kapitalismen i Europa. Tvert om, som sosiologen og kommunisten Lelio Basso mente da han analyserte sosialdemokratiets rolle i det kapitalistiske samfunnet: De sosialdemokratiske arbeiderpartiene etter den 2. verdenskrig hadde blitt kapitalismens hovedstøtte etter at de borgerlige partiene ikke lenger hadde noen massebasis.

 

1960. SF kom inni Stortinget ved valget i 1961 med 2 mandater. Ap samarbeidet med de borgerlige partiene. Ikke med SF som var Aps nye rival og som de sa: «splittet» arbeiderbevegelsen. NKP var isolert. Nå var turen kommet til SF. For de norske sosialdemokrater har motstanderen etter krigen heller synes å være fra venstre enn høyre. Dette har ført Ap mot høyresiden i politikken og ideologisk likegyldighet. Denne trenden har holdt seg til i dag.

 

EEC ble dannet i 1957. Den «Europeiske Kull- og Stålunionen» ble grunnlagt av Vest-Tyskland og Frankrike som videre førte til EEC. Dette var et trekk fra mellomeuropeisk storkapital for å få kontroll over ressurser og industri og skulle sammen med Marshallkapitalen restaurer kapitalismens makt.   De fryktet med grunn de sterke sosialistiske strømningene i Europa etter krigen.

 

I 1961 vedtok landsstyret i AP om EEC: «Landsstyret vil se det som en fordel om forhandlingene kan føre fram til fullt medlemskap.» Sosialdemokratiet klarte til og med å si at dette var et ledd i en sosialistisk politikk: «Den sosialistiske bevegelsen i Europa har alltid ønsket å bryte ned skrankene mellom nasjonene. Det Europeiske Økonomiske Fellesskap er et skritt på vei til dette mål.» Dessverre fikk de LO med på denne troen. Saken lå død i flere år etter at Frankrike nektet England medlemskap i EEC i 1963.

 

1970. I 1971 ble medlemskapssøknad igjen aktuell. Folkebevegelsen mot EEC ble dannet av motstanderne; Ja til EEC, seinere Europabevegelsen, av tilhengerne. Ap-regjeringen gikk inn for fullt medlemskap sammen med LO (mot en stemme). I januar 1972 holdt 350 valgte representanter for over 100 000 fagorganiserte og 100 representanter for AUF, KU og SF en faglig politisk konferanse i Folkebevegelsens regi. Samlet tok den avstand fra Romatraktatens fire friheter og oppfordret til kamp mot medlemskap. Mot seg hadde de alle stortingspartiene, media og LO. Motparten var formidabel. LO ansatte også betalte korttidssekretærer for å overbevise arbeiderne om EECs sosialistiske framtid. Utbryterne fra Ap (AIK), NKP og SF gjorde sammen med medlemmer fra Krf, Sp, V en utrolig innsats og vant folkeavstemningen i 24.-25. september 1972. Jeg husker vi jublet og gråt da vi trasket hjem fra partihuset i snøværet i Tromsø over denne seieren som var uhørt. Folket skulle ikke vinne over penge- og mediemakt. Med 53,5 % mot 46,5 % var dette sosialdemokratiets største nederlag noen sinne.

 

Røstene om å samle venstrekreftene i Folkebevegelsen (AIK, NKP, SF) kom snart fra ulike hold. Vanlige mennesker mente det var en historisk sjanse for å samle venstrekreftene på nytt. Om ikke organisatorisk, så i et valgforbund. Enhetsarbeid gir resultat; samarbeid gjør oss sterke, var ekkoet på gata, på torg, og på arbeidsplassene. Valgforbundet fra 1973 fikk 11,6 % av stemmene. Alle jublet. Kravet om nytt parti meldte seg. Ikke fra arbeider- eller fagbevegelsen men fra toppene i SF og AIK. Samlingskonferansen i Trondheim 1975 skulle gi oss et nytt venstreradikalt sosialistisk arbeiderparti. Sosialistisk Venstreparti ble født uten NKP. NKP ga ikke slipp på sitt revolusjonære ideologiske grunnlag og ble ikke nedlagt til fordel for dette nye uklare partiet. Feilen var at man skulle tvinge ideologiene nedover hodene på folk istedenfor å holde på valgforbundsformen der partiene sto sammen om en felles valgplattform men ellers beholdt sine prinsipper og ideologier. Kommunevalget i 1975 med nedgang fra 11,6 % til 5,6 % viste at arbeiderklassen i landet var uenige i samlingen og i dette nye partiets politikk og uklare ideologi. Ja i grunnen i hele partidannelsen.

 

Samtidig raste Viet Nam-krigen på sitt verste i 1972. USAs deltakelse fra 1965 - da Frankrike ble drevet ut - skapte stor motstand internasjonalt og i norsk arbeider- og fagbevegelse. Regjeringen og AP støtter USA i kampen mot «kommunismen» men innså «feilen» først da slaget syntes tapt i 1970. De var på riktig side da USAs ambassade flyktet i 1975, men uten beklagelse over å ha støttet et grusomt folkemord. Vietnambevegelsen som ble frontet av SF og NKP og radikale Ap-folk. De drev intenst opplysningsarbeid sammen med den internasjonale opinionen og snudde stemningen og avslørte USAs reelle hensikter som imperialistisk makt i Asia. Deres snakk om demokrati og frihet for det vietnamesiske folket var propaganda for en politikk som skulle gi stormakten forfeste i Asia. Store deler av norsk fagbevegelse demonstrerte i mot USAs krig bl.a. Norsk Kjemisk Industriarbeidsmannsforbund og Norsk Arbeidsmannsforbund. Fagbevegelsen var ikke lenger så lydige mot Ap.

 

Ved kommunevalget i 1975 var det sterk framgang for de borgerlige og katastrofetap for Ap, SV og NKP. Sterke krefter sto opp mot tendensen til sosialisme i landet. Anders Langes parti fra 1973 fikk stor oppslutning i kampen mot stat og styring. Aps sekretær Ronald Bye bar mye ved til antisosialismens bål ved å forklare tapet med å si at sosialisme var ikke lenger «in». Etter å ha snakket med tusenvis (!) av tillitsmenn rundt i landet var han kommet til at folk hadde det for godt her i landet. Det var ikke behov for sosialisme etter at nøden og arbeidsledigheten var avskaffet. Man måtte heller se positivt på privateiendommen til produksjonsmidlene. Skatter på bil, hytte og hus måtte bort.

 

Bratteli overtok regjeringen i 1973 i en tid med de hardeste økonomiske tilbakeslag siden 1930-årene. Det ble store omstillinger og nedleggelser av bedrifter uten fagbevegelsens innblanding. Det fortsatte under Nordli i 1975. Allerede i 1970 begynte en streikebølge over landet. Den statseide gruven LKAB i Kiruna varte i ett år og vakte oppsikt i Norge p.gr.a. streikeviljen og organiseringen av kampen. De «ville» streikene i Norge var mye en protest mot fusjonene av store bedrifter, omstillinger, oppsigelser og lønnsforhandlinger. Ikke minst var det en protest mot sentralt faglig organisasjonshold. LO og Arbeidsgiverforeninga (NAF) gikk i samme spann og erklærte streikene ulovlige. Norgas-streiken ble kalt «ulovlig» av Arbeidsretten men arbeiderne ga seg ikke. Det kom til konfrontasjoner med politiet. Arbeidskjøperne måtte gå med på en felles løsning. Det var streiker ved «Zinken» i Odda, fabrikkene i Sauda. Ingen fikk støtte fra Ap eller LO. Det var klassebevisste arbeidere som forsto at så lenge klasseforskjellene eksisterte var det klassekamp i samfunnet. Dessverre har de store forbundene glemt dette og er mest opptatt av samarbeid med NHO, i dag og kompromisser der maktforholdet til fordel for kapitalistene sementeres.

 

SFs ungdomsforbund brøt ut av SF i 1969. De ble venstrekommunister med basis i Marx, Lenin, Stalin og Mao. De var aktive, pågående og provokative ovenfor AP, SF og NKP. AKP ble dannet i 1973 de skulle «følge arven som NKP frivillig hadde forlatt videre», het det fra formann Sigurd Allern. Rød Valgallianse ble organisasjonen som gikk til valg. Uansett all propaganda om» arbeiderklassens parti», forble AKP/RV et parti for akademikere og intellektuelle. De gjorde seg lydhøre i deler av fagbevegelsen med prangende og intetsigende paroler og opprop men gjennomskuet som et sekterisk, partiegoistisk parti som ville bygge sin egen organisasjon under dekke av enhetsarbeid og felles front. Deres antisovjetiske propaganda i en tid der man satset på nedrustning og stans av utplassering av atomvåpen i Norge, avslørte meningsløse og groteske oppfatninger om verden. På 1970-tallet var Sovjet den største faren for Norge, NKP´ere de potensielle farligste forrædere og agenter for Sovjet og de måtte overvåkes. AKP satte NKP´ere på sine dødslister. Paranoiaen ble så stor at AKP´erne gikk til sine hemmelige møter i bakgårder og hybler under dekknavn. De infiltrerte alle motstandsbevegelser som Nei til EEC, Norge ut av NATO, Vietnambevegelen, Chileaksjone m.m. og splittet disse til stor glede for høyrekreftene i landet. Påstanden i ettertid om at de var så radikale og hadde så stor innflytelse på arbeiderklassen er overdrevet. Tvert om de splittet og ødela mange organisasjoner til fordel for egen partibygging. Fagbevegelsen ble bare mer antikommunistisk i sin holdning. De så ikke forskjell på AKP og NKP. Alle kommunister var «noe dritt». Rødt som er siste arvtaker er tross alt bare skyggen av sine røtter. De er i dag, som Ronald Bye, opptatt av å fjerne sosialistiske ord og uttrykk som er «gått ut på dato». Folk går lei av en sosialisme som aldri ble forklart eller støttet opp under av Ap og fagbevegelsen. Når de som har «bygget landet» ikke en gang nevner sosialisme med positivt fortegn, kan det ikke være viktig.

 

Uten for fagbevegelsen oppsto det kamper for kvinnenes rettigheter når det gjaldt lik lønn for likt arbeid, likestilling mellom kjønnene ved ansettelser og arbeidsavtaler, abortspørsmålet m.m. Det var partiene SV, NKP og RV som engasjerte seg i disse utfordringene bl.a. i 1. mai- og 8, marstog. Igjen sto Ap på fortauet og lot kampen for likestilling og retten til fri abort bli en slags utenomparlamentarisk sak, selv om enkelte lot opp munnen i sakens anledning i Stortinget. Det var mobiliseringen i folket som avgjorde det hele. Kvinnebevegelsene «Kvinnefronten», «Nyfeministene» «Ottar» ol, fikk ingen innflytelse hverken innad i de borgerlige partier eller i AP eller i fagbevegelsen. Feilen var at de utpekte mannen som «hovedfiende» og satte ikke kvinnekampen inn i den generelle klassekampen som alle mennesker under kapitalismen er deltakere i - aktivt eller passivt. De ble diktert av maoistene i RV som ødela bredden i bevegelsene - som vanlig - i sin sekteriske partioppbygging. Alt skulle tjene maoistenes sak.

 

Arbeider- og fagbevegelsen møtte helt nye og tøffere utfordringer etter 1971 da den første oljen fra Ekofisk-feltet i Nordsjøen ble produsert. Nye fagforeninger måtte startes. Nye arbeidsmiljøproblemer og sikkerhetskrav sto foran arbeiderne. Arbeidstid, ferieordninger m.m. måtte opp til forhandling med Statoil og utenlandske selskap. Hvem hadde kompetanse og erfaring? De fagorganiserte i Norwegian Oil Consortium som besto av bl.a. Christiania Spigerverk, Sig. Bergesen, Kværner Brug m.fl. måtte finne ut av eierforholdene og hvordan organisere seg. I alt var det 81 bedrifter som skulle være med i Oljeeventyret. Her var norske fagorganiserte dyktige og kjørte sitt eget løp ved siden av regjeringen som bare var opptatt av oljekonsesjoner og rettighetene til de utenlandske oljemonopolene. Fagforeninger som Norsk Olje Og Petrokjemiforbund (NOPEF) ble dannet av sterke fagforeningsfolk og dyktige forhandlere i industrien uten hjelp av AP-regjeringene. Kanskje heller på tross av dem. Oljefolka streiket, uten støtte fra dette arbeiderpartiet som ofte kjørte streikene inn for tvungen lønnsnemnd bare med tanke på hva staten tapte i inntekt pr. time, pr. døgn. NOPEF og andre organisasjoner i Nordsjøen har vunnet seiere og fått respekt gjennom sine kamper. Ved å forstå at det bare gjennom kamp arbeiderne vinner fram gjør oljearbeiderne sterke, selv om de er få, er de best organiserte og kampberedte i norsk fagbevegelse.

 

Parallelt med denne utviklingen hadde man diskusjoner med Bratteli og Nordli regjeringer om større demokrati på arbeidsplassen. I 1971 la Bratteli fram forslag om at alle ansatte skulle sikres større innflytelse i bedriftenes organer. Et skritt på veien til sosialismen, het det. Man skulle lovfeste tanken om en bedriftsforsamling som skulle velge selskapenes styrer, ha avgjørende myndighet i investeringer, rasjonalisering og omlegging av produksjonene mv. Bedriftsforsamlingene skulle erstatte generalforsamlingene sa Nordli i 1972. Vi vet hvordan dette prosjektet endte 10 år etter med statsminister Gro Harlem Brundtlands privatiseringspolitikk. Bedriftsforsamlingene forsvant og rokket ikke en tøddel ved arbeidernes maktforhold på arbeidsplassen. Aksjeeierne bestemmer med Aps velsignelse. Fagbevegelsen la ikke to pinner i kors for å forsvare ordningen. Enslige NKP uttalte at en reform med bedriftsforsamling med et flertall av de ansatte var noe fagbevegelsen måtte kjempe gjennom om nødvendig ved bruk av aksjoner.

 

  1. Den 27. mars det året fikk vi den største katastrofen i Nordsjøen etter krigen. Alexandre Kielland-ulykken førte til at 123 mennesker omkom. Dette var en katastrofe som ikke kunne skje, ble det forsikret av Statoil. Det samme ble sagt før Titanic sank. Tre år før hadde vi en ukontrollert oljeutblåsning fra Bravo-plattformen på Ekofisk-feltet som skyldtes dårlig organisering av arbeidet, forsømmelse av sikkerhetstiltak og en dårlig arbeidsledelse. Arbeidstempo var høyt og inspeksjonene var elendige. Phillips som eier var interessert i mest mulig olje for minst mulig betaling. Regjering og Olje- og Energidepartementet forsikret at nå ble arbeidsforhold, utvinningstempo og sikkerhet satt først. Sikkerhetsbestemmelsene er papirbestemmelser og ren bløff, sa de fagorganiserte. I juni samme år gikk oljearbeiderne på Ekofisk-, Statfjord- og Friggfeltene til streik for bedre lønninger og arbeidsavtaler med selskapene; men først og fremst for bedre sikkerhet. Det hjalp bare noe. De internasjonale operatørene sa at sikkerhet var ikke deres sak. Norske myndigheter trosset fagbevegelsens krav til operatørene - oljemonopolene - og ga ingen pålegg. Arbeiderne streiket og oljebrønnene på de tre feltene ble stengt i over fire måneder. Så tok man opp arbeidet med noe bedre lønn og sikkerhet. Staten gjorde noe og opprettet treningssentra og tilbød alle «overlevelsesdrakter».

 

Innvandringen begynte for alvor på 1970-tallet, men det kom sterke negative reaksjoner på 1980-tallet med utgangspunkt i fremmedfrykt og skepsis til deres religion, matvaner m.m. Vi fikk »Norsk Front» i 1975 som ble til «Nasjonalt Folkeparti» i 1985 som sto bak bl.a. bak et dynamittattentat mot en muslimsk moské i Oslo. Noen eldre overklasseherrer fra Oslos beste vestkant dannet i 1986 «Folkebevegelsen mot innvandring». Alle ulike rasistorganisasjoner og deres aksjoner ble blåst opp stort i presse og TV i 1970- 1980-årene. Bjartmar Gjerde tok til ordet mot hetsen i Stortinget i 1975. En rekke utenomparlamentariske organisasjoner ble dannet og andre etablerte - som Røde Kors -ble engasjerte og gikk til motangrep mot rasistene. SOS-Rasisme, Antirasistisk Senter, Norsk organisasjon for asylsøkende fikk sterk gjennomslagskraft i disse årene. Få partier eller faglige organisasjoner gikk i spissen mot rasismen. Norsk fagbevegelse kom inn med tyngde i 1990-årene og etter år 2000 når det gjaldt innvandrernes rettigheter i arbeidslivet.

 

I 1980-årene kom «Høyrebølgen» over landet. Gro Harlem Brundtland ble statsminister i 1981 Hun fikk flere problemer i fanget som «sameopprøret» fra Kautokeino som aksjonerte mot utbyggingen av Alta-elva. Gro sa at landet trengte krafta fra Alta-elva, noe hun beklaget 20 år for seint. Tusenvis av mennesker fra inn- og utland demonstrerte mot regjeringens overgrep mot en minoritet og mot en eksepsjonelt enestående natur. Sosialdemokratiet vendte det døve øret til og satte inn politiet, med hæren i beredskap, mot demonstrantene. Store deler av bygdene i nærheten ble demmet opp (Masi) og mange nordmenn og samer så på Ap som et parti uten politikk for minoriteter og naturvern.

 

Saken om Norge som «atomfri sone» ble tatt opp på Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund i 1980 og fikk gjennomslag for sitt syn i regjeringen. Ikke uten kamp mot høyresosialdemokratene.

 

Vi husker Gros regjeringstid som en tid for frislepp av kontrollen med boligmarkedet og styring med boligprisene. Høyrebølgen presset AP til konsesjoner som førte til at bankene fikk fri stilling i forhold til Finansdepartementet, til rentepolitikken og investeringspolitikken i næringslivet. Ap og fagbevegelsen var på hæla når det kom nye begreper som: formynderstat, skatteplyndring, sosialtrygd opp under armene, reguleringsvanvidd, fullmaktslover osv. Folk ble mer tilhenger av USA og NATO. De sosiale strukturer i Norge endret seg. Vi fikk fler funksjonærer, flere serviceyrker og færre tradisjonelle kroppsarbeideryrker. Disse nye arbeidsgruppene definerte seg ikke som «arbeidere»; ja heller ikke fagbevegelsen tok dem alvorlig som arbeidskraftselgere. At de hadde objektivt samme interesse som «arbeiderne» i forhold til klassekampen for lønn, arbeidsmiljø og ansettelsesordninger. Mange av funksjoner, servicearbeidere og akademikere startet sine egne fagforeninger, eller gikk inn i eksisterende. De sto utenfor LO og ble kalt « gule forbund». Det var lite samarbeid mellom LO og De gule.

 

Willoch ble statsminister i 1982 og satte fart i privatiseringsprosessen. Alt ble gjort for å redusere de offentlige utgiftene. Ulønnsomme statsbedrifter som Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikk og Horten Verft ble forsøkt avviklet. Utgifter til helsetjenester, forskning, veibygging ol. Ble kuttet ned. Skattelette til alle på 7 milliarder lot seg allikevel ikke realisere. Det virker noe kjent over denne politikken anno 2014. Istedenfor å gå til åpen kamp politisk og ideologisk fra AP og LO tilpasset man seg til den nye bølgen i håp om ikke å bli oppfattet som «gammeldags» og reaksjonær. På den annen side hadde verken partiet eller fagbevegelsen noen historie med eller erfaring fra teoretisk arbeid for å opplyse og skolere arbeiderklassen om hva som var dens reelle motstander og klassefiende. Teori var skydd og bannlyst på møter i AP og LO. Det var noe kommunistisk propaganda. Derfor falt sosialdemokratene for eget grep. De mistet politisk innflytelse og fagbevegelsen sto svekket og visste ikke i hvilken retning den skulle gå. Innføring av egenandeler i helsetjenesten og i sykehus sjokkerte ingen. LO sammen med NAF og høyreregjeringen gikk heller inn for å øke produksjonen slik at vi kunne tjene mer og forbruke mer tjeneste og varer. Maskinene måtte gå lenger og folk jobbe mer. AP og LO lot bedriftseierne bestemme som selvfølgelig bare økte profitten. Flere bedrifter gikk konkurs som f.eks. treforedlingsfabrikken Nye Tofte under jubelen til den ukontrollerte kapitalen og det frie markedet og Børsen..

 

Data-alderen kom for fullt og skapte ny industri og nye arbeidsforhold. Mange bedrifter måtte omstille seg, likeledes arbeidstakerne. Den nye gruppen av datafolk - ingeniører og operatører - var ikke «arbeidere» men en slag finere, fristilt arbeidskraft med slips og hvit skjorte på jobben. Arbeiderpartiene AP, SV og NKP var lite oppmerksomme på denne utviklingen og ble liggende etter i å ta kontakt med de som jobbe i databransjen. De som i dag kaller seg ansatte i ITK-bransje har en nøkkeljobb i forhold til styring og kontroll med all produksjon i landet. Ved konflikter er de uunnværlige. De må lære om sin plass i arbeiderbevegelsen, forstå sin rolle og makt og stå i en allianse med alle de som selger arbeidskrafta si under aksjoner. Her har vi en jobb å gjøre.

 

1990 I 1986 gikk Willoch av og Gro Harlem Brundtland overtok. NTB sa at « en epoke er over». Så feil kunne man ta. Tvert om fortsatte høyrepolitikken under «Landsmoderen». Flere offentlige bedrifter ble til aksjebedrifter og kom på børs. Private bedrifter kunne flagge ut, fusjonere eller deles opp i småbedrifter alt etter lønnsomhet. Ap-regjeringen hadde ingen maktmidler, eller vilje, til å stoppe en utvikling som raserte industrien og småbedriftene i landet. Willoch lot boligbyggerlagene fritt omdannes til sameier der leiligheter nå kunne omsettes på det åpne og frie markedet. Boliger ble 300 % - 400 % dyrere over natta og reine spekulasjonsobjekter for profittjegere. Arbeiderregjeringa og fagbevegelsen så rolig på at dette skjedde. Konkurranseutsetting og privatisering skjøt fart på 1990-tallet. Offentlig sektor skulle svekkes og fagbevegelsen var på defensiven. Den var avpolitisert, avradikalisert og byråkratisert. Klassesamarbeidet kunne ikke lenger forklares for folk at de egentlig ikke var i samme båt som redere og storkapital. De kunne ikke forklare hva som lå bak storkapitalens aggressive konfrontasjonspolitikk rettet mot dem. Det var stor forvirring og tilbakeslag, men oljepengene reddet oss fra kriser og lønningene økte. Alle var glade. Vi trengte ikke noe sosialisme. Telenor og Statoil ble delprivatisert i 2000 og gjennom helseminister Tønne ble det innført en markedsorientert organisasjonsmodell for sykehusene på midten av 1990-tallet. En forløper for New Public Management (NPM).

 

I 1999 gikk NATO til angrep på Jugoslavia underpåskudd av å redde bosnierne og kosovoalbanerne fra etnisk rensning. Ultimatumet til den sosialistiske regjeringen var en ren underkastelse til USA og NATO som ble avslått. Kampen til USA og EU for et «demokrati» i Jugoslavia førte til deling av landet og store tragedier foll alle folkeslagene der. Ap og SV ga sin støtte til bombingen av denne selvstendig nasjonen som vi levde i fred med. Norsk fagbevegelsen hadde ingen syn på krigen mot et annet vennligsinnet folk og drap på fagforeningskamerater. Det er på linje med sosialdemokratiets støtte til krig mot fremmede makters okkupasjon av andre land i verden.

 

På slutten av tiåret begynte Norsk Kommuneforbund og enkelte lokalorganisasjoner i LO å slå alarmen for disse nyliberalistiske offensivene. Men også nå på etterskudd av utviklingen.

 

Høyrekreftene og Ap forsøkte seg på ny med å få Norge inn i EU i 1994 men tapte en ny folkeavstemning. EØS-avtalen skulle nå fortsatt dekke Norge behov for tilknytning til unionen. De titusenvis av direktiver og forordninger er godtatt valget av alle regjeringene i de siste 20 år. Norge oppfører seg som en snill gutt i klassen men våre rettigheter innen arbeidsliv og samfunnsliv blir langsom undergravet. LO har i alle år tviholdt på EØS-tilknytningen til et monopolkapitalistisk marked som ser det som sitt mål å knuse fagbevegelsen i Europa. Fantastisk.

 

2000. Utviklingen økonomisk, sosialt og kulturelt har fortsatt uavbrutt fra 1990-åra. New Public Management (NPM) har overtatt all økonomisk tenkning og planlegging av alle samfunnssektorer. Konkurranseutsetting av tjenester og produksjon skal være basis for all virksomhet enten man lager spiker eller tørker romper. Å sette bestemor på anbud sier mye om kynismen og den snevre økonomitenkningen som råder. Den rødgrønne regjeringen fra 2005 skulle endre denne politikken. Privatiseringspolitikken skulle stanes. Den offentlige opinionen skulle endres og vinnes. Det politiske styrkeforholdet skulle vinnes mot venstresida. Soria- Moria-erklæringene var som det prangende og opplyste slott med samme navn.

 

Men for all del EØS-avtalen skulle ikke røres. Denne regjeringen og LO så at svenske fagforeninger tapte stort i EU-domstolene fordi de ville opprettholde opparbeidede lover og regler i svensk arbeidsliv. Allikevel var vår EU-tilknytning hellig. Vi kunne ikke gå ut av avtalen. Da ville Norge bli isolert og nærmest flyte vekk fra Europa. Vi kjenner til denne rødgrønne regjeringen politikk og endelikt. Privatiseringen innen helse, skole, barnehager, transport m.m. ble offer for NPM. Store bedrifter som solenergi delen av ELKEM ble solgt ut av landet. Ikke bare utstyr men også kunnskaper forsvant. Den norske arbeiderklasse ble ikke vunnet over til sosialistiske løsninger eller til å tenke fellesskap og solidaritet.

 

Ap., med en passiv fagbevegelsen, støttet USAs angrep på Irak i 2002. USAs og NATOs angrep i Afghanistan og fikk umiddelbar godkjent fra sosialdemokratiet i Norge som i resten av Europa. Både i Irak og i Afghanistan er det under krigene drept flere mennesker enn under diktatorenes herskertid. Krigen mot Libya i 2012 fikk den rød-grønnes velsignelse fro å innføre demokrati og å redde sivile liv etter påtrykk fra NATO og USA. Det velorganiserte Libya er i dag en tumleplass for ekstreme islamister, rene banditter og ulike herskerklaner. Den mest velfungerende stat i Afrika er nå en ruin og er ruinert. Aldri før har våre arbeiderpolitikere løpt imperialismens ærend som i 1990-årene og i 2000. LO, hvor var de? Man må spørre seg: Er krig og fred helt uinteressant for en fagbevegelse? Siden de rød-grønne var fagbevegelsens «regjering» skulle man vel holde kjeft.

 

Innvandreren utsettes for sosial dumping og korttidsansettelser uten oppsigelsesvern. De er blitt den nye underklassen i landet. Rett skal være rett. Norsk fagbevegelse er endelig på banen og ser at behandlingen av innvandreren kan bli deres egen behandling dersom kapitalkreftene i Norge og i EU kan ødelegge; ja helst knuse fagbevegelsens kampkraft. En kamp for deres rettigheter er en kamp for våre rettigheter.

 

Den nye høyrebølgen er over oss. En blå-brun regjering med ennå flere prosjekter for privatisering og økt kapitalistisk utvikling av landet. Kampen mot fagbevegelsen er enda mer aggressiv og til dels voldsom og rå i språket fra våre motstandere. Virkelighetsforståelsen går opp for fagbevegelsen både på grunnplanet og etter hvert sentralt. Bare AP henger etter. Deres mål er å være det største partiet i landet og å få regjeringsmakt. Ikke å endre maktforholdet til arbeiderklassens fordel.

 

 

 

Til slutt.

 

Aps utvikling fra et revolusjonert parti til et klassesamarbeidsparti har gjort arbeiderklassen til tapere i forhold til kapitalismen. Dens mangel på historisk og teoretisk forståelse for hvordan en arbeiderpolitikk skal føres har avpolitisert det norske folk etter krigen og gjort fagbevegelsen til lydig redskap for seg. Antikommunismen var et fryktelig overgrep mot alle venstreradikale og opposisjonelle til Aps politikk. Titusenvis av selvoppofrende og kreative, progressive mennesker fikk munnkurv. Dette ødela mye for gjenreisingen og utviklingen av Norge etter krigen. Skammen for å bli kalt kommunist gjør at vi til og med i dagens samfunn mister folk med ideer og ressurser, som tør å være i mot det kapitalistiske samfunnet, fra å bygge samfunnet.

 

I all politisk virksomhet til Ap har deres forakt for NKP og antikommunisme gått som en rød tråd. Kampen mot kommunismen er der fullt ut i dag av Aps versjon som av de andre sosialdemokratiske partiene og de borgerlige til de brune rundt i Europa. Aps devise er nærmest heller «død enn rød». Man kriminaliserte halvparten av den norske befolkning som støttet kommunistiske og sosialistiske partier, fagforeningsmedlemmer m.m. Man ødela enhver kritisk tenkning mot krigskreftene og monopolene som hadde grep om næringsliv og pengepolitikk etter krigen og gir nå de samme fritt spillerom. Vi er blitt støttespillere for en makt som har drevet kriger over hele verden for å sikre seg innflytelse, kontroll og profitt. Den eneste motmakt mot sosialdemokratiets enøyde poltikk mot høyre og den blå-brune regjeringen er en styrking av fagbevegelsens kampkraft, dens partipolitiske uavhengighet, de utenomparlamentariske bevegelsene på gater og torg og av oppbygging av SV og NKP. Dette under forutsetning av at SV blir et sosialistisk parti med kamp mot kapitalkreftene som mål. Når fagbevegelsen tror på sin egen kraft er den sterk. Da kan den forandre samfunnet.

 

 

 

Harald Reppesgaard er redaktør for NKPs avis Friheten. Han er også medlem av NKPs sentralkomite og styret i NKP Midt-Norge. Denne artikkelen, først presentert 22. februar ved ”Klassekampen 2014 – Hvordan havnet vi her”, i regi av NKP Midt-Norge, tar for seg prosessen med avpolitisering og avideologisering som har funnet sted i Norge etter den 2. verdenskrig.



Utskrift E-post

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!