8. mars: Da, nå og for alltid!

Trondheim 8. mars 2014. Torget fylles av mennesker. Kvinnedagen har sin største oppslutning på flere tiår, ikke bare i Trondheim, men over hele landet. Det er regjeringen som får æren. Dagens hovedparole: Forsvar abortloven - Nei til reservasjonsretten. 3500 mennesker tok til gatene i Trondheim. Over 10.000 i Oslo. Bergen hadde dobbelt så stort oppmøte som i «glansdagene» på 1970-tallet, med over 4000 oppmøtte. Endelig engasjerer 8. mars igjen!

 

Den glemte dagen.

Vi kommunister som gikk i tog i Trondheim, vi hadde en god dag. Det var mange av våre partikamerater og sympatisører som støttet opp om partiets engasjement 8. mars. For oss kommunister er ikke bare kampen for et likestilt Norge, men kampen for en likestilt verden viktig. Det er bare det at de borgerlige på både høyre og venstre side har fått gjenklang for sine paroler om at Norge, det er verdens beste land på alle områder. Her i verdens mest likestilte (og nasjonalistiske?) land, her slutter vi å kjempe når vi selv oppnår det vi vil ha. Likelønn, kampen mot deltid og en menneskelig pensjon er ikke noe den norske venstresiden tenker på før skilsmissen er et faktum. Det er vel derfor de småborgerlige på venstresiden, det store flertall som normalt sitter hjemme, blir litt opprørte når de kommer seg ut på gaten og får se et NKP-flagg vaiende i vinden. Det må de bare tåle, det var tross alt vi kommunister som fikk de ut på gata i det hele tatt.

8. mars er kvinnedag og kampdag!

8. mars er en kommunistisk merkedag. De som roper etter å få politikken ut av 8. mars-toget kjenner ikke sitt eget beste. De som vil at 8. mars skal være en dag på linje med Morsdag og Valentinsdagen har dessverre mistet innsikten i hva det hele handler om. Det var den tyske kommunisten Clara Zetkin som i 1910 fremmet forslaget om å etablere en årlig internasjonal kvinnedag. Det må her sies at Clara Zetkin var motstander av feminismen, både i og utenfor partiet, og hun prøvde samtidig å gjøre arbeiderklassen kjent med de kvinnelige arbeidernes livs- og arbeidsvilkår (Ingen motsetning, men nødvendighet). Til det tyske magasinet Die Gleicheit (Likestilling) skrev Clara Zetkin i 28. august 1910 at «Kvinnedagen burde bli en merkedag, en årlig feiring av kvinner, etter eksempel fra våre søstre i Amerika».

Som ved 1. mai kom det kollektive, massemønstrende engasjementet for kvinnedagen fra Amerika, med nasjonale markeringer, arrangert av sosialister, i 1908, 1909 og 1910. Men ved markeringen i 1910 i New York hyllet appellantene kvinnene som samlet seg i Stuttgart 1907, i forkant av den andre Internasjonal, for å fremme kampen for stemmerett og økonomisk likestilling. Første gang 8. mars ble brukt som markeringsdato var i 1914, og siden har denne datoen vært markeringsdag.

Kvinnenekamp som vei til revolusjon

I tsartidens Russland ble den første Internasjonale dag for arbeidende kvinner avholdt i Petrograd (Nå: St. Petersburg) under parolen Gi kvinner stemmerett. Dette ble naturlig nok undertrykt av myndighetene. Året etter ble arrangementet ikke avholdt i det hele tatt, da arrangørene for dagen alle ble arrestert. Det å avpolitisere kvinnedagen blir absurd, når en ser hva kvinners politiske kamp har oppnådd for hele verden. Både Leo Trotskij og Alexandra Kollontai (Russisk revolusjonær og den moderne verdens første kvinnelige diplomat) bemerket at 8. mars 1917 vare en viktig dag i verdenshistorien. Trotskij og Kollontai skriver om at det var kvinnene som startet generalstreiken i februar 1917 ved å gå ut i Petrogradsgater, mot hungersnøden, krigen og tsaren. Trotskij: 8. mars (23 februar, etter den gregorianske kalender) var møter og aksjoner forutsett, men vi hadde ikke sett for oss at denne kvinnedagen ville innvie revolusjonen […] om morgenen, tross ordre om det motsatte, forlot tekstilarbeidere flere fabrikker og sendte bud om støtte for streik… som ledet til en masse streik… alle gikk ut i gatene». Februar revolusjonen resulterte i at Tsaren trakk seg, og de russiske kvinnene vant stemmeretten. Kvinnedagen var en viktig dag for kommunistiske og sosialistiske land fra etter revolusjonen i 1917.

Mytene i klassekampen.

Angivelig skal det i Frankrike i 1955 ha oppstått en fortelling om at det i 1857 oppsto protester mot harde arbeidsforhold og lave lønninger ved tekstilfabrikker i New York. Protestene i 1857 skal ha resultert i både arrestasjoner og dødsfall. Disse protestene var angivelig årsaken til en markering i 1907 i samme by, som et jubileum for kvinneopprøret 50 år tidligere. Studier gjort finner ingen bevis for at verken kvinneopprøret i 1857 eller jubileumsmarkeringen i 1907 skal ha funnet sted, men det blir foreslått at denne franske fortellingen ble brukt for å fjerne kvinnedagen fra sin politiske og sosialistiske historie, ved å gjøre dagen eldre enn - og mindre farget av - Bolsjevikene og initiativet til kvinnene i St. Petersburg.

Når Bestemor og barnebarn kjemper samme sak.

Vernet om abortloven og kampen mot legers reservasjonsrett; vi kjempet for dette for 40 år siden, og kanskje må vi gjøre det på ny om 40 år igjen. 8. mars 2014 viste oss at kontra-revolusjonen – for å bruke et kjent og kjært begrep – fremdeles lever, selv i Norge. Mange kan kanskje ha tenkt, der vi kommunister gikk med vårt flagg i Trondheims gater, at, jøss, men dere tapte jo for lenge siden; er det ikke på tide å innrømme det og ha dere vekk? Vi kan stille spørsmålet tilbake: Vi som har mistet så mye, skjønner dere fremdeles ikke at vi kan miste alt?

Utskrift E-post

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!