Prinsipprogram

Prinsipprogrammets siste hele gjennomgang er fra 2010, og vedtatt på Landsmøtet i 2010. NKPs Prinsipporgram er et svært detaljrikt og fyldig program. Vi vil bearbeide visningen her fortløpende for å gjøre det enklere å lese.

 

Et forord til leseren

Det programmet du nå ser på dreier seg først og fremst om Norges vei til sosialismen og kommunismen.

Her forsøker vi å forklare hva slags samfunn vi har i Norge i dag, hvilke motsetninger som rår i dette samfunnet og hvilken strategi som må følges hvis arbeiderklassen og folkets flertall skal kunne bygge opp sitt eget samfunnssystem.

Programmet viser at sosialisme, frihet og demokrati er begreper som hører nøye sammen og forteller om de hovedprinsippene et sosialistisk Norge må bygge på.

NKP er et parti som både er patriotisk og internasjonalistisk. Derfor er det naturlig at partiets prinsipp-program i sin analyse av verden, stiller i forgrunnen dagens hovedspørsmål: behovet for ny tenkning på tvers av tradisjonelle skillelinjer, slik at vi kan verne livet på vår klode, hindre en ny krig og sikre fred og samarbeid mellom folkene.

Vi håper at du får utbytte av programmet og at det vil gi deg ny erkjennelse og en klar forståelse av det syn Norges Kommunistiske Parti bygger på.

Dette programmet skal leses som veiledning til handling. Det er ikke et fullendt, perfekt program med svar på alt. På en del områder er det sikkert mangelfullt og kanskje til og med foreldet. Dette er ikke til å unngå. Virkeligheten rundt oss forandrer seg fort og det er umulig å fange opp alt i et program som dette.

Likevel: Så lenge det finnes undertrykkere og undertrykte, så lenge kapitalismen eksisterer er det en del gamle, grunnleggende sannheter som ikke går av moten. Vårt mål er at programmet skal inspirere deg til å ta aktivt del i klassekampen, freds - og miljøarbeidet. Vi håper også at du vil få inspirasjon til å bli en medkjemper i vårt kommunistiske parti.

 

Innledning

Til ungdommen !

Til arbeidende kvinner og menn!

Til sliterne som bygde Norge!

Massemedia bombarderer menneskene daglig med vold, kaos og urett over hele kloden. Vi må bare ikke la følelsen av avmakt ta overhand. De destruktive kreftene må ikke fa lov til å påføre menneskeheten en vond og uverdig framtid. Når arbeidende mennesker blir sin uendelige styrke bevisst, kan de sammen bryte den onde utviklingen og skape et nytt rettferdig samfunn.

 

Kort om menneskehetens historie

I dag står menneskeheten overfor uendelige muligheter. Samvirke mellom millioner av håndens og åndens arbeidere skaper materielle og kulturelle produkter i overflod. Den teknisk-vitenskapelige revolusjon kan gi alle mennesker på jordkloden et trygt og behagelig liv.

Selv om mange mennesker i de høyest utviklete land i den industrialiserte verden i dag lever i materiell velstand, lever flertallet av jordens befolkning i fattigdom, og millioner av barn dor av sult hvert ar.

"Her er sommersol nok, her er sædejord nok, bare vi  bare vi hadde kjærlighet nok" skrev Bjørnstjerne Bjørnson. Kommunisten Nordahl Grieg som falt i kampen mot de tyske naziokkupantene, skrev i diktet "Til Ungdommen" i 1936:

”Edelt er mennesket - jorden er rik. Finnes her nød og sult, skyldes det svik!”

Jordens ressurser sløses bort på en vanvittig militæropprustning og et luksusforbruk for de få, mens stadig flere rammes av sykdom og nød. Sviket er grenseløst.

"Slik må det være, fordi det alltid har vært slik," sier de selvtilfredse med makt og privilegier. Det ligger i menneskets natur å sørge for seg selv og å være egoistisk, sies det også.

Slik må det ikke fortsette å være, sier vi. Mennesket er født verken godt eller ond. Verken altruistisk eller egoistisk. Det er samfunnet vi vokser opp i som avgjør hvordan vi tenker, føler og handler. Vi må forandre samfunnssystemet først slik at menneskene kan utvikle positive og gode egenskaper. At de kan bli medspillere med andre, bli solidariske og arbeide for et fellesskap uten å utbytte hverandres arbeidskraft og å utnytte hverandres velvilje for egen vinning. Miljøet som er en livsbetingelse for alle må reddes mot hensynsløs utnyttelse i profitthensyn og mot utplyndring av ressursene til fordel for mektige økonomiske krefter. Økokatastrofen er et faktum i mange steder i verden med forurensning av luft, vann og jord. Arbeid og mat til alle må ikke forbli en ønskedrøm i den fattige del av verden.

Om vi mennesker våger å tenke og handle i nye baner, er det mulig å innfri de mest grunnleggende menneskerettighetene for alle.

Det krever at vi bevisst legger vekk alt gammelt tankegods og overtro og i stedet drar nytte av vitenskapelig innsikt og våre felles historiske erfaringer, at vi engasjerer oss for en frigjørende samfunnsendring, lokalt og globalt.

Historien viser at menneskene engang levde i et urkommunistisk fellesskap. De måtte stå sammen i kamp mot naturkreftene og ennå i vår tid finnes rester av slike fellesskapssamfunn. Men gjennom utviklingen av nye redskaper og produksjonsmetoder oppsto privateiendommen til produksjonsmidlene. Et lite mindretall ble etter hvert dominerende i samfunnet.

I slavesamfunnet eide herrene sine slaver. Føydalsamfunnet ga rom for noe større personlig frihet. Først under kapitalismen fikk det arbeidende mennesket, etter hard og lang kamp, formelle politiske rettigheter. Men kapitalistene beholdt den økonomiske makten gjennom sitt eiendomsmonopol på produksjonsmidlene.

 

Kapitalismen i dag

Under kapitalismen er det slik at en stadig tallmessig mindre gruppe av befolkningen, kapitalistklassen, blir økonomisk sterkere. Den kapitalistiske konkurransekampen fører til at denne gruppen av storkapitalister hovedsaklig er opptatt av å sikre og utvide sin økonomiske og politiske makt. Det er et paradoks under kapitalismen at mens produksjonen er avhengig av fellesinnsatsen til stadig større grupper, blir eiendomsretten og dermed den reelle styringsretten samlet på stadig færre hender. Dette strir mot all fornuft, forer til kriser og nød og må erstattes av noe nytt.

 

Sosialismens ide

Å forandre samfunnsformer som er preget av de få og mektiges utbytting av de mange svake, har opptatt tenkende mennesker i årtusener. Utopiske sosialister som Fouriér, Owen og mange andre skrev om idealsamfunnet, bygget på fornuft og godhet. Men hvordan skulle det gjøres?

Det var Karl Marx og Friedrich Engels som gikk systematisk og vitenskapelig til verks. De avdekket det en kaller samfunnets økonomiske utviklingslover. De utviklet en vitenskapelig begrunnet forståelse for nødvendigheten av å bygge et nytt samfunnssystem, sosialismen, og utvikle dette videre til sosialismens høyere stadium, kommunismen. Marx tenkte seg at sosialismen med felleseie av naturrikdommer og produksjonsmidler etter hvert ville utvikle seg til det kommunistiske, klasseløse samfunnet. I et slikt samfunn skulle alle individer, som i en god familie, yte etter evne og få etter behov. Mange personligheter har gjennom tidene hatt denne ideen om framtidssamfunnet som inspirerende visjon og etisk norm.

 

Forsøkene som mislyktes

Motsetninger i et samfunnssystem kan ulme i årtier, for så med ett å slå ut i opprør og revolusjonsforsøk. I Romerriket, i år 73 fkr., heiste slaven Spartacus opprørsfanen og startet et slaveopprør somt ble slått ned. Tusenvis av slaver fikk bøle med livet.

Pariserkommunen i 1871 var det første store forsøket etter den industrielle revolusjonen på å skape en sosialistisk samfunnsmodell. Utbytterne ble fratatt sine privilegier og alle samfunnsborgere fikk like rettigheter. Fordi det franske borgerskapet så sine egne interesser truet ved dette forsøket, gikk de i allianse med erkefienden, Tyskland. Med hjelp fra det tyske militærdiktaturet under Bismarcks ledelse gikk den franske overklassen til motangrep. Det første alvorlige forsøket på en sosialistisk revolusjon i den mest utviklete og sentrale delen av Europa endte med at tusenvis av kommunarder ble brutalt henrettet.

 

Oktoberrevolusjonen i 1917

I 1905 reiste de russiske arbeiderne seg mot tsarens umenneskelige styre, men også det opprøret brøt sammen.

Det ga imidlertid nyttige lærdommer til oktoberrevolusjonen i 1917. For første gang i historien lyktes det de undertrykte å gripe makten og beholde den. Revolusjonen spredte seg fra det sentrale Russland og førte til opprettelse av Sovjetunionen (SU) i 1922.

Under kommunistenes ledelse startet en epoke med banebrytende innsats innen utdanning og sosialomsorg. Et av de mest tilbakeliggende jordbrukslandene i Europa ble et industriland som bare ble overgått av USA i produksjonsvolum. SU ble ledende innen idrett og romfart. Slum og fattigdom og arbeidsløshet klarte en å kvitte seg med og mange frigjøringskrefter, spesielt i utviklingslandene, så SU som et foregangsland.

Det sosialistiske verdenssystemet kom til å omfatte over 30 land med omlag 1,5 milliarder mennesker. Under et intenst press fra den kapitalistiske verden, med intervensjonskriger fra starten av, handelsboikott, organisert sabotasje og propagandakrig, fikk den sosialistiske utviklingen stor utfordringer som måtte overvinnes. Den vedvarende krigsøkonomien, mange år etter krigen, fortsatt en for sterk grad av sensur av media, for liten individuell frihet og manglende evne og vilje til å trekke hele folket med i beslutningsprosessene var bl.a. årsakene til at sosialismen ikke utviklet seg i samfunnet. Den toppstyrte formen for sosialisme viste seg å være ute av stand til å fremme det sosialistiske demokratiet..

 

Det nødvendige alternativet

Det er en oppgave for alle kommunister og sosialister å rehabilitere sosialismen som prinsipper for samfunnsutviklingen. Vi må lære av historien. Det betyr at vi luker ut de skadelige foreteelsene som svekket sosialismens anseelse. Det trengs en strategi for en mest mulig smertefri overgang fra en foreldet og kriserammet kapitalisme til en sosialisme preget av humanisme og flertallsdemokrati på alle områder; ikke minst i økonomien.

En slik strategi krever grundige kunnskaper og forplikter alle dem som ikke vil avfinne seg med å bli redusert til arbeidsredskap for et arrogant herskersjikt.

Gjennom sin mer enn 200-årige historie har kapitalismen vist at den ikke kan løse menneskehetens brennende problemer. Mange og blodige kriger er en konsekvens av systemets stadig tilbakevendende økonomiske krise som i siste instans ikke kan løses på annen måte.. Arbeidsledighet er et middel for å skremme folk fra å kreve sin rettmessige del av det økonomiske utbytte i produksjonen. Massemedia som er styrt av borgerskapet brukes til å skjule denne urettferdigheten ved å gi folk overflatiske informasjoner som mangler grundige og objektive analyser av hvordan samfunnet styres. Vi får sirkus i stedet for brød.

Fordi målet stadig er maksimal profitt for det rike mindretallet og ikke å dekke de grunnleggende behovene for flertallet, er det kapitalistiske samfunnssystemet umoralsk og uakseptabelt. Demokratisk samfunnsstyring av økonomien, lokalt og globalt, er derfor en hovedbetingelse for å endre utviklingen i en sosialistisk retning. Dette er kjernen i kommunistenes kritikk av kapitalismen.

Foreliggende Prinsipp-program er et bidrag til å utvikle en konstruktiv debatt om demokratiske alternatives til kapitalismen.

 

Kommunistenes grunnsyn

Det teoretiske grunnlaget for vårt parti er den vitenskapelige sosialismen.
Den vitenskapelige sosialismen kalles også marxismen - leninismen. Den er en levende lære i stadig utvikling, og ingen samling av dogmer. Den er en veiledning til handling i alle land og må anvendes konkret både på den internasjonale situasjonen og på forholdene i det enkelte land.

Klassekampen som drivkraft

 

Bruken av redskaper og utviklingen av stadig mer effektive produksjonsmidler bestemmer menneskets arbeid og samfunnets utvikling. Produksjonsmidlene (maskiner, redskaper, råstoffer, teknologi og lignende) og det arbeidende mennesket utgjør samfunnets produktivkrefter. Den viktigste og avgjørende siden ved samfunnet er den materielle produksjon. Utviklingen av produktivkreftene skaper endringer i den materielle produksjon og fører til endringer i samfunnslivet. Slike endringer er det mest revolusjonerende element i samfunnsutviklingen. Når endringene fører til interessemotsetninger mellom samfunnsgrupper blir det kamp; særlig om fordelingen av den materielle produksjonen. Motsetningene og sammenstøtene mellom mennesker av forskjellig sosial status og tilhørighet viser allerede før Marx progressive lære at det måtte eksistere ulike samfunnsklasser som står i kamp med hverandre. Marxismen analyserer klasser ut fra hva slag forhold mennesker står i til produksjonsmidlene. Klassebegrepet brukes til å forklare at en gruppe mennesker står i samme forhold til produksjonsmidlene. Vi får forskjellige klasser i samfunnet som står i ulike forhold til produksjonsmidlene og fordelingen av den materielle produksjonen. Det oppstår motsetninger mellom dem som fører til klassekamp. For eksempel: slavene i oldtida sto i det samme forhold til datidens produksjonsmidler og slaveeierne, som var den herskende klasse, sto i et helt annet forhold til disse. De hadde helt ulike interesser for å leve. Slik er det også i det kapitalistiske samfunnet. De som eier industrien og bankene – eier produksjonsmidlene – har et helt annet forhold til produksjonsmidlene enn de som lever av lønn; å selge sin egen arbeidskraft for å overleve. Vi har fått kapitalistklassen (borgerskapet) og arbeiderklassen.

På et visst stadium i samfunnsutviklingen oppsto kapitalismen og klassedelingen og klassekampen. Siden klassedelingen skjedde, har de samfunnsmessige forhold vært basert på utbytting – kapitalisten beriker seg på arbeiderens arbeid og materielle produksjon. Formene har vært forskjellige og variert fra slaveriet, livegenskapen til lønnsarbeid. Fellestrekket gjennom historien har alltid vært at produksjonsforholdet har vært basert på privat eiendomsrett til produksjonsmidlene (Kapitalistklassen) og utbytting av arbeidskraften til de klasser som ikke eier produksjonsmidler – arbeiderklassen. Dette har ført til sterke og kontinuerlige motsetninger som manifesterer seg i klassekamp. Marx lære om den vitenskaplige sosialismen viser oss altså at klassesamfunnet oppsto ikke tilfeldig men på et trinn i historien da et fåtall mennesker tilegnet seg eiendomsretten over produksjonsmidlene.

Den vitenskapelige sosialismen viser oss klassekampens rolle har alltid vært drivkraften i samfunnsutviklingen. Den viser at all historie er en historie om klassekamp. Det ene samfunnssystemet avløser det andre ved en lovmessig prosess. En ny klasse tar makten og ledelsen av samfunnet ved revolusjon, fredelig eller ikke-fredelig.

Den vitenskapelige sosialismen viser at det kapitalistiske samfunn er det siste av alle klassesamfunn i historien. Det vil bli avløst av sosialismen, som er første trinn i utviklingen fram mot det klasseløse kommunistiske samfunnet.

Menneskehetens historie kjenner tre hovedtyper av samfunn som bygger på at et fåtall - en liten herskende klasse - utbytter og undertrykker det store flertall. Disse samfunnssystemene er: slaveholdersamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske samfunnet.

Sosialismen er forutsetning for en forsvarlig miljøpolitikk

Fordi planlegging av all utvikling skjer i forhold til arbeiderklassens reelle behov og utbytting er avskaffet. Da rovdrift på naturressursene av profitthensyn ikke eksisterer under sosialismen, vil den kunne skape en miljøvennlig, økologisk form for industrialisme. Slik blir kampen for sosialisme en forutsetning for kampen for miljøet og ressursene.

Det sosialistiske industrisamfunnet må kjennetegnes av en stram økonomisering med naturressursene og de materielle godene.
Ressurssløsing skal erstattes med resirkulering og gjenvinning av produkter og avfall. Den sosialistiske økonomiens utvikling vil prioritere det felles, kollektive forbruket framfor det private, og investeringene vil foretas deretter. Økonomiens utvikling må for framtida knyttes til en rettferdig ressursfordeling mellom verdens folk. I en rettferdig verden må det settes tak på det materielle privatkonsumet. Ressursforbruket er derfor et klassespørsmål både innenfor de kapitalistiske nasjonene og mellom de rike og fattige delene av verden.

I et sosialistisk system blir drivkraften i samfunnet menneskelig utvikling i harmoni med naturen, solidaritet med mennesker og folk i hele verden. Et globalt ansvar for økologiske krav vil bestemme utviklingen. Dette vil være et viktig skritt på veien mot det klasseløse kommunistiske samfunnet.

Disse grunnleggende retningslinjene for miljø - og ressurspolitikken til NKP videreutvikles og konkretiseres i kapitel IV, Norges vei til sosialismen. Vi viser samtidig til partiets miljøpolitiske prinsippstandpunkter, utgitt i eget hefte.

En levende lære

 

Vår teori tar utgangspunkt i den virkelighet som omgir oss, og som vi kan observere. På vitenskapelig måte søker den å avdekke og analysere lovene for samfunnsutviklingen og hvilke krefter som er virksomme i denne prosessen.

Vår filosofi er materialistisk og dialektisk. Det finnes ingen ting som ikke kan erkjennes, men det finnes ting som ennå ikke er erkjent.

Vi avviser alle statiske, evige syn på virkeligheten. Vi ser endring og ikke stillstand som det fundamentale. Alt er i bevegelse. Og i store trekk er det en lovmessig utvikling fra det lavere til det høyere, - både i naturen, samfunnet og tenkningen.

Vi betrakter ikke historien som en samling tilfeldige begivenheter, en serie bedrifter utført av store menn. Vi oppfatter heller ikke historien som en mekanisk refleks av biologiske lover eller resultat av en forutbestemt skjebne. Marxismen er en revolusjonær teori om menneskehetens frigjøring. Den er et teoretisk instrument, en metode og ideologi for en arbeiderklasse som vil erobre den politiske makten. Den viser at arbeiderklassen, gjennom forbund med andre arbeidende klasser og lag, frigjør både seg selv og hele samfunnet fra utbytting, undertrykkelse og klassekamp.

Målet med vår teori er å sette arbeiderklassen i stand til å utarbeide en riktig strategi og taktikk. Den viser at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Men den viser også at klassens fulle frigjøring må skje i samarbeid med det store flertall av folket og under ledelse av et parti som bygger på den vitenskapelige sosialismen.

Vår teori, lik enhver sann vitenskap, utvikler seg gjennom analyser av nye fenomener, gjennom oppsamling av erfaringer og kunnskap. Den materialistiske dialektikken krever at alle fenomener blir studert i sine konkrete former, i sine motsetninger, i sin fulle sammenheng og som ledd i en endringsprosess.

Derfor er vår teori imot dogmatismen, som proklamerer "evige sannheter". Vårt grunnsyn krever konstant og kritisk overprøving av teoriens forhold til virkeligheten. Den er en levende teori i utvikling.

Vår teori studerer og forklarer verden for å forandre den til noe bedre. Den er en vitenskap i hele menneskehetens tjeneste. Den er humanistisk i sitt vesen.

Sosialismens nederlag i Øst-Europa og kapitalismens midlertidige triumf skyldes at de krav som vår teori stiller, ikke ble tilstrekkelig respektert, men i stor grad bare ble anerkjent i ord av et byråkratisk apparat. Teorien sluttet å være vitenskapelig og stivnet til i takt med de regimene som forvaltet den.

Vår historiske epoke

Kapitalismen er det siste utbyttersamfunn i historien. Den var en gang en revolusjonerende kraft og åpnet nye veier for menneskehetens herredømme over naturen. Den har drevet vitenskapen og teknikken framover med stormskritt. Denne egenskapen har kapitalismen ennå beholdt på enkelte, begrensete felter, men systemet mangler helt evnen til å løse vår tids grunnleggende problemer, som f. eks sulten og nøden i store deler av verden, den globale ødeleggelsen av naturmiljøet, arbeidsløsheten, det nasjonale fiendskapet og krigen.

Kapitalismen har mer og mer blitt et hinder for framsteget. De mest aggressive og ytterliggående kreftene i systemet er i atomalderen blitt en trussel mot menneskehetens eksistens. Disse nye vilkårene krever nye standpunkter, en ny tenkning når det gjelder krig og fred.

Kapitalismens herskende klasse vil bli avløst av den sosiale kraften som har objektive interesser av å avskaffe kapitalismen, nemlig arbeiderklassen.

 

1. Freden - det viktigste av alt

Den vitenskaplig-tekniske revolusjonen, særlig innen våpenteknologien, har ført til at overgangen fra kapitalismen til sosialismen bare kan skje ved at verdensfreden kan sikres. En ny verdenskrig vil umuliggjøre utviklingen fra kapitalisme til sosialisme.

Menneskeheten er nå stilt ovenfor to muligheter: Enten å bruke de vitenskaplige framstegene til materiell, sosial og åndelig berikelse for alle, eller til å ødelegge hele jorden. Aldri har mulighetene vært større for en positiv utvikling for alle mennesker. Heller aldri har vi vært mer truet av tilintetgjørelse.

Norges Kommunistiske Parti ser spørsmålet om krig eller fred som det helt overordnede i forhold til alle andre spørsmål i vår tid. Det er derfor viktig å skaffe seg innsikt i årsakene til krig.

 

Krigens grunnleggende årsaker

Både den første og andre verdenskrigen, opprustningen og forberedelsene til en tredje krig har de samme grunnleggende årsaker: imperialismens og monopolkapitalens hensynsløse streben etter profitt.

Under alvorlige økonomiske, sosiale og politiske kriser i kapitalismen øker krigsfaren. Kapitalismens lovmessighet fører til høykonjunktur – kriser – krig. Bare i løpet av det 20. århundre har kriger krevd over 100 millioner menneskeliv og ført til enorme lidelser og materielle ødeleggelser.

Den ujevne og ulike økonomiske utviklingen i kapitalismen fører til at styrkeforholdet, økonomisk og militært, endres. Dette skjerper motsetningene mellom dem på alle områder.

Etter 2. verdenskrig har det utviklet seg tre ledende imperialistiske makter: USA, Europa og Japan. Disse maktenes industri- og finansmonopoler sloss for avsetningsmarkeder, investeringsområder og olje- og andre råstoffkilder. Samtidig konkurreres det om herredømme på det vitenskaplig-tekniske området.

En stor fare for krig er de økende nasjonale og etniske motsetningene når de ikke løses på en gjennom likeverdighet og gjensidig respekt ved forhandlinger. Kløften mellom den rike og fattige verden har også potensial i seg til væpnede konflikter. Imperialismen spiller aktiv på alle disse motsetningene for å splitte og herske.

Kampen mot videre integreringsforsøk av Norge i den imperialistiske verden, gjennom EU og NATOs nye angrepsstrategier, er en kamp for freden. Det er en kamp for økt nasjonale selvstendighet og uavhengighet. Det er en kamp for folkestyre mot kapitalmakt og militarisme.

 

Hvem truer freden?

Verdensimperialismens ledende kraft er USA. Høyrefløyen i USAs monopolborgerskap er den internasjonale reaksjonens hovedkraft. Den har globale egeninteresser og trosser FNs vedtak når det passer og neglisjerer verdenssamfunnets behov for samarbeid og fred. Om det gjelder truer og presser USA også sine allierte til underdanighet og til å delta i USAs og NATOS kriger på fremmed jord. Etter at de europeiske stater som forsøkte å utvikle det sosialistiske samfunnet ble demontert i 1989-1991, har det politiske og militære styrkeforholdet i verden forskjøvet seg i imperialistmaktenes favør. Større deler av verden er gjort til interessesfærer for USA-imperialismen.

Monopolkapitalismen som presser fram sterkere våpenproduksjon, de militære lederne, toppene i statsbyråkratiet, de som forvalter og sprer ideologien (media) og militærforskningen, smelter sammen og danner det ”Militær-Industrielle Kompleks” (MIK). MIK, som selv president Eisenhower advarte mot i 1950-åra, utgjør de reaksjonære kreftene i USA og som støtter alle andre reaksjonære krefter i verden. Disse kreftene representerer samlet den største krigstrusselen i dag.

De aggressive kreftene i USA og NATO vil skru historiens hjul tilbake. De klarte å utnytte oppløsningen av de sosialistiske statene i Øst-Europa og står bak kontrarevolusjonen for å gjeninnføre kapitalismen. Imperialismens sanne vesen er samspillet mellom de økonomiske, politiske, militære og ideologiske kreftene rettet mot alle land som vil befri seg fra kapitalismen, bygge det sosialistiske samfunn og alle revolusjonære og nasjonale frigjøringsbevegelser.

 

En ny krig kan avverges!

Den nukleære tidsepoke krever en ny tenkning på alle områder. Det å sikre verdensfreden har alltid vært arbeiderklassens viktigste historiske oppgave. Et ragnarok vil tilintetgjøre alle. En verden uten arbeiderklassen er en verden uten sosialisme. Derfor må vi bryte med alle fordommer og gamle forestillinger som ødelegger kampen for freden. Fred er et klassespørsmål og ikke utopisk pasifisme. Også kommunister er for kompromisser som realistisk tjener fredens sak. Kompromisser som bygger på likeverd og gjensidig respekt for alle nasjoner og folk, ikke ensidig til fordel for imperialismens militarisme. I atom- og vannstoffbombenes tidsalder er krig ikke ”politikkens fortsettelse med andre midler”, Den er slutten på all politikk, ja vår eksistens. Dagens nasjonale og internasjonale tvister og sikkerhetsspørsmål kan bare løses gjennom avtaler og med politiske midler.

Enhver våpenproduksjon og opprustning er store hindre for materiell og kulturell velstand for flertallet av befolkningen i verden. Alle ressursene må settes inn for å løse de enorme lidelsene for halvparten av jordens befolkning som sykdomsepidemier, naturkatastrofer, sult, analfabetisme og forurensninger, påfører dem. Våpnene dreper allerede før de blir brukt.

Fred og nedrustning er en forutsetning for å løse grunnleggende sosiale og økonomiske problemer i hvert enkelt land og globalt.

Kommunistene mener at forholdet mellom stater og nasjoner må bygge på:

  • avkall på all krig og voldsbruk, trusler og utpressing for å løse tvister. Motsetninger kan bare løses gjennom forhandlinger og avtaler. De enkelte stater og nasjoner må selv bestemme sin egen utvikling. Ulike etniske og religiøse minoriteter må ha en avgjørende beslutningsmyndighet der deres tradisjoner i levevei, kultur og språk blir berørt.
  • ikke-innblanding i staters indre forhold. Det tas hensyn til hverandres legitime interesser.
  • statenes suverenitet, territorielle integritet og grensenes ukrenkelighet.
  • samarbeid og samhandel basert på likeverdighet.
  • overholdelse av folkerettslige forpliktelser, prinsipper og inngåtte internasjonale avtaler.
  • kulturelle, vitenskaplige, idrettslige og andre vennskaplige forbindelser
  • at det er åpenhet og saklighet i media når det gjelder informasjon, debatter og fakta i stedet for desinformasjon og hets mot andre stater, nasjoner, folkeslag, trossamfunn og kulturer. Vi krever mer av den lisensfinansierte allmennkringkasteren NRK enn de rent kommersielle.
  • at FNs rolle styrkes som mellomstatlig konfliktløser og ikke misbrukes av stormakter i deres egeninteresser og sjåvinistiske spill. USAs alenegang og sammen med NATO må settes i skyggen av FNs beslutningsmyndighet. Sikkerhetsrådets vedtak må ha forrang foran stormaktenes økonomiske og militaristiske politikk dersom andre staters sikkerhet trues.

 

Global nedrustning

Den viktigste forutsetning for å skape en verden uten krig er at opinionen hindrer at våpen og militærstrategiske installasjoner plasseres ut i verdensrommet og at opprustningen på jorda opphører. Det må skjerpes til kamp mot USAs rakettskjold i rommet og vi må forhindre a radarer til denne teknologien plasseres i Tsjekkia og raketter i Polen. Det er en tragedie at de tidligere sosialistiske land er blitt de mest reaksjonære løpeguttene til USA og NATO. Disse landenes inntreden i EU tjener ikke arbeiderklassens økonomiske, sosiale eller anti- militaristiske mål.

Forsvarsbudsjettene i USA, Nato og ikke minst i vårt eget land må kuttes og ikke lenger brukes til høyteknologisk utvikling i våpenkappløpet. Vi maner alle stater til å bygge videre på tidligere, og å opprette nye, avtaler om nedrustning bl.a. sluttdokumentet fra Helsinkikonferansen (1975) og de etterfølgende konferansene. Vi trenger en balansert gjensidig nedrustning. Viktige skritt er:

  • opprettelsen av atomvåpenfrie soner.
  • hovedmål å avskaffe kjernevåpen. Fastfrysing og etappevis tilintetgjøring av lagrene.
  • forbud mot kjemiske og biologiske våpen.
  • nedlegging av fremmede baser og støttepunkter for stormaktene og deres militærallianser. Tilbaketrekking av tropper på andre suverene staters territorier.
  • omfattende reduksjoner av konvensjonelle styrker.
  • FN må sikres full autonomi for å styrke freden. FNs må ikke være et organ som skal fremme NATOs og USAs stormaktsambisjoner.
  • alle militærallianser oppløses.

Norge må konsekvent støtte ideene som er grunnlaget for FNs charter og andre internasjonale avtaler om nedrustning og fred. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk må tjene avspenning og nedrustning. Som det er i dag handler er Storting og regjering ikke i pakt med det norske folks fredsønsker. Vi har sett det i deltakelsen i krigen mot Jugoslavia – ”E of F” - og i kampene i Afghanistan. Norges bidrag i ISAF-styrkenes krig i Irak er også et brudd på vår opprinnelige sikkerhetspolitikk. Norge må aktiv ta avstand fra NATOs nye ”out-of area” strategi der Norge må delta i USAs kriger rundt i verden under dekket av bl.a. kampen mot internasjonal terrorisme. Det norske folk må nå se i øynene at vår allierte USA er i dag verdens største statsterrorist med følge for sitt eget folk og andre stater, nasjoner og minoriteter som krysser imperialismens interesser.

NKP vil samle alle progressive og fredsskapende krefter til forsterket kamp for denne politikken. Nordahl Grieg skrev i 1936: ”Freden, Beslay, må være det mest hvileløse i verden”.

 

2. Kapitalismen og sosialismen

Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 innledet et nytt kapittel i menneskehetens historie. Den startet oppbyggingen av den første sosialistiske stat i verden og det kapitalistiske verdenssystemets og imperialismens første store nederlag. Denne revolusjonen ga støtet til nye revolusjonære bevegelser i verden og dannelsen av kommunistiske partier i de fleste land.

Kapitalismen kom i en ny og forsterket krise etter den 1.verdenskrig og dets ideologi og samfunnsformasjon ble utfordret av sterke revolusjonære krefter over hele verden.

Denne samfunnstype basert på utbytting av arbeiderklassen i egne land, kolonier i fremmede og imperialismen som verdens økonomiske, politiske og militære herskermakt fikk sitt andre store nederlag da de fascistiske aksemaktene – Tyskland, Japan og Italia – led knusende nederlag under den 2. verdenskrigen. Det sosialistiske Sovjetunionens innsats er forsøkt fortidd og forbigått i vestmaktenes krigshistorie men sannheten er at Den Røde Arme snudde uviklingen på alle fronter og var helt avgjørende for utfallet. Man har fortidd storkapitalens enorme støtte, sammen med sine talerør i media, til nazismens og fascismens frammarsj i Europa. Krigen mellom vestmaktene og aksemaktene var foruten å slå okkupantene og angriperne mot selvstendige nasjoner et oppgjør om hvem som skulle få den endelige føring under imperialismen.

I en rekke land i Europa var krigen en nasjonal motstand mot nazismen og fascismen som ideologi og samfunnssystem som skulle avløses av sosialismen. Revolusjonen seiret i kjølvannet av krigen i Kina og flere land i Asia. Seinere i Latin-Amerika og i Afrika. Arbeiderklassens oppdaget sin egen makt, fikk praktisk og teoretisk erfaring i klassekampen og ville skape sin egen framtid uten imperialistisk utbytting.

Sosialismen ble også et verdenssystem med brodd mot imperialismen. Dette fikk en helt avgjørende betydning for den anti-imperialistiske kampen og frigjøringsbevegelsene i de tidligere koloniene. Det ble satt en bremse på imperialismens aksjonsfrihet.

Det sosialistiske verdenssystemet er demontert og har lidd et midlertidig nederlag. Sosialismen som idé og mål lever videre. Årsakene til realsosialismens nederlag forplikter kommunistene til å analysere disse ærlig, åpent og sakelig. Det må erkjennes feil og forbrytelser som har skjedd i sosialismens og kommunismens navn. De norske kommunistene har trukket disse konklusjonene ut i fra de kunnskaper vi har, men flere vil fakta vil nok avsløres:

Realsosialismens fall skyldtes avvik fra grunnleggende sosialistiske prinsipper hvor arbeiderklassen ikke lenger hadde den ledende kraft i samfunnsutviklingen. De kommunistiske partiene utviklet seg til byråkratiske organisasjoner med muligheter for karrierepolitikere å fremme sine egne interesser. Partiene levde sine isolerte liv som regel uten kontakt med massene.

Det var et underskudd på sosialistisk demokrati og humanisme tuftet på den dialektiske materialialismen. Man overså viktige økologiske forutsetninger for å unngå miljøskader for ensidig å fremme materiell øg økonomisk vekst. Den militære kapprustningen mot imperialismen er også en årsak for den raske industrialiseringen.

den subjektive faktoren for å utvikle sosialismen, det ideologiske arbeidet og enkeltmenneskets mulighet til å delta i samfunnsutviklingen ble forsømt.

Krigsøkonomien fortsatte i for mange år på bekostning av den enkeltes materielle behov.

For å fange til arbeiderklassens oppmerksomhet i kampen mot den kapitalistiske, borgerlige tenkning og ideologi, må marxismen-leninismen videreutvikles til dagens aktuelle samfunnssituasjon på alle områder, særlig på de demokratiske, individuellrettslige og økologiske.

 

Kapitalismen i går og i dag

Det kapitalistiske samfunnet er i stadig forandring. Forandringen har objektive og subjektive årsaker. Dels skyldes det utviklingen i kapitalismens motsigelser; dels skyldes det bevisste inngrep i samfunnsutviklingen for å tilpasse kapitalismen til dagens situasjon. Men også arbeiderklassen og ulike gruppers kamp for innflytelse og velferdstiltak for alle har påvirket kapitalismen for å ivareta sine interesser, for eksempel i fagbevegelsen.

Kapitalismen tilpasser seg de endrede forholdene ved forskjellige manøvre. Kapitalkreftene har ikke bare fritt spillerom. Den samlede arbeiderbevegelsen kjemper for bedre arbeidsvilkårene, for høyere reallønn og sosiale reformer. Hovedsaken for kapitalistene og borgerskapet er derimot å beskytte og utvide sine egeninteresser gjennom å bevare det kapitalistiske systemet.

Samtidig er marxistiske teorier delvis integrert i offentlig og privat økonomisk tenkning. Økonomen og kommunisten Leif Johansen er pensum i økonomiske studier i Norge. Også mange bedriftsledere tar lærdom av Marx´ økonomiske prinsipper og analyser. Det erkjennes at en effektiv kapitalismen krever motiverte arbeidere og at systemet må kvitte seg med fortidens primitive utbytting, ja til og med utplyndring.

Ikke desto mindre benytter toneangivende politikere og økonomer som forvarer monopolkapitalens eksistens, et hvert høve til å angripe vanlige menneskers levekår, politiske og sosiale rettigheter. Man bruker pris-, skatte- og avgiftspolitikken og nedskjæringer på fellesskapets budsjetter for å øke profitten til de private foretakene og kapitalistene. Slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, til og med under sosialdemokratiske regjeringer, ga starten på privatisering av offentlige vareproduksjon, tjenester og eiendom, det frie markedets satte dagsorden for den økonomiske utviklingen og man ga avkall på samfunnsmessig og politisk styring av viktige sider av landets økonomi, for eksempel privatbankenes virksomhet, forretningsbankenes spekulasjoner, rentepolitikken m.m. Storkapitalens offensiv mot levekårene til arbeiderklassen og andre lag var i full gang. I Europa, særlig innenfor EU-landene, ble den høye og kroniske arbeidsledigheten et kjennetegn på kapitalismens ekspansjon på bekostning av fellesskapets interesser.

Alle traktater innen EU (Maastrichtsavtalen, Tjenestedirektivet, m.fl.) tar sikte på å svekke lønnsarbeidernes innflytelse på den økonomiske politikken. EU-landene må innfri disse krav for å komme inn i den økonomiske og monetære union:

  • de enkelte EU-land skal bringe underskuddene i sine offentlige budsjetter ned til 3 % eller mindre av brutto nasjonalbudsjettet
  • den offentlige bruttogjelden skal utgjøre 69 % eller mindre av brutto nasjonalproduktet
  • prisstigningen skal ikke være mer enn 1,5 % poeng over gjennomsnittet av pristigningen i de tre landene med lavest prisstigning
  • renten skal ikke være mer en 2 % poeng over gjennomsnittet for de tre landene med lavest rente.

Hva betyr dette i praksis? I heftet: ”Norsk fagbevegelse og Den europeiske union”, utgitt av Sosialdemokrater mot EU (1994) kommer det fram følgene:” For å klare kravene må de fleste EU-land enten skjære kraftig ned på offentlige utgifter eller øke skatter og avgifter. Uansett hva som velges vil dette føre til en sterk nedgang i den samlede etterspørselen etter varer og tjenester i Europa. Dette vil i neste omgang slå ut tilsvarende kraftig økning i arbeidsløsheten.

Den vil øke mest i landene som må føre den kraftigste innstrammingspolitikken. Men når mange EU-land strammer inn samfunnsøkonomien samtidig, vil ringvirkningene spre seg raskt til hele EU-markedet.”

Vi henviser til dette fordi den høyresosialdemokratiske regjeringen i Norge, selv etter folkeavstemningens nei i 1994, holder på EU-systemets økonomiske og politiske tenkning som retningsgivende for norsk nasjonaløkonomi. Også i dag holder regjeringen av DNA, SV og Sp. på disse prinsippene i praktisk politikk og tilpasser seg EUs ulike traktater og vedtak gjennom EØS-avtalen. SV sier internt i partiet nei til en slik politikk, men følger med på ferden på alle økonomiske forhold gjennom sin finansmiminister i 2005-2009 og i de seinere år. Denne rødgrønne regjeringen fører nøyaktig samme politikk som de borgerlige partier i regjering til full tilfredsstillelse for monopolkapitalen og milliardærene i landet. Også under denne regjeringen har de rike blitt ufattelig rikere mens grupper av fattige barn, enkeltmennesker (uføretrygdede, minstepensjonister, arbeidsledige) og aleneforsørgere har økt.

Denne utviklingen er i tråd med kravene fra den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, UNICE. De krever:

  • reduksjon av trygdeytelsene
  • lengre arbeidstid
  • lavere lønn

EU-prosjektet er et forsøk på å løse kapitalismens krise gjennom angrep på arbeiderklassens posisjoner og rettigheter. Det er gjennomtenkte angrep på mer enn 100 års organiser klassekamp. Kapitalismen har ikke uttømt sine muligheter. Herskerklassen har en lang erfaring, omfattende teknologiske, økonomiske, sosiale, politiske og militære midler til rådighet for å holde på makten.

Til tross for alle forsøk på å ikle seg ”demokratiske” klær og støtte til det parlamentariske styresettet i Norge, har kapitalismen alle kjennetegn som før: den borgerlige private eiendomsrett til produksjonsmidlene. En minoritet i befolkningen – kapitalistklassen – eier de viktigste produksjons- og finansmidlene, råstoffer og naturressurser, fabrikkene og teknologien, store skogs- og jordeiendommer, rederiene, varehusene, serviceinstitusjoner, banker og forsikringsselskaper. Flertallet – arbeiderklassen – er eiendomsløse i forhold til dette. Den må selge sin arbeidskraft til kapitalisten for å lønn til å leve. Selv om vi har et demokratisk valgt Storting, fylkesting og valgte kommunestyrer har vi ingen demokratisk styring med kapitalen i Norge. Alle arbeiderpartier, unntatt NKP, har med årene gitt opp eller overlatt den økonomiske politikk til privatkapitalen. Selv kollektive og offentlige tjenester er overlatt til private og spekulative økonomiske krefter. Kapitalismens kontroll over samfunnsutviklingen har i de siste 20 år skutt fart. Privatiseringen har vært ledet av sosialdemokratiet som viser på ny dens svik mot arbeiderklassen.

 

Utbyttingen

Da kapitalistene eier produksjonsmidlene og kapitalen har de herredømme over vareproduksjonen, store deler av tjenesteytelsene og pris- og lønnspolitikken. Ved sitt arbeid skaper lønnsarbeideren et overskudd av varer med en bestemt økonomisk verdi – en merverdi. Denne tilegner kapitalistene seg, uten vederlag til arbeideren, som profitt.

Under kapitalismen er arbeidsproduktiviteten intens og høy. Den har en tendens til stadig økning. Lønnsarbeideren produserer atskillig høyere verdier i sitt daglige arbeid enn det som skal dekke hans lønn. Verdien av arbeidskraften – lønna – er forskjellig fra verdien av vareproduksjonen. Tjenester er også varer som produseres og selges Det er ofte vanskelig å se dobbeltheten i denne verdiskapningen. Kapitalistene forsøker å dekke til dette forholdet for at vanlige mennesker ikke skal forstå profittskapningens natur. De vil fokusere på at deres eventyrlige gevinster skyldes deres egen innsats med å forvalte sin private kapital; ofte til det ”beste” for samfunnet.

Vi vil hevde at når en arbeider for eksempel produserer varen margarin, produseres en mengde margarin som vil få en større verdi enn summen av verdien av det arbeideren får i lønn og de kapitalkostnader eieren har. Denne nye verdien arbeideren skaper med sin arbeidskraft kaller marxismen ”merverdi” Det er bare arbeideren som skaper verdiene som lønn og profitt, ikke kapitalisten. Uten arbeid ingen merverdi. Merverdi er forskjellen mellom arbeidskraftens bytteverdi – verdien arbeideren får i bytte for sin arbeidskraft, dvs. lønn – og resultatet av arbeidskraftens bruksverdi – verdien av varene som produseres. Gjennom tilegnelse av økende merverdi får noen eiere av produksjonsmidlene etter hvert en monopolstilling i produksjonen som Røkke i verfts- og fiskeindustrien, Hagen, Reitan i varehandelen, Thon i hotellkjedene m.fl. De lever for og av den merverdien arbeideren skaper.

Det eneste motiv for den kapitalistiske produksjon og dermed det kapitalistiske samfunnssystem, er å øke (akkumulere) mer profitt. Kan merverdien ikke økes som profitt til kapitalisten, har han ikke interesse av den. Bedriften legges ned, selv om den skulle gå med overskudd, om ikke profitten til eierne øker. Bedriften legges ned eller selges for eksempel papirfabrikken Union i Skien. Kapitalen flyttes til et annet sted, også ut av landet, der høyere profitt kan sikres. Dagens borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer samarbeider med kapitalistene under navnet ”blandingsøkonomi”, en god dose privat sammen med offentlig kapital, og lar en slik økonomisk utbyttepolitikk fritt få utvikle seg.

Utbyttingen i den moderne kapitalismen er komplisert og utstudert. Vårer økonomer innefor alle samfunnsområder planlegger og spekulerer i hvordan profitten kan økes og hvordan mer arbeidskraft kan utnyttes for dette. Dette skjer i takt med arbeidernes høyere utdanningsnivå, økende krav til arbeidstempo, tidsstudier og den vitenskaplige og teknologiske utvikling. Det skjer det en økt utbytting av de fysiske og kunnskapsbaserte arbeidskreftene i industrilandene og samtidig i u-landene. Særlig øker profittene gjennom økte priser, satt av monopolene med enerett til vareproduksjonene og patentordninger. Dette ser vi ikke minst i den farmakoligiske industrien som bl.a. ikke vil selge HIV- og Aids-medisin til de fattige i verden da de ikke er betalingsdyktige.

 

Kapitalismens grunnleggende motsetning

Karakteristisk for kapitalismen i forhold til tidligere samfunn er at produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av det ferdige produktet og styringen av bedriftene er private. Med samfunnsgjøring mener vi at selv produksjonen, bruken av produksjonsmidlene, organiseringen av arbeidsprosessen og omsetningen av produktene angår alle samfunnets klasser og lag mer enn før. De multi- og transnasjonale selskapene er eksempler. Disse selskapene er til og med hjørnesteinsbedrifter i hele lokalsamfunn hvor den kommunale økonomien står og faller på bedriftens drift og produksjon. De er arbeidsplasser for tusenvis av arbeidere og funksjonærer. Røkkes selskaper som eier fiskeindustrien og dermed fiskekvotene i flere småsamfunn i Nord-Norge (Melbu) er eksempler på dette.

Motsetning mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen av produktet og merverdien (profitten) er kapitalismens grunnmotsetning. Motsetningen bare øker og forsterkes med kapitalismens utvikling, nå særlig i den imperialistiske fasen. Et viktig uttrykk for dette er kontrasten mellom økonomisk planlegging og behovet for langsiktighet i virksomheten for å bevare og sikre bedriftens framtid og arbeidsplassene på den ene siden og spontaniteten i finansieringen, styrt av et variabelt marked, og mangel på økonomisk styring som preger den kapitalistiske produksjonen på den andre siden.

I perioder fører denne mangelen på styring av kapitalkreftene til overproduksjonskriser og økonomisk nedgang (depresjon) som avløser høykonjunkturer. Kapitalistenes bestrebelser for å øke produksjonen uten grenser, for egen profitts skyld, kommer i motsetning til at markedet og forbruket under kapitalismen ofte begrenses av nedsatt kjøpekraft. Skatte- og avgiftspolitikken belaster den vanlige forbruker mest. Rentepolitikken rammer unge førstegangsetablerende familier, minstepensjonister, enslige og uføre sterkt og prispolitikken reduserer kjøpekraften til alle. Samlet synker forbrukernes evne til å skaffe seg varer og tjenester under kapitalismen samtidig som kapitalistene ønsker at vi skal kjøpe mer av de samme for sin egen vinnings skyld.

Med overproduksjonskriser og nedsatt kjøpekraft til arbeiderklassen øker arbeidsledigheten. Massearbeidsledigheten er permanent i alle EU-land. I tillegg utnytter kapitalkreftene den sterke vitenskaplig-teknologiske utviklingen for å si opp arbeidere, spare lønninger og øke sin profitt. Råstoffkriser og valutakriser kompliserer bildet mer.

 

Monopolkapitalen – Imperialismen

Kapitalismen skiller seg i dag fra slik den fungerte og kom til uttrykk som i industrialiseringens epoke og kolonialismen p det 19- og 20-århundre. Et hovedtrekk ved vår tids kapitalisme er statsmonopolkapitalismen (SMK) og dens økende betydning. Den borgerlige og kapitalistiske staten representerer SMKs interesser. Staten er en betydelig økonomisk kraft – statsbedrifter, statsbanker, statsbudsjetter. Samtidig får monopolkapitalen økt innflytelse og kontroll over de statlige sektorer i landets økonomi. I alle land er det representanter for monopolene i statsapparatet. Det eksisterer en sammensmelting mellom staten og monopolkapitalen. Ofte er det staten som legger til rette monopolenes etableringer og profittmaksimering. Næringslivets organisasjoner, bransjesammenslutninger, privatbanker og forsikringsselskaper fastlegger den felles økonomiske politikken sammen med statsorganene på alle områder. Nasjonalinntektene, særlig skatteinntektene omfordeler staten til monopolkapitalens favør. Skatter og avgifter øker byrdene til vanlige lønnsmottakere mens monopolkapitalens kvinner og menn får lettelser av staten. Monopolene trenger staten for å berike seg videre og å utvikle sine private foretagender. Dette går på bekostning av fellesoppgavene som helsestell, undervisning, infrastrukturer o.s.v. som rammer alle.

I følge Lenin er epoken med SMK det siste stadium i kapitalismens utvikling. Den er forutsetning for imperialismen som i dag er på frammarsj i verden ledet av USA og EU. De nasjonale økonomier kan ikke lenger tilfredsstille monopolkapitalens vekstbehov for å akkumulere økende profitt. Monopolene blir internasjonale, eller ”globale” for å vokse. De eksporterer kapital i samarbeid med staten til land med billigere råstoffer og arbeidskraft og nedlegger arbeidsplasser hjemme. Den nasjonale arbeiderklassen taper, monopolkapitalistene vinner med statens hjelp. Denne imperialistiske epoken er en materiell og organisatorisk forutsetning for overgangen til sosialismen. Motsetningene mellom arbeiderklassens interesser og monopolborgerskapets profittøkning fører til at flere og flere blir deklasserte, dvs. mister sine jobber og lønnsforhold, blir forent med arbeiderklassens grunnleggende interesser, kommer i motsetning til monopolkapitalismens krefter og bidrar til en forsterket klassekamp. En skjerpet klassekamp er den viktigste drivkraften mot sosialismen

 

Monopolene og den internasjonale arbeidsfordelingen

Den økende internasjonaliseringen av økonomien er et annet hovedtrekk ved kapitalismen i vår tid. Den henger sammen med utviklingen av produktivkreftene og konsentrasjonen av kapitalen. Kapitalisten og monopolene krever stadig større marked for kapital og varer. De nasjonale rammene blir for snevre. Kommunistene ser verdenshandel bygd på prinsippene om likhet og gjensidig fordel er viktig for en internasjonal utvikling. Den er også viktig for å fremme forståelsen mellom nasjoner uansett samfunnssystem.

Kapitalistisk frihandel som bygger på monopolselskapenes fulle kontroll, vil ikke føre til en jevn og rettferdig utvikling for alle parter. Videre er den på kollisjonskurs med en bærekraftig økologisk utvikling og sosial rettferdighet. Det eneste holdbare alternativet er en global planøkonomi. I dag ser vi hvordan prisene på råvarer svinger alt etter det frie markedets forgodtbefinnende, etter nedturer og oppturer i aksjene, som først og fremst rammer de fattige lands økonomier. Man kan ikke planlegge livet for milliarder av mennesker på lang sikte, i høyden bare fra måned til måned. Eksistensen blir utrygg og uholdbar. Økte råstoffer betyr dyrere mat og energi for de underpriviligerte men økte profitter for aksjeeierne. Store råvaremonopoler spekulerer i knapphet på ressursene som er livsnødvendige for alle mennesker. I flere land kontrollerer private kapitalinteresser også vannressursene.

Denne internasjonaliseringen og monopoliseringen av produksjon og handel er den økonomiske integrasjonen som i EU. I det økonomiske samarbeidet i EU er hovedmålsetningen å sikre høyest mulig profitt for monopolene på bekostning av folket. I EU har man fått en politisk og juridisk overbygning for å legalisere målsetningen. Traktater og overnasjonale organene (Maastrichtsavtalen, EU-Kommisjonen, EU-Parlamentet, ESA-domstolen) har lovene, den endelige beslutningsmyndighet og makt til å realisere den. Mellom de små og mellomstore medlemslandene derimot eksisterer både formell og reell ulikhet. Ulikheten brukes som en brikke i et spill mot enkeltlandene for å høste fordeler av de for kapitalen beste lovgivninger og sosioøkonomiske forhold for å øke profitten. Tjenestedirektivet som gjelder i EU-landene og i land med EØS-avtale, tilsier at arbeidsmiljøloven og lønnsfastsettelsen i det landet en arbeider kommer fra skal gjelde i det nye landet. Et land med dårlige forhold blir gjeldene for arbeidstakeren i det nye landet han jobber i. Lave lønninger presses inn i norsk arbeidsliv. Alle muligheter for sosial dumping er nå til stede.

Tilsvarende økonomiske og politiske prosesser skjer også i de økonomiske stormaktene USA og Japan. I den sterkt voksende økonomien i Kina og India slår etter hvert lignende tanker rot.

Det er en stor utfordring for det kinesiske kommunistparti å forhindre en utvikling i en monopolkapitalistisk retning. Mange tegn tyder på at KKP ikke har den nødvendige kontroll da klasseforskjellene øker sterkt i Kina.

 

De transnasjonale selskapene og u-landene

Kapitalens økte konsentrasjon i monopoler og konserner og internasjonaliseringen av av produksjon og handel har gitt de nasjonaloverskridende, transnasjonale selskapene og bankene en enorm makt. Gjennom sine filialer, investeringer, vareeksport og lånetransaksjoner utbytter de arbeiderklassen og mindre selvstendig næringsdrivene i verdensmålestokk. De høster kjempeprofitter og undergraver med sin økonomiske makt som også fører til en sterk politisk innflytelse, den nasjonale suverenitet i alle land; særlig i den 3. verden.

Den internasjonale og globale maktkonsentrasjonen er et nytt trinn i den kapitalistiske utviklingen. Monopolene behersket i 1986 40 % av industriproduksjonen, 60 % av utenrikshandelen og mer enn 75 % av det teknologiske potensialet i verdensøkonomien. I begynnelsen av 1980-årene hadde 350 av de største transnasjonale konsernene 25000 filialer i alle industriland. I løpet av 1990- og 2000-tallet har denne utviklingen skutt enda sterkere fart. I ly av den ”frie” konkurransen har de transnasjonale monopolene slukt opp store private og nasjonale foretak og hele konserner. Det er under påtrykket av de transnasjonale selskapene at det opprettes økonomiske og politiske (EU) og militære (Nato) blokkdannelser for å beskytte sine egne profittinteresser. Monopolenes makt krysser alle statsgrenser, går utenom tollbarrierer og andre beskyttelsestiltak, lager selv tollskranker mot andre konkurrenter på verdensmarkedet og vil ha frihandel der de har fordelene til skade for andre som ikke slipper til på monopolenes markeder p.gr.a. tollmurer.. I tillegg får de særfordeler gjennom ”rammevilkår” som de kapitalistiske stater legger til rette for dem ja til og med gis det subsidier slik at de kan konkurrere ut motaktører.

De transnasjonale selskapene kontrollerer de viktigste råvarene og basisproduktene i u-landene. Det er særlig råstoffer som olje og mineraler, matprodukter, jord og vann. Det brukes utspekulerte investeringsmodeller, avansert teknologi som også er patentbeskyttet, utførsel av kapital, for å fremme sine egeninteresser. Dette rammer u-landene sterkt. De har under monopolkapitalismen store betalingsunderskudd, økende gjeld og elendige handelsbetingelser Befolkningen blir fattigere og fattigere Vel. 2/3 av jordens befolkning lever på fattigdomsgrensen og 1/3 sulter. Denne katastrofale utviklingen kan bare løses globalt. Radikale borgerlige krefter som ser problemene roper på en ny økonomisk verdensordning, at u-landenes gjeld skal ettergis av de rike land, fjerne tollmurer på varer fra u-landene og andre progressive tiltak. Kommunistene er for slike tiltak men ser at de bare er midlertidige reformer som bidrar til å gi kapitalismen et mer ”menneskelig” ansikt. Den endelige løsning for å fjerne utbytting og urettferdighet både for arbeiderklassen i den industrialiserte verden og for de fattige i u-landene, er å fjerne monopolenes makt og endre det avgjørende maktforholdet i alle stater i de undertryktes og arbeiderklassens fordel. Maktforholdet går på eiendomsretten til produksjonsmidlene og kontroll med kapitalen.

U-landenes kamp for bedre levekår er en kamp mot monopolene og de transnasjonale selskapenes makt. I mellomkrigstiden var den en kamp mot kolonimaktene og USAs innflytelse i verden. Etter krigen oppsto de alliansefrie staters bevegelse og frigjøringsbevegelsene i Afrika og Sør-Amerika som falt sammen med den sosialistiske verdens kamp mot imperialismen, mot opprustning og kald krig. Vi har sett at man har vunnet epokegjørende seiere i de land der frigjøringsbevegelsene bygget sin samfunnsanalyse og strategi på et marxistisk-leninistisk idégrunnlag. Det er kun kampen mot den herskende økonomiske klasse som har gitt resultater, ikke samarbeidet med dem. Mosambik, Angola, Sør-Afrika og Cuba er gode eksempler på dette. Bevegelsene her trakk med de store folkemassene i kampen for frihet og selvstendighet. De sosialistiske land ga nødvendig materiell og militær hjelp uten vilkår. U-landenes kamp mot imperialismen var en del av den internasjonale arbeiderklassens kamp for demokrati, ferd og sosialisme.

 

Kapitalen undergraver demokratiet

Historien viser tydelig at en konsentrasjon og sentralisering av den økonomiske makt på færre og færre hender innskrenker folkets demokratiske rettigheter og frihet.

En innebygd tendens i imperialismen er forsterket politisk reaksjon i alle retninger. Det politiske uttrykket og overbygningen over den frie konkurransens kapitalisme er det borgerlige demokratiet. Monopolkapitalismen og imperialismen bruker det borgerlige demokratiet til å øke sin makt på bekostning av folket. Det borgerlige demokratiet er ikke et økonomisk demokrati for folket, under folkets styring, men ivaretar konsentrasjonen av økonomisk makt i fåtallets hender. Folkets demokratiske rettigheter er redusert til å velge partier eller grupper i et parlament som skal opprettholde og forsvare det kapitalistiske samfunnet og eksisterende økonomiske maktforhold, men ikke avskaffe utbytting og undertrykking. Tvert om blir monopolenes makt truet utvikles det autoritære og fascistiske regimer som setter fysiske grenser for arbeiderklassens krav om økt demokratisk styring og kontroll med kapitalkreftene.

At det borgerlige demokratiet fortsatt eksisterer og at den nasjonale råderetten ikke er forsvunnet, skyldes i første rekke arbeiderklassens og de andre demokratiske kreftenes kamp. Kommer monopolkapitalen i en situasjon som truer dens makt, går den uten å nøle til politisk press, terror og diktatoriske tiltak. Militarismen og nyfascismen opptrer igjen aktivt og utfordrende. Samtidig sjokkeres en hel verden av terroristiske anslag.

Terrorismen i vår tid

Kommunistene tar bestemt avstand fra terrorisme som et våpen i den politiske kamp, og bekjemper den.
Terrorismen har alltid vært brukt av den herskende klasse, og mindre grupper både til høyre og til "venstre". Kommunistene har en klar holdning mot terrorisme. En bevegelse som bygger på at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk, går inn for masse- og klassekampens vei. Den går ikke inn for voldelig aksjonisme fra smågrupper, isolerte fra arbeiderklassen.
Etter anslagene mot ”Tvillingtårnene” fra terroristgruppen Al Qaida 11. september 2001 har USA, med dette som påskudd, utarbeidet antiterrorlover som langt på vei har fratatt amerikanske borgere sivile borgerettigheter. Lovene er i store trekk også adopterte i Europa der overvåking av vanlige mennesker har økt, med restriksjoner enkeltmenneskets reisevirksomhet og økt mistenksomhet ovenfor andre religiøse og etniske grupper. USA bruker sin såkalte anti-terroristkampanje til ideologisk og militær krigføring. USA er selv blitt en terroristisk stat med vilkårlige fengslinger, uten lov og dom, av personer de bare på mistanke mener kan være ”terrorister”. De bruker ”kampen mot terror” som påskudd for krigføring i Irak og i Afghanistan. Likeledes truer de Iran med krig fordi landet ikke bøyer seg for USA og Europas krav om å stoppe forskning og utvikling av atomenergi. Den retter seg mot land og folk som kjemper seg fri fra nasjonal undertrykkelse og diktatur. På den annen side kan USAs allierte i Midt-Østen, særlig staten Israel uhemmet, i generasjoner, bedrive terror mot det palestinske folket. Okkupere land, drepe sivilbefolkningen, drive dem fra hjem og byer. Alt under påskuddet av ”kampen mot terror”. Slik kan den imperialistiske verden ture fram etter at motvekten – den sosialistiske verden ble demontert. Men truslene fører ikke til ønskede resultater. Cuba og Den Demokratiske Republikken Korea holder tappert stand mot disse kreftene.

 

Et folk som er fratatt sine grunnleggende rettigheter, må reise seg til kamp for frigjøring. De fører både en politisk og diplomatisk kamp, og ofte også en militær, væpnet kamp. Dette er ikke terrorisme. Det er en menneskerett og rettferdig kamp for frigjøring, slik vi så krigene mot kolonimaktene i Afrika og kampen mot Apartheid i Sør-Afrika på 1960-1970 åra.
Kommunistene kan ikke passivt godta de imperialistiske makters definisjon av ”terrorisme”. Frigjøringsbevegelsene som bekjempet tyske tropper i Norge ble av borgerskapet (og regjeringen i London) og av nazistene kalt ”terrorister”. ANC i Sør-Afrika, MPLA i Angola m.fl. ble kalt det samme. Det er nødvendig med internasjonal solidaritet mot terrorismen som ikke har noe med nasjonal frigjøring og arbeiderklassens egen kamp mot kapitalismen/imperialismen å gjøre, men som er ren kriminell virksomhet. Derfor støtter Norges Kommunistiske Parti FNs anbefaling om internasjonalt samarbeid for å bekjempe denne type terrorisme. Like viktig er det samtidig å bekjempe misbruket av kampen mot terrorismen.. Terrorismen brukes som påskudd til å skjerpe undertrykkelsen i samfunnet og til å iverksette aggressive aksjoner mot land i den tredje verden. Med slike tiltak avslører den herskende klassen at den ikke først og fremst er opptatt av å bekjempe terrorismen, men å bekjempe demokrater i vid forstand.
I nesten alle kapitalistiske land brukes denne kampen til å forsterke overvåking av venstrekreftene, begrense de individuelle frihetene og innskrenke demokratiet.

Et foreldet system

I historisk forstand er kapitalismen et døende system. Den holdes oppe gjennom inngrep av den borgerlige stat og et nett av ideologiske, juridiske og økonomiske organer som på mangfoldige måter beskytter det kapitalistiske systemet og monopolkapitalen. I større kriser og konflikter styrkes staten som maktorgan for storkapitalen og dens talsmenn, uansett hvilket parti som offisielt sitter med regjeringen. Staten fungerer kun som en klassestat for kapitalismen.
Kapitalismen kommer i stadig konflikt med livsinteressene både til arbeiderklassen og andre sosiale lag, og til forskjellige nasjoner og land.
Men kapitalismen bryter ikke sammen av seg selv. Den må oppløses gjennom en revolusjonær prosess, som krever tid, kunnskaper om kapitalismens funksjoner og dens innebygde motsigelser og konflikter, i dag ikke minst på erfaringer fra de sosialistiske land, på en riktig taktikk og langsiktig antimonopolistisk strategi: på marxismen-leninismens grunnleggende prinsipper. I tillegg må vi vinne arbeiderklassens interesse gjennom den dagsaktuelle kampen for lønninger, sosiale og helsemessige reformer, trygging av arbeidsplasser og gode undervisningssystem. Vi allierer oss med og går inn brede folkebevegelser mot monopolkapitalen (Nei til EU). Alliansepolitikken er kommunistenes mest verdifulle arena for å få gjennom sin politikk i Norge i dag.

Den revolusjonære hovedklassen

Den viktigste revolusjonære kraft i vår epoke er arbeiderklassen. Den er samfunnets viktigste produktivkraft og betjener i dag den mest avanserte teknologien. De fleste i arbeiderklassen er organiserte i store produksjonsenheter og arbeidskollektiver. Den produserer og foredler og distribuerer mesteparten av de materielle verdiene i samfunnet. Vi sier at produksjonen er samfunnsmessig – sosialisert.
I sin vel 150-årige historie har arbeiderklassen ikke bare frambrakt en veldig materiell og åndelig rikdom i samfunnet. Den har også utført en enestående politisk innsats. Den har stått og står i spissen for de viktigste sosiale revolusjonene. I en rekke land banet den veien for et nytt samfunn, det sosialistiske. Og innenfor det kapitalistiske systemet har den dannet sterke faglige og politiske organisasjoner som har kjempet fram viktige sosiale reformer, materielle goder og politiske rettigheter. Den står i fremste rekke for å fremme og utvide demokratiet, den nasjonale selvstendigheten og bevare freden. Arbeiderklassen er objektivt den viktigste revolusjonære kraften som vil avskaffe utbyttersystemet og bygge et nytt sosialistisk samfunn. I dag er dette fremmed for mange da den subjektive (individuelle) oppfatningen råder med ”en hver sin egen lykkes smed”, ”alle er i samme båt” og at arbeiderklassen er oppløst.

I den imperialistiske verden er i dag arbeiderklassens styrke svekket etter at Sovjet og de sosialistiske land i Europa ble undergravet, ble ofre for interne kontrarevolusjonære krefter og ble demontert. I tillegg hjulpet av ytre destruktive, antikommunistiske krefter som undergravet økonomien, støttet de kontrarevolusjonære kreftene og destabiliserte systematisk de sosialistiske samfunnsstrukturene.

Det ideologiske nivået er preget av kapitalismens og borgerskapets tenkning. Klassebevisstheten er visket bort i stor grad hos arbeiderne i den kapitalistiske og imperialistiske verden. Man føres bak lyset i media om at det borgerlige demokratiet er det beste styringssystemet, hvor det eksisterer virkelig ”folkestyre” og alle mennesker er ”like”. Ikke minst lar media ingen alternative, sosialistiske og kommunistiske meninger komme fram. De fortier de kommunistiske partiers programmer og meninger. Den ”demokratiske stat” lar kommunistene i Norge ikke slippe til i media på linje med andre partier.
I dagens situasjon er den ideologiske og kulturelle klassekampen vel så viktig som den økonomiske og materielle for kommunistene. Kommunistene må bidra til at klassebevisstheten utvikles og at arbeiderklassen forstår at vi ikke er ” i samme båt”. At det er helt motstridende interesser på alle måter mellom arbeiderklassen og kapitalistene. Arbeiderklassen må skoleres og få en riktig vitenskaplig samfunnsforståelse uten metafysikk og utenomjordiske avledningstaktikker som styrker borgerskapets makt. Arbeiderne må utvikle forståelse for enhet og solidaritet innen klassen. Til det kreves en utvidet og selvstendig klasseidentitet, brudd i klassesamarbeidet på kapitalens premisser og tilegnelse av sosialistisk bevissthet.

Hovedtrekkene i sosialismen

Sosialismen er et samfunnssystem der det ikke lenger er mulig for noen samfunnsklasse eller sosial gruppe å leve av å utbytte andre. Produksjons- og finansmidlene eies ikke lenger av noen få rike privatpersoner. Finansmidlene og de viktigste og helt avgjørende produksjonsmidlene tilhører samfunnet, folket i fellesskap som stats- eller samvirkeeiendom. Vi snakker om de produksjonsmidlene som er en absolutt forutsetning for at arbeiderklassen skal bestemme og kontrollere produksjonen i samfunnet og en rettferdig distribusjon av produktene til hele klassens beste. For at arbeiderne (produktivkreftene) som skaper verdiene skal få et trygt liv materielt, sosialt og kulturelt. Dermed mister utbytterklassen sine arbeidsfrie inntekter. Inntektene fordeles etter arbeidsinnsats i produksjonen og annen samfunnsnyttig virksomhet.

Sosialismen avskaffer den kapitalistiske konkurransen og det kapitalistiske profittmotivet i produksjonen. Den skaper vilkår for planøkonomi og økt velstand. Bare sosialistiske eiendomsforhold trygger en full utnyttelse av produktivkreftene til gagn for folket. Motivet for den sosialistiske produksjonen er allsidig å tilfredsstille de materielle og kulturelle behovene.
Sosialismen gjør slutt på anarkiet i produksjonen, de økonomiske krisene, arbeidsløsheten og fattigdommen ved at deres hovedårsak, den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og utbyttingen er avskaffet.

I alle faser i hvert enkelt land har sosialismen grunnleggende kjennetegn. Det sosialistiske samfunnet utvikler seg etter bestemte lover som er allmenngyldige (Marxismen). Det utvikler seg gradvis til stadig mer utviklete former. Dette skjer ikke spontant eller automatisk. Interessemotsetningene og konfliktene mellom de kapitalistiske produksjonsforholdene og utbyttingen er dynamisk og utgjør en kraft som fører til endringer enten kapitalistene vil det eller ikke. Det blir en kamp mellom klasser (Klassekamp). Marxismen - Leninismen gir oss analysen av hvorfor og hvordan endringene og prosessene skjer. Skal utviklingen skje i en sosialistisk retning må arbeiderklassen bevisstgjøres om sin betydning i prosessen og handle bevisst igjennom det kommunistiske partiet, fagbevegelsen og andre progressive organisasjoner, ofte gjennom hard klassekamp.

En omveltning uten historisk sidestykke

Den sosialistiske revolusjonen har en annen karakter enn tidligere revolusjoner der nye eiendomsforhold vokste fram innenfor det gamle samfunnssystemet (Slavesamfunn, føydalsamfunn, tidlige kapitalisme/borgerskap)
Revolusjonen ga fri bane for disse nye eiendomsforhold og brakte nye klasser til makten. Sosialismen kan ikke vokse gradvis fram innenfor kapitalismen slik kapitalismen kunne innenfor føydalismen. Borgerskapet var allerede eiendomsbesitter og eiere av produksjonsmidlene før det ble politisk herskende klasse. Arbeiderklassen eier ingen produksjonsmidler. Den må først erobre det politiske herredømmet og gjøre de viktigste produksjonsmidlene og kapitalen, til samfunnets eie. En slik overtakelse av eiendomsretten til produksjonsmidlene fører til et ”sprang” i utviklingen, en kvalitativ endring av eiendomsretten og legger grunnen for et kvalitativt nytt samfunn. (Revolusjon). Uten en revolusjonær framgangsmåte kan ikke sosialismen gjennomføres.
Den sosialistiske revolusjonen overfører med dette makten fra dem som profitterer til dem som produserer. Den innleder oppbyggingen av det sosialistiske samfunnet som utvikler seg etter at det er opprettet en ny statsmakt. De første etappene vil alltid bære på problemer kapitalismen etterlater seg. Alle motsetningene er ikke løst under sosialismen men grunnen er lagt for å fjerne dem. Det kreves tid for å overvinne disse problemene, bygge ut den sosialistiske klassebevisstheten, fjerne opportunisme og etter profitt som borgerskapet fortsatt streber etter. Sosialismen som et overgangssamfunn mot kommunismen har på langt nær løst alle vansker.

Altså, sosialismen er heller ikke ferdig eller fastlåst for alle tider. Det sosialistiske samfunnssystemet, som alle tidligere produksjonsmåter, er i stadig forandring og omforming. Det oppstår ut fra forholdene i hvert enkelt land. Historiske forhold og tradisjoner, geografiske, nasjonale og internasjonale faktorer bestemmer mye av måten sosialismen bygges på og hvordan den utvikler seg. Også formene for den politiske organiseringen av det sosialistiske samfunnet er og vil bli forskjellige fra land til land.
Med sosialismen vil mennesket få kontroll over sin egen framtid. Politikken tar ledelsen over økonomien, ikke omvendt. Men politikken kan ikke utarbeides vilkårlig. Den må være i samsvar med de nye objektive utviklingslovene som oppstår på grunnlag av de nye sosialistiske produksjonsforholdene og på den vitenskaplige sosialismens prinsipper.

 

Sosialismen slik den oppsto og utviklet seg

Hittil har sosialismen stort sett blitt gjennomført i land som har vært industrielt uutviklet eller lite utviklet. De fleste av dem har manglet borgerlig-demokratiske tradisjoner, og de hadde en fåtallig arbeiderklasse. Sosialismen ble bygd opp under meget vanskelige internasjonale forhold. Det første sosialistiske landet, Sovjetunionen (SU), ble stående aleine i mange år etter revolusjonen i 1917. SU ble utsatt for blokade fra utlandet, indre undergraving av reformene, militære overfall og trusler om tilintetgjørelse,
Under intervensjonskrigene i 1918 ble SU invadert av hele 14 land. I historisk sammenheng var sosialismen i SU, og etter den 2. verdenskrig, Øst-Europa et ungt system som trengte tid til å rotfeste seg. Denne historiske bakgrunnen forklarer mye, men ikke alt av de byråkratiske og udemokratiske styringsmetodene som vokste fram. Farene for en ny verdenskrig forsterket det negative. Etter krigen har det i disse landene vært sosiale og politiske rystelser; innskrenkninger i demokratiske rettigheter, fremmedgjøring av arbeiderklassen i forhold til å delta i politiske beslutningsprosesser og medbestemmelse i produksjonen. Det utviklet seg et byråkratisk styresett som begunstiget ledelsen i bedriftene og i partiet. Motsetningene mellom dette ledersjiktet og arbeiderklassen førte svikt i arbeidsproduktivitet, varetilførsel og andre negative trekk og tendenser.
Disse fenomener er fremmedelementer i et sosialistisk, demokratisk økonomisk system. En kan likevel ikke se bort fra de store og grunnleggende positive landevinningene som ble nådd, og hva sosialismen betydde for folkene: Mer sosial rettferd, frihet fra nød, rett og plikt til arbeid, utbygging av helsevesen og sosial og materiell trygghet, utvidelse av offentlige tjenester, stabile priser på forbruksvarer, rimelige boliger og et godt undervisningsstell.
Noe av det mest verdifulle var utbygging av undervisnings- og helsestellet som ble gjennomført. Også kulturelle aktiviteter og kunstlivet blomstret
De positive og negative erfaringer fra disse land må arbeiderbevegelsen i de kapitalistiske land lære av i sin kamp for sosialismen.

Imperialismens økonomiske styrke og tilbakeslagene for sosialismen

På 1980-tallet tok OECD-landene 80 % av de verdier som ble skapt i verden.
Comecon-landene rådde over 16 % av de skapte verdiene i verden på begynnelsen av 1980-tallet. På slutten av 80- tallet rådde de bare over 12 % av den samlete verdiproduksjonen.
SU, som var den største økonomiske enheten i Comecon, endret sin status i den internasjonale handelen på 80- tallet.
Ved inngangen til 1980-tallet hadde SU en samhandel med OECD der 50 % av industrieksporten stammet fra mer enn 12 industriprodukter. På midten av 80-tallet var situasjonen den at mer enn 50 % av industrieksporten stammet fra ett produkt, nemlig energiråstoff (olje og gass). Den store industristaten SU ble således på 80-tallet forandret til noe som kan sammenliknes med en monokultur i forhold til verdensmarkedet.
Comecon-landene var utsatt for handelsmessig boikott i forhold til høyteknologi fra de imperialistiske landene. Men deres svakhet i utviklingen av disse produktivkreftene var også skapt av at den sentrale statlig tilrettelagte planøkonomien ikke ble utviklet i samsvar med produksjonens mer sammensatte karakter. I tillegg tok man ikke raskt nok datateknologien i bruk for å bedre produksjonen og for å kontrollere og kvalitetssikre den og distribusjonen av produktene.
Problemene ble ikke mindre ved at de politiske lederne ignorerte den økonomiske betydningen som verdensøkonomiens øvrige utvikling hadde på Comecon-landene.
Med dette var grunnen lagt til de sosialistiske landenes økonomiske krise. Denne økonomiske krisen ga støtet til politisk og ideologisk krise i partiene.
Dette førte igjen til at det i mange kommunistiske partier ble reist tvil om hvorvidt sosialismen som samfunnsformasjon overhodet kunne realiseres. Noen påsto til og med at utviklete statsmonopolistiske nasjoner, som for eksempel Norge, var mer sosialistiske enn de sosialistiske landene noen gang hadde vært.
Mange av lederne i disse landene gikk i løpet av kort tid over til tradisjonell borgerlig og markedsliberalistisk tenkning. I perestrojkaens navn skulle sosialismen forbedres og gis et mer menneskelig ansikt. Men ideologisk holdningsløshet og ettergivenhet overfor antikommunistiske krefter førte i stedet til sosialismens sammenbrudd.
Dette forsterket ytterligere den økonomiske, politiske og ideologiske krisen i Øst-Europa. Den markedsliberale politikken førte til at store deler av befolkningen fikk enorme sosiale problemer. Massearbeidsløshet, moralsk oppløsning og avskaffelse av etablerte sosiale goder satte utviklingen mange steg tilbake.

Norges Kommunistiske Parti vil avvise at dette var veien å gå. Erfaringene fra Øst-Europa på begynnelsen av 90-tallet viser at de som ville løse sosialismens krise ved å gå tilbake til kapitalismen, i realiteten manglet evnen til å skille mellom kvalitet og kvantitet.

Sosialismens tilbakeslag har ført til svekkelse av de revolusjonære og anti-imperialistiske kreftene. Det har samtidig gitt disse kreftene viktige, men bitre erfaringer.

Vi fastholder at det avgjørende kjennetegnet på et sosialistisk samfunn er at den private eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene er opphevet og erstattet med felles eiendom til de samme produksjonsmidlene.

Etter kontrarevolusjonen og demonteringen av sosialismen i Sovjetunionen og i de Øst-europeiske land i 1989-1990 ble en rå og vulgær form for kapitalisme gjennomført. Man fikk tilbake gamle klasseskiller og en forverring av levestandarden til arbeiderklassen. Arbeidsledigheten økte og pensjonene falt drastisk. Hele økonomien i Sovjetunionen kollapset og var konkurs i hele 1990 tallet. Spedbarnsdødligheten økte. Levealderen sank for alle med 15 - 20 år. Alkoholisme og rusproblemene ble enorme. Oppløsningen av Sovjetunionen har også ført til lokale kriger mellom tidligere republikker og Russland. Man har fått en sterk nasjonalistisk, rasistisk og til dels nazistisk strømning i folket.

Kommunismen

Når de samfunnsmessige og internasjonale vilkårene er til stede, vil den sosialistiske staten i stadig større grad bli en "overgangsform fra stat til ikke stat." (Lenin). Men denne overgangen er vanskelig. Sosialismen bygges ikke under ”ideelle” forhold. Tvert i mot har det nye samfunnet restene av det gamle kapitalistiske samfunnet i seg og vil inneholde fortsatt mange motsetninger. Grunnlaget er allikevel lagt til det kommunistiske samfunnet. Den første, lavere og innledende fasen er sosialismen. Det er ingen skarp grense mellom de to. Sosialismen vil etter hvert vokse over i kommunismen.
Kommunismen er siste fase til den enhetlige kommunistiske samfunnsformasjonen. Kommunismen er det klasseløse samfunnet der alle produksjonsmidlene tilhører hele folket og alle samfunnsmedlemmer er sosialt helt likestilte. Samfunnet utvikler seg på grunnlag av stadig høyere vitenskap og teknikk. Dvs. et høyt produksjonsteknisk nivå. Det blir rikt nok til å tilfredsstille fullt ut alle fornuftige materielle og kulturelle, personlige og kollektive behov. Under sosialismen skjer fordelingen av samfunnets goder i forhold til den innsats den enkelte yter. Under kommunismen yter enhver etter evne og får etter behov. Det fremste målet er mennesket selv og den allsidige utviklingen av hvert enkelt individ og dets evner. Mange forsøker å forvrenge kommunismen. Alle mennesker som anskaffer seg privat eiendom av hus, bil, forbruksvarer og lignende på bakgrunn av egen arbeidsinnsats og – inntekt skal beholde dette. Anskaffelsen skjer på basis av ikke profitt og utbytting av andre mennesker. Kommunismen ”tar” ikke all eiendom fra arbeiderne som høyrekreftene skremmer med. Det er bare snakk om å avskaffe privat eie av produksjonsmidlene: maskiner, teknologi, naturressurser, råstoffer m.m. I Sovjetunionens lovgivning var arbeidernes eiendom beskyttet.

Arbeidet under kommunismens får en helt ny karakter. Det blir meningsfylt og kreativt, tilpasset den enkelte. Man arbeider ikke for å få lønn for å leve men for å yte sitt til hele fellesskapet. Menneskets virksomhet endres i arbeidsprosessen som følge av den omfattende tekniske omleggingen, innen teknologien og digitale prosesser samt bruk av alle vitenskaplige nyvinninger. Under kommunismen befris menneskets arbeid til siste rest for alt som i tusenvis av år har gjort det til en tung byrde. Fordelingen av de materielle og kulturelle godene blir annerledes. Enhver får etter behov, uavhengig av stilling, av kvaliteten og kvantiteten av det arbeidet hver enkelt yter. Fordelingen skjer ikke etter økonomiske vurderinger. Vil folk da bare nyte og ikke yte? Engels skrev:” Fordelingen i den monn den dirigeres av rent økonomiske vurderinger, vil reguleres av produksjonens resultater, og produksjonen (arbeidet) på si side fremmes best ved ev fordelingsmåte som lar alle samfunnsmedlemmer for høve til å utvikle, ta vare på og utnytte sine evner så allsidig som mulig”. Noen ”intelligente” kritikere stiller ”avslørende” og ”lure” spørsmål. Dersom alle goder fordeles – sier de – vil ikke da alle ha en ny dress hver dag, ja til og med en n y bil? Vi svarer den type forsøk på å bakvaske de kommunistiske ideene: Det kommunistiske samfunnet skal ikke tilfredsstille alle tilfeldige lyster og folks luner. Dets mål, sa Engels, er å tilfredsstille alle menneskers rimelige og grunnleggende behov og sikre sosial og materiell trygghet. Det er langt fra at den vitenskaplige kommunismen krever et asketisk levevis for den mener at målet for den samfunnsmessige produksjon nettopp er å tilfredsstille alle samfunnsmedlemmenes materielle og kulturelle behov. Det kommunistiske samfunnet vil være rikt nok til ikke bare i rikelig monn å tilfredsstille alles behov for mat, klær, boliger og andre nødvendighetsartikler men også å gi dem alt som hører med til å skape et meningsfylt og godt liv for et bevisst og altruistisk menneske. Statsorganenes virksomhet får mer og mer en ikke-politisk karakter. Og gradvis vil staten som en særlig politisk institusjon falle vekk. Med overgangen til kommunismen forvandler staten seg til å bli et rent forvaltningsorgan. Jo flere av dens funksjoner som overtas av folket, desto mindre er det bruk for dens spesielle funksjoner og byråkratiske apparat. Staten erstattes av andre organer som svarer til det nye kommunistiske økonomiske grunnlaget for samfunnslivet. "Bare kommunismen er i stand til å sikre et virkelig fullstendig demokrati. Og jo mer fullstendig det er, jo hurtigere vil det bli overflødig og dø bort av seg selv." (Lenin). For at samfunnsmessig produksjon fortsatt skal fungere og utvikle seg normalt må samfunnet under kommunismen ha en bestemt form for organisasjon. Staten blir ikke avløst av anarki men av et system med selvforvaltning. Dette vil først og fremst bestå av et nett av masseorganisasjoner og kollektive sammenslutninger. På den måten kan man mobilisere alle samfunnsmedlemmenes deltakelse, energi og kreativitet. I framtiden vil vi kunne utvikle andre organer for produksjons- og samfunnsutviklingen. Det er nå opp til befolkningen og ikke lenger opp til kapitalens premisser.
Kommunistene har ingen forestillinger om kommunismen som den endelige avslutningen på historien. Det vil også være i utvikling. Et idealsamfunn kan bare eksistere i fantasiens verden. Kommunismen er ikke slutten, bare begynnelsen på menneskesamfunnets virkelige historie.
Dette er imidlertid ikke det eneste historiske perspektivet for menneskeheten i vår tid. Kommunismen forutsetter en fredelig utvikling og bruk av teknologi og vitenskap.
Greier vi ikke å hindre en ny verdenskrig, vil det moderne vitenskapelige og tekniske potensialet brukes til å sette en stopper for enhver høyere livsform på kloden vår. Som et alternativ til klassekampen vil dét da kunne skje som Marx og Engels omtaler i "Det kommunistiske manifest", med henblikk på andre historiske situasjoner: "...en kamp som ender.... med de kjempende klassers felles undergang.

 

Kontrarevolusjon og sosialismens forfall i Sovjetunionen

Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917 innledet en helt ny fase i menneskehetens sivilisatoriske utvikling. For første gang skaptes betingelsene for opphevelsen av klassesamfunnet, som til nå hadde eksistert på grunnlag av menneskers utbytting av mennesker.

Mens de kapitalistiske produksjonsforholdene utviklet seg i føydalismens skjød, stod arbeiderklassen ovenfor en helt annerledes vanskelig situasjon hvor den selv måtte utvikle sine produksjonsforhold og produksjonsmåte. Menneskets subjektive bevissthet fikk en større betydning enn noen gang tidligere i historien. Byggingen av sosialismen på veien til det klasseløse samfunnet, kommunismen har derfor med nødvendighet ikke kunnet følge en rettlinjet vei, men hele tiden vært avhengig av korreksjoner. Noe som stiller store krav til partiet, arbeiderklassens avantgardes evne til åpenhet om egne feil og evne til kritikk og selvkritikk. Kort tid etter den sosialistiske oktoberrevolusjonen, tvang de konkrete historiske forhold den nye sosialistiske staten av arbeidere og fattige bønder i ta flere steg tilbake og i betydelig grad gjenopprette kapitalistiske relasjoner ved å innføre ((ny økonomisk politikk» (NEP). Etter perioden med NEP, fram til Hitler-Tysklands angrep i 1941 var et nytt grunnlag for sosialismen lagt, med innføringen av 5-årsplaner og utbygging av den sosialistiske eiendomsretten. Til tross for store menneskelige omkostninger og alvorlige feil, ble det oppnådd store resultater, ikke bare ble grunnlaget for Sovjetunionens forsvarsevne styrket i

imponerende grad, men det ble også rom for vekst i den materielle og sosiale standard.

Bakgrunnen for den radikale og raske omleggingen av partiets kurs tidlig på 30-tallet må ikke glemmes. På 1920- og 30-tallet vokste fascismen fram som en særlig aggressiv form av imperialismen, som oppmuntret av de gamle imperialistmaktene på ny truet Sovjetunionens eksistens. ( Vi ligger 50 -100 år bak de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på 10 år. Enten gjør vi det, eller også blir vi knust.» uttalte Stalin 4. februar 1931). Angrepet på Sovjetunionen kom 22. juni 1941. Etter krigen gikk byggingen av sosialismen inn i en ny fase. Dette økte. behovet for en avklaring i synet på de økonomiske lover for sosialismens utvikling. Oppgjøret med trotskistene og Bukharin-fløyens økonomiske teorier hadde ikke ført til et omforent syn i partiet og behovet for en avklaring ble ikke fult ut erkjent da andre viktige spørsmål tvang seg på. Tidlig på 50-tallet ble det tatt initiativ for å bøte på dette etter grundige diskusjoner som involverte ledene sovjetøkonomer, til å utgi en relativt omfattende lærebok om temaet. Det ble ført lite produktive konfrontasjoner mellom flere ulike teoretiske politiske strømninger hvor bl.a. tidligere venstreopportunister var blitt markedstilhengere og hvor markedsmotstanderne var motstandere fra ulike og splittede ståsteder. Stalin var i fremste linje og grep inn i den interne debatten. Han gikk mot markedsreformer, samtidig som han tok et oppgjør med faren for subjektivisme og voluntarisme som lett kunne utvikle seg ved en mangelfull forståelse av verdilovens virkning og betydning under byggingen av sosialismen og kommunismen.

Han kritiserte de ulike umarxistiske fordreininger av verdiloven og en utbredt mangel på dialektisk forståelse. Etter Stalins intervensjon og artikkelen ”Sosialismens økonomiske problemer” fra 1951 og senere utgivelsen av ”Lærebok i politisk økonomi” skulle man tro at et solid teoretisk grunnlag var lagt. Men flere ledende kommunister og økonomer beholdt sin uvitenskaplige og udialektiske forståelse. Årsakene lå først og fremst i den småborgerlige påvirkningen innad i partiet. Måten den ble forsøkt bekjempet på var mangelfull og ga ikke nødvendige resultater.

Det var under Stalin lange tid som partiets leder at Sovjetunionen ble bygget og hvor man hadde de største økonomiske fremgangene. Ettertiden viser hvilke katastrofale konsekvenser undervurderingen av klassekampperspektivet og betydningen av arbeiderklassens ledende rolle skulle få.

Den 20. partikongressen til SUKP (1956) ble et vendepunkt som styrket høyrefløyen.

Khrustsjov la i sin ”hemmelige tale” alle fortidens feil over på Stalin. Han la opp til å demonisere ham tidlig i talen ved bla. å antyde at han eller hans menn stod bak mordet på Kirov som var partileder i Leningrad (at Khrustsjov må ha visst at dette ikke var riktig er godt dokumentert i dag). Høyredreiningen førte etter hvert til en økonomisk politikk som svekket det sosialistiske eierskapet og den sentral planleggingen, og fremfor alt lot være å utvikle en arbeiderklasse som kunne spesialisere seg, og utvikle sine evner til å delta i organiseringen av arbeidet, kontrollere produksjonen fra topp til bunns og sørge for at planindikatorenes hensikter ble realisert.

På den 22. kongressen til SUKP (1961) ble det foretatt mange nye feilaktige vurderinger som bl.a. førte til tesen om ”hele folkets stat”. SUKP var nå et ”parti for hele folket”. Denne utviklingen bidro til endring av partiet sosiale sammensetning helt til SUKP ut på midten av 80-tallet nesten ikke lengre var å regne som et arbeiderparti. Partiet mistet sin revolusjonære kraft. Nikita Khrustsjovs fall som leder, dels som følge av hans egenmektighet og impulsive og inkonsistente politikk som stort sett førte til dårlige resultater og som skapte motsetninger 1 forholdet til hans støttespillere, styrket for en tid en riktigere kurs i synet på bl.a. den antimonopolistiske strategien, men den formalistiske tesen om "hele folkes stat" bestod. Likeså den katastrofale tesen om opphevelsen av klassekampen og omvandlingen av SUKP til ”hele folkes parti”. Stadig mer markedsinspirerte reformer og utvidelsen av bruk av markedsmekanismer styrket grunnlaget for en mer og mer høyreopportunistisk utvikling. Utover 70-tallet ble effekten av den feilaktige kursen tydeligere med økende korrupsjon og svart økonomi som følge. Personer med egen karriere som viktigste mål slapp lett inn i partiet og ungdomsbevegelsen. Folket opplevde partiet mer og mer som fremmed, bestående av pamper og underor

 

3. Norge i den kapitalistiske verden

Norge som en del av verdenskapitalismen

Norge er et kapitalistisk land. Den herskende klasse er borgerskapet som eier og kontrollerer mesteparten av produksjons- og finansmidlene. Et lite mindretall hersker direkte økonomisk over det store flertall. Vi regner med at ca 10 % av befolkninger eier og kontrollerer ca 90 % av kapitalen i landet.
Privatkapitalismen er hovedsakelig forankret i industri, skogbruk, skipsfart, handel, kredittvesen og servicenæring. Men den kapitalistiske utvikling brer seg til stadig større områder.
I visse bransjer og på mange steder dominerer de selvstendige små og mellomstore bedrifter. De har stor betydning for landets økonomi (produksjon, omsetning og tjenesteytelser), bosetting og sysselsetting. Men mange arbeider under vanskelige forhold og særlig de minste bedriftene er i en utsatt stilling. Mange nedlegges, slukes av konserner eller underordnes storkapitalen gjennom forskjellige former for avhengighet. Massenedleggelse av industribedrifter, store som små, skaper massearbeidsløshet. Mange norske bedrifter som ble opprettet med lån fra statsbankene (Industribanken, Garantifondet for skip m.m.) og fikk nærmest gratis rammebetingelser (Vei, tomt, vann m.m.) fra lokalsamfunnet (fylkes- og primærkommuner) for å etablere seg, men får flytte uhindret til utlandet med lavere lønninger og priser – uten. vederlag tilbake til samfunnet. Lokalsamfunnet mister arbeidsplasser og inntekter. Små samfunn går i oppløsning da de deretter mister skoler, nærbutikk, post m.m
Denne kyniske utnyttelse av statlige og offentlige fordeler for kapitalistene er lovlig politikk i dagens Norge. De offentlige hjelpeordningene må ta seg av de arbeidsledige.

Gjennom det økonomiske avhengighetsforholdet til det kapitalistiske verdensmarkedet, de transnasjonale storkonsernene og medlemskapet i NATO er Norge bundet til imperialismen. Samtidig utvikler den norske kapitalismen selv imperialistiske trekk. Det skjer gjennom skipsfarten og den økte kapitaleksporten. Mer og mer "norsk" kapital investeres i utlandet. Dette medvirker til å integrere landet i den kapitalistiske verdensøkonomien og det imperialistiske system.

Klassestrukturen i det norske samfunnet

Norge er et klassesamfunn som hviler på den grunnleggende motsetningen i kapitalismen, motsetningen mellom arbeid og kapital. De tre sosiale hovedgrupper i det norske samfunnet er borgerskapet, arbeiderklassen og mellomlagene. Det store flertall av det norske folk hører hjemme i arbeiderklassen eller mellomlagene.

Borgerskapet

Bare et par prosent av de mennesker som bor i landet vårt hører sosialt og økonomisk til borgerskapet. Borgerskapet er differensiert i forskjellige grupper etter rikdom og makt. Det finnes mindre kapitalister, mellomstore kapitalister og storkapitalister. Under storborgerskapets kontroll er også monopolkapitalen. Storborgerskapets representanter sitter i styrene og har aksjemajoritet i disse selskapene.

Monopolkapitalen i norsk industri, handel, skipsfart, skogbruk, bank og forsikring er, gjennom kapitaldeltakelse, personalunioner og andre former for tilknytning, flettet sammen til en finanskapital.
Storaksjonærene i industri, handel, skipsfart etc. er representert i bankenes styrer og representantskap. Samtidig eier storbankene betydelige aksjeposter i norsk industri. Sammenfletningen mellom storkapital i industri, bygge- og anleggsvirksomhet, skipsfart, varehandel, servicenæring og kredittvesen blir tettere. De store kapitaleierne bestemmer hvor industri og annen næringsvirksomhet skal reises og hvilke bedrifter som skal legges ned. De har styringsretten som følge av sitt eiermonopol. De tilhører monopolborgerskapet som utgjør den mest velstående og rike samfunnsgruppen med en betydelig politisk makt gjennom sin interessepartier og politiske løpegutter innen styringsorganene i landet.
Monopolborgerskapet utgjør det sosiale toppsjiktet i samfunnet. Dets innflytelse og rikdom har økt i hele etterkrigstida og fortsetter å øke. Den høye kapitalkonsentrasjonen viser både hvor liten og hvor mektig den klikk er som representerer finanskapitalen. Et fåtall rike familier og enkeltpersoner som representerer disse, personifiserer finanskapitalen. De har en dominerende innflytelse over hele landets næringsliv og dermed over andre viktige områder av samfunnslivet.
Denne storfinansen er økonomisk, sosialt og politisk nært knyttet til den internasjonale monopolkapitalen. Disse kreftene er arbeiderklassens og hele det arbeidende norske folks hovedmotstander. Kampen må i første rekke begrense og redusere deres økonomiske og politiske makt for å bane vegen for virkelig sosialt og politisk framsteg i landet, og for en overgang til sosialismen. Monopolborgerskapets representasjoner i bedriftenes styrer, generalforsamlinger og råd må erstattes av representanter for arbeidernes organisasjoner og sammenslutninger.

Arbeiderklassen

Arbeiderklassen er den andre av de to hovedklassene i det norske samfunnet. Dens vesentlige kjennetegn er at den ikke eier produksjonsmidler. Den er således tvunget til å selge sin arbeidskraft for lønn på markedet. Over tre firedeler av landets befolkning tilhører arbeiderklassen. Arbeiderklassen øker i antall da flere og flere utøvere i de tidligere ”frie yrkene” (leger, advokater, arkitekter, m.fl.) mister sin selvstendige virksomhet og må selge sin arbeidskraft for å leve.
Således blir en stadig større del av yrkesbefolkningen lønnstakere. Også gruppen "selvstendige" i handel, industri, handverk, jordbruk, fiske og innen akademiske yrker avtar. En økende del av disse lag og funksjonærene proletariseres og glir objektivt inn i arbeiderklassen eller er i ferd med det, bl.a. mange teknikere og ingeniører. På denne måten blir arbeiderklassen sosialt mer uensartet enn tidligere. Samtidig får store og viktige lønnstakergrupper inntekts- og arbeidsvilkår som likner industriarbeidernes. De blir ”deklasserte”. Allikevel er ”kjernegruppene” i arbeiderklassen i dag: industriarbeidere, transportarbeidere, olje- og gassarbeidere, vanlige funksjonærer i handel og kontor og de som arbeider i de tyngste sektorene innen helse og hotell- og restaurantbransjen.
Den viktigste delen av arbeiderklassen både økonomisk og politisk er fortsatt industriarbeiderne som skaper de største verdiene – blir mest utbyttet - selv om de tallmessig går tilbake også i vårt land. Storindustriproletariatet, arbeiderklassens, skal være den mest bevisste og organiserte del. Det har lært at det enkelte individ ikke kan stå aleine. Deres klassebevisst må allikevel hele tiden utvikles og ikke forvitres. Det er en av de viktigste oppgavene til de kommunistiske partier å bidra til økt klassebevissthet og å slå tilbake høyrepartienes og sosialdemokratenes kontinuerlige anstrengelser for å svekke arbeiderklassens tro på seg selv, sin betydning og krefter og retten til å virkeliggjøre sine rettmessige interesser og behov.
Industriarbeiderklassen er den viktigste faktor i verdi- og merverdiskapningen. Fordi den står i den direkte produksjonsprosessen, er den nå som før kapitalens hovedobjekt for utbyttingen. Industriarbeiderne får en høy grad av organisasjon og disiplin i selve arbeidet. Dette øker med produksjonens samfunnsmessige karakter, spesialiseringen og arbeidsfordelingen. Derfor er industriproletariatet objektivt den mest revolusjonære kraft i samfunnet.
Den teknologiske utviklingen innebærer en sterk tendens til at industriarbeiderne går tilbake i antall. Det er en sterk utfordring for hele arbeiderbevegelsen å utvikle en ny tenkemåte som ivaretar og videreutvikler klassebevisstheten i andre grupper som også har uforenlige og motstridende interesser til kapitalismen, lik industriarbeiderne til nå har vær eksponent for.

Den vitenskapelig - tekniske revolusjon og arbeiderklassen

 

Parallelt med den vitenskapelig - tekniske revolusjon (VTR) skjer det store strukturendringer i industriarbeiderklassen. Nye yrkesgrupper og sosiale lag oppstår, mens gamle fagarbeider-grupper forsvinner. Forskerne, ingeniørene og teknikerne blir en stor og viktig gruppe.
Utbyttingen av sammensatt arbeid, dvs. arbeid som krever ulike prosesser med ofte spesialiserte arbeidere, produserer større verdi og mer profitt enn det enkle arbeid, får økt betydning for kapitalen. Det har dannet seg to nye arbeidsmarkeder. Ett for høyt kvalifisert arbeidskraft som er knyttet til den nye teknologien og forskningen. Og et annet for mindre kvalifisert arbeidskraft som brukes i bransjer med tradisjonell teknologi eller til enkel operatørvirksomhet i avanserte bedrifter. Felles er at de alle i sin arbeidsfordeling blir fjernt fra de ferdige produkt. De opplever bare sin egen avgrensete arbeidsoppgave og ikke hele produksjonsprosessen. De får ikke noe forhold til det endelige arbeidsresultatet. Mennesket blir enda mer fremmedgjort i arbeidsprosessen. Fremmedgjøringen svekker klasse-bevisstheten, yrkesstoltheten og betydningen av å være skapende og deltakende i samfunnet.
Ulikheten i arbeidsmarked og kvalifikasjoner får store menneskelige og sosiale konsekvenser. Det blir et dypere skille i arbeiderklassen når det gjelder lønn, sosial trygghet, kunnskaper og status. Kapitalen utnytter denne differensieringen. Det stiller arbeiderbevegelsen overfor nye utfordringer.
Innføring av ny teknologi og vitenskapens integrering i produksjonen gjør at det kan produseres atskillig mer varer med langt mindre arbeidskraft enn før. Det er flere arbeidsplasser i tjeneste- og servicesektoren enn i industrien. Denne sektorens andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) har økt. Det betyr ikke at industriproduksjonens betydning har avtatt. Det er bare industriarbeidernes antall som har sunket, ikke deres sosiale, økonomiske og politiske betydning. Den materielle sektoren (industri, herunder olje- og gassproduksjonen, oppdrett, jordbruk, fiske) "forsørger" flere og flere mennesker i den ikke-materielle sektoren.

Samfunnet var og er kapitalistisk

Mesteparten av landets eksport er varer. Tjenester utgjør bare en liten del (i 2005 en tidel) av utenrikshandelen. Vi har derfor ikke gått inn i "det postindustrielle samfunn". Nye begreper som "det postindustrielle samfunn", "informasjonssamfunn", "servicesamfunn", "utdanningssamfunn", som borgerlige samfunnsforskere bruker, er egnet til å forvirre og bedra. Slike begreper avleder fra det grunnleggende: produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av produksjonsresultatet forblir privat. Uansett hva man velger å kalle dette, er samfunnet kapitalistisk. Man forsøker å innbille oss at arbeiderklassen ikke lenger finnes og at klassekampen er avblåst. Vi er nå i ”samme båt”. Storkapital og arbeidere. (Røkke, Reitan ror samme båten som hjelpearbeideren på Aker og hun som sitter i kassa på Rema)
Også arbeidet i den ikke-materielle sektor endres. Flere og flere arbeidsoperasjoner innen handel, kontor og servicenæringer industrialiseres og automatiseres. De vanlige lønnstakerne i denne sektoren får en økonomisk og sosial stilling som likner industriarbeidernes.

Mellomlagene

Mellom borgerskapet og arbeiderklassen finnes det ulike sosiale grupper, mellomlagene. De "gamle" mellomlagene består av det store flertallet av bønder, fiskere, håndverkere, småhandlere og andre selvstendige yrkesgrupper. Deres økonomiske grunnlag er egen arbeidsinnsats og har som regel privat eiendomsrett til beskjedne produksjons- og finansmidler. "Selvstendigheten" er i dag meget begrenset og relativ. Mange av dem har stor gjeld, og ofte er de svært avhengige av storkapitalen, blant annet som underleverandører. De er forgjeldet til banker, forsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner og er i hele tiden i en kamp mot monopolene for å kunne overleve.

De "nye" mellomlagene består hovedsaklig av funksjonærer i privat og offentlig virksomhet. De har som oftest en inntekt og stilling i arbeidslivet som ligger over gjennomsnittet av lønnstakere. Disse funksjonærene har enten avgrensete funksjoner eller de kan være selvstendige og stundom ledende i virksomheten.

 

Jordbruk

Primærnæringene som jordbruk og fiske har mindre betydning for totaløkonomien og utgjør en liten andel av befolkningen. Men fortsatt er dette det eneste livsgrunnlaget i store deler av landet. For landets bosetting, selvforsyning, kultur og miljø har disse næringene stor betydning. Dessuten gir næringene flere sekundære arbeidsplasser i distriktene. De er også viktige for at Norge skal være selvforsynt med mat.
I jordbruket er produksjonsenhetene gjennomgående små og for det meste selveide. Det er en ubetydelig kapitalistisk struktur i selve jordbruket og samvirketanken står sterkt blant bøndene. Fortsatt ytes vesentlige tilbakeføringer over statsbudsjettet til bøndene og deres organisasjoner.

Overføringer til det tradisjonelle jordbruket er i de siste 20 årene blitt kraftig redusert. Staten krever at bøndene skal drive mer intensivt for å pine ut jorda (mer korn pr. krone) og tenke rent forretningsmessig. Subsidier er fyord hos høyrekreftene. De som ikke klarer seg ved egen hjelp må gå til grunne. Så kan kapitalkreftene og de store driftsenhetens overta. Samtidig har det offentlige satset på stuktur-rasjonalisering og nisjeprodukter. Satsing på bygdeutviklingsprodukter som er noe helt annet enn tradisjonelt og solid faglig – vitenskaplig landbruk, har ikke skapt vesentlig nye arbeidsplasser i distrikts-Norge. Resultatet av denne politikken er at stadig flere småbønder og særlig de med under 1 årsverk forsvinner. Norge må heller satse på økologisk matproduksjon og ”kortreist mat” som er mindre forurensende p.gr.a. kortere transport. Det er ingen grunn til å tro at regjeringens EU- tilpasning, gjennom EØS-avtalen, sluttet ved folkeavstemningen den 28.november 1994. Tvert om ser det ut til at utarmingen av distriktene vil fortsette.

En jordbrukspolitikk etter EU-tilpasningsmønsteret vil forsterke tendensen til overgang fra korndyrking til melke - og kjøttproduksjon på Østlandets flatbygder. Det vil føre til at industrielle driftsformer tar overhånd på bekostning av spredt bosetting og levende bygder.
Landbruksdepartementets nye praktisering av jord- og konsesjonslovgivningen fører til at mindre bruk ved eierskifte blir tillagt de større brukene som tilleggsjord.

NKP vil bekjempe denne utviklingen. Forsvinner flere av de små brukene og dermed grunnlaget for mye av bosettingen, ødelegger det etter hvert hele næringsgrunnlaget i utkant- Norge. Derfor vil NKP samarbeide med alle organisasjoner som ser behovet for en aktiv og helhetlig jordbrukspolitikk.

 

Rovdyrpolitikken

Rovdyrpolitikken truer i dag primærnæringene i Utkant-Norge. Det er store tap for de som driver med sau og rein. Småbrukere og reineiere er i ferd med å gi opp og legger ned næringene p.gr.a. tap av og skader på dyr. NKP mener at de som driver disse næringene må sikres den nødvendige trygghet og økonomi slik at næringene kan opprettholdes. Dette er også et ledd i å sikre bosettingen i distriktene og en del av vår distriktspolitikk På den andre side har ikke arten mennesket noen naturgitt rett til å utrydde andre arter eller raser på jorden. Det er vår plikt å sørge for at alle arter kan leve sammen. NKP går inn for et bestandsmål som sikrer en levedyktig bestand av gaupe, jerv, ulv og bjørn i Norge. Når det gjeld bestandsmål for rovdyr kan ikke NINA gis ei slik oppgave aleine. Vi opplever at NINA er under stadig press for privatisering, og bestandsmål må derfor vedtas i Stortinget. Men bestandsmål bør være totalt antall dyr framfor et tall med nye ynglinger. Etter Rio-konvensjonen kan vi oppfylle artsmangfoldet ved å ha rovdyr både i de definerte områder de skal være og utenfor. Dette kan minske rovdyrproblemet for beitenæringene. Selv om vi setter næringa først skal den ikke komme på bekostning av internasjonale avtaler om rovdyr. Vi må også sette krav til at næringa sørger for de vernetiltak som er mulige for at sau og rein ikke blir tatt av rovdyr.

 

Fiske

I fisket har det skjedd en sterk kapitalistisk utvikling og sosial differensiering. Det pågår en overgang til mer kapitalkrevende farkoster og redskaper. De er nå de store trålerederiene som hersker og får de store fiskekvotene. For å berge ressursene må trålerflåten reduseres betraktelig.
Men fremdeles er det slik at flesteparten av fiskerne, særlig fjordfiskerne, helt eller delvis eier og dermed har kontroll over sine egne produksjonsmidler. For at det ressursvennlige fjordfiske og bosettingen langs kysten skal overleve må vi kreve at fiskekvotene ikke følger fiskefartøyene men den enkelte fisker. Kvotene må ikke være omsettelige på et rent kapitalistisk marked med de store selskapenes og monopolenes dominerende kjøpekraft som konkurrere ut enhver ungdom som vil videreføre fiskeritradisjonene langs kysten. Fiskeribanken må sette de nye fiskeutøverne i fokus og gi dem rimelige lavrentelån til båter og utstyr. Man bør sette i verk dannelse av fiskekooperasjoner med fellesdrift man hadde bl.a. før krigen. Fiskeoppdrettsnæringa må sterkt begrenses. Lakseoppdrett er i dag ikke bærekraftig for miljøet i havet. Oppdrettsfisken ødelegger de biologiske og genetiske forholdene til villaksen, forsøpler mærene og havet med avfall og øker algeveksten. Den er også for det meste monopolisert (Salmar) med storkapitalistiske eierinteresser. NKP mener at all oppdrettsnæring må skje på land i kummer som ikke forårsaker forurensninger av havet. Storkapitalens makt må reduseres til fordel for lokale interesser til fordel for distriktspolitikken. Vi opplever at når oljeressursene tømmes i andre deler av havområdene forsøker de monopolistiske oljeselskapene å få del i nye områder særlig nordover i landet. Det er kjent at de viktigste oppvekstområdene for arktisk torsk og miljøet for silda ligger i Nord-Norge. Oljeselskapene er kyniske i sin ekspansjon etter nye lete- og utvinningsområder uten tanke på det biologiske mangfoldet i havet ved oljekatastrofer. Det finnes ingen oljevernberedskap som kan forhindre oljekatastrofer til havs. Vi opplever gang på gang at ”det som ikke kan skje” allikevel skjer. Oljeselskapene med regjeringens velsignelse toer sine hender. Ingen må stå ansvarlig. Selskapene slipper unna med bøter. NKP mener at det ikke skal utdeles nye letekonsesjoner langs kysten av Trøndelag og nordover. Det må ikke bores og produseres olje og gass utenfor Lofoten, Vesterålen og Troms (Senja) som er det største matfatet for vår befolkning.
Også mellomlagene blir på forskjellige måter - om ikke så direkte som arbeiderklassen - utbyttet av den innenlandske og utenlandske monopolkapitalen. Det gjelder særlig småprodusentene som er avhengige av lånekapital og kostbare produksjonsmidler. Disse gruppene er viktige forbundsfeller for arbeiderklassen.

 

Viktige samfunnsgrupper

De intellektuelle

De intellektuelle er personer som hovedsaklig utfører åndsarbeid og som gjerne har høyere utdanning (Akademikere). Denne gruppen er meget differensiert, sosialt og yrkesmessig. Noen intellektuelle hører hjemme i borgerskapet. Andre tilhører mellomlagene. En stor del hører sosialt til arbeiderklassen eller nærmer seg den. Allerede Marx snakket om "en vitenskapelig utdannet arbeiderklasse".
Den rivende vitenskapelig-teknologiske utviklingen har ført til at mange med høy utdanning er ansatt i utdanningssektoren. Et økende antall ansatte i offentlig virksomhet, har også en slik bakgrunn. De intellektuelle er blitt en stor samfunnsgruppe. De blir i dag rekruttert fra bredere sosiale lag enn tidligere. De fleste fortsatt fra borgerskapet har den høyeste utdanning. For mange barn og ungdom fra arbeiderklassen – særlig innvandrere – dropper ut i ungdomsskolen og får en dårligere utdanning.
Mange intellektuelle deltar på ulike plan i kapitalens ledelse av det økonomiske, politiske, administrative og ideologiske livet i samfunnet. Særlig viktig er deres rolle som produsenter og spredere av borgerlige ideer og verdier.

Tidligere hørte det store flertallet av intellektuelle til borgerskapet og mellomlagene og var preget av borgerlig syn. I dag har mange intellektuelle objektivt en stor betydning for arbeiderklassen og dens organisasjoner. Subjektivt, individuelt, har mange et manglende syn på sin stilling i produksjonen (vi er ikke ”arbeidere”) og sosialt (vi er uunnværlige og står over arbeideren) i samfunnet. De er preget av borgerlig tankegods og må skoleres i sosialistisk tenkning eller vil deres betydning for arbeiderklassen være minimal.

Kvinnene

Kvinnene er fortsatt en diskriminert gruppe. Kvinnenes liv og arbeid verdsettes lavere enn mennenes. Diskrimineringen kan reduseres under kapitalismen. Men først under sosialismen - kommunismen skapes vilkårene for helt å avskaffe den.
I det kapitalistiske samfunnet blir ikke forholdene lagt til rette for at kvinner kan ha sin plass i arbeidslivet. Allikevel er kvinnene en viktig arbeidskraftreserve for kapitalen. De kan lett manipuleres ut og inn av arbeidsmarkedet etter behovet for arbeidskraft. Synet på kvinnens plass har nok forandret seg gjennom kvinnekamp og ulike lover som skal sikre kvinners rettigheter i samfunnet som for eksempel ved ansettelser. Det tradisjonelle borgerlige rollemønsteret er fortsatt basert på at kvinnens plass er i hjemmet. Det oppfattes derfor som riktig å sende kvinnene tilbake til hjemmene når arbeidsløsheten øker.

Kvinnenes økonomiske avhengighet svekker deres posisjon i samfunnet. Likestillingsloven gir formell likestilling. Men for at sosial og politisk likestilling mellom menn og kvinner skal bli reell, må kvinnene ha økonomisk selvstendighet. Grunnlaget for selvstendighet er å kunne forsørge seg selv. Kvinner må snarest ha oppnådd likelønnsprinsippet i arbeidsliver. Lik lønn for likeverdig arbeid.
Flere kvinner har gått ut i arbeidslivet, men ofte som deltidsansatte. Selv om husarbeidet er blitt sterkere industrialisert (bruk av ferdigmat, nye tekniske husholdningsmaskiner osv.), har kvinnens yrkesaktivitet ført til at hun er blitt dobbeltarbeidende. Stillingsandelene i en rekke yrker er for små. Det gir dårlig lønn, lav innflytelse på arbeidsplassen, ingen pensjonspoeng m.m. Vi må snarest få lovfestet at de som ønsker det får heltidsstillinger og faste ansettelser. Vikarbyråene må ut av arbeidsmarkedet og utsetting av virksomheter på anbud innen helse- og sosialsektoren må forbys

Klasseundertrykkelse og kvinneundertrykkelse er flettet sammen. Dette kompliserer de sosiale motsetningene. Gjennom kvinnenes egen kamp har folks bevissthet om dette endret seg i positiv retning. Kvinner og menn i alle klasser og grupper som utbyttes og undertrykkes, må i fellesskap kjempe for å endre samfunnsforholdene. Kvinnene utbyttes også som seksualobjekter i den spekulative pornoindustrien. Kroppen framstilles som varer som kan kjøpes og brukes alt etter tilgjengelighet og pris. En viktig del av kvinnekampen er også kampen mot pornografi og prostitusjon.

Ungdommen

Ungdommen er en gruppe som undertrykkes og utbyttes på en spesiell måte under kapitalismen. Den hører til de mest utsatte gruppene i samfunnet. Den rammes først av krisene og arbeidsløsheten.
Den unge generasjonen har en usikker tilværelse under de stadige svingninger mellom høykonjunktur og lavkonjunktur. Mange unges drøm om en trygg og lys framtid forsvinner bl.a. på grunn av faren for en atomkrig som vil ødelegge alt liv. Framtida blir borte.
Dette er hovedårsakene til pessimismen og virkelighetsflukten hos mange ungdommer. I en slik situasjon vil alkohol og narkotika lett komme til å framstå som umiddelbare erstatninger for manglende framtidstro.
Ungdommen har på flere måter en særegen stilling i samfunnet. Den ser på livet ut fra sine spesielle forhold. Strømninger og moter blant den øker skillet til de eldre generasjoner. Mange unge utvikler sine kulturer uavhengig av de "voksnes" verden i sterkere grad enn tidligere. Og de føler at herskende atferdsnormer og idealer bryter sammen, uten å ha noe å sette i stedet.

Ungdomstida blir forlenget i takt med kravet om lengre utdanning. Langt flere unge er elever og studenter enn tidligere. Det betyr at ungdommen fremmedgjøres fra arbeidslivet, samtidig som de unge får flere teoretiske og tekniske kunnskaper. Men mange ungdommer som søker høyere utdanning, får ikke adgang til dette på grunn av strenge og ensidige opptaksvilkår. En stadig større del av ungdommen står således uten både utdannings- og arbeidsmuligheter.
Etter krigen var det en av de viktigste oppgavene å bygge ut et uavhengig og menneskefokusert skolesystem. Hovedoppgaven var å gi alle en allmennutdannelse og at elevene skulle oppdras til selvstendige og kritiske mennesker. Ved siden av å gi kunnskaper skulle man utvikle hele mennesket. Det var krav allerede fra opplysningstiden (Humboldt) da man forkastet det trangsynte, autoritære undervisningssystemet. Man skal utvike moralsk følelse, praktisk kyndighet til å ta moralsk og politisk velfunderte avgjørelser og estetisk dømmekraft. Dette har endret seg i takt med utviklingen av det kapitalistiske samfunnet i Norge. I dag er det kapitalkreftene som styrer utdanningspolitikken. Fra å bli oppdratt og utdannet til gagns mennesker og dyktige fagarbeidere skal de nå tilpasses næringslivets varierende behov for arbeidskraft på de områder der merverdi og profitt er størst. Man er tilbake til føydalismen på mange måter.

De unge har en rekke felles trekk og interesser, men på samme tid er de som andre generasjoner i det norske folk delt i ulike klasser og sosiale lag. For de yngste er denne delingen preget av deres familiebakgrunn. De tilhører foreldrenes klasse. Først når de kommer i et eget selvstendig forhold til produksjon og arbeidsliv, får de sin egen klassetilhørighet. Barn og ungdoms klassebakgrunn danner, sammen med geografiske forskjeller og ulike boligmønstre, grunnlaget for viktige skiller innen en tilsynelatende enhetlig ungdomsmasse.

All ungdom må gis like og gode muligheter til å utvikle sine evner innen kunst og idrett. Det sosialistiske samfunnet vil ha ressurser til å bygge og drive kulturskoler og idrettsarenaer og ulike positive fritidsaktiviteter (for eksempel musikk-, film- og danseklubber)

Arbeiderungdommen blir i særlig grad rammet av kapitalismens kriser. Den rammes sterkest av arbeidsledigheten. Den kommer inn i et utdanningssystem, preget av tradisjoner og et miljø som er fremmed for den. Dette systemet har et borgerlig innhold.
Ungdommen har under kapitalismen en naturlig interesse i å gjøre felles sak med arbeiderbevegelsen og andre framskrittskrefter. For arbeiderbevegelsen er det derfor en viktig oppgave å aktivisere og skolere ungdommen i kampen for fred, demokratiske rettigheter og sosialisme.
I atomalderen, da selve livet er truet, har all ungdom uansett klassetilhørighet en alt overskyggende interesse: å stå sammen i kampen mot faren for utslettelseskrig og miljøkatastrofer. Derfor støtter ungdom opp om alle de bevegelsene som har til overordnet mål å redde vår jord.

 

Innvandrere og flyktninger

Kriger og den neoliberalistiske markedsøkonomien i den kapitalistiske og imperialistiske del av verden har tvunget millioner av mennesker fra død, lemlestelse, sosial nød og økologiske katastrofer. Disse flykter til land der de tror liv og helse kan sikres og at de kan få utdannelse og arbeid. Vi skiller mellom innvandrere som flytter p.gr. av økonomisk og sosial nød og asylsøkere (asylanter) som flykter fra tortur og faren fra å bli drept og må søke om en særlig oppholdstillatelse (asyl). De som kommer på humanitært grunnlag når forholdene i hjemlandet er stabile og trygge. Ulovlige, papirløse flyktninger som kom som barn eller har integrert seg i det norske samfunnet over år med arbeid og sosiale kontakter må få oppholdstillatelse om nødvendig med amnesti.

I mange år har debatten i Norge vært absurd og avslørt at vi ikke har noen innvandrer- eller flyktningepolitikk. I stedet har de blitt utnyttet av reaksjonære og partipolitiske krefter for sine egne, kortsiktige formål. Reelt har denne gruppen blitt et brikke i den ideologiske kampen. Særlig har det værtnedslående å følge Aps (sosialdemokratenes) utvikling både i Norge, og særlig i Danmark, og ellers innen EU. Ap er blitt, sammen med Frp, det mest innvandrerfiendtlige partiet. Glemt er at mange nordmenn for 70 år siden selv måtte flykte til Sverige, England og USA for å berget livet mot den nazistiske okkupasjonsmakta.

NKP vil ha en innvandrer- og flyktningepolitikk som bygger på en klassemessig og internasjonalistisk holdning. Det er også klasseforskjeller mellom rike og fattige; mellom dem som er vant til å undertrykke og de som blir undertrykket. I dag er ca 1/3 fra EU-land, USA, Canada og Australia. Det er de øvrige 2/3 som utsetes for diskriminering og rasehets.

 

NKPs hovedprinsipper er:

  • Innvandrere i Norge skal ha rett til og mulighet til å bidra til utviklingen av vårt felles samfunn ut fra egne forutsetninger. Deres kultur og egenart skal respekteres.
  • Innvandrere i Norge skal ha samme rettigheter og plikter som alle andre.

Konkret skal de ha undervisning i norsk språk og kultur og tilbud om videre- og etterutdanning. I grunnskolen skal de også ha undervisning i sitt morsmål. Undervisningsmyndighetene må utarbeide en helhetlig plan for undervisningsforløpet.

Innvandreren skal ha rett til bolig som alle andre grupper og få bosette seg der de ønsker.

Vi krever en målrettet innsats for å utrydde diskriminering av innvandrere på arbeidsmarkedet. De skal instrueres av arbeidsledelsen i arbeidsprosesser, bruken av redskaper, i omgangen av miljøfarlige materiale, bruk av vernetiltak slik at den enkelte forsår betydningen av dette. Alle opplæringssentra skal ha personale som er utdannet til arbeid med innvandrere.

Alle skal sikres gjennom lov mot alle former for sjikane med utspring i fremmedhat og rasisme. Barn og ungdom må gis en oppdragelse som tar avstand fra rasisme og diskriminering. Her har skolen det største ansvaret

 

Samene og kvænene

På 1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og radikalisering hos den nye generasjonen samer. Samenes sak blir også i økende grad også en urfolkssak. De samiske organisasjonene arbeidet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet blant annet gjennom stiftelsen Verdensrådet for urfolk (WCIP).
Fornorskingspolitikken som hadde pågått siden siste halvdel av 1800 tallet toppet seg omkring Altakonflikten rundt 1980. Alta-saken gjennomgikk flere stadier fra kraftutbyggingssak, til Masi-sak, miljøsak, samerettssak og til slutt urfolkssak. Hele Alta-saken gikk gjennom mange kriser og kulminerte med 600 politifolks rydding av sameleiren og fjerningen av lenkegjengen i Stilla 15. januar 1981. For de norske myndighetene ga erfaringen fra Alta-saken behov for en egen dialog og kontakt med samiske organisasjoner. Myndighetene opplevde at muligheten og evnen til å styre over samene var sterkt svekket, samtidig som Norges håndtering av sitt urfolk vakte internasjonal oppsikt. Samene har vært aktive for å få vern mot storsamfunnet ved å få ”urfolkstatus”. Den reviderte ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater ble godkjent av Stortinget i 1990.

Samene er en egen etnisk gruppe som gjennom århundrer er blitt diskriminert økonomis, sosialt, språklig og religiøst, Allikevel er det store klassemotsetninger i den samiske befolkningen. Det er en gruppe reineiere som har egeninteresser i privat drift og de kjøper arbeidskraften til reingjeterne. I fjordene i Nord-Norge har vi grupper av kvener (av svensk og finsk herkomst) og sjøsamer som lever av fjordfiske og småbruk. Disse gruppene må sikres fiskerettigheter i fjordene. Reineierne er stort sett reaksjonære og stemmer borgerlig. De eiendomsløse kvener og fjordsamer og reingjetere har derfor felles interesser med arbeiderklassen.

De har allikevel hatt samme opplevelse av det norske storsamfunnets undertrykkelse. Det første store opprøret mot de norske styresmaktene kom under Kautokeino-opprøret på 1850-tallet. Det neste var Alta-konflikten i 1978-1981 da man uten rådslag og samarbeid med samenes ulike representative organisasjoner besluttet å demme ned den unike Altaelva. Til tross for store demonstrasjoner og sivil ulydighet p.gr. av de udemokratiske beslutningene – da en minoritet med urfolksstatus ble overkjørt, de store økologiske og reindriftsmessige negative konsekvensene ble neglisjert, fikk regjeringen med sosialdemokratene (Ap) sin vilje igjennom. Alta-saken markerer et tidsskille i samepolitikken i Norge. Samene ble i praksis anerkjent ikke bare som en minoritet, men også et urfolk. Da striden mellom statsmyndighetene og samene var på det mest intense i 1980-81 var det behov for politiske innrømmelser om samiske rettigheter. Dette resulterte i enighet mellom regjeringen og sameorganisasjonene om at dette skulle skje etter nærmere utredninger.

Rett etter ble Sametinget opprettet for å ivareta samenes felles interesser. NKP støttet aktiv motstanden i Alta og opprettelsen av et eget parlamentarisk organ som en politisk motvekt mot storsamfunnet når samenes interesser trues (Sameparlamentet).

I 2005 fikk man vedtatt ”Finnmarksloven” som gir samene førsteretten til å høste av naturen i Finnmark fylke. Finnmarksloven anerkjenner at samer og andre har rettigheter til grunn og naturressurser i Finnmark. Slike rettigheter har folk de fleste steder ellers i Norge fått anerkjent for lenge siden. Det har vært en naturlig utvikling der bruk av naturen gjennom generasjoner har nedfelt seg i eiendoms- og bruksrettigheter. En slik naturlig utvikling har ikke Finnmark hatt. Det skyldes mye at naturbruken i Finnmark opp til i dag har vært overveiende preget av jakt, fiske, fangst og reindrift, mens den ellers i landet har vært mer preget av jordbruk.
NKP støtter denne særloven for å beskytte de tradisjonelle næringene til en minoritet som ble undertrykket i generasjoner. Den må allikevel praktiseres med fornuft slik at etnisk norske og finske innbyggere som bor i fjordområdene skal også ha fiskerett.

Det er imidlertid et problem at kvenene og sjøsamene, som minoritetsgrupper, ikke har noe liknede beskyttelse.

Samene har i dag gjennom sin kamp oppnådd like rettigheter til skole, utdanning, arbeid og sosiale goder men bare gjennom kamp mot storsamfunnet, særlig mot høyrepartiene

 

Homofile og lesbiske

Disse gruppene ble i generasjoner betraktet som psykisk syke med perverst seksualliv. Inntil 1975 hadde de en psykiatrisk diagnose. De ble forfulgt og trakassert og hadde ikke fulle rettigheter i samfunnet. Kommunistene har aldri diskriminert noen for rase, religion, kjønn: ei heller for ulik seksuell legning. Vi har støttet lovene for retten til ekteskap, retten til adopsjon og kunstig befruktning. De skal ha samme rettigheter som heterofile. All diskriminering og trakassering slås ned med straff. Skolen har et særskilt ansvar i å gi korrekt og objektiv opplysning om andre seksuelle legninger enn den heterofile.

 

De funksjonshemmede

Et samfunns demokratiske sinnelag – dets etikk og moral – kan bare måles i forhold til måten det ivaretar tryggheten og mulighetene for et verdig liv til de svakeste. I det kapitalistiske samfunn anses de ikke som fullverdige da deres innsats i arbeidsliv og produksjonsliv ikke er 100 %. Deres evne til å skape merverdi og profitt er mindre.

NKP krever:

  • En antidiskrimineringslov spesielt for funksjonshemmede.
  • Styrke lovverket for at de sikres likestilling med andre i utdanning og arbeid.
  • Opprette ombud i fylkene som overvåker rettighetene og gir juridisk hjelp. Ingen offentlige eller private byggeplaner godkjennes hvis ikke rettigheter ivaretas.
  • All offentlig og privat transport skal fjerne fysiske hindringer for tilgangen.
  • Egne kommunale tilsyn hvor FFO er representert, for å øke tilgangen til offentlige bygninger.

De skal ha tilrettelagte boliger med eventuelt tilsyn.

Oppjusteringen av uføretrygden skal følge lønnsutviklingen og ikke pensjonsutviklingen

NKP mener at bare et sosialistisk samfunn kan tilfredsstille alle menneskers behov uten å skjele til arbeidsevne og utbytting.

 

Økonomisk maktkonsentrasjon

De store bedriftene har en stor og stigende del av den samlete sysselsetting i bergverk og industri. Likeledes av den totale bruttoproduksjonsverdien i næringen. Langt sterkere enn konsentrasjonen av produksjonen er konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitaleiendommen i store monopolforetak. I de seinere årene har en rekke av dem sluttet seg sammen i konserner. Monopolene inngår samarbeidsavtaler om produksjon, priser, markedsdeling og teknologi. Dette finner sted innen de fleste bransjer. Konsernene får en økende del av produksjonen, lønnstakerne, investeringene, omsetningen og profitten i industrien. Samtidig fusjonerer foretak i ulike næringsgreiner.

I handelen trenger store monopolforetak - varehus og kjeder - vekk småkjøpmennene, spesielt i tettstedene. Supermarkedene får hånd om mesteparten av omsetningen i detaljhandelen

I handelsflåten konsentreres en større del av tonnasjen på noen få hender. De store rederiene inntar en sentral plass i norsk monopolkapitalisme.

Også i skogbruket er det samlet veldige arealer og rikdommer hos noen få. En håndfull private skogeiere (Løvenskiold) og selskaper (Norske Skog) eier flere millioner dekar skog.

Særlig hurtig og kraftig skjer kapitalkonsentrasjonen i bank og forsikring. Antallet forretningsbanker synker jamt. De to største bankene svarer aleine for over halvparten av forretningsbankenes samlete forvaltningskapital. Samme utvikling kan vi registrere når det gjelder forsikringsselskapene og sparebankene. Meglerne utgjør en ny overklasse i landet som lever av spekulasjoner innen bolig- og børssektoren. De lever av at boligprisene og at markedet for råvarer forverres for vanlige mennesker. Meglerbransjen øker bevisst prisene for å tjene mest selv.

De lover som styrte markedes frie muligheter til å spekulere i dyrtid og øke arbeiderklassens utgifter (Prisloven) er avskaffet av sosialdemokratiet til kapitalistenes fordel. Særlig er det en tragedie for vanlige husholdninger og bedrifter at Energiloven ble avskaffet i 1991. Norge som er selvforsynt med strøm har aldri eksportert til det frie markedet så mye strøm på bekostning av vår egne befolkning. Staten som eier 90 % av kraftselskapene håver inn enormt utbytte, men den gruppen mennesker med dårlig betalingsevne må gå på sosialkontoret for å få økonomisk hjel til strømregningene. Isteden skulle utbyttet gå til lavere strømpriser i landet. Det sosialdemokratiske statsapparat er i dag den største utbytter av arbeidsfolk.

 

Den norske og internasjonale økonomiske krisa

Monopolkapitalismen, anført av USA opplever nå sin alvorligste krise. Krisa er en systemkrise. En krise som er en del av det kapitalistiske samfunnssystemet selv.

Roten til krisa er utbyttingen av arbeiderklassen. Kapitalistenes strev etter maksimal profitt er systemets drivkraft. Under monopolkapitalismen spiser de sterkeste de svakere.

Den vitenskaplig tekniske revolusjon sørger for økt effektivitet hvor stadig færre arbeidstakere produserer stadig mer. Arbeidsløsheten stiger på tross av økt produksjon og verdiskapning. For å øke utbyttet presser bedriftseierne lønningene ned eller produksjon flyttes til fattige land, med dårlig fagorganisering og krav til arbeidsmiljø. Produksjonen øker, men lønningene reduseres. Færre mennesker får råd til å kjøpe varer og tjenester. Det blir mindre avsetning av disse. Vi får en overproduksjon, lagrene fylles og systemet kommer i alvorlig krise. Krisa rammer særlig de fattige land hvor antallet som lider av underernæring og sult har økt fra 1,0 til 1,2 milliarder mennesker i 2009. De lever i den ytterste nød, men har ikke penger til å kjøpe mat og andre nødvendighetsvarer. Et tydelig bevis på at Kapitalismen har gått ut på dato.

Overproduksjonskrise startet for ca. 40 år siden. Produksjonen økte raskere enn kjøpekraften allerede på 1970-tallet. Folk måtte låne penger. Vi fikk en kraftig økning av kreditt og gjeld. Kredittmarkedene økte med en vekst i de finansielle tjenestene. På slutten av 1980 årene sto disse for ca. 55 % av BNP. i OECD-landene. Mindre enn halvdelen av veksten stammer altså fra den virkelige vareproduksjonen. I EU har nedbyggingen av den offentlige sektor i begynnelsen av 1990 årene også bidratt til synkende kjøpekraft. En EU-rapport fra 1994 slår fast at arbeidsløsheten er fordoblet på 20 år og ingen vet hva som skal gjøres. For å øke sine profitter har bankene gått inn i spekulasjon på det uregulerte frie internasjonale finansmarkedet. I 2009 utgjør derivater av gjeldsbrev og annet på det uregulerte internasjonale finansmarkedet 1,5 tusen milliarder US dollar. Dette tallet er 30 ganger større enn hele verdens BNP til sammen. Storfinansen i de store bankene har deltatt i dette pyramidespillet med fiktive verdier, og tjent store profitter. Statene må inn og redde bankene fra konkurs, ved å sprøyte inn enorme summer av offentlige midler. Dette er en omfordeling til storfinansen av våre penger, pengene som skulle brukes til elementære menneskelige behov. I Norge har regjeringen sprøytet inn 500 milliarder for å sikre de norske bankene. Til sammenlikning har den norske regjeringa kun bevilget 20 milliarder til kommunene som skal gå til direkte investeringer som kan gi arbeid..

Sosialistiske land opplever ikke kapitalismens krise i sin egen økonomi, men blir berørt av utviklingen på verdensmarkedet.

Kapitalismens krise kan ikke løses innenfor systemet. USA har kun sin styrke i en overlegen militærmakt. De vil fortsette sin krigsproduksjon og utvide sine imperialistiske røverkriger for å sikre strategisk kontroll med energi og økonomi. Norge er storleverandør av dødelig krigsmateriell (jfr. Israels barbariske folkemord i Gaza). De borgerlige og sosialdemokratiske systempartiene vil fortsatt lojalt støtte den USA-ledede Nato-imperialismens internasjonale trusseløvelser og røvertokter. Militæropprustningen rettet mot ”terrorisme” og terrorlovgivning i USA og Europa er en del av en fascistisk samfunnsutvikling i den kapitalistiske verden. Alt tyder på at denne makta vil brukes i forfølgelse og undertrykking av politisk aktive i arbeiderklassen, øke rasisme og antikommunisme (nylig vedtatt i OSSE).

Den 30/9 2008 rapporterte avisen Army Times at en hel armebrigade var flyttet fra Irak tilbake til USA bl.a. for på permanent basis å møte sivil uro og demonstrasjoner, og at nok en brigade vil bli trukket tilbake fra Irak, med samme oppgave. I følge USAs Krigshøgskole skal forsvarsdepartementet koordinere kreftene for å sikre den politiske makten dersom det skulle utvikle seg sivile konflikter eller uro i flere delstater eller over hele landet. Dette betyr at i USA er overklassen innstilt på å innføre militærdiktatur.

 

Hva og hvor mye som skal produseres bestemmes ikke ut fra folkets behov, men ut fra de store aksjeeiernes profittinteresser. Investeringene skjer ikke etter en samlet landsomfattende plan, men ut fra det enkelte foretaks snevre og egoistiske beregninger. Derfor forekommer "overkapasitet", "overinvesteringer" og "overproduksjon". Samtidig plasseres en økende del av kapitalen og overskuddet i utlandet, mens bedrifter her i landet legges ned. Derfor opplever vi arbeidsløshet og innstramminger.

Det er stor mangel på boliger, sykehus, skoler, veier, barnehager osv., og også store udekkete behov for en rekke forbruksvarer. Og dette skjer i en tid da veldige, revolusjonerende teknologiske framsteg skaper stadig høyere arbeidsproduktivitet og åpner store muligheter for menneskene, muligheter vi har under forutsetning av demokratisk styring og kontroll med sterke økningen i børsomsetningen. Ved siden av de "tradisjonelle" storkapitalistiske haiene, dukker det opp "nyrike" børsspekulanter som snylter på samfunnet og oppnår "gevinst", samtidig som de unndrar det offentlige for milliardbeløp. Dette er også uttrykk for en langt sterkere eiermobilitet, ved at aksjepostene hyppig skifter hånd, og en tilsvarende økt utviklingen og kapitalbevegelsen de seinere åra. Dette ytrer seg først og fremst gjennom den usikkerhet blant de ansatte. Spekulasjoner og konkurser koster samfunnet milliarder av kroner
Utenlandsk kapital har i mesteparten av dette hundreåret hatt en sterk stilling innenfor norsk industri. Den internasjonale monopolkapitalen kommer inn både som lånekapital og som direkte plassering i norske foretak eller ved at det opprettes underavdelinger av moderselskapene. Ikke minst kommer den internasjonale kapitalen inn gjennom de transnasjonale selskapene.
Den utenlandske kapitalen er særlig konsentrert om de viktigste eksportnæringene; elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, jern og metallindustrien og oljesektoren. Dette er næringsgreiner med typiske storbedrifter som svært ofte er prisgitt politikken til den internasjonale monopolkapitalen. Men utenlandsk kapital trenger nå også inn på andre områder.
Den norske monopolkapitalen deltar på sin side i utbyttingen av arbeiderklassen i andre kapitalistiske land og i utbyttingen av u-land. Dette skjer på flere måter og i økt grad. Norge er ikke lenger bare et land som importerer kapital. Mer og mer av de store selskapenes og bankenes kapitaloverskudd, som er en frukt av de norske lønnstakeres arbeid, eksporteres til utlandet i stedet for å investeres i norske arbeidsplasser. Også norsk storkapital søker dit profitten er størst. Som storkapitalen i andre industriland kjøper den norske billige rå- og matvarer fra u-land og selger dem som ferdige industrivarer til høye priser. Norske redere høster store fortjenester på en imperialistisk utbytting av disse landene. Samtidig "utflagges" norske båter for at rederne kan skaffe seg billig arbeidskraft og unndra seg beskatning. Dette er strid med norske interesser. Det viser at kapitalen ikke har noe fedreland.
På denne måten får de norske storkapitalistene en del av den profitten som verdensimperialismen høster. I likhet med andre lands monopolkapitalister, profitterer også de norske på militariseringen De ser med misnøye på alle folk som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring, og støtter krigføring mot folk og nasjoner som har reist seg mot imperialismen. Og de presser på for å få Norge tilsluttet EU, også etter at over 1.5 millioner velgere (52, 2 %) sa NEI til EU- medlemskap ved folkeavstemningen, 28/11-94. Dette viser hvor unasjonalt det norske storborgerskapet er i vår tid. Den norske monopolkapitalen er aktivt interessert i å holde oppe det imperialistiske systemet. Den er med i den verdens- omfattende samordningen av imperialismens økonomiske, politiske og militære makt. Norsk industri produserer og eksporterer militært utstyr i betydelig omfang og knyttes sterkere til internasjonal rustningskapital. Monopolkapitalen arbeider for å knytte Norge nærmere til imperialismens militære og økonomiske blokker. Den er alltid villig til å prisgi det norske folks interesser når den selv kan dra nytte av det.

Statsmonopolkapitalismen i Norge

Også den norske monopolkapitalen gjør staten til organ for sine særinteresser. Gjennom de mange offisielle og halvoffisielle råd og utvalg, samarbeidsorganer, bransjeutvalg osv. styrkes de korporative trekk og tendenser i den moderne borgerlige statens utvikling. Gjennom nærings- og arbeidsgiverorganisasjonene (NHO, Bankforeningen, Norges Rederiforbund, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon etc.) styrker storfinansen sin innflytelse over viktige og store deler av statsapparatet.

Kapitalismen i Norge blir mer og mer statsmonopolkapitalisme. Det betyr: i tillegg til at storfinansen dominerer økonomien, bruker den statsapparatet til å fremme sine interesser. Staten blander seg direkte inn i økonomien, og stort sett på monopolkapitalens vilkår. Derfor er det også i Norge slik at monopolkapitalens og statsmaktens oppfatninger og praksis i økonomien og politikken går sammen.

Sosialdemokratiet spiller en betydelig rolle i statsmonopolkapitalismens utvikling. Dels på det ideologiske plan gjennom klassesamarbeidsteoriene og teorien om at staten står hevet over klassene og klassekampen. Dels på det praktisk-politiske plan gjennom samarbeidet med storkapitalen via statsapparatet og "samarbeidsorganer". Som regjeringsparti er Arbeiderpartiet på mange måter det mest høvelige redskapet for storkapitalen. I forbindelse med offensiven for å få Norge inn i EU så vi at høyresiden i partiet fullt ut var villig til å påta seg rollen som politisk propagandist for storkapitalens interesser.

Viktige kjennetegn ved den statsmonopolkapitalistiske utviklingen og politikken er:

  • Det nære samarbeidet mellom staten og de kapitalistiske næringsorganisasjonene som er dominert av storkapitalen. Arbeiderpartiregjeringens nærmeste rådgivningsorganer er f.eks. dominert av representanter for den norske storkapitalen.
  • Endringene i statsapparatet i mer autoritær og korporativ retning med byråkratisk maktsentralisering som innskrenker demokratiet.
  • Begrensning av det kommunale selvstyret på viktige felter.
  • Forsøk på å beskjære arbeidernes kampmidler ved "samordning" og tvungen lønnsnemnd.

 

Alt dette truer folkets demokratiske rettigheter og krever samlet kamp mot monopolkapitalen og for demokratiet.

Demokratiet i Norge

Borgerlig demokrati

Det borgerlige demokratiet var i sin tid et stort steg fram i vår historie. Det har eksistert i mer en halvannet århundre. På flere områder er det blitt utvidet gjennom arbeiderklassens og andre klassers og gruppers kamp. Dette har alltid skjedd under sterk motstand fra borgerskapet og høyrekreftene. Den herskende klasse og dens stat har blitt tvunget til viktige innrømmelser.

Vi har alminnelig stemmerett. Stortinget gir lover, og regjer- ingen står til ansvar overfor Stortinget. Grunnloven proklamerer trykkefrihet og ytringsfrihet og en begrenset streikerett. Ingen skal dømmes uten lov og ingen straffes uten dom, og i en rekke domstoler deltar også lekdommere. Kommunene har et visst selvstyre.

Likevel er demokratiet begrenset. Arbeiderklassen og andre arbeidende lag har ingen reell makt i staten. Demokratiet begrenser seg til politiske, sosiale og kulturelle områder og er mangelfullt. Ofte er det bare formelt. Folket avgir stemme annethvert år, men blir i stor grad holdt borte fra styre og stell. Livsviktige avgjørelser for folk og land treffes av et stadig voksende stats- og administrasjonsapparat og av de store selskapene og deres organisasjoner. Beslutningsprosessen gir lite rom for folkets egen medvirkning.

Demokratiet uthules

Mer og mer makt samles i den utøvende statsmaktens organer. Makten til de lovgivende og folkevalgte organer innskrenkes. Stortinget har ikke den samme betydning for landets styre som før. Det er i stor grad blitt redusert til et sandpåstrøingsorgan. Saksbehandling både i statsapparat og lokale myndighetsorganer blir mer og mer byråkratisk. Den politiske makten sentraliseres. Kommunene pålegges flere og flere oppgaver av staten, samtidig med at statens politikk forverrer primærkommunenes og fylkeskommunenes økonomi.

Disse antidemokratiske og autoritære trekkene ved den nåværende staten forsterkes. De kommer i motsetning til norske demokratiske tradisjoner. Tradisjonene forutsetter at de folkevalgte styringsorganer skal spille den sentrale rollen, både på riksplanet gjennom Stortinget, og lokalt gjennom fylkestingene og kommunestyrene.

Krisetrekkene ved det borgerlige demokratiet rammer også enkeltmenneskene. Personer og partier med et annet politisk syn og andre klasseinteresser enn det styresmaktene og storborgerskapet godtar, blir diskriminert.

Forfattere og kunstnere, forskere og andre intellektuelle som utfordrer det bestående, utsettes for ulike grader av synlig og, kanskje mest, usynlig sensur og press fra dem som sitter med den økonomiske makten og har kontrollen over landets kulturliv.

Folk som på ulike måter står i opposisjon til det bestående, risikerer den dag i dag å bli satt på mer eller mindre synlige svartelister. Man kan f.eks. risikere å bli urettmessig forbigått ved ansettelser, fortidd i pressen, på ulike måter forfulgt på arbeidsplassen og i lokalmiljøet.

Det finnes et utall av metoder. "Beredskapsloven" Norge fikk i 1950 var i strid med de demokratiske prinsippene i Grunnloven og de demokratiske rettsreglene i den norske rettergangsordningen. Denne loven gir politimyndighetene fullmakt til å treffe tiltak mot framskrittskreftene i landet i situasjoner som de herskende kretser her hjemme eller i NATO betrakter som farlige for seg og sin makt.

Maktorganer som i hovedsak alltid har tjent storborgerskapet, fortsetter å bestå i vårt land - med sine generaler, politi- sjefer, sikkerhetsagenter, dommere og byråkrater. Topplederne i apparatene kommer i det alt vesentlige fra de privilegerte lagene i samfunnet, eller det er folk fra andre samfunnslag med en lojal holdning overfor de bestemmende storkapitalistiske kretsene i inn- og utland. De ser en trussel og en hovedfiende i sosialismen og den revolusjonære arbeiderbevegelse, og handler ut fra dette. Særlig er det store militære NATO-apparatet en trussel mot den demokratiske styreformen. Samtidig sløser det bort enorme materielle ressurser og tar verdifull arbeidskraft vekk fra samfunnsnyttig virksomhet.

Borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer avløser hverandre, men det statlige maktapparatet og maktstrukturen forblir uendret. Demokratiet kan ikke utvides vesentlig uten at selve statsapparatet demokratiseres og etter hvert får et annet klasseinnhold.

Demokratiet stanser foran bedriftsporten

Det borgerlige demokratiet omfatter ikke arbeiderklassens eget materielle livsgrunnlag - selve arbeidet. Det ledende prinsippet i lovverket og maktorganene er å beskytte den private eiendomsrett og den herskende klasses makt og interesser.

Kapitalistene må regne med den styrke den organiserte arbeiderklassen representerer og kan derfor ikke skalte og valte helt som de vil. Det gjelder også forholdene i produksjonen. Men likevel har kapitalistene kontrollen og avgjørelsen i bedriftene. Selve styringsretten har bedriftseieren og hans representanter. Arbeiderne og funksjonærene har ingen reell medbestemmelse. De blir holdt utenfor kjennskap til stillingen og framtidsutsiktene for de bedrifter og foretak der de selv skaper de materielle verdiene som danner grunnlaget for samfunnets liv. De er ikke med på å bestemme bedriftens produksjon og investeringer. De har ingen myndighet til å hindre negative virkninger av strukturrasjonaliseringen og innføringen av ny teknologi, eierskifte, nedlegging og utflagging. På det økonomiske området er de demokratiske rettighetene langt sterkere begrenset enn på det politiske. I virkeligheten hersker et kapitalistisk bedriftsdiktatur.
Spørsmålet om hvem som skal ha den avgjørende makten, de som produserer eller de som profitterer, er et viktig og revolusjonært demokratiseringskrav. Kapitalistene frykter dette kravet fordi det sprenger rammene for det borgerlige demokratiet og rokker ved selve grunnlaget for kapitalens økonomiske makt og dens styringsrett.

NKP vil ha større representasjon av arbeiderens organisasjoner inn i styrerommene, i generalforsamlingene og råd og utvalg. Etter hvert skal de utgjøre et flertall som får innsikt i eiernes økonomiske disposisjoner, produksjonsvalg og i saker som angår fusjoner med mer.

Ikke minst må de avvise alle de fallskjermer, opsjoner og de ublu lederlønningene som bedriftslederne får av verdiskapningene – av arbeidernes arbeid.

Frihet og demokrati

Frihetskravet har alltid vært sterkt i det norske folk. Men det har aldri hatt det samme innhold for undertrykkerne som for de undertrykte, for overklassen som for "allmuen". Nasjonal, individuell og sosial frihet har forskjellig mening i arbeiderklassen og borgerskapet.

Dagens monopolkapitalister og høyrekrefter hevder retten til fritt - uten innblanding fra folket - å kunne oppheve landets nasjonale sjølvråderett, fritt å kunne konsentrere den økonomiske makten i sine hender, fritt å fortsette sin utbytting av det arbeidende folk, fritt å flytte norsk kapital til utlandet, fritt å stanse eller holde i gang produksjonslivet etter egne avgjørelser. Denne friheten påberoper de seg i kraft av sin private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Med frihet mener de markedskreftenes frihet. Folkets frihetskrav i vår tid er frihet til forsvar av landets selvstendighet. Det er frihet fra monopolkapitalens klasseherredømme, frihet fra utbytting og undertrykkelse, frihet fra frykt for arbeidsløshet og usikkerhet for morgendagen. Det er frihetskrav som forutsetter et samfunn der friheten for hver enkelt av oss er forutsetningen for den frie utviklingen til alle. Et slikt frihetskrav kan kapitalismen ikke oppfylle. Det kan bare et samfunn uten utbytting og klassemotsetninger.

Det borgerlige samfunn bruker begrepene frihet og demokrati som om de var identiske. Det ene brukes i stedet for det andre, og omvendt. Men i virkeligheten utelukker demokrati en full frihet. Demokrati er en statsform og betyr alltid begrensninger i frihet, gjennom lover, plikter og påbud, statens utøvelse av sin tvangsmakt osv. Det borgerlige demokrati er hovedsakelig et demokrati for borgerskapet.

Historiens gang går fra enevelde til borgerlig demokrati, fra borgerlig demokrati til sosialistisk demokrati - altså samtidig fra mindre frihet til større frihet. Og fra utvidet sosialistisk demokrati til opphevelse av demokratiet som statens tvangsmakt. Først da blir mennesket virkelig fritt.

Marxismen knytter frihet sammen med innsikt i nødvendigheten. For å bli frie må menneskene lære å kjenne de lovene som styrer samfunnsutviklingen. Ut fra denne innsikten kan menneskene skape forhold som etter hvert gjør demokratiet overflødig som statsform og mennesket virkelig fritt.

Monopolisering av mediene

Den herskende klasse

 

4. Norges vei til sosialismen

Arbeiderbevegelsen må ha en strategi

Et parti som har sosialismen og kommunismen som mål og som kjemper for det, må ha en klar forestilling ikke bare om sosialismen og kommunismen, men også om veien en må gå og midlene for å nå målet.
Hvilken hovedlinje skal følges i den nåværende etappe av kampen for sosialismen? Hva er det nærmeste målet? Hva er hovedoppgavene på veien dit?
Den minst sannsynlige overgangen i vår tid er den direkte overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Det mest sannsynlige er at veien til sosialisme vil gå gjennom ulike etapper og trinn. Dette avhenger dels av den økonomiske og politiske situasjonen, nasjonalt og internasjonalt. Og det er dels avhengig av bevissthetsnivået i arbeiderklassen og dens nære forbundsfeller.

Utvidelse og fornyelse av demokratiet

Hva må strategien bygge på?

En strategi for sosialismen i Norge bygger på at monopolkapitalen i dag er dominerende innenfor kapitalismen. Det store skillet i klassekampen går i dag mellom monopolkapitalen og folkets brede lag. Strategien bygger på at den private monopolekspansjonen øker. Og den bygger på at også kapitalismen i Norge er kommet inn i sitt statsmonopolistiske sluttrinn.

Med statsmonopolkapitalismen mener vi: Statens sammenvekst med og underordning av monopolene. Statens engasjement i økonomien øker. Statens og monopolenes krefgter forenes i en enhetlig mekanisme eller funksjon. Staten og monopolene har ingen motstridende interesser da det er borgerskapets stat som underordnes monopolene. Staten skal være politisk og økonomisk tilrettelegger for de kapitalistiske foretakene og deres monopoler. Man får en veldig maktkonsentrasjon på alle måter. Vi får også utviklingen av en korporatisme i de borgerlige demokratier der bl.a. de halvoffentlige rådene og utvalgene sammensettes av representanter for det private næringslivet og staten. Den statsmonopolistiske kapitalismen utøver to hovedfunksjoner sett fra et klasseperspektiv:

Å sikre monopolene store profitter og redde den kapitalistiske ordning fra den sosialistiske revolusjon – særlig i krisetider. Statens økonomiske politikk blir derfor også viktig for arbeiderklassen. Hvem skal betale? Hvem skal regulere og kontrollere hvem? Hvem skal ha ledelsen i statsapparatet og styre økonomien? Statsmonopolkapitalismens egen objektive utvikling reiser dermed kampen for medbestemmelse, for en demokratisk utvikling, for større menneskelig frihet og revolusjonære reformer. Å legge opp til en riktig strategi i denne kampen for et revolusjonært marxistisk parti uten å ta i betraktning statsmonopolkapitalismens realitet er umulig. Derfor avviser kommunistene begreper som ”seinkapitalisme” og lignende vi finner hos AP, SV og Rødt.

Ved at statens rolle i økonomien har økt, får statens økonomiske politikk stor betydning for arbeiderklassens kamp. Det tvinger fram økt bredde og høyere nivå i arbeidernes og funksjonærenes krav og kamp. Kravene kan ikke lenger oppfylles bare i kamp mot NHO og de private kapitaleierne. Over halvparten av lønnsinntektene omfordeles over de offentlige budsjettene. Derfor må både de politiske og faglige kravene også rettes til staten og dens politikk. Det gjelder spørsmålet om hva skatte- og avgiftsinntektene skal brukes til.

Arbeidernes økonomiske og politiske krav smelter sammen. Sikring av arbeidsplassene, større sosial trivsel og trygghet, kamp for vern av indre og ytre miljø, for kvinnenes og ungdommens rettigheter, koples sammen med krav om økt demokratisering og medbestemmelse, nasjonal selvråderett, fred og avspenning og internasjonalt samarbeid.
Kravene må munne ut i et demokratisk alternativ til monopolenes, konsernenes og storbankenes herredømme.

Hvem skal ha makt og innflytelse i samfunnet? Hvem skal regulere og kontrollere hvem? Hvem skal beherske stat og økonomi? Hvordan skal statsmakten være og fungere?


Disse spørsmålene stilles av selve utviklingen. Kampen for medbestemmelse, innflytelse og makt - både innen det enkelte foretak og i staten - er blitt en sentral og aktuell oppgave for arbeiderbevegelsen.
I sin strategi må arbeiderbevegelsen avgrense seg i to retninger. På den ene siden fra reformismen, som tror at kapitalismen kan vokse gradvis over i sosialismen uten at arbeiderklassen leder an i en revolusjonær omdannelse av samfunnet. På den andre siden fra venstreradikalismen som bare ser det revolusjonære spranget, men overser veien og etappene til målet.
Skal arbeiderklassen kunne kjempe målbevisst for sosialismen, må den ha innsikt i sin stilling og klarhet over de nære og fjerne målene. Den norske arbeiderklassen må utvikle den bevissthet og handlingsevne som svarer til dens rolle som revolusjonær kraft.
Utviklingen av klassebevisstheten hemmes av tilsløringer og illusjoner som storkapitalens manipuleringer og delvise sosiale innrømmelser bidrar til, av borgerlig ideologi, av klassesamarbeidsillusjoner og antikommunisme. Men skjerping av klassemotsetningene fører til sterkere kampinnstilling og mer enhetlig faglig opptreden i Norge.

Monopolkapitalen og folket

Monopolkapitalens snevre klasseinteresser kommer i konflikt med flere og flere lag og grupper også utenfor arbeiderklassen.

Bønder, fiskere, håndverkere osv. betaler skyhøye priser for sine produksjonsmidler som leveres av de innenlandske og utenlandske konserner. Små kapitalistiske bedriftseiere bukker under eller blir avhengige av monopolene. Arbeiderklassens kamp knyttes derfor sammen med den kampen som andre arbeidende lag fører for sin eksistens og sine rettigheter. Også større grupper av kvinner og ungdom må forstå at deres interesser ikke kan ivaretas uten kamp mot storkapitalen.
Den økonomiske og politiske maktkonsentrasjonen på monopolborgerskapets hender og alle nye, skarpe motsetninger i kapitalismen skaper muligheter for en bred folkeallianse. EU- kampene i 70 - og 90-årene viser oss dette konkret. De allmenndemokratiske bevegelsene som består av ulike sosiale og politiske grupper, er objektivt rettet mot monopolkapitalen og reaksjonen.
I denne kampen vokser det fram spirer til en antimonopolistisk bevissthet. Dette skjer ikke bare i deler av arbeiderklassen, men også blant fiskere, bønder, intellektuelle og andre grupper. Den kan også gå inn i borgerskapets egne rekker. EU- kampen viste hvordan kamperfaring høyner den politiske bevisstheten og hever den opp på et høyere trinn. Å isolere monopolborgerskapet og å avskaffe monopolenes herredømme er i dag en klassemessig forutsetning for overgangen til sosialismen. I kampen for sosialismen må arbeiderbevegelsen og dens forbundsfeller først begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og fornye og utvide demokratiet på alle viktige områder av samfunnslivet.

De demokratiske massebevegelsene

Fagbevegelsen: Av de demokratiske massebevegelsene i Norge er fagbevegelsen størst og viktigst. Etter krigen var innflytelsen fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen betydelig. Med tilbakegangen av de revolusjonære kreftene både i Norge og internasjonalt, særlig i de siste 20 år etter oppløsningen av de sosialistiske land i Europa, har sosialdemokratiske og til dels sterke borgerlige/reaksjonære krefter fått det ideologiske hegemoniet. Det meste av politisk og ideologisk arbeid har ligget brakk. Virksomheten har stort sett dreid seg om lønn og enkelte velferdsgoder (pensjon, sykelønn, likelønn) dvs. ”tradeunionisme”. Fagbevegelsen har ikke maltet å løfte kravene til arbeidsgiverne opp på et politisk plan. Kommunistene mener at den faglige og politiske kampen må gå hånd i hånd og at reformene må være strukturelle dvs. de må føre til dyptgående og varige endringer i det økonomiske og politiske maktapparatet til fordel for arbeiderklassen. I dag er fagbevegelsen for kommunistene den arena vi må jobbet hardest på.

Fredsbevegelsen: Den er fortsatt spaltet i en rekke organisasjoner, men det utvikles et økende samarbeid. Kampen mot atomkrigstrusselen må ikke svekkes, tvert om - den må forene de organiserte fredskreftene og samle større grupper til felles innsats for avgrensete målsettinger. Kommunistene i Norge deltar etter evne i alle organisasjoner som arbeider for fred. Spesielt må vi delta der den anti-imperialistiske kampen har en framtredende plass som f. eks. Verdensfredsrådet (WPC)
Andre massebevegelser som spiller en økende rolle er miljøbevegelsene, solidaritetsbevegelsene, kvinnebevegelsene.

I sitt innhold er disse bevegelsene demokratiske, antimonopolistiske og anti-imperialistiske.

Kommunistene går inn i disse bevegelsene for å styrke enheten i bevegelsene på deres eget grunnlag, aktivisere dem og bygge dem ut til effektive kamporganisasjoner på ulike områder. Dette skjer i full respekt for deres spesielle karakter og oppgaver, samtidig som vi arbeider for at deres aktivitet skal sees i en større demokratisk, samfunnsmessig sammenheng.

Den utenomparlamentariske kampen

Den parlamentariske kampen - å delta i valg og vinne fram med folkets krav i Stortinget og kommunestyrene - er bare en av formene for arbeiderklassens kamp. Det beste i norsk borgerlig-demokratisk politisk tradisjon har gitt den parlamentariske kampen en sterk prestisje også hos det arbeidende folk. Mange viktige reformer som har bedret livskårene for folket har vært vunnet, og må fortsatt vinnes, gjennom den parlamentariske kampen. I dag fungerer parlamentene stort sett som instrumenter for å opprettholde borgerskapets dominans over arbeiderklassen og for å sikre sine egne interesser og privilegier. I dag har kapitalismens skapt et parlamentarisk system som sikrer dem penger, makt og innflytelse i samfunnet. Dette skjer på bekostning av arbeiderklassens muligheter til å trygge sine kår og framtid. De parlamentariske politikerne har i de fleste kapitalistiske land gitt fra seg styring og makt til ulike interesseorganisasjoner for kapitalistklassen og representerer ikke sine velgere.
Men den norske arbeiderklassen har også rike tradisjoner i utenomparlamentarisk kamp. Arbeiderne har kjempet fram sine rettigheter i kamp mot borgerskapet gjennom harde og lange streikebevegelser og andre aksjoner. Ett eksempel er erobringen av åttetimersdagen. Kommunistene i Norge ser det som helt avgjørende for framtiden at den utenomparlamentariske kampen styrkes på alle områder. NKP har en særlig oppgave i å finne strategier og virksomheter som øker makten i de utenomparlamentariske organisasjonene. Ikke minst å bygge allianser og felles plattformer mellom dem og å utvikle og videreføre politikken på dette område. Til dette må være medlemmer og ledelse skolere seg og lære fra andre partier.

Den parlamentariske kampen gir økte muligheter for den utenomparlamentariske kampen så sant de to formene supplerer hverandre. Men den utenomparlamentariske kampen er den viktigste fordi den aktiviserer og bevisstgjør arbeidsfolk i høyere grad. Representantene i storting, fylkesting og kommunestyrer kan på sin side gjøre bedre arbeid når de støttes av en god utenomparlamentarisk virksomhet. Kommunistene forener den parlamentariske og utenomparlamentariske kampen i front mot kapitalkreftene.

Demokratiske reformer

For å kunne begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og utvide demokratiet, må det gjennomføres gjennomgripende demokratiske reformer som knytter kampen for demokratiet sammen med kampen for sosialismen. Objektivt er denne sammenhengen blir tettere og tettere. Demokratiske antimonopolistiske reformer har til forskjell fra de vanlige sosiale reformene en revolusjonær karakter. De er rettet mot monopolkapitalen i utgangspunktet. Allerede i opplegget til slike reformer tas det sikte på å begrense storkapitalens profitt- og maktområde – strukturreformer. De vanlige sosiale reformene, som har en dobbeltkarakter ("gi og ta"), forbedrer bare levekårene uten å endre på selve systemet.
Borgerskapets og sosialdemokratenes "samarbeidsformer" gir arbeiderne og funksjonærene begrensete fordeler innenfor rammene av systemet. Demokratiske reformer er noe mer. De bryter ut av systemet og utvider arbeidsfolks demokratiske innflytelse og kontroll.
Men dette er reformer som er rettet mot monopolkapitalen. Storparten av det arbeidende folk må mobilisere til bevisst kamp for slike reformer. De fører ikke ut over grensene for kapitalismen. Men en rekke av de demokratiske reformene, som trinn i en fast strategi rettet mot monopolkapitalismen, kan trappe opp klassekampen. De fører klassekampen fram til den grense der grunnleggende omveltninger tar til, og som vil være innledningen til den sosialistiske revolusjonen. I motsatt fall gjenreises monopolkapitalens makt.

En ny økonomisk politikk

For å kunne gjennomføre omfattende demokratiske endringer i det norske samfunnet og begrense monopolkapitalens makt, må det kjempes fram en ny økonomisk politikk. Hovedpunktene i denne må være:

1. Det bygges opp et demokratisk planleggings- og styringssystem der fagbevegelsen får forhandlingsrett over alle viktige sider som berører arbeidsforhold og lønnstakernes sosiale og økonomiske kår.

  • Samfunnets ressurser kartlegges, og det utarbeides en økonomisk plan for hele landet som sikrer vekst og arbeid til alle gjennom en jevn utbygging av næringslivet, en planmessig utvikling og nødvendig endring av næringsstrukturen og en styrt innføring av ny teknologi.

 

2. Landets produktivkrefter utvikles for å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.

  • Enhver form for statsmonopolistisk "regulering" av forholdet mellom arbeid og kapital til fordel for kapitalistisk produksjon mot arbeiderklassens interesser skal forhindres. Ingen begrensning av arbeidernes, fiskernes, bøndenes og andre arbeidendes rett til kamp for sine behov og interesser. Fagbevegelsen må på et fritt grunnlag fremme egne, selvstendige krav overfor staten. Faglig–politisk samrøre med andre partier må fjernes. I dag skjer det med regjeringspartiet Ap.
  • NKP vil ha en aktiv inntektspolitikk ovenfor monopolkapitalen, for større innflytelse over og høyere andel av de verdier som skapes i produksjonen. Samtidig setter det offentlige inn tiltak som bedrer de små - og mellomstore bedriftenes lønns- og konkurranseevne.
  • Lettelse av arbeidet ved innføring av arbeidssparende teknologi. Nedsettelse av arbeidstida til 6 timer ved økt produksjon og større arbeidsproduktivitet. Det ansettes flere mennesker i produksjonen av varer og tjenester som vil senke arbeidsledigheten. Flest mulige deltidsstillinger omgjøres til heltid. Turnusarbeid likestilles med vanlige skiftordninger med lønnsfastsettelse deretter. Vi krever lik lønn for likeverdig arbeid.

 

3. Investeringene i næringslivet, spesielt i industrien, bankvesenet og skipsfarten skal under reell samfunnsmessig styring av demokratiske og folkevalgte organer. Styringen skjer etter en samlet plan i samarbeid med fagbevegelsen og gjennom medbestemmelse for de ansatte på den enkelte bedrift. Det vedtas en lov om etableringsstyring som gjør det mulig å lede omfang av nyinvesteringer og lokalisering av arbeidsplasser.

  • Forretningsbankene og forsikringsselskapene nasjonaliseres og styres av statlige organer. De samme skal ha kontroll med de tiltak som tas når gjelder bedrifter som trues med nedleggelse og som har avgjørende betydning for storsamfunnet og/eller lokalsamfunnet.
  • Staten og kommunene tar ansvar for utbygging av næringsvirksomhet der dette er naturlig og nødvendig for å dekke prioriterte behov.
  • Statens innsats for teknologisk forskning og utvikling økes.

 

4. Fornyelse og utvidelse av demokratiet forutsetter en helt annen fordeling av den verdi som skapes i produksjonen (primærfordelingen) og de midler som trekkes inn i statskassen gjennom skatter og avgifter (sekundærfordelingen).

  • Et nytt skattesystem innføres. Inntekt av eget arbeid og inntekt av andres arbeid er to forskjellige ting og kan etter demokratiske prinsipper ikke beskattes likt. Den merverdi som skapes av det arbeidende folk i produksjonen og ikke anvendes til produksjonsmessige nødvendige investeringer, inndras av det offentlige gjennom skattemyndighetene. Arbeidsfolks oppsamlete midler som hus, bil og sparepenger skal ikke være en ny og viktig skattekilde. Vi går i mot eiendomsskatt men økt skatt på aksjeutbytte, salg av boliger og næringseiendom og arbeidsfrie inntekter.
  • Skattenivåer bør ikke overstige 25-30 % på arbeidsinntekter. Den bør være 50 – 75 % på finans- og spekulasjonsinntekter. Minstepensjonister og de med laveste trygdeytelser skal ikke ha skatt på sine inntekter.
  • Sosialpolitikken tar utgangspunkt i det syn at de som skaper de materielle og kulturelle verdiene, har et selvsagt krav på sosial sikkerhet i yrkeslivet, i familien og under utdanning. Alle får full trygd ved sykdom, ulykke, uførhet, arbeidspermisjon og arbeidsledighet.
  • Stabilt prisnivå, forbud mot tomte- og boligspekulasjon og gjeninnføring av sosial boligreisning. Husleiene skal ikke overstige 10 % av lønnsinntekten. Effektiv hjelp til gjeldsofre.
  • En ny regionalpolitikk som sikrer tilstrekkelig med arbeidsplasser, tidsmessige kulturtilbud og effektive kommunikasjoner. En distriktspolitikk som har folkets velferd og ikke monopolkapitalens profitt som motiv og målsetting. Langt større tilskudd fra staten til anlegg og drift av industri og andre foretak i de strøk av landet som har en ensidig økonomi.
  • Samvirke i produksjon og omsetning gis effektiv støtte. Jordbrukere, fiskere, håndverkere og mindre næringsdrivende som trues av monopolene, hjelpes for å forsvare sine livsinteresser.

 

Miljø- og ressurspolitikk

Norge må føre en miljøpolitikk som sikrer en økologisk bærekraftig bruk av landets naturrikdommer, som trygger folkets helse og treffer effektive tiltak mot den internasjonale monopolkapitalens hensynsløse utnyttelse av naturressursene. Miljøskader betales av foretak som forårsaker dem.

Viktige punkter i NKPs øko- og ressurspolitikk:

  • Staten må stå for leting, utvinning og fordeling av gass og olje. Statoil og Hydro må ut av børs og bli helheide statlige bedrifter. Norsk storkapital og multinasjonale selskaper gis ikke adgang til å drive rovdrift på vårt lands energiressurser.
  • Selvforsyning av mat økes, blant annet ved at større områder av vårt land blir utnyttet til matproduksjon. Til det trengs levedyktige lokalsamfunn med balansert næringsliv. Ved en slik satsing, kan matvareimporten reduseres kraftig.
  • Fisken må utnyttes slik at den gir et optimalt tilskudd av mat. Kystbefolkningen skal ha rett til å fiske i fjordene og få levert fisken i lokale fiskemottak. Trålfiske må reduseres og tilpasses bestandsmålene og fiskeressursene. Fiskeoppdrett flyttes fra havbruk til kummer på land p.gr.a. forurensing og trussel mot villfisken i hav, fjorder og i elvene.
  • Energiforbruket holdes lavest mulig ved at samfunnet fordeler kraften på en jevnere måte med lik pris på kraft uansett hvor man bor i landet. Vi går inn for bevisstgjøring og tiltak som kan redusere kraftforbruket. Toprissystem på strøm er et steg i riktig retning (En pris for bolig og næringsstrøm. En høyere for fritidsboliger) Vi er imot atomkraftverk så lenge lagringsmulighetene for avfallet er utrygge. Det må satses på bølgekraft og vindkraft. Det siste må utbygges med omtanke i forhold til naturinngrep.
  • Utviding av ferdigvareproduksjonen fremmes framfor produksjonen av råvarer.
  • Resirkulasjon av avfall gjennomføres i størst mulig utstrekning.
  • De siste miljøteknologiske nyvinningene må anvendes i bedriftene. Lover vedtas som forbyr utdeling av utbytte før så vel det indre som det ytre miljø er tilfredsstillende. Småbedrifter med dårlig økonomi må få statlig støtte til miljøtiltak. Miljølovene må respekteres, og bedrifter som bryter disse lover, idømmes straffer som svir. Eventuelt fengselsstraff for ansvarlige personer.
    For å kunne gjennomføre en økologisk og samfunnsmessig forsvarlig produksjon, må storbedriftene og bank- og forsikringsselskapene overføres i samfunnets eie. Da har en styring og kapital til å kunne gjennomføre landsomfattende planer for miljøvennlig produksjon og sikre naturressursene. Kampen mot rovdrift og miljø-ødeleggelser er også en del av strategien for sosialismen.

 

Demokratisering i arbeidslivet

De viktigste demokratiske reformene må komme i arbeidslivet, først og fremst i industribedriftene. Dette er ikke bare et spørsmål om hvor mange representanter de ansatte har i bedriftens styre. En viktig forutsetning for en reell bedriftsdemokratisering er bevisstgjøringen og opplæringen av de ansattes representanter. De skal sitte der som partsrepresentanter. De skal ivareta lønnstakernes interesser på bedriften. Dette er en oppgave fagbevegelsen må løse.


NKP går inn for:

  • Flere representanter for de ansatte i bedriftenes styrer. Sammen med representanter fra det offentlige skal de ha flertall.
  • Utvidet forhandlingsrett og innsynsrett i den daglige ledelsen av bedriften, herunder i regnskaper.
  • De ansattes representanter skal jevnlig og allsidig informere sine arbeidskolleger.
  • Bedriften skal forhandle med de ansatte og deres organisasjoner i god tid om investeringer, endringer i produksjon, produksjonsteknologi og eierforhold. De ansatte som part skal - gjennom sine organisasjoner - ha permanent innsikt i alle langtidsplaner som angår bedriften.
  • De ansattes representanter skal hente inn den nødvendige ekspertise som betales av bedriften. Fagbevegelsen må også selv bygge opp sin egen bedriftsøkonomiske klassebevisste ekspertise, som ivaretar de ansattes interesser. De lokale klubber og fagforeninger må gis økonomi og tid til å drive fagforeningsarbeid. De ansatte må ta i bruk de til enhver tid effektive virkemidler for å forsvare og styrke sine interesser (resolusjoner, aksjoner, streik)

 

Demokratisering av statsapparatet

En demokratisk politikk forutsetter kamp mot et stivbeint og urimelig byråkratiet som ensidig forsvarer og opprettholder de bestående forhold og for demokratisering av de viktigste stats- og styringsorganer. Folket må få mulighet til mer direkte å ta del i samfunnets styre og stell. For eksempel folkeavstemninger, bydelsråd, fellesmøter. De folkevalgte representanter må gis arbeidsvilkår og få faglig bistand til å skjøtte sine verv på en forsvarlig måte. Utenomparlamentariske demokratiske bevegelser og organisasjoner må få støtte til å utarbeide alternative utredninger og forslag.

  • Det kommunale selvstyret gjøres reelt. Det må sørges for at kommunene får tilstrekkelige midler til å løse sine oppgaver. Det må innføres direkte valgte lokalutvalg med myndighet ovenfor bystyrer og fylkesting og egne budsjetter for sine oppgaver.
  • En demokratisk valgordning som sikrer full forholdsmessig representasjon i Stortinget innføres. Alle partier som første gang samler et tilstrekkelig antall underskrifter skal få stille til valg og ikke måtte gjenta innsamling av underskrifter foran hvert valg. Dette er udemokratisk og knep for å holde småpartier utenfor parlamentarismen som til sammen representerer interessene til flere tusen mennesker.
  • Grunnloven bringes i samsvar med de krav samfunnsutviklingen stiller og hva folkeflertallets interesser krever. Grunnlovsbestemmelser som står i veien for overføring av eiendom til folket, fjernes. Lovfestet rett til privateie av produksjonsmidlene opphører.
  • Militæret og politiet demokratiseres med innflytelse fra de under offisers – og sjefssjiktet. Politisk valgte organer skal til enhver tid ha full styring og kontroll med planer og tiltak de repressive organer utvikler. Likeledes innsyn i politiets og militærets sikkerhetstjenester. Den personlige sikkerhet skal garanteres. Ingen diskriminering av åpne demokratiske organisasjoner etter ideologiske og politiske sympatier og antipatier. Alle rasistiske og fascistiske holdninger og krefter må tilintetgjøres.
  • De antidemokratiske unntakslovene av 1949 oppheves. Ingen lovlige politiske partier eller organisasjoner skal forfølges og straffes uten lov og rettferdig dom. Politiets politiske overvåking og etterretningsvirksomhet rettes mot de kreftene som virkelig representerer en fare for folket og Norges nasjonale sikkerhetsinteresser. Spesielt rettes søkelyset mot lukkete, udemokratiske organisasjoner og representanter for den internasjonale monopolkapitalen og imperialismen. Nazistiske og rasistiske organisasjoner må forbys.
  • Vi krever full demokratisk kontroll og innsyn med hele justisvesenet. Prinsippet om likhet for loven gjøres reelt. Personregistrering, telefonavlytting og brevkontroll av demokratiske organisasjoner og deres medlemmer må forbys. Data-arkiver over personer må være under full demokratisk kontroll. Vi tar avstand fr EU`s datalagringslover som bare krenker enkeltmenneskets integritet under påskudd å forebygge kriminalitet

 

Demokratisering av utdanning, informasjon og kultur

I data-alderen blir det avgjørende at man kan anvende den kunnskapen som finnes.
Faren er at noen få kontrollerer kunnskapen, mens det store flertall av menneskene i samfunnet blir "roboter" som bare vet og behersker det de blir programmert til av makthaverne. De som har makten, bestemmer kunnskapsutvalget og vurderer hva vi skal vite.
For arbeiderbevegelsen er utdanningen et politisk kampspørsmål. Mengden av kunnskap øker i eksplosivt tempo. Å kjempe for å fordele kunnskapen på mange i stedet for å konsentrere den hos noen få, er derfor nødvendig skal vi nå et samfunn bygd på arbeiderklassens idealer.

Sektorisert kunnskap i form av innlæring av data er bare en del av utdanningen. Økt betydning får evnen til å se tingenes innbyrdes forhold og evnen til å se helheter.
Utviklingen krever mer og bedre utdanning. Grunnutdanning og avsluttet høyere utdanning blir bare et første trinn på utdanningsstigen. Livslang læring stiller økte krav, ikke bare til den enkelte, men også til samfunnet og politiske myndigheter.

Det offentlige må ha et overordnet ansvar for høyt utdanningsnivå i hele folket. Private løsninger er ikke egnet til å løse utdanningssektorens problemer i framtida.

 

  • Utdanningspolitikken må legges om etter mer demokratiske retningslinjer. Allsidighet og vitenskapelighet må inn i skolen. Skole og arbeidsliv knyttes nærmere sammen. En ny, grunnleggende skolereform gjennomføres.
  • Barna bør ikke begynne på grunnskolen før fylte 7 år. Årene før er viktige for leking og friere utfoldelse. Den 9-årige utdannelsen skal først og fremst legge grunnlaget for å utikle en allmennkompetanse hos ungdommen. Etter den 9 årige skolen skal det være mulig for de som vil ha mer teoretisk utdannelse å få det til en studiekompetanse. Andre må få en utdannelse i en mer praktisk retning - yrkesfaglig utdannelse. NKP vil opprettholde "fellesskolen" og ikke tillate private og livssynsskoler.
  • De offentlige massemediene og utdanningsinstitusjonene må åpnes for arbeiderklassens synsmåter. Den borgelige ideologiens monopolstilling oppheves. Arbeiderklassens ideologi, den vitenskapelige sosialismen, gis plass i fjernsyn, radio og skole, uten diskriminering.

 

Informasjonsvirksomheten gjennom offentlige organer og medier skal gjenspeile den kampen som pågår både i vårt eget land og i verden omkring oss: kampen mellom framsteg og reaksjon, sosialisme og kapitalisme, nasjonal frigjøring og imperialistisk undertrykking.

Borgerskapet krever at mennesket skal tenke de herskendes tanker og ha de herskendes politikers meninger. Hvis ikke blir skoler og universiteter ”reformerte” med nye ledere og undervisningsplaner og dårlig økonomi. De straffes for ”uriktig” tenkning og læring. Det skal nå bare drives ”oppdragsforskning” i institusjonene for næringslivet som gir penger. Næringslivet legger også premissene for forskningens bruk av ressurser og i mange tilfeller for resultatene – bestillingsverk. I dag framstår norske utdanningsinstitusjoner som prostituerte for pengemakta. De styres etter og drives av det uforsonlige og hensynsløse kapitalistiske systemet: ” New Public Management”. Dette er også lagt til grunn for drift på andre felter av menneskenes liv som tidligere ikke skulle være profittbaserte slik som helsevesenet. Det var den fascistorienterte amerikanske økonomen Milton Friedman, som ble omfavnet av Margareth Thatcher og Reagan, som la grunnen til dette systemet. Vi er her helt underlagt markedstenkningen i finansiering og drift av utdannelsessystemet. En helhetlig utvikling av mennesket er ikke lenger interessant. Vi må kreve at universiteter og høyskoler får tilbake sine posisjoner som autonome og samfunnskritiske krefter som kan fungere som korreks ovenfor politikere og byråkrati.

 

Helse

Sykehus skal være eid og drevet av det offentlige.NKP vil arbeide for å sikre samfunnets sykehustilbud, og at disse gir nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud. NKP ønsker å utvikle og forbedre de kommunale tilbudene til psykiatri, samt utvikle oppfølgingstilbud til de pårørende.Vi vil avskaffe de unødvendige og byråkratiske Helseforetakene.Kommunene og fylkeskommunene skal ha en sentral rolle i arbeidet med folkehelse og mot de sosiale forskjeller. Arbeidet med helsefremmende og forebyggende helsearbeid i kommunene skal videreføres. Lokalsykehusene skal opprettholdes med akutt- og fødetilbud.

NKP mener tannhelse optiske tjenester og behandling av øyensykdommer skal være gratisNKP ønsker at egenandelene i helsevesenet skal fjernes. NKP vil styrke rehabilitering- og habiliteringstilbudene.NKP ønsker en mer progressiv rusmiddelpolitikk. NKP ønsker å øke og utbedre arbeid og kapasiteten innenfor alle deler av rusomsorgen. Ventetider for rusavhengige skal fjernes og behandlingstilbudene skal straks starte og være individuelt tilpasset.Alle skal ha helsehjelp. NKP vil avkriminalisere de rusavhengige.

 

Hovedlinjer i en demokratisk kulturpolitikk

NKP går inn for en kulturpolitikk som - både prinsipielt og praktisk - legger forholdene til rette for at de kulturelle goder stilles til disposisjon for alle. Det må opprettes institusjoner hvor barn og unge kan utvikle sine talenter. Kulturskoler i alle kommuner er slike tiltak men det må også utvikles tilbud som kan fange opp interessene til ”uorganisert” ungdom bl.a. fritidsklubber. Folket gjøres mer delaktig i andre kulturer enn den "vestlige". Alle kulturer har sin egenverdi. De er ledd i utviklingen av en verden, preget av mangfold og nasjonal egenart i et internasjonalt fellesskap. Solidaritet med alle folk som kjemper for sin frihet og rett til å bestemme sin egen utviklingsvei, må prege radio, fjernsyn og skole.
Kultur- og underholdningsprogrammer, film og fjernsyn, litteratur og andre uttrykks- og påvirkningsmidler skal ikke domineres av profittinteresser med vold, pornografi og kriminalitet som spekulasjonsobjekter.
Dette kan bare bli gjennomført ved å legge opp til en kulturpolitikk etter følgende hovedretningslinje:

  • Å ta vare på og videreføre det beste i vår allmenne og nasjonale kulturarv, herunder arbeiderkulturen.

Kulturen er etter sitt vesen internasjonal. De nasjonale kulturer utvikler seg gjennom dialog over grensene og yter dermed sitt bidrag til verdenskulturen.

 

 

Aksjonsenhet og samarbeid

Marx og Lenin slo fast at arbeiderklassen kan bare utføre sin historiske misjon dersom den er forent og samlet. I dag er arbeiderbevegelsen splittet. Hovedvilkåret for en antimonopolistisk, demokratisk omdannelse som ledd i kampen for sosialismen er enhetlig aksjon fra arbeidernes og funksjonærenes side. Hovedvilkåret er enhet i arbeiderklassen og et omfattende samarbeid med arbeiderklassens forbundsfeller. Dette er ikke en forbigående taktisk, men en langsiktig og varig strategisk oppgave som må løses. Det viktigste forholdet har tradisjonelt vært mellom det marxistiske partiet og sosialdemokratiet. Det eksisterer stor ulikhet i partienes politiske plattformer og ideologiske meningsforskjeller. Allikevel er det en rekke oppgaver som kan løses i fellesskap dersom høyresiden i Ap blir isolert i deres samarbeid med monopolkapitalen. Vi bekjemper også kontinuerlig den reformistiske ideologien.

Både kampen for freden, for bedre levekår og utviklingen i den antimonopolistiske kampen gjør det mulig og nødvendig at kommunister, sosialdemokrater, sosialister og partiløse samarbeider i flere og flere spørsmål. Dette samarbeidet må gå på tvers av ideologiske skillelinjer.
Enhet i handling betyr ikke at en gir avkall på egen identitet. Hver samarbeidspart forfekter sitt eget syn. Kommunistene vil i skrift og tale arbeide for å utbre kjennskapet til marxismen i og utenfor arbeiderbevegelsen.

Et omfattende praktisk samarbeid i arbeiderbevegelsen krever brudd med klassesamarbeidet overfor monopolkapitalen. Samarbeidet forutsetter at antikommunismen isoleres. Men enhetsspørsmålet kan ikke bare begrenses til arbeiderbevegelsen. Vi må ha støtte fra andre lag og politiske grupperinger: mellomlagene og deler av mellompartiene (V, Sp.) Den antimonopolistiske front kan gå langt inn i borgerskapets rekker nå også de ser at deres interesser etter hvert blir truet av monopolene. Objektivt er monopolkapitalen også mellomlagenes fiende. Vi må derfor i tillegg til programmer for arbeiderklassens kamp utvikle programmer og komme med løsningsforslag på deres problemer for eksempel fiskerne, bøndene og håndverkerne. Et omfattende, felles antimonopolistisk program med en utvikling av mellomlagenes politiske bevissthet vil styrke kampen for allmenndemokratiske rettigheter og begrense monopolenes makt. Det blir en enhet for den kommende sosialistiske revolusjonen. Slik vant vi EU-avstemningen på 1970- og 1990-tallet.

Våre erfaringer viser at det er mulig å få i stand sterkere enhet og handlingsfellesskap. Særlig krigsfaren og kampen for freden kan skape viktige holdningsendringer i vesentlige deler av det politiske landskapet. Dette gjelder også store deler av den EU-vennlige opinionen, f.eks. blant store deler av Arbeiderpartiets velgere. Klassemotsetningene innenlands og kampen mot høyrekreftene kan også befordre slike holdningsendringer.

Den antimonopolistiske plattformen er ikke et mål i seg selv. Den antimonopolistiske kampen ser vi som en meget viktig etappe på vegen til sluttmålet – sosialismen.

Vi betrakter ”venstrekreftene” som noe mer enn summen av AP, SV, NKP og Rødt i en allianse. Med sin nåværende politikk fører ledelsen i Ap en ren borgerlig politikk i samarbeid med monopolkapitalens politikere og institusjoner. SV er i dag et haleheng for denne politikken i regjeringen. Rødt har ennå ikke funnet sin identitet og fungerer som et venstresosialdemokratisk parti ved siden av SV. For kommunistene er det viktigere å se venstrekreftene som forbundet mellom arbeidere, det store flertallet av funksjonærer, intellektuelle, bøndene, fiskerne m.fl.

En bred folkeallianse må skapes

Enheten i arbeiderklassen og samlingen i folket må etter hvert bli utbygd slik at det dannes et fast demokratisk forbund av alle lag i folket.

Det norske folk er meget godt organisert. Det har utviklet en rekke demokratiske organisasjoner. De viktigste er de faglige organisasjonene. LO aleine teller over 750 000 medlemmer. Dessuten har vi mange betydningsfulle organisasjoner når det gjelder grunnplansorganisering: Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag, Norges Fiskarlag, Norges Kooperative Landsforening, boligkooperasjonen, idretts- og ungdomsorganisasjonene, kvinneorganisasjonene, kulturorganisasjonene, avholdsbevegelsen og andre.
Disse organisasjonene må aktiviseres sterkere og gjøres til organer for et levende demokrati. En av de fremste oppgavene er å øke aktiviteten og kampkraften i fagbevegelsen. Det store flertallet av de fagorganiserte må bli med i arbeidet for å styrke fagorganisasjonen og gjøre den til et sterkere redskap for arbeiderklassen. Den organisasjonsmakten arbeiderklassen rår over må mobiliseres til virkelig innsats.

For ikke å splitte sine krefter må fagbevegelsen være partipolitisk uavhengig. Samtidig må fagbevegelsen i langt sterkere grad politiseres og utvide sitt virkeområde.

Så lenge monopolkapitalen ikke er endelig slått ut, vil den og dens tilhengere med alle krefter søke å gjenvinne tapte skanser. Derfor må folkets aktivitet stadig fornyes, den politiske bevisstheten økes (den subjektive faktor) og det må kjempes for å vinne nye posisjoner. For å slå monopolkapitalen må folket ha en slik ideologisk og politisk styrke at det har kraft til å gjennomføre den maktforandring som må til. De demokratiske, antimonopolistiske reformene vil angripe kjernen i maktstrukturen, slik at hele det kapitalistiske system i landet svekkes (strukturreformer). Det vil bli mulig å opprette en demokratisk folkemakt på grunnlag av så vel utenomparlamentarisk som parlamentarisk kamp.

Arbeiderklassen må ha ledelsen - hegemoniet

I kampen mot monopolkapitalen og høyrekreftene, for fred, nasjonal uavhengighet og utvidet demokrati må arbeiderklassen ta det politiske og ideologiske lederskapet i nasjonen. Arbeiderklassen er samfunnets viktigste produserende og revolusjonære kraft og må således ha den politiske og ideologiske ledelse. Den ideologiske kamp og skolering blir følgelig det grunnleggende element for den økonomiske, politiske, kulturelle og moralske klassekamp. Det er ubetinget nødvendig å skape en sosialistisk bevissthet før kapitalismen er avskaffet. Det må skapes et kunnskapsmessig, moralsk og etisk rivaliserende hegemoni mot borgerskapets – et ”kontrahegemoni”. Hegemoni i betydning ledelse omfatter ikke bare politisk, men moralsk, kulturell og ideologisk ledelse. Hegemoniet til arbeiderklassen er rotfestet i det objektive (nødvendigheten og muligheten) dvs. arbeiderklassens stilling i produksjonen og på det subjektive (bevisstheten og viljen) dvs. det politiske og ideologiske initiativ. I den objektive forståelsen av hegemoniet bryter vi med ”seinkapitalistiske” tenkere som Marcuse, Habermas, Ebbing og andre moderne avantgardiststrømninger, herunder populistene. Det gjelder også vårt forhold til DNA, SV og Rødt.
Bare en sterk og samlet motkraft kan demme opp for statsmonopolkapitalismen. Alle grupper og lag som står i motsetning til den må forenes. Arbeiderklassens ledende rolle er nødvendig for at disse klasser og lag skal komme i bevegelse. Bare derved kan en overvinne monopolkapitalismen og ta fatt på å gjennomføre sosialismen. Ikke i noe land har arbeiderklassen greid denne oppgaven aleine.
Samlingen av arbeidere, bønder, fiskere, intellektuelle osv. i en enhetsfront er derfor en forutsetning for demokratisk framsteg på veien til sosialismen. I Norge er bøndene og fiskerne en viktig samfunnsmessig kraft med utviklete samvirkeorganisasjoner. Arbeiderklassen må alltid og konsekvent støtte bøndenes og fiskernes rettmessige krav. Mange bønder og fiskere er allerede så nære forbundsfeller at de kan regnes som en del av arbeiderbevegelsen. De tilhører også samfunnsgrupper som blir utbyttet.

Gruppene i mellomlagene som sysselsetter seg selv, må forvisses om at det dreier seg om kamp mot monopolkapitalens eiendoms- og maktforhold, ikke om å ta eiendommen fra dem. Vi avviser den løgnpropaganda borgerskapet fører mot kommunistene at de vil ta fra dem hus, hytter, bil og annet eiendom som er betalt gjennom lønn av egen arbeidsinnsats. Det er kun snakk om en overtakelse av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene til sosialistisk felleseiendom. Sosialistiske lover skal verne om enkeltmenneskes private eiendom.Vinner arbeiderbevegelsen disse forbundsfellene over på sin side, vil det gi arbeiderklassen det politiske, og ideologiske lederskap i landet. Etter hvert vil stadig flere gå over på revolusjonære posisjoner.

En demokratisk folkemakt

Folkealliansen som tar form i kampen mot monopolkapitalen, må tilkjempe seg statsmakten for å gjennomføre sine krav.
En antimonopolistisk, progressiv og demokratisk regjering dannes med representanter fra de sosiale lag og klasser alliansen representerer. Arbeiderklassen må lede folkeregjeringen. Det vil bli en regjering av en helt annen karakter enn de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringene landet vårt har hatt og har. De har ikke rokket ved monopolkapitalens maktstilling og pengevelde. Tvert om er dens kontroll over samfunnets økonomi og politikk styrket.
Samarbeidet mellom monopolborgerskapet og høyreledelsen i DNA har forsterket Stortingets borgerlige klassekarakter som statsorgan. Samtidig er nasjonalforsamlingens betydning redusert i forhold til den utøvende makt og byråkratiet. Likevel har ikke det representative systemet utspilt sin rolle som sentralt ledd i en demokratisk styreform. Stortinget kan forandre klassekarakter ved en omfattende massebevegelse for demokratisk medbestemmelse og kontroll i samfunnslivet. Folkealliansen, med flertall i Stortinget, vil kunne endre Stortingets klassekarakter. Styrkeforholdet mellom borgerskapet og det arbeidende folk blir endret. Den parlamentariske kampen og arbeidet i Stortinget vil få en annen og ny betydning.

Folkeregjeringen vil støtte seg på et flertall i Stortinget, og den utenomparlamentariske aktivitet som organisasjonene til arbeiderne, bøndene, fiskerne, de intellektuelle, kvinnene, ungdommen og andre demokratiske krefter utfolder. En gjennomgripende, revolusjonær omforming tar til. De sentrale posisjoner i næringslivet, statsapparatet og de opinionsdannende organene går over på folkets hender. Alle avgjørende stillinger i statsapparatet besettes med personer som fullt og helt slutter opp om folkemakten.

Et virkelig folkestyre

Norge får en statsmakt og en regjeringspolitikk i pakt med folkeflertallets interesser. Denne statsmaktens hovedoppgave er å overvinne monopolenes herredømme og skape et reelt sosialt og økonomisk demokrati, et virkelig folkestyre. Omdannelsen i det politiske systemet går i retning av at de arbeidende i økende grad skal ta direkte del i ledelsen av staten. I statsforvaltningen og i alle organer i statsapparatet skal det være bindeledd som fører direkte til folket for eksempel gjennom rådsbevegelser. Utviklingen av det sosialistiske demokratiet fremmes særlig ved at lovutkast, forordninger og retningslinjer fra staten og de viktigste spørsmålene i det økonomiske og kulturelle oppbyggingsarbeidet legges fram til drøfting i hele folket; for eksempel pensjonslover, undervisningslover, forordninger om organisering av byggevirksomheten osv. Viktig er det å få slutt på alle konservative, bakstreverske, arbeiderfiendtlige og byråkratiske tendenser. Fagforeningene vil som representanter for arbeiderklassen vil måtte få utvidede funksjoner og rettigheter. De vil kunne trekke arbeider og funksjonærer med i ledelsen av produksjonen og i kontroll med organiseringen av arbeidet, med lønninger og omsorgen for de arbeidende i sin helhet. De skal ha et avgjørende ord med i laget ved ansettelser og avskjedigelser. Vi understreker at det vil være uriktig å sette ideer og planer som bygger på folkes eget initiativ opp i motsetning til de administrative tiltakene. De private initiativene skal respekteres og behandles i representative samfunnsorganer med sikte på å finne løsninger gjennom å overbevise og ved appeller til folkets politiske bevissthet.

Folkemakten må skape de viktigste forutsetningene for en etterfølgende sosialistisk omforming av samfunnet. Det er skapt en bred demokratisk og nasjonal front og bevegelse i folket på tvers av sosiale, ideologiske og politiske skillelinjer. Demokratisk folkemakt betyr en grunnleggende endring av det politiske styrkeforholdet i landet. Da vil veien åpnes for en videre revolusjonær prosess med det mål å avskaffe den kapitalistiske utbyttingen og opprette sosialistiske produksjonsforhold.

Det betyr ikke at klassekampen "dør hen". Klassekampen vil kunne skjerpes under folkemakten. Veien fram til sosialismen vil øke faren for reaksjonære framstøt mot de nye og store demokratiske rettighetene som folket tilkjemper seg. Det vil da ikke bare gjelde viljen til å forsvare det som er vunnet. Det må stadig reises nye demokratiseringskrav, krav som driver reaksjonen på retrett og sprenger de grensene for demokratiet som det kapitalistiske herredømmet har trukket opp.

Arbeiderklassens herredømme antar forskjellige former alt etter forholdene mellom klassekreftene i revolusjonen og skjerpingen av motsetningene mellom dem. Der de herskende klassene gjør innbitt motstand og revolusjonen får en voldelig karakter, er arbeiderklassen nødt til å fjerne den siste rest av de gamle innretningene som basis for en slik motstand. Hvis det i løpet av revolusjonen oppstår en overvekt i styrke mot reaksjonen at makten går over til arbeiderklassen på fredelig vis, vil det være mulig å benytte gamle maktorganer, f. eks. parlamentet med en omdannelse av funksjonene som er i pakt med de krav det sosialistiske oppbyggingsarbeidet stiller.

 

Fredelig overgang til sosialismen

Kommunistene vil en fredelig overgang til sosialismen. Vi vil gjøre alt som står i vår makt, i samarbeid med andre revolusjonære, progressive og demokratiske krefter, å legge de politiske vilkårene til rette for en slik overgang. Den revolusjonære prosessen må gå videre. Folkealliansen som skapes, gir stor nok overvekt for arbeiderklassen og dens forbundsfeller til å holde de antidemokratiske kreftene i sjakk uten anvendelse av væpnet makt. Ved stadig å være på offensiven for å styrke og utvide det sosialistiske demokratiet, ved resolutt å sette inn den styrke den organiserte arbeiderklassen og forbundsfellene rår over gjennom sin nøkkelstilling i produksjonen og samfunnet ellers, kan en fredelig overgang sikres. Også marxismens grunnleggere hevdet at dette var mulig, men de framhevet at det avhenger av utviklingsperioden, av forholdt mellom klassene og de konkrete historiske forhold. Verken Marx eller Lenin bandt sine hender i spørsmålet om en ”fredelig” eller ikke-fredelig (væpnet) vei til sosialismen. Alt avhenger av forholdene, tid og sted. I et land kan en fredelig utvikling gå over i en ikke-fredlig retning. Derfor kan det revolusjonære marxistiske partiet være åpen i spørsmålet om veiene for arbeiderklassens makterobring. Vi må være forberedt og mestre alle former for kamp. De konkrete formene for veien til sosialismen kan altså ikke fastlegges på forhånd. De vil bli bestemt av klassekampens intensitet i den situasjon som foreligger når spørsmålet står på dagsordenen. Det avgjøres av de konkrete vilkårene i landet, av nasjonale særdrag og politiske tradisjoner i det norske samfunnet og av den internasjonale situasjonen. Under visse omstendigheter, når arbeiderklassens liv og helse trues av væpnede bander, eller statspolitiet og militære, griper inn i streiker og aksjoner, kan væpnet motstand være riktig og nødvendig.
Reaksjonære og fascistiske ekstremistgrupper vil under slike forhold være isolert i folket. De må gjøres politisk maktesløse, så snart den demokratiske folkeregjeringen opptrer bestemt og besluttsomt. Undergravningsaksjoner og væpnete kuppforsøk fra kontrarevolusjonære vil da forhindres i tide. Kommunister, sosialister og progressive krefter må i fellesskap arbeide innefor de fysiske, undertrykkende maktorganene – militær, politi – for en sosialistisk bevissthet bl.a. soldater og offiserer, bryte ned de autoritære kommandostrukturene, isolering av de reaksjonære offiserene, for et Norge ut av Nato m.m. Uten en endring i disse organers bevissthet og en forståelse for den sosialistiske revolusjonen blir et nødvendig væpnet forsvar mot reaksjonære militante krefter støtte av borgerskapet umulig. I dag er militærapparatet og politivesenet styrt av imperialismens ideologi og av sosialdemokratiske og reaksjonære partier i vårt land. Når i tillegg arbeiderklassens politiske bevissthet er svak, er den væpnede kampen i Norge i dag en farlig og ubrukelig strategi. Dette kan endre seg.

Mennesker som har et borgerlig grunnsyn vil under den nye statsmakten ha full rett og adgang til å virke for sine meninger med unntak av nazistiske, fascistiske og rasistiske. Det må råde full åpenhet. Men arbeiderklassen kan ikke stå passiv om borgerskapet bryter landets lover og griper til vold. Og arbeiderklassen må drive den revolusjonære prosessen videre, sammen med sine forbundsfeller.

De demokratiske tradisjonene er i seg selv ingen garanti for at monopolborgerskapet og ytterliggående høyrekrefter vil respektere dem. Derfor må folket stadig være på vakt og beredt til å verge seg mot reaksjonære framstøt. Dersom den gamle herskerklassen under overgangen til sosialismen setter makt inn mot arbeiderklassen og dens forbundsfeller, vil de vite å svare med de mottiltak situasjonen krever. I tide må arbeiderbevegelsen treffe tiltak for å redusere den gamle herskerklassens muligheter til å sette væpnet makt inn mot innføringen og oppbyggingen av sosialismen. Forsøk på kupp og landsforræderi må slås tilbake.

De historiske erfaringene fra de proletariske revolusjonene i en rekke vestlige land (Frankrike, Tyskland, Ungarn, Finland) har bevist at utbytterklassen tyr til de ytterste maktmidler for å opprettholde sin makt. Om arbeiderklassen undervurderer dette og ikke gjør tiltak for å holde borgerskapet nede, da må den betale en høy pris.

Arbeiderbevegelsens internasjonale historie viser at når det arbeidende folk har grepet til fysisk makt, har det vært framkalt av borgerskapets og reaksjonens overgrep. Dette gjelder når de mobiliserer militære og politi mot arbeiderbevegelsen og folkereisningen. (Chile 1974). Derfor kan folket aldri gi fra seg den demokratiske nødvergeretten.

Når vi kommunister slår fast at det er mulig med en fredelig overgang til sosialismen i Norge, er det ikke fordi vi venter ettergivelse fra storborgerskapets side. Det er fordi det i vårt land i vår tid kan skapes en veldig overmakt av folkets progressive demokratiske krefter mot de reaksjonære kreftene. Men denne vei utelukker ikke at kampen blir hard og krevende. Bare ved å reise hele den kraft som finnes i det arbeidende folk og organisere en besluttsom offensiv på alle områder av klassekampen, vil storborgerskapet tvinges til å vike plassen som herskende klasse på en ikke-voldelig måte.

Arbeiderklassens herredømme

Arbeiderklassen og dens forbundsfeller oppretter sin egen makt, det Marx og Engels kalte proletariatets diktatur. Denne betegnelsen henviser til klasseinnholdet i den nye staten. Borgerskapet er helt fratatt makten, og arbeiderklassen er blitt herskende klasse i staten.

På grunn av ulike vilkår og historiske særtrekk i de enkelte land får denne makt forskjellige former. Men i sitt klasseinnhold og vesen er den over alt det samme. Det er denne statsmakten som sikrer overføringer av alle de viktigste produksjonsmidlene og finansmidlene i folkets eie.
Klassekampen slutter ikke med at arbeiderklassen og det arbeidende folk tilkjemper seg statsmakten. Den antar bare nye former.
I flere av de tidligere sosialistiske land i Øst-Europa hadde arbeiderklassens makt i lengre perioder en skarp form. De historiske forhold og tradisjoner og den internasjonale situasjon hadde medvirket til dette. Under forutsetning av en slik utviklingsvei som skissert i dette program, vil vilkårene for arbeiderklassens makt i Norge bli gunstigere.

Hva vil et sosialistisk Norge bety?

Vår historiske tradisjon

Det historiske, kulturelle og materielle utgangspunktet for oppbyggingen og utviklingen av sosialismen i Norge vil skille seg radikalt fra forholdene i de landene som inntil nå har startet på en slik utviklingsvei.
Vårt land har en langvarig borgerlig-demokratisk utvikling (siden 1814 og 1905), der arbeiderbevegelsen har spilt og spiller en viktig rolle. Folkets frihets- og rettstradisjoner har røtter langt tilbake i historien, og har vært vernet om i kampen mot konge- og adelsmakt, embetsmannsvelde og fremmedstyre.
Landet har høyt utviklete produktivkrefter - både tekniske og menneskelige. Arbeiderklassen er tallrik, godt organisert og har et relativt høyt kultur- og utdanningsnivå. Den sosialistiske bevisstheten må allikevel utvikles. Temmelig hurtig etter maktovertakelsen kan Norge få en materielt, sosialt og kulturelt høyt utviklet sosialisme.

Samfunnseiendom

Uansett historisk utgangspunkt og nasjonale særtrekk, er det bestemte hovedtrekk som er lovmessige og felles for alle land som blir sosialistiske. Disse hovedtrekkene er:

  • Arbeiderklassens og forbundsfellenes politiske herredømme.
  • Avskaffelse av den private eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene.
  • Begrensning og deretter avskaffelse av utbyttingen som grunnlag for klasseherredømmet.


Et sosialistisk Norge vil bety at de viktigste produksjonsmidlene og andre økonomiske midler er i samfunnseie, enten som offentlig eiendom eller som samvirkeeiendom. Det gjelder storbedriftene innen industri, handel, sjøfart, bank- og forsikringsvesen og annen virksomhet som er særlig viktig for storsamfunnet og lokalsamfunnet. I en overgangsfase kan det ved siden av den toneangivende sosialistiske eiendom også eksistere privateiendom til produksjonsmidler og en begrenset privat markedsøkonomi. Etter hvert vil sosialistiske eiendomsformer vinne stadig større innpass og dominans. Privat markedsøkonomi blir avløst av den sosialistiske planøkonomien.

Samfunnsplan

  • Økonomien styres etter en samfunnsmessig plan med en samfunnsstyrt og begrenset markedsøkonomi. Både omfanget av produksjonen og hva som skal produseres kan fastsettes i hovedtrekk. Produksjonsmidlene fordeles etter nøye avveining mellom produksjonsgreinene og de ulike områdene av økonomien. Kriser og arbeidsløshet avskaffes.
  • Sosialistisk selvstyre og sosialistisk bedriftsdemokrati innføres.
  • Små- og mellomstore bedrifter får en viktig samfunnsmessig betydning og stilling.
  • Den offentlige sosiale og kulturelle sektoren utvides, styrkes og demokratiseres. Sosial likhet og sosial rettferd kommer i brennpunktet. Samtidig får forskning og kultur en langt viktigere stilling i samfunnet enn under kapitalismen.
  • Det gjøres slutt på den kulturelle forflatningen som kapitalismen fører med seg. Alle gis muligheter til å utvikle sine personlige anlegg og interesser. Menneskets frie skaperkraft utvikler seg i et mangfold av kunstformer, stilarter og sjangere.
  • Et sosialistisk Norge vil basere seg på en styrt utnyttelse av den vitenskapelig-tekniske revolusjonen. Først og fremst dreier dette seg om omfattende automatisering av produksjonen og økt bruk av roboter. Mer fritid for den enkelte og rikere muligheter for allsidig menneskelig livsutfoldelse.
  • Utnyttelsen av energi- og naturressurser vil skje etter en økologisk forsvarlig plan. Jorda og havet vil få gjenskape sine fornybare ressurser. Avfallsstoffer føres tilbake til produksjonen og en sløser ikke med materialer og råstoffer. Sosialistisk ressursforbruk vil skje i solidaritet med alle folk i verden, og med tanke på kommende generasjoner.
  • Miljøspørsmål, som angår natur, bosetting og industriplassering, vil behandles etter en helhetsvurdering. Et sosialistisk Norge vil være med å løse de globale miljøvernproblemene gjennom internasjonale avtaler og kontroll i et globalt system for natur- og miljøvern.

 

I norsk jordbruk vil sosialismen bety:

  • Utvikling i retning av flere produktive enheter. Mindre enheter bevares og styrkes i samsvar med særnorske naturforhold, eiendomstradisjoner og landets behov. Det offentlige støtter aktivt opp om sambruk og utvikling og demokratisering av samvirkebevegelsen. De som dyrker jorda, skal eie den. I hvilke former, avgjøres av jordbrukerne sjøl.

 

I norske fiskerier vil sosialismen bety:

  • En kombinasjon av ulike driftsformer: stordrift med kapitalkrevende redskaper, og smådrift med mindre redskaper. En kombinasjon av ulike eiendomsformer: offentlig eide driftsenheter (stat og kommune), driftssamvirke (gruppeeiendom) og privat drift Fiskeressursene skal forvaltes etter plan og med styring. Store nasjonale, eller internasjonale, private kapitalinteresser (monopolkapital) skal ikke ha tilgang til å utnytte våre havressurser. Et utbygd avtalenett om ressursutnytting og samarbeid om å verne ressursene med andre fiskerinasjoner vil bli prioritert.

 

En ny klassestruktur og fordeling

Sosialismen skaper en ny sosial- og klassestruktur, fordi:

  • Den private eiendomsrett til de viktigste produksjonsmidlene og finansmidlene oppheves.
  • Det etableres et nytt fordelingssystem. Profittmotivet blir ikke lenger det ledende for produksjonen, men menneskenes behov. Enhver yter etter evne og får etter ytelse.
  • Effektiv bekjempelse av skatteunndragelser, spekulasjoner og korrupsjon. Sosialismens moralske og rettslige prinsipp er: Ethvert arbeidsført menneske har rett til og plikt til arbeid. Det skal ikke leve på bekostning av andre.

Følgen av disse grunnleggende endringer er:

  • Det oppstår en arbeiderklasse som ikke blir utbyttet, og som er medeier i den samfunnsmessige eiendom og verdiskapning som omfatter mesteparten av nasjonalformuen og nasjonalinntekten.
  • Borgerskapet, de private kapitaleierne, forsvinner som klasse. Den private sektoren i industri, håndverk, handel og tjenesteytende næringer vil bestå av mindre eiere som selv deltar i arbeidet på sine bedrifter.
  • Arbeidet som utføres av bonde- og fiskeribefolkningen, samfunnsgjøres mer og mer gjennom ulike former for samvirke og sambruk.
  • De intellektuelle blir mer og mer en enhetlig sosial gruppe av arbeidende sosialistiske intellektuelle. Deres arbeid tjener hele samfunnets interesser, og ikke lenger private klasse- og gruppeinteresser.

 

Rettssikkerhet og ytringsfrihet skal vernes

 

5. Arbeiderbevegelsen og Norges Kommunistiske Parti

Marxismen og arbeiderklassen

En hovedoppgave for Norges Kommunistiske Parti er å klargjøre arbeiderklassens stilling og betydning. Dette innebærer først og fremst å gi klassen selv innsikt i sin egen stilling i samfunnet og den historiske rollen arbeiderklassen har som revolusjonær klasse. Det må først og fremst gjøres ved å føre den vitenskapelige sosialismen inn i arbeiderbevegelsen, forene arbeiderklassen med marxismen.

Da arbeiderklassen ikke eier produksjonsmidler og blir utbyttet av kapitaleierne, er den mer enn noen annen klasse objektivt interessert i å fremme utviklingen fra kapitalisme til sosialisme. Derfor er den en revolusjonær klasse.

Dens grunnleggende klasseinteresse faller sammen med samfunnslivets grunnleggende interesse i vår tid; Nemlig det å gi produktivkreftene full utfoldelse og oppheve grunnlaget for all sosial urettferdighet, utbytting og undertrykking. I dag gjelder det framfor alt vår felles interesse av å overleve, unngå en ny verdenskrig. Men det gjelder også fellesinteresser i en rekke andre saker som skyldes det monopolkapitalistiske systemet, som f.eks. monopolenes utplyndring av natur- og menneskelige ressurser.

Arbeiderklassen skaper de viktigste og fleste materielle verdiene i samfunnet. Når arbeidsfolk streiker, går samfunnslivet i stå. Samfunnet kan blomstre uten kapitalister, men ikke eksistere uten arbeidere. Den nye sammensetningen og veksten i arbeiderklassen gjør den stadig mer betydningsfull i kampen mellom gammelt og nytt, mellom reaksjon og framsteg, mellom kapitalisme og sosialisme.

Arbeiderklassen har forstått betydningen av samhold og fellesskap. Den er den mest demokratisk innstilte klasse fordi dens organiserte bevegelse er det store flertallets selvstendige bevegelse og med dette flertallets interesse. Dens faglige og partipolitiske organisasjoner har en demokratisk oppbygging.

De to hovedretningene i arbeiderbevegelsen

 

Arbeiderklassens og dens kamp for sin sosiale og politiske frigjøring begynte med at arbeiderklassen ble til. Den norske arbeiderklassen har stort sett utviklet seg etter samme linje som arbeiderklassen i andre kapitalistiske land - fra spontan til bevisst bevegelse.

Utviklingen har gått under innflytelse av alle de store idéstrømningene i arbeiderbevegelsens historie. Den har vært - og er - påvirket av utopiske, anarkistiske, syndikalistiske, marxistiske og reformistiske teorier og standpunkter. Den står under konstant trykk fra borgerlig ideologi. Den påvirkes både av dogmatiske og opportunistiske holdninger.

Også i norsk arbeiderbevegelse dannet det seg to hovedretninger - en revolusjonær og en reformistisk. Det politiske uttrykk for dette var striden i Det Norske Arbeiderparti fram til splittelsen i 1923, og etter denne tid kommer de to hovedmotsetningene klarest fram gjennom de to arbeiderpartiene - Det norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti.

Reformismen som ideologi og holdninger er sterkt utbredt og har dype røtter i norsk arbeiderbevegelse. Den er en hindring for å forene arbeiderklassen om en målbevisst revolusjonær politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei. Den hevder i dag at det er tilstrekkelig for arbeiderklassen bare å kjempe for begrensete reformer. Den har bidratt til å passivisere store deler av norsk arbeiderklasse og svekket den aktive kamp for grunnleggende reformer. Den bidrar til å holde arbeiderne vekke fra framstøt med et sosialistisk perspektiv og skaper forvirring om grunnleggende begreper i sosialismen.

Reformismen har utartet til klassesamarbeid mellom arbeiderklassen og borgerskapet både i teori og praksis. Den hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjellene holder på å forsvinne, uten at den kapitalistiske eiendomsretten til produksjonsmidlene er rørt.

Ikke i ett eneste land har de sosialdemokratiske lederne innledet sosialistiske til omdannelser av samfunnet. Tvert om, de har tilpasset arbeiderbevegelsen til det borgerlige samfunnet.

Men i enkelte land som utviklet seg mot sosialismen etter den andre verdenskrigen, i 1945, gikk sosialdemokrater sammen med kommunistene i et marxistisk part (DDR, Tsjekkoslovakia), for å bygge et sosialistisk samfunn.

Marxismen i norsk arbeiderbevegelse

Marxismen har aldri hatt noen sterk stilling i norsk arbeiderbevegelse. Før Oktoberrevolusjonen 1917 var den lite kjent. Ved siden av Det kommunistiske manifest var svært få tekster av Marx og Engels utgitt før 1920. Norsk arbeiderbevegelse fikk dessuten kjennskap til marxismen mer indirekte, nesten bare gjennom populariseringer som ikke alltid var i overensstemmelse med det Marx og Engels hevdet. Først i 20-åra ble utgivelsene flere og bedre. I 1930-åra kom også viktige arbeider av Lenin. På 50-tallet begynte en mer systematisk utgivelse. Selv i dag savnes mange av de mest betydelige verkene på norsk.

Manglende kunnskaper og uholdbare tolkninger skapte mye forvirring i alle arbeiderpartiene. Det teoretiske skoleringsarbeidet og teoriutviklingen lider ennå under dette. Marxismen blir fremdeles i stor utstrekning betraktet som en dogmatisk lære og ikke som en vitenskap i stadig utvikling. Oppløsningen av Sovjet og sosialismens nederlag der og i andre land har forsterket denne feiloppfatningen av marxismen. Videre har den borgerlige propagandaen og ”analysene” til ”nymarxister” og venstre-ekstremister støttet opp under direkte forfalskninger av marxismens grunnleggende prinsipper. NKP ser det som en helt sentral oppgave å fjerne slike oppfatninger gjennom studier og skolering.

Norsk arbeiderbevegelse trenger marxismen som teoretisk grunnlag. Den er en uunnværlig teori i kampen arbeiderklassen må føre. NKP skal representere den skapende, ikke-dogmatiske marxismen i norsk arbeiderbevegelse.

"Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk." Det er til dette formålet arbeiderklassen trenger det kommunistiske partiet. Dette partiet har ingen andre interesser enn arbeiderklassens og er bare et redskap i arbeiderklassens kamp. Det har den store fordel framfor andre partier at det arbeider og kjemper ut fra en vitenskapelig teori. Marxismen er den eneste teori som i praksis har vist seg holdbar i arbeiderklassens kamp.

Norges Kommunistiske Parti - et marxist-leninistisk arbeiderparti

Norges Kommunistiske Parti ser det som sin oppgave å virke som den norske arbeiderklassens revolusjonære parti, på grunnlag av marxismen-leninismen.

Partiet deltar på alle tre hovedfronter i klassekampe: Den økonomiske, politiske og ideologiske. Den ideologiske kampen har i dag fått mye større betydning enn før, både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig er det på en velargumentert måte å avsløre antikommunismens falskhet og propaganda mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter og for det bestående samfunnssystem. Like viktig er kritikken av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som forvirrer arbeiderklassen (Enhver er sin egen lykkes smed og lignende). Disse teorier leder arbeiderklassen vekk fra dens historiske oppgave og forlenger livet til kapitalismen.
Partiet bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Disse demokratiske prinsippene skal gi hvert enkelt medlem full mulighet til å delta i utarbeidingen av partiets politikk og retningslinjer, sentralt og lokalt. Vi legger vekt på å utvikle en kollektiv arbeidsstil. Partiet skal handle i samsvar med vedtak fattet etter en demokratisk behandling i alle ledd. Det enkelte medlem skal rette seg etter flertallet. Men innenfor partiet har det rett til å arbeide for sine standpunkter, så lenge det ikke strir imot partiets grunnsyn. Den indre partidebatten er det viktigste vilkåret for partiorganismens sunnhet. Kritikk, selvkritikk og åpen debatt er en forutsetning for å hindre vilkårlighet og egenrådige avgjørelser, kameraderi og pampetendenser.

Foruten marxismen er NKP´s prinsippielle og ideologiske fundament tuftet på Lenins teorier om bl.a. imperialismen som kapitalismens siste stadium, forståelsen av nødvendigheten av den demokratiske sentralismen og strategien for de ulike former for klassekamp.

Partiet - et redskap

Partiet er ikke et mål i seg selv. Det skal være et redskap for den norske arbeiderklassens og alle progressive krefters kamp for freden, framskrittet og sosialismen. Denne rollen gjelder uansett om partiet er stort eller lite. Derfor kjemper vi for å styrke NKP. Historien viser at en svekkelse av kommunistenes stilling alltid har styrket høyrekreftene, og i kritiske stunder åpnet veien for krig og fascisme.

Et sterkt NKP tjener alle som er i konflikt med storkapitalen og dens politiske partier.

Det kommunistiske partiets nødvendighet ble allerede definert i Det kommunistiske manifest: kommunistene har større innsikt i de vilkårene klassekampen foregår under, når de hele tiden studerer hvordan disse vilkårene utvikles og endres. Og de setter alltid helhetsbevegelsens interesser i forgrunnen. Partiets rolle eller funksjon er definert i samme skrift på denne måten: "De kjemper for å nå arbeiderklassens umiddelbart foreliggende mål og interesser, men samtidig representerer de i den nåværende bevegelse bevegelsens framtid".
Denne rollen kan ikke spilles av et parti som bare begrenser seg til protest og opposisjon. Folk ber ikke om nei, men om realistiske og velbegrunnete løsninger. Det leninistiske partiet skal lede massene men ikke styre eller stå fram på vegne av massene. Partiet må ikke bruke statsapparatet mot massene. Tvert om. Massene skal kontrollere statsapparatets arbeid og partiets politikk. Bare dette kan unngå mye av partiets overgrep mange opplevde under Stalins ledelse av SUKP.

NKPs oppgaver i massebevegelsene bygger på to fundamenter:

 

  • Delta aktivt i kampen for å ta vare på den arbeidende befolkningens umiddelbare interesser,
  • samtidig utnytte alle muligheter til en effektiv kritikk av kapitalismen, gi den daglige kampen antimonopolistiske perspektiver og drive målbevisst og velfundert opplysning og oppdatert informasjon om de løpende objektive og subjektive forutsetninger for det revolusjonære arbeidet.

 

NKPs profil må være at det også er et kampens parti, et aksjonsparti, dvs. et parti som tar løpende initiativ og aktiviserer i den antimonopolistiske massebevegelsen, lokalt og sentralt. Langs en slik linje må medlemmene og partiets organer på alle plan delta aktivt og enhetlig i den sosiale og politiske kampen.
Rollen som redskap kan bare spilles når partiet plasserer seg i arbeiderbevegelsen og i de viktigste folkebevegelser ellers med sin innsikt, sitt helhetssyn, sine analyser, sine paroler, sine forslag, sine utspill og sitt engasjement.


Enhet mellom teori og praksis

Enheten mellom teori og praksis, samsvaret mellom ord og handling, er et ufravikelig prinsipp for det kommunistiske partiet.
På bakgrunn av den strategiske hovedlinjen som er staket opp i dette programmet, må NKP meisle ut, konkretisere og følge opp sin politikk og praksis og utformer de ulike taktikker. Det er gjennom dette og den ideologiske kampen at partiet markerer og profilerer seg. Det er ut fra dette vi plasserer oss som kommunistisk parti innenfor arbeiderbevegelsen og i det norske samfunnet.
Det å sette partiets hovedlinje ut i praksis, er ikke bare et organisatorisk spørsmål, men et politisk spørsmål. Det krever at medlemmer og tillitsmenn er fortrolige med partiets linje, at det hersker en kollektiv felles bevissthet. Det krever at partiet har en felles vilje til å gå ut i det norske landskapet, delta aktivt i den nasjonale klassekamp, samtidig med at partiet konsekvent fastholder den proletariske internasjonalismens prinsipper. En praktisk handling fra medlemmene er viktigere enn tusen ord. Et hvert medlem har rett og plikt til å delta i aksjoner og annet praktisk arbeid.

Partiet må legge avgjørende vekt på å gi våre medlemmer og sympatisører innsikt i vilkårene for dagens klassekamp og kunnskap om hvordan den organiseres. Det teoretiske studiet av filosofiske, økonomiske, sosiale og kulturelle spørsmål må knyttes til den aktuelle praksis i klassekampen og ta sitt utgangspunkt i den. Partiskoleringen skal ruste partimedlemmene i deres aktive politiske virksomhet på ulike felter. Den er samtidig den viktigste forutsetningen for en prinsippfast kommunistisk overbevisning og holdning. Den hindrer at partiet glir ut i høyreopportunisme eller venstreradikalisme. Det er derfor også en rett og plikt til å delta i skoleringsarbeidet. Ingen er for alltid ferdig skolert i klassekampen.

Norges Kommunistiske Partis forhold til andre partier

Å gjennomføre sosialismen i Norge er en sak for hele den norske arbeiderbevegelse.
Både i kampen for bedre kår for det arbeidende norske folk, for å bevare og utvide de demokratiske rettighetene og for å erobre makten og bygge sosialismen, går Norges Kommunistiske Parti inn for samarbeid på konkrete saker med de andre arbeiderpartiene. Det betyr ikke at partiet oppgir sine politiske prinsipper eller ideologi i enhetsarbeidet. Ingen skal heller påtvinges NKP´s prinsipprogram. Vi søker alltid et felles minimumsgrunnlag for samarbeidet.
Partiet går inn for samarbeid og enhetlig opptreden med alle progressive krefter. NKP søker forbund med alle antimonopolistiske og demokratiske organisasjoner og grupper. Gjennom de brede tverrpolitiske bevegelsene kan også grunnlaget legges for et mer varig samarbeid, med sosialismen som perspektiv.

Det Norske Arbeiderparti (Ap.)

Ap. er en del av den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen. Partiet har på 90-tallet i Norge stadig tydeligere blitt garantisten for kapitalistisk liberalistisk markedsøkonomi. Uten særlig motstand i eget parti og med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet har det gjennomført det ene avreguleringstiltaket etter det andre.

Selv etter at 52,2 % av befolkningen for andre gang sa nei til medlemskap i EU i 1994, har partiet markert svært tydelig at man vil integrere Norge i EUs indre marked gjennom EØS-avtaler. Skritt for skritt tilpasser Ap. seg det internasjonale monopolkapitalistiske systemet.
På vesentlige områder har partiledelsen bøyet av for storkapitalens krav. Deres klassesamarbeidspolitikk svekker i dag arbeidsfolks grunnleggende sosiale rettigheter og mulighetene for å føre en alternativ økonomisk politikk. Hel- og delprivatisering av statsbedrifter taler et tydelig språk. I stedet for å advare mot storkonsernenes og byråkratiets økende makt i EU-systemet, fortsetter de toneangivende sosialdemokratene å skjønnmale monopolenes Europa.

Ap er blitt forsvarere av en politikk som innebærer nedbygging av de små landenes handlefrihet, svekking av det lokale folkestyret gjennom økte motsetninger mellom sentrums og- periferibefolkningen, en forsterkning av miljøproblemene og en svekking av fagbevegelsens strategiske posisjoner.
Alt i alt innebærer Ap.s holdning til EU-prosessen i seg selv en vesentlig høyredreining. Her har de tatt på seg å gjennomføre en politikk som er helt på linje med programmet til Høyre og Fremskrittspartiet. I sin "Ja til EU"-kampanje fikk DNA-ledelsen solid støtte fra NHO, arbeidskjøpernes hovedorganisasjon i Norge. Dette var et svært tydelig politisk uttrykk for at storkapitalen hadde tillit til DNA som det eneste partiet i Norge med styrke til å føre en politikk i storkapitalens interesser.

Sammen med ledelsen i en rekke andre sosialdemokratiske partier har DNA i de utenriks- og forsvarspolitiske hovedspørsmålene stilt seg på samme side som USA- og EU- imperialismen. Blant annet kommer dette tydelig fram i deres nærmest reservasjonsløse holdning til EUs planer om å kunne sette inn Europahæren i aksjoner utenfor egne grenser og uavhengig av enstemmighet i FN.

Særlig før Sovjets oppløsning spilte sosialdemokratiet en positiv rolle innen fredsarbeidet. Den rollen har de til en viss grad ennå. Men i sin rolle som heiagjeng for nedbyggingen av sosialismen i Øst-Europa, har de et medansvar for at det er oppstått fattigdom, etniske motsetninger og kriger i disse områdene. Sosialdemokratiets rolle som fredskaper er derfor høyst diskutabel og motsetningsfull.

Partiet har fortsatt en venstreside. Men bare aktiv grasrotmobilisering utenfor partiet vil kunne snu partiets nåværende høyrekurs. I dag er det ingen reel, innflytelsesrik venstreopposisjon i Ap.

Det føres på mange områder en ren høyrepolitikk, der man har sluppet løs de frie markedskreftene. Istedenfor styring og kontroll med disse har Ap latt markedet styre energipriser, boligpriser, matpriser, transportpriser m. m. til vanlige menneskers fortvilelse og til fordel for kapitalistene i landet. Sosialdemokratiet har tilpasset seg Natos og EUs krav på alle områder som bare tjener de imperialistiske interessene i verden. Uten forhold til klassekampen og ideer om ”blandingsøkonomi” er Ap ingen kamp for arbeiderklassens krav og interesser.

 

Sosialistisk Venstreparti

SV er en del av den sosialdemokratiske retningen i arbeiderbevegelsen. Det tar sikte på å markere seg som en selvstendig kraft på venstresida, bl.a. gjennom et tredje standpunkt mellom Arbeiderpartiet og NKP. Ideologisk og politisk er SV uten enhetlig profil. Dette viste seg også i partiets behandling av EU-spørsmålet.
Partiets program og praksis inneholder elementer fra ulike retninger og strømninger, så vel marxistiske som småborgerlige og anarkistiske retninger.
SV har motstridende og uklare holdninger i prinsipielle spørsmål, blant annet når det gjelder sosialismen. I viktige sosiale spørsmål går SV inn for de samme saker som kommunistene og venstrefløyen i Ap.. Det samme gjelder ikke i utenriks- og sikkerhetspolitikk. De støttet bombingen av Jugoslavia på 1990-tallet. I dag å sender soldater til Afghanistan og nykolonialiseringene i Nord- Afrika, går inn for Natos, Englands og Frankrikes bombingen av Libya.

SV har med årene sviktet sitt opprinnelige grunnlag. Kampen mot Nato er lagt på is. De er fraværende i Nei til EU og har gitt etter på viktige økopolitiske saker. SV sterke lyst til regjeringsansvare med Ap har ført til opportunisme og høyrepolitikk i flere spørsmål for eksempel i flyktinge-/asylpolitikken, miljøpolitikken og kampen mot fattigdommen.

Venstresosialdemokratiet. Rødt.

Et hinder for en bred enhetspolitisk utvikling i arbeiderbevegelsen er sekterismen og venstreopportunismen. Den kommer til uttrykk på forskjellige måter og har for en stor del sin sosiale basis i småborgerlige samfunnslag. Et typisk kjennetegn for venstreradikalismen er den manglende evnen til å kombinere ulike former for politisk kamp.
Den nedvurderer eller forkaster det nødvendige massearbeidet, det parlamentariske arbeidet og kompromisser. Den har en tendens til å forherlige bruken av populære, men dogmatiske fraser.
Når en under mottoet om å bygge et nytt revolusjonært parti, i realiteten har isolert seg som en politisk sekt fra den virkelige og folkelige kampen, har resultatet blitt splitting av arbeiderbevegelsens venstreside.
Dette har objektivt svekket det politiske potensialet til alle breie folkebevegelser. Det har også hindret arbeidet for et sterkere kommunistisk parti.
Den største av de venstreradikalistiske grupperingene i Norge, RV/AKP, sprang historisk ut av Sosialistisk Folkeparti (SF) på 60-tallet. På 70-tallet og langt oppover på 80-tallet hadde denne grupperingen de fleste av kjennetegnene til sekterismen og venstreopportunismen, eller det Lenin kalte "radikalismen - kommunismens barnesykdommer." I hovedsak sverget de ukritisk til Mao Ze Dongs tanker og støtte den kinesiske hegemonipolitikken på 1960 – 1980 åra, men ensidig front mot resten av den sosialistiske verden. I denne motsetningen støttet de alle reaksjonære ”frigjøringsbevegelser” i den 3. verden i deres kamp mot sosialismen så sant den fikk politisk og økonomisk bistand særlig fra Sovjet. De innførte begreper som ”sosialimperialisme” myntet på den bistand som den sosialistiske verden ga til de revolusjonære frigjøringsbevegelsene. Lenins analyse av imperialismen ble forvrengt og misbrukt for deres opportunistiske agenda. Slik tjente ukritisk de objektivt de reaksjonære og imperialistiske kreftene i verden.
I denne bevegelsen ble den interne kampen en tid forsterket om politisk plattform og identitet. Selv etter at RV i 1995 ble konstituert som parti, var det fortsatt uavklart hvilken hovedretning utviklingen i denne bevegelsen ville få; en venstresosialistisk flytende bevegelse eller et mer stringent revolusjonært parti. Avgjørende for oss var deres syn på overgangen til sosialismen og holdningen til aksjonsfellesskap med andre venstrekrefter.

Fra 2008 endret RV navn til Rødt og har gått betydelig mot høyre og er et rent venstresosialdemokratisk parti. De kaller seg feministisk og revolusjonært. Selv om de mener å stå på et revolusjonært og marxistisk grunnlag viser prinsipprogrammet ellers at de har forlatt de viktigste marxistiske grunnprinsipper. Lenins videreutvikling av marxismen og hans teorier er fjernet.

De skiller seg i hovedsak fra NKP ved:

I prinsipprogrammet sies at man skal bruke det ” beste av Marx”, men det står intet om eiendomsretten til produksjonsmidlene, intet om fredsarbeidet, den proletariske internasjonalismen, om monopolkapitalismen/imperialismen m.m. De har ingen tilknytning til den sosialistiske og kommunistiske bevegelsen i verden. Deres fremste mål er nå den parlamentariske kampen for å komme inn i folkevalgte organer. De mobiliserer ikke arbeiderklassen men fører den bak lyset med revolusjonære fraser og maning til samarbeid med AP. Og SV.

Mindre grupperinger som Internasjonale Sosialister (IS), Revolusjonært Ungdomsforbund (RUF). Tjen Folket, Bevegelsen for sosialisme, Marxistisk Forum o.a. er rene diskusjonsfora og politiske døgnfluer. Men deres eksistens viser at det er behov for et sterkere kommunistisk arbeid blant ungdommen.

Vi kan slå fast at NKP er i dag det eneste kommunistiske partiet i Norge

Miljøpartiet De Grønne

 

Forståelsen for de miljømessige utfordringene og de store økologiske sammenhengene har på 70 - og 80-tallet intensivert arbeidet for natur- og miljøinteressene. Miljøpartiet De Grønne er det politiske uttrykket for denne trenden.
Vi hilser dette grønne engasjementet velkommen og har også utviklet aksjonsfellesskap med mange av disse gruppene lokalt, i store og små kampsaker. Det er mye som tyder på at også "De Grønne" vil bli tvunget til å fokusere sterkere på sammenhengen mellom kapitalismen og miljøproblemene. Det er en blanding av småborgerlig tekning, utopisk idealisme og økologisk filosofi. Uttalelser fra ledende ideologer i den grønne bevegelsen viser at begreper som sosialisme og planøkonomi også kan settes på dagsorden av De Grønne. De er allikevel ikke et sosialistisk parti. De har ingen forståelse for at maktforholdene i samfunnet må endres radikalt til fordel for arbeiderklassen skal deres mål oppnås. Dette til tross er det mulig å etablere for et sterkere og breiere samarbeid mellom den revolusjonære arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen.

Samarbeid på tvers av skillelinjer

 

NKP understøtter det progressive og positive og kritiserer det tilbakeliggende og inkonsekvente i standpunktene til de andre partiene i arbeiderbevegelsen. Vi framhever det som forener kommunister, sosialdemokrater og sosialister og som er i samsvar med arbeiderklassens grunnleggende interesser. Aktivt og målbevisst går vi inn for det som fremmer enhetlig opptreden av arbeiderklassen, høyner dens klassebevissthet og øker dens kjennskap til sin egen stilling og historiske oppgave.

Dagens og morgendagens oppgaver krever økt forståelse og innsats for felles grunninteresser i hele arbeiderbevegelsen. Dette kommer særlig til uttrykk i aksjonsenhet og ulike former for samarbeid mellom sosialdemokrater, sosialister og kommunister på arbeidsplassene, i fagbevegelsen og i andre masseorganisasjoner, - først og fremst i fredsbevegelsen.

Samtidig utvikles strømninger på venstresiden i arbeiderbevegelsen som går inn for tilnærming mellom de sosialistiske og kommunistiske kreftene. Dette gir muligheter til oppklarende diskusjoner. Det kan føre til større enhet og forståelse for at det er nødvendig å forene venstrekreftene på et anti-kapitalistisk grunnlag.

Mellompartiene

En sentral oppgave for hele arbeiderbevegelsen er å isolere de borgerlige høyrekreftene og etablere allianse og samarbeid med mellompartiene, med sikte på å begrense storkapitalens makt og styrke demokratiet.

Monopolkapitalens klasseinteresser, som politisk ivaretas først og fremst av Høyre og Fremskrittspartiet, kommer på forskjellige måter i motsetningsforhold til det store flertallet av funksjonærer, bønder, fiskere, selvstendige næringsdrivende i byene, intellektuelle, pensjonister og andre grupper. Uansett fellesskap når det gjelder bestemte verdinormer i det borgerlige samfunnet mellom de småborgerlige partiene og Høyre/Fremskrittspartiet, er det derfor viktige prinsipielle skillelinjer mellom de to partipolitiske leirene utenfor arbeiderbevegelsen.

Dette skillet fører også til en differensiering innad i mellompartiene. Både i Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti diskuteres saker som henger sammen med den utbyttingen og det presset som disse partienes tilhengere utsettes for under den statsmonopolistiske kapitalismen. Deler av disse partiene radikaliseres. Særlig gjelder dette Senterpartiet. Partiets kamp mot EU og alt hva det står for, er i bunn og grunn et ledd i den antimonopolistiske kampen.

En av hovedoppgavene for NKP er å gjøre det klart at mellomlagene og andre samfunnsgrupper bare har utsikt til å vinne fram med sine interesser og krav når de står sammen med arbeiderklassen.

Høyrekreftene må isoleres

 

Lederskapet i Høyre og Fremskrittspartiet ivaretar ikke bare det norske storborgerskapets klasseinteresser. De går også inn for at utenlandsk industri- og finanskapital skal etablere seg helt fritt her i landet. I utenriks- og sikkerhetspolitikken støtter de aktivt de herskende kretser i USA og EU dvs hele det militærindustrielle kompleks (monopolkapital og rustningsindustrien hand i hand)

Høyre og Fremskrittspartiet har sitt medlems- og velgergrunnlag i flere sosiale lag; fra borgerskapet til vanlige lønnstakere. EU-avstemningen i 1994 viste at også vesentlige deler av disse partienes velgere er på kollisjonskurs med partiledelsen i flere spørsmål.

Det skaper indre spenninger og økte motsetninger. Blant annet skjerpes motsetningene mellom den mørkeblå, reaksjonære, militaristiske retningen og de liberal-konservative som går imot undergraving av det borgerlige demokratiet. I kampen for fred, nasjonal uavhengighet og forsvar for og utvidelse av demokratiet må arbeiderbevegelsen knytte an også til disse liberale kreftene i folket vårt.

Norges Kommunistiske Parti og den internasjonale arbeiderbevegelsen

Den proletariske internasjonalismen og internasjonal solidaritet
Arbeiderne i alle land har grunnleggende felles interesser. De har en felles fiende - den internasjonale kapitalen. De har et felles mål - å avskaffe det ene menneskets utbytting av det andre og å bygge sosialismen/kommunismen. Arbeiderbevegelsen i alle land må derfor forene sine krefter på den proletariske internasjonalismens grunn.

Det Kommunistiske Manifest (1848) slutter med: ”proletarer i alle land foren eder”. Arbeiderklassens livsvilkår bestemmes av kapitalforholdet som er uavhengig av nasjonale, rasistiske eller andre skranker. Derfor er arbeiderklassen i sitt vesen internasjonalistisk. Bare et parti som oppfyller sin internasjonalistiske plikt, kan ivareta sine nasjonale oppgaver. Bare et parti som klar forståelse av hovedmotsetningen i verden i dag – systemkampen – og en klar erkjennelse av at de få sosialistiske land vi har i dag også spiller en betydning i den internasjonale og vår nasjonale klassekampen, kan kalle seg marxistiske. Sammen retter vi kampen mot en internasjonalt organisert motstander. En motstander som på mange måter er bedre sammensveiset og organisert enn arbeiderklassen.

Internasjonal solidaritet betyr at den norske arbeiderklassen støtter frigjøringsbevegelsene i de landene som ennå er underlagt fremmede koloniherrer. Den støtter aktivt alle folk som kjemper for sin nasjonale og sosiale frihet og uavhengighet.

Proletarisk internasjonalisme betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen og dens organisasjoner i alle land. Den betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen i de landene der den har tatt makten og bygger sosialismen. På bakgrunn av den revolusjonære marxistiske arbeiderbevegelsens internasjonale karakter, samtidig som hvert enkelt nasjonalt parti er selvstendige og likeberettiget i forhold til de marxistiske partier i andre land, er det både naturlig og nødvendig at det har kontakt og samarbeider med broderpartiene verden over. Partiet må delta i regionale og verdensomfattende internasjonale drøftinger og konferanser. Det viktigste er å lære av hverandres gode og dårlige erfaringer i klassekampen og i å vurdere de tidligere sosialistiske lands fordeler og feil og mangle. NKP ser på oppløsningen av Sovjetunionen og DDR og avviklingen av sosialismen i en rekke land som en historisk tragedie med uoverskuelige negative virkninger på internasjonalt kommunistiske bevegelsen.

Den strid og spaltning som eksisterte i den internasjonale kommunistiske bevegelsen i 1960 - 80 åra som følge av maoismens teori og praksis var bare til fordel for imperialismen og til stor skade for den videre utviklingen av de sosialistiske revolusjonen i verden. De styrket også de antisovjetiske og antikommunistiske kreftene i Norge gjennom AKP/RV som ellers i verden.

Den kommunistiske verdensbevegelsen

Norges Kommunistiske Parti er en selvstendig del av den kommunistiske verdensbevegelsen.
Den internasjonale kommunistiske bevegelsen var og er fremste kraft i den revolusjonære verdensprosessen.

Vårt parti går inn for enhet, samhold og slagkraft i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi går inn for forbindelser og kontakter med marxistiske partier og nasjonale frigjøringsbevegelser over hele verden. I forholdet til andre broderpartier følger vi prinsippene om uavhengighet, likhet og ikke-innblanding i indre saker. Hvert parti utarbeider og fører sin politikk ut fra forholdene i sine respektive land. Det må herske et likeverdig, kameratslig og åpent forhold mellom partiene. Intet enkelt parti eller sentrum må på ny få regional eller global "overhøyhet" i vår bevegelse, slik det var i Komintern ( Den kommunistiske internasjonale; også kalt Den tredje internasjonale var en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier, stiftet 4. mars 1919. Den ble dannet etter Lenins og Sovjetunionens kommunistiske partis initiativ)

Samtidig går NKP inn for at kommunistiske og andre marxistiske partier utvikler et nærmere internasjonalt samarbeid. Dette samarbeidet må omfatte både våre sentrale aktuelle oppgaver, først og fremst kampen for å bevare freden, og de mer prinsipielle spørsmålene. Vi går inn for å finne fastere former for internasjonalt samarbeid mellom partiene, fordi det kan styrke både det enkelte partiet og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Dette ut fra vår overbevisning om at det er langt mer som forener oss enn det som skiller.

Kapitalkreftenes organisasjoner og de konservative, liberale og sosialdemokratiske partiene har funnet fram til sine former for internasjonalt samarbeid og utveksling av erfaringer. Vi kommunister må, ut fra våre felles ideologiske og klassemessige interesser og oppgaver, utvikle og styrke vårt internasjonale samarbeid. Dette er også i samsvar med en viktig historisk tradisjon i vår bevegelse.

De nasjonale interesser og vårt internasjonale ansvar
Norges Kommunistiske Parti går inn for nasjonenes uavhengighet, deres rett til selvbestemmelse og likhet. Vi kjemper mot enhver form for nasjonal undertrykkelse. Det er en forutsetning for frivillig tilnærming mellom nasjonene og fredelig samarbeid på likeberettiget grunnlag.

Et selvstendig Norge betyr uavhengig norsk kamp for fred i verden. En nasjon som kjemper for og forsvarer sin nasjonale selvstendighet, kjemper samtidig for sine borgeres frihet. Bare et land som har full selvbestemmelsesrett og samtidig viser respekt for andre land, kan utvikle personlig frihet, og sikre det enkelte menneskets rett til å bestemme over seg selv.

Et folks underkastelse under andre er en fornektelse av menneskerettighetene. Norske kvinner og menn må selv bestemme i eget hus. Norsk innlemmelse i den europeiske unionen, EU, vil på ny gjøre Norge til et lydrike.

Å trygge Norges nasjonale sikkerhet og selvstendighet vil gi større framgang for det arbeidende folk og større utviklingsmuligheter for demokratiet. Dette gjøres ikke gjennom vårt medlemskap i Nato hvor norsk militære slåss for USAs interesser i Afghanistan og Irak, istedenfor å ivareta nasjonale oppgaver i vårt hjemland.

Nasjonal og statlig suverenitet er en forutsetning for å kunne utvikle en økonomisk politikk som tjener det arbeidende folk. Oppgivelse av nasjonal uavhengighet fører til økonomisk undertrykkelse eller vesentlig innskrenking av råderetten. Den gir frie muligheter for den utenlandske kapitalens ekspansjon.

Norges frihet må fremmes gjennom utvikling av norsk økonomi etter demokratiske og nasjonale retningslinjer og gjennom kamp mot de monopolselskapenes diktat og infiltrering av vårt næringsliv. Norge må her stå sammen med andre land som er utsatt for samme fare. Vi må samarbeide med land som respekterer landets nasjonale og statlige suverenitet.

For å oppnå dette må følgende gjelde:

 

  • Norsk statsmyndighet må ikke overføres til overnasjonale organer. Norges Storting og regjering må bare inngå avtaler som bygger på respekt for retten til selvbestemmelse.
  • Det ledende prinsippet for norsk utenrikshandel må være: Økonomisk samarbeid med alle folk, uansett deres samfunnssystem, på grunnlag av likeberettigelse og gjensidig fordel.
  • Lover som skal sikre kontroll med utenlandsk kapital må håndheves, styrkes og utvides.
  • Norges utenrikshandel må under offentlig kontroll og reguleres gjennom langsiktige handelsavtaler.
  • Det gjennomføres importregulering, som beskytter landets egen produksjon mot konkurransen fra de transnasjonale selskapene.
  • Kontrollen med kapitaleksporten må bli strengere enn i dag. Den må ikke liberaliseres. Norsk kapital må bli i landet for å utvikle norsk produksjon og sikre norske arbeidsplasser. Kapitalflukt må stoppes. Utflagging av norske skip må stoppes. – Norges må ut av Nato og aktivt arbeide for et felles nordisk forsvarssystem

Kommunistene er både patrioter og internasjonalister

Norges Kommunistiske Parti avviser nasjonalt sneversyn. Vi går imot nasjoner som vi spille førerroller for andre folk. Men partiet avviser også fornektelse av nasjonale særtrekk eller undervurdering av berettigete nasjonale interesser. Det enkelte kommunistiske partis nasjonale og internasjonale ansvar er ett.

Det er ingen motsetning mellom Norges nasjonale interesser og arbeiderklassens internasjonale interesser. Jo sterkere arbeiderklassen står internasjonalt, desto større framgang kan den norske arbeiderklassen og det norske folk ha i sin kamp mot kapitalkreftene. Norges Kommunistiske Parti går inn for å styrke de internasjonale solidaritetsbåndene mellom arbeidere og arbeiderorganisasjonene. Vi går inn for gjensidig utveksling av erfaringer.

Internasjonal arbeiderenhet i kampen mot den internasjonale monopolkapitalen er nå mer nødvendig enn noen gang.

Det gjelder å møte de monopol selskapenes offensiv og ekspansjon.

Det gjelder å møte krigsforberedelsene til de mest aggressive krefter i imperialismen med felles, internasjonale mottiltak. Vi deltar aktiv i fredsarbeidet

Det gjelder i fellesskap å utforme en ny internasjonal politikk som styrker samkvemmet mellom alle land og folk, og samtidig styrker den nasjonale selvstendigheten.

Det gjelder en trygg framtid for hele menneskeheten.

Utskrift E-post

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!