1999

Andre allianser etter Nye NATO-oppskrift?

Om NATO-krigen mot Jugoslavia, skriver tidligere FN-offiser i Jugoslavia, forsker Thorbjørn Axelsen i et debattinnlegg i Aftenposten under overskriften "Kan 'Nye NATO' bli en fare?" at krigen er blitt omtalt som en humanitær inngripen i Kosovo- konflikten. En slik omtale har han lite til overs for. For, som han skriver: "Det som har kommet i bakgrunnen er at NATO faktisk angrep et annet, alliansefritt land med nesten ufattelig virkning på syv millioner menneskers levevilkår. I prinsippet var NATO en forsvarsallianse. I praksis var den i Jugoslavia-tilfellet en angrepspakt."

At NATO-angrepet i hovedsak både har blitt forsvart og ufarliggjort av ansatte ved Institutt for forsvarsstudier (Pahro og Riste) finner Axelsen mer enn betenkelig. Han viser i denne forbindelse til at ifølge Nye NATOs militære konsept anser NATO seg berettiget til å kunne gripe inn hvor man oppfatter at det finnes fare for krise som har innvirkning på den "euro-atlantiske sikkerhet". Men tenk om det oppstår liknende "nye" allianser mellom f. eks. Kina og 15 afrikanske og østlige middelhavsland, som hevder et i prinsipp helt likt konsept som Nye NATOs?

Hvordan vil vi reagere hvis Kina med sine allierte og dertil 1200 millioner mennesker hevder retten til å intervenere der hvor deres interesser synes truet, og at de - i likhet med Nye NATO står for "alle som en"? Kan vi makte å se NATO i et slikt globalt perspektiv, spør tidligere FN-offiser Thorbjørn Axelsen - som til slutt oppfordrer folk til å sette seg inn i NATOs nye militære konsept, og tenke over hva det dette reelt legger opp til på verdensbasis.

Denne oppfordringen tar verdenssituasjonen foran inngangen til det enogtyvende århundre på kornet!

Arne Jørgensen
Tidl. redaktør av NKPs avis Friheten

Utskrift E-post

Vrengt sannhet

Dag Halvorsen vrengte sannheten i en reportasje fra Beograd i nyhetsendingen Kl. 1230 den 17.11. Saken han rapporterte om er at det innføres strømrasjonering i Jugoslavia nå når kulden setter inn.

Årsaken skjønner alle skyldes at NATO (og Norge) bombet landet tilbake til å bli Europas fattigste land. Vi har ødelagt for hundretalls milliarder kroner, bl.a. kraftverk. Nå får den jugoslaviske befolkningen merke kuldevirkningen av bl.a. Norges bombekrig mot landet.


Vi har ødelagt for hundretalls milliarder kroner i Jugoslavia, men på TV får vi høre at skadene skyldes "borgerkrigen som rammet landet"...



Men Dag Halvorsen verken kunne eller ville skylde på Natos bombing som årsaken til strømrasjoneringen som nå rammer befolkningen. Årsaken var "borgerkrigen" som rammet landet for et halvt år siden. Dermed innføres en ny virkelighet og en ny sannhet.

Slik skal folk "dopes" til å glemme en virkelighet som blir mer og mer pinlig for bombe-folkene. For nå har den etniske rensingen virkelig tatt fart og det Nato skulle forhindre har de skapt. Til og med utenriksminsteren vår innrømmer at det ikke ble slik som tenkt. Er han da blitt en krigsforbryter? Skulle ikke hele NATO ledelsen da stilles for en internasjonal domstol for forbrytelser mot menneskeheten?

Eller er det fortsatt slik at det er makten som bestemmer hva som er sant og hvordan virkeligheten skal forståes. Derfor kan Halvorsen vrenge virkeligheten. Når det er gjort nok ganger (slik Goebbels lærte oss), er det blitt den nye sannheten.

Knut Lindtner
Leder NKP i Nordland

Utskrift E-post

Truer verdensfreden

Uttalelse fra konferansen mot EUs Nordiske Dimensjon den 13. November 1999 i Helsinki. Det er en fellesuttalelse fra de fire Kommunistiske Partier på Nordkalotten vedtatt i forbindelse med EUs ministermøte nylig i Finland.

Forslaget til prosjektet Nordisk Dimensjon som opprinnelig ble fremsatt av Finland har blitt et fast element i EUs offisielle politikk. I forberedelsen av EUs ministermøte om den Nordiske Dimensjonen i Helsinki den 12. November 1999 tok man hensyn til det forestående russiske Dumavalget i desember og utsatte derfor behandlingen av prosjektet til det kommende toppmøtet med EUs statssjefer. Men arbeidet med å virkeliggjøre den Nordiske Dimensjonen fortsetter i overensstemmelse med planene i den hensikt å erobre Russlands naturrikdommer. EUs monopolkapital skal sikre tilgangen til de store rikdommene og ressursene i den nordvestlige delen av Russland: Olje, naturgass, mineraler o.a. EU vil utnytte den rådende ustabile og kaotiske samfunnssituasjonen i Russland for å kunne diktere billige priser på naturgass og andre ressurser. Prosjektets sanne karakter skjules bak mange vakre ord om utvikling av Russlands infrastruktur, lovstifting og stabilisering av landets samfunnsmessige situasjon under kapitalistisk markedsøkonomi.

I sitt vesen er den Nordiske Dimensjon et typisk eksempel på imperialistisk politikk. Her dreier det seg om den europeiske monopolkapitalens interesser og dermed også om striden mellom ulike kapitalblokker og makten over verdens ressurser. Dermed er den Nordiske Dimensjonen et uttrykk for den nye oppdelingen av markedene mellom de imperialistiske maktene.Denne politikken har på 1900-tallet ført til to verdenskriger.

EU vil som følge av Den Nordiske Dimensjon styre større politiske, økonomiske og militære ressurser mot Norden. Prosjektets hovedhensikt er å sikre ubegrenset utvinning og utførsel av naturressurser fra området i regi av den multinasjonale storkapitalen. Dermed påtvinges Russland rollen som koloni. Kapitalismens gjenreising i Russland tjener EU-monopolenes kolonialistiske ambisjoner. Den Nordiske Dimensjonen tjener interessene til · de multinasjonale oljeselskapene.
· EU, når Vest Europa kjøper olje og naturgass til billige priser for årtier.
· Russlands nåværende ledere, de nye kapitalistene, som allerede har ført milliarder av dollar ut av landet.
Prosjektet overensstemmer ikke med utviklingsbehovene til befolkningen i de nordvestlige områdene av Russland. Den Nordiske Dimensjonen har ikke jevnbyrdig samarbeid mellom nasjoner som sitt utgangspunkt. Den lokale befolkningen får ikke del i utbyttet. Befolkningens livsbetingelser blir ikke nevneverdig forbedret.

Den Nordiske Dimensjon uthuler Nordens stabilitet, og den må ses i sammenheng med EUs og Natos utvidelse mot øst. Dessuten har EU i Finlands formannskapsperiode satset på å starte en ny sikkerhetspolitikk. Denne politikken er en konsekvens av arbeidet med å utvikle EU i føderativ retning med en felles valuta, felles finanspolitikk, felles utenrikspoltikk og felles sikkerhetspolitikk. På denne måten vil EU garantere kapitalistenes profitt i og utenfor EU, med Nato eller andre grupper for «krisehåndtering».

Selv den militære del av EUs Nordiske dimensjon har begynt å ta form. I Sverige har man nylig bygd flyplasser for militære behov i Kiruna og i Pajala. Finland, Sverige og Danmark vil anskaffe stridshelikopter og helikopter for troppetransport. Finland har kjøpt effektive Hornet-stridsfly og vil dessuten opprette beskyttelsestropper med borgere fra og med femten-års alder.

Den Nordiske Dimensjonen kommer til å forsterke motsetningene mellom EU og det russiske folket. Regjeringene i Finland, Sverige og Norge støtter EUs utvidelse mot øst. Denne politiske linjen er en alvorlig trussel mot folkenes sjølråderett. Fremfor alt er den en trussel mot folket i Russland. Denne trusselen utgår også fra de som nå sitter med makten i Russland og som er villige til å overlate landets nasjonale rikdommer til EUs monopolkapital.

Vi krever et likeverdig samarbeid mellom nasjoner og folk. Forutsetningen for å trygge freden og sikkerheten er at folkene frigjøres fra EUs overstatlighet og alle andre allianser som storkapitalen har skapt for å realisere sin imperialistiske politikk.

Norges Kommunistiske Parti v/sentralstyremedlem Asbjørn Andersen
Sveriges Kommunistiska Parti.
Russlands Kommunistiske Arbeiderparti.
Finlands Kommunistiske Arbeiderparti.

Utskrift E-post

Ytringsfridom i Noreg - bløff eller realitet?

Tidlegare i haust leverte leiar i Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, innstillinga si. Det har, i følgje forlagssjef Andreas Skartveit, utløyst ein uvanleg unison lovsong til formannen og medlemmene av kommisjonen (Dagbladet, 14. oktober d.å.). Innstillinga vekte lite debatt, og kunne lett gje eit inntrykk av at alt har vore, og er, slik det bør vere på dette området i kongeriket Noreg. Men er dette sant?

I ein tankevekkande kronikk (Dagbladet 14. november) skriv professor Martin Eide, med utgangspunkt i ei historieframstilling av ytringsfridommen i Noreg av Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen, at det er vanskeleg å snakke om nokon full og reell ytringsfridom i landet frå slutten av 1940-åra og fram til ut i 1960-åra. Tilgangen til frimodige ytringar var på mange område sterkt redusert. Den politiske disiplineringa som partia og pressa, assistert av politisk overvaking, sto for i kampen mot kommunistane og i debatten om NATO, gjorde ytringsfridommen bortimot illusorisk.

I tillegg fekk vi forslag til ny krigslov og beredskapstiltak som representerte det sterkaste åtak på trykke-, meinings- og ytringsfridommen som nokon gong er blitt fremja i Noreg.

Dette er sterke ord om den norske ytringsfridommen i etterkrigstid. Javel, vil mange likevel seie, men det var då, og ikkje no. Men ytringsfridommen har ringe kår også i dag - i Noreg! Vi veit til dømes at storkapitalen eig det meste av mediebedriftene, og ein må vel nærast vere politisk blind om ein ikkje ser at dette er eit trugsmål mot det frie ord, ja, mot sjølvaste demokratiet. Ihuga systemforsvararar vil her innvende at dette nok kan ha sine tvilsame sider reint prinsippielt og allment, men at det ikkje let seg gjere å føre prov for at det faktisk førekjem meiningssensur i dagens Noreg. Men dette er feil. Det finst mange høgst konkrete prov. Eg skal her nøye meg med tre tilfelle som kan tene som ein illustrasjon på at ikkje alt som vert sagt i festtalar om ytringsfridommen her til lands er sant.

Då Norges Kommunistiske parti (NKP) for vel to år sidan stilte lister i samtlege 19 fylke ved Stortingsvalet vart partiet systematisk teia i hel i NRK, TV-2 og dei store riksdekkande avisene. Ved fylkes- og kommunevalet i haust, då partiet stilte lister i over halvparten av landet sine fylke og i ei rekke kommunar, gjentok den same historia seg. Media var "hermetisk" lukka for kommunistpartiet. I fjor feira NKP 75- årsjubileum. Norske kommunistar har vore sentrale aktørar på viktige samfunnsområde i store delar av dette hundreåret, men ingen av dei store og riksdekkande avisene og NRK/TV-2 ville nemne dette med så mykje som eitt ord! Det mangla så visst ikkje på pressemeldingar, lesarinnlegg o.a. frå partiet si side, korkje i samband med vala eller jubileet.

Norges Kommunistiske parti (NKP) er eit systemkritisk parti, eit parti som går mot det rådande samfunnssystemet (kapitalismen) og som arbeider for eit nytt system (sosialismen/kommunismen). NKP talar veike grupper si sak og tek til motmæle mot rikfolk, kapitalkrefter og makteliten. NKP er også eit lite parti - mellom anna som ei følgje av utestenginga frå media. Men står det så dårleg til med den norske ytringsfridommen at små og systemkritiske minoritetar ikkje får komme til orde? Talar vi ikkje her nettopp om sjølve prøvesteinen på om det eksisterer ytringsfridom? Det skal bli spennande å sjå om også denne påpeikinga av faktiske manglar ved den norske ytringsfridommen vert sensurert bort! Men uansett får det vere ei trøyst at sanninga alltid kjem til sin rett - før eller seinare.

Kjell Underlid
Sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Parti (NKP)

Utskrift E-post

Stopp slakt av Dyno!

Det svenske investeringsselskapet Industri Kapital er kjent som et "slakt og selg- selskap". Gjennom de siste ti år har selskapet kjøpt opp industriselskaper i Europa, delt dem opp, og videresolgt dem med store fortjenester. Nå er Industri Kapital i ferd med å glefse til seg til det tradisjonsrike norskeide Dyno Industrier, hvis produkter selges på markeder over hele verden.

Det bebudede salget av Dyno-konsernet ble utløst ved at statsbedriften Norsk Hydros ledelse ville ut av selskapet for å "frigjøre store kapitalmengder". Sammen med Orkla-konsernet eier Hydro 56 prosent av aksjene i Dyno. Og siden Orkla ikke satte foten ned for salg til det svenske investeringsselskapet, er faren i høy grad til stede for at nok en utflagging av en viktig norskeid bedrift skal kunne finne sted. Det mangler heldigvis ikke på sterke advarsler mot dette.

Blant dem som har gått sterkt ut er endog Dyno Industriers tidligere leder og styreformann, Ragnar Halvorsen, som rett ut sier at Norge vil tape kompetanse og et verdifullt industrielt miljø med utsalg av Dyno Industrier.



"Det svenske investeringsselskapet Industri Kapital er kjent som et "slakt og selg- selskap", skriver artikkelforfatteren.



At også Dyno Industriers ansatte er dypt skuffet overfor en utflagging av bedriften, gir bl.a. leder i de ansattes konsernutvalg, Petter Sørensen, klart uttrykk for gjennom et åpent brev i Aftenposten under overskriften "Stopp slakten av Dyno!" I brevet krever han på vegne av konsernets ansatte at forhandlingene om salg av Dyno til utenlandske interesser stoppes, og at seriøse framstøt gjøres for å etablere en norsk kjøpergruppe. Dette må Regjeringen gi Hydro-ledelsen beskjed om. At dette i høy grad er et ansvar Regjeringen må påta seg, kommer også klart fram i brevet.

I likhet med Dynos tidligere adm. direktør Ragnar Halvorsen pekes det i brevet på at Dyno Industrier opp gjennom årene har maktet å bli en av verdens ledende bedrifter både innen industrilim og sprengstoffer - som har skjedd på basis av egen teknologiutvikling. Lettjente penger ved et fikst aksjesalg bør - i en sak hvor viktige nasjonale interesser er involvert - ikke bli godtatt som en aktverdig begrunnelse for Hydro og Orklas opptreden i denne sak, heter det til slutt i brevet. Det minner også om at Orkla-sjefen Jens P.Heyerdahls så sent som 1. mai i år sto fram som 1.-mai- taler på Orkanger. Om dette heter det i brevet: "At han som fagorganisert (og medlem av DNA - vår merknad) vil være med på å ødelegge Dyno, vitner ikke om den solidaritetsfølelse han ellers gir uttrykk for".

Dette siste er etter vårt syn nok et bevis på at det ofte er langt mellom liv og lære, framfor alt når det dreier seg om profitt på andres bekostning - i dette tilfelle for Dyno-konsernets mange ansatte i inn- og utland - som med rette frykter for slakt av Dyno.

Det bør Regjeringen stoppe om den ikke helt vil forskusle den tillit sentrumspartene høstet da de for få år tilbake samlet sa nei til nasjonal underordning i det "storeuropeiske fellesskapet" EU!

Arne Jørgensen
Tidl. red. av NKPs ukeavis Friheten.

Utskrift E-post

USA lovar å "hjelpe" serbisk opposisjon

Under press frå den serbiske opposisjonen vil USA heve dei økonomiske sanksjonane mot Milosevic-styret. Vilkåret er at det så snart som råd blir halde frie val i Serbia. Hittil har Clinton stått steilt på at sanksjonane må halde fram så lenge Milosevic styrer. (Norske styresmakter er framleis like steile).

Grunnen til Clintons snuoperasjon er at opposisjonen har lovt å stå saman. Meiningsmålingar kan tyde på at opposisjonen i så fall kan vinne. Men det er langt frå sikkert.

Derfor seier ein amerikansk regjeringstalsmann det slik til New York Times, i følgje Burchardt i Information: "Hvis han mod forventning vinder, vil USA påstå valgsvindel og fastholde sanktionene"!

Det sa ein talsmann for USAs demokratiske regjering.

Hartvig Sætra

Utskrift E-post

En mur bygges

Kommuneforbundets avis Arena har startet opp med en ny serie "Det nye Norge". Og i en leder forklares hvorfor. "Før skulle vi bygge landet. Nå bygger vi en mur mellom de som har og de som ikke har."

Etter å ha vist til at muren bygges gjennom politiske valg og prioriteringer som gir stadig større spillerom for pengemakta, hvor man tjener mer på å sitte med aksjer enn å jobbe i dagens Norge, heter det under overskriften "Karusellen går": - I dag samles maktens kvinner og menn i styrerommene i de største bedriftene, i overnasjonale organer og usynlige nettverk som ligger langt utenfor folkelig kontroll. Dette er maktkonstellasjoner der kreftene virkelig får spille sitt frie spill, der arbeidsplasser legges ned, der fusjoner planlegges, lønnsomme bedrifter defineres. Det er ikke lenger nok at en bedrift går med overskudd.

At lederartiklen ikke tar for hardt i, og hvem dette går ut over, framgår ikke minst av det materiale forsker ved Norsk Institutt for by- og regionsforskning, Ivar Brevik, leger fram i samme nummer av Arena. Her slår han fast at 15-20 prosent av befolkningen i Norge i dag har en levestandard som ligger til dels langt under det vanlige folk har. Det er å ha så lite penger at de ikke kan dra på ferie, ikke ha bil, ikke ha råd til å la barna delta i en rekke sosiale aktiviteter - fordi de nesten alltid koster penger. Om de norske velferdsordningene, sier han at de etterhvert har begynt å fungere som et renovasjonsvesen for næringslivet, hvor behovet for å effektivisere, for å svare for investors krav til avkastning, skaper et behov for utstøtning av en god del mennesker.

At forskjellen mellom fattig og rik her i landet har økt dramatisk framgår også av de tall som forskere ved Statens institutt for forbruksforskning nettopp har offentliggjort. De viser at fra 1986 til 1997 har de rikeste familiene hatt en inntektsøkning på 34 prosent, mens de med lavest inntekt bare har hatt en økning på mellom 1 og 5 prosent...

Norge har ingen offisiell fattigdomsgrense. Men SIFO tar utgangspunkt i at alle som tjener mindre enn halvparten av gjennomsnittslønna på 151 660 kroner i året, vil ligge under en slik grense. Mest utsatt for fattigdoms- og gjeldsproblemer er enslige forsørgere. Av landets 124 000 enslig forsørgere, lever hele 44 500 bare av overgangsstønader - hvilket betyr at om lag 50 000 norske barn lever under den uoffisielle fattigdomsgrensen.

Slik er altså tilstanden i vårt oljerike land ved inngangen til det enogtyvende århundre. I en slik situasjon er det at "Solheimere" av alle slag tar til orde for en avideologisering av partiene. Dette etter oppskrift fra det superkapitalistiske USA - der hele 40 millioner lever under den offisielle fattigdomsgrensen. En helt annen holdning inntar Arena som oppfordrer til at "motkreftene" i tida framover blir deretter. Det er en oppfordring vi helt og holdent slutter oss til. For: For norsk arbeiderbevegelse og samfunnet som helhet, står mye, svært mye, på spill!

Arne Jørgensen
Tidl. redaktør av NKPs ukeavis Friheten

Utskrift E-post

Nei til politistatsmetoder i Norge!

K. Willoch skriver i Bergens Tidende tidligere i høst om landets sårbarhet og de nye farer som angivelig truer. I kronikken nær lederplass slår han til med følgende kraftsalve:

"Man bør erkjenne at det kan stilles spørsmålstegn ved om man kan oppnå full tillit til det nødvendige hemmelighold, så lenge de hemmelige tjenestene skal kontrolleres av et utvalg av partipolitikere som velges av Stortinget."

Skal Norge være risikofritt, kan vi altså ikke stole helt på de folkevalgte. Hvilket Norge vil så Willoch forsvare ? Vi får samtidig via tekst-TV vite at han som i debatten om POTs metoder har gjort seg til politisk advokat for "stay-behind"- systemene generelt, nekter folk tilgang til dokumenter som kan bidra til oppklaring av drapet på Lillehammer i 1973. Stortingets gransking av Bouchiki-saken vil Willoch ikke bidra til. "Furre-saken" nevnes også. Når skal det bli slutt med å omtale den gamle SV-lederen i en slik sammenheng at noe suspekt tross alt blir hengende ?




Vi sier NEI til Willochs undergraving av folkestyret!



Ramm/Setsaas fra Willochs politiske omland gjør et godt forsøk på å rense luften. I boka "De var Furre var" (1999) viser de hvordan bak-kreftene konspirerte, tildekket, forsøkte å sabotere, diskrediterte og påvirket Lund-kommisjonen. Den ble jo nedsatt av de folkevalgte for å ta et anstendig oppgjør med politistatsmetodene. Under påskudd av at f.eks. det norske kommunistpartiet (NKP) har vært en trussel mot "sikkerheten", har dette systemet i mer enn 50 år til gangs undergravet det mest avgjørende i et demokrati: Organisasjons -og ytringsfrihetene og den virkelige muligheten for å fremme alternative politisk syn. Når politistatsmetoder mot lovlig politisk virksomhet fra NKP og andre til tider ble tatt opp i spørsmål til myndighetene, var svarene preget av tåketale og direkte løgn. Dette var bakgrunnen for Stortingets nedsetting nedsetting av Lund-kommisjonen.

Til slutt i kronikken kommer Willoch med "ny forskning". Ved hjelp av instituttet for forsvarsstudier hevder han å ha fullgode "bevis" på at NKP mottok ulovlig støtte fra "Stalin og Moskva". Dette er spill for galleriet. Hensikten helliger midlene, tror noen. Når hensikten først og fremst er å ramme Stortingets egen kommisjon for å få slutt på udemokratiske metoder, er det ikke så enkelt.

Willochs skriverier gjør det klart: Skal vi øke vår sikkerhet og utvide de demokratiske rettighetene, er det nå på tide med full gjennomgang av de hemmeligste og mest ulovlige rutinene.

Ramm/Setsaas åpner på gløttet til disse dypeste mørkene i maktens korridorer. O. Hammerstad og Ronald Bye var også bekymret for det vi bør kalle kreftssvulster som utviklet seg under den "kalde krigen". Søker en virkelig sannheten og vil mer folkestyre, kan en ikke i det lange løp komme utenom et inngrep; et oppgjør med det "klandestine" (hemmelige) nettverket i Norge. Jeg snakker i klartekst om det systemet som i mer enn 50 år fikk bygge seg opp rundt sentrale AP- og Høyrefolk og forsvarets etterretning og ikke bare om POT.

Når Willoch nekter å levere ut nødvendig materiale for å kunne foreta en kritisk gransking av Bouchiki-saken, burde det sannelig reise spørsmål for verdikommisjonen.

Patetiske blir Willochs gjentakelser av gamle påstander om eventuelle småpenger som skal ha tilflytt NKPs slunkne kasser. Hva om forskningsmidler istedet ble satt inn på å avdekke alle former for "lovlig" eller ulovlig flyt inn i store og små parti- og andre kasser ? Vi har foreløpig bare hørt om CDU-penger (tyske) til Høyre, CIA- penger til AUF osv. Her må vel Holtsmark og andre kunne få penger til avdekkende forskning ! Beløpene som Willoch er opptatt av, er sikkert beskjedne i forhold til de midler hans eget parti har mottatt i årenes løp, særlig fra storkapitalens kasser - verdier som er skapt av arbeidfolket i vårt land. Willoch selv var f.eks. både økonomisk og politisk knyttet til det daværende Norges Industriforbund, samtidig som han var stortingsmann.

Hvem som er "solide norske statsborgere" og som i realiteten tjener våre interesser er politiske vurderingsspørsmål. Er det uttrykk for "solid" norsk statsborgerskap å la milliardverdier, skapt av det norske folk gjennom generasjoner, gå på billigsalg til utenlandske kapitalister, "investorer" ? Gir støtten til 80-dagers "demokratisk" bombing på Balkan særlig tillit til CIA-systemet ?

Eller hva med støtten til Nelson Mandelas ANC ? Lenge måtte de undertrykte i Sør- Afrika nøye seg med den støtten de kunne få, bl.a. fra NKP før det sikkerhetsklarerte Willoch-Norge skjønte at samarbeidet med rasistene i Pretoria måtte ta slutt. Vi sier NEI til Willochs undergraving av folkestyret. Gjennom ordene til 30- tallskommunisten Nordahl Grieg finner vi fortsatt mye til ettertanke : Skaper vi menneskeverd - skaper vi fred.


NKPs sentralstyre
Per Lothar Lindtner

Utskrift E-post

"Wer soll das bezahlen?"

Så heiter det i ei gamal drikkevise frå det lystige Berlin. Denne strofa fell meg i hug når eg ser sjukehusdirektørar laina opp i søkk og kav, og lærarar som rasar over budsjett og lønner, i lag med elevar som protesterar mot dyre lærebøkar og nedslitte skolar. Nå sist var det filmfolk, som er sure fordi dei får mindre pengar til å produsere sjikane-filmar om Bygde-Norge som ingen orkar å sjå.

Bortsett frå den sistnemnde er alle protestane mot den offentlege pengemangelen og nedskjeringane på sin plass. Det er ei skam at skole, helse, eldreomsorg og kultur skal råkast av aukande offentleg fattigdom i ei tid da Norge er rikare enn nokon gang før, og rikare enn dei fleste land som har ein like godt utbygd velferdstat.

For den som kan dei fire rekningsartane, som det heitte i den gamle skolen, er det opplagt at når heile butikken Norge går betre enn før og samtidig Velferds-Norge er fattigere enn på lenge, så må pengane bli av ein stad. I og med at vanlege lønnstakarar har fått lite av det reultatet som den subtraksjonen gir, må det ha hamne i det private forbruket utanom Velferds-Norge. Med andre ord: Dei rike er blitt veldig mykje rikare, samtidig som vi andre slåst om smulane i Statens grisebinge, som Vinje sa det så treffande for 150 år sia.

Og vi sluttar aldri slåst om desse smulane. For alle ropar om å få større del av den minkande samfunnskaka, men ingen vil kjempe for å bake kaka større. Derfor blir alle desse rettkomne krava sett fram utan forsøk på å anvise dekning.

Og det mest betenkelege av alt i eit demokratisk samfunn er dette: Det er ingen frå den fjerde statsmakt, dei såkalla "kristiske journalistane", som nokon gong stiller lektor Olsen eller sjukhusdirektør Schrøder det enkel spørsmålet frå den tyske drikkevisa. For dersom lektor Olsen skal ha høgare lønn, og direktør Schrøder skal gjere Nord-Norge friskare, så må eit av to skje:

1. Olsen og Schrøder må rake til seg pengar som elles skulle gått til vegbygging eller teater.
2. Olsen og Schrøder må kreve at den offentlege kaka blir større og at dei skal nyte godt av auken.
Både Olsen og Schrødar pliktar å gjere det heilt klart kva for ei av dei to løysingane dei står for. Å la det vere, er ulogisk og uredeleg. Den som krev auka løyvingear til eigne føremål utan å vise vilje til å auke samfunnskaka, skal ikkje sleppe unna ansvaret med å forsvare at auka løyvinger til sjukehusa skal før til nedskjæringar i bibliotek og barnehagar.

Det blir så ofte snakka om "politikarforakt". Men dersom demonstrantane vik unna å ta i bruk dei fire rekningsartane, kan det like gjerne vere bruk for "demonstrant- forakt". Ein god del av dei som demonstrerar, har dessutan stemt på parti som vil gjere samfunnskaka mindre ved å gi skattelette, fortinnvis til dei rike. I slike tilfelle blir den logiske bristen enda større. kanskje vi også bør innføre begrepet "veljar- forakt"? og kva med dei journalistane som aldri vil/tør stille spørsmål om dekning for krava, og som er vettskremte for å stille dei nyrikes aukande forbruk i kontrast til nedskjæringar i sjukehus og skolar?

Derfor er "politikarforakt" heilt forfeila, dersom ein skjer alle politikarar over ein kam. Det finst faktisk politikarar som viser ansvar ved å gå inn for å auke samfunnskaka i staden for å skjere ho ned. Men dei stemmer ikkje folk på - heller ikkje dei som demonstrerar mot offentleg fattigdom i eigen sektor. derfor vil den offentlege fattigdomen halde fram.

Til glede for kven?

Naturlegvis mest for dei nyrike, som sit klar til å investere dei pengane dei sparer i skatt, i privatisering av sjukehus, eldreinstitusjonar og skolar. Så lenge demonstrantane i offentleg sektor kvir seg for å foreslå høgare skattlegging av dei rike, grev dei grunnlaget under eigen protest, same kor rettferdig den enn måtte vere.


Hartvig Sætra

Utskrift E-post

Pinleg norsk samepolitikk

Tysdag 23. november kom meldinga om at norske styresmakter må stå skolerett for FNs Menneskerettskomité på grunn av den politikken landet fører i forhold til samisk eigdomsrett til land og vatn.

Norge likar å stille først i kritikar-køen når det gjeld å refse brot på FN-konvensjonar og menneskerettar. Men når det gjeld oppfølging av internasjonale urfolksrettar for samane, har landet vårt blitt ei sinke. FN vil nå vite heilt konkret kva Norge akter å gjere for å gjennomføre samisk rett til naturressursane i sine område. Fleire departemenet er nå engasjert i å utforme svar frå Norge. Det må vere annleis enn det vi har gitt tidlegare, elles vil vi hamne på svartelista i FNs Menneskerettskomité, i lag med fleire regime som Norge elles tar sterkt avstand frå.

"Landet kan ikkje lenger vri seg unna, det handler om Norges troverdighet både overfor samene og det internasjonale samfunnet", seier sametingspresident Svein Roald Nystø til Dagbladet.

Saka har tydeligvis vore kjent av mediefolk ei tid. Det var Dagbladets Tromsø-kontor som tok opp saka. NRK Dagsnytt hadde ei bortgjømt melding om det tidleg på morgonen, som vart tatt bort seinare. Verken Dagsnytt, Nordnytt eller Dagsrevyen hadde eit ord om saka, verken den 23. eller den 24.

Den 24. kan ein ikkje skulde på at dei var ukjent med det som foregår, for underskrivne ringte til alle vaktsjefane og gjorde dei merksame på dei store konsekvensane denne saka kan få for Norge og for norsk samepolitikk. Eit par vaktsjefar sa at dei ikkje kjente saka, og takke meg for opplysningane. Men det kom ingenting i deira kanal likevel!

Dagbladets Per Lars Tonstad uttrykker det veldig presist i korttekst:"Den debatten som pågår i Norge, kan være utgått på dato, hvis konklusjonen i FN blir at Norge uansett er bundet av internasjonale avtaler til å gi samene selvbestemmelse". Det mest sentrale i FNs oppfatning av saka er at verken den norske staten eller Finnmark Fylkesting blir akseptert som eigar av dei samiske kjerneområda. I den sammenhengen vil fleirtalet i Sametinget, representantane frå Norske Samers Riksforbund, få 100% aksept av FNs Menneskerettskomité.

Alle forestillingar hos Finnmarks kystbefolkning om fortsatt "norsk" styring av Finnmarksvidda og andre sentrale samiske område, er illusjonar og blendverk. Å seie opp ILO-konvensjonen 169, slik Ole Gunnar Ballo (SV) har foreslått, vil berre gjere saka enda meir pinleg, og kanskje føre til internasjonale sanksjonar mot Norge. Saka vil avsløre at nesten alle "norske" politikarar og parti i Finnmark har dumma seg ut og ført Finnmarks kystbefolkning bak lyset. Dei einaste svært heiderlege unntaka er NKP og RV. Dei to partia har heile tida hevda det synet som nå blir knesatt gjennom FN. Den samme konklusjonen er komen frå dei norske juristane som har gjennomgått samiske rettsforhold i lys av ILO-konvensjonen. Deira syn er oppsummert både av formannen i justiskommisjonen, høgsterettsdommar Jens Edvin Skoghøy, og av justitiarius Carsten Smith.

Kva må norske politiskare gjere med dette?

Først og fremst ta til etteretning dei soleklare krava frå FNs menneskerettskomité, og fortelle norske veljarar, ikkje minst i Finnmark, at det ikkje går an å ønsketenke seg vekk frå samisk råderett til land og vatn.

Finnmarks befolkning har heller ingen ting å frykte da Sametinget og dei samiske organisasjonane heile tida har sagt at dei vil praktisere sin eigedoms- og forvaltningsett til beste for både nordmenn og samar. Innanfor det samiske forvaltningsområdet kjem ingen til å spørje om etnisitet, berre om adresse. Det mest ukloke som Finnmarks kystbefolkning kan foreta seg nå, er å kverulere over sin "rett" til å eige og bestemme over Sápmi. Det vil berre føre til at Kyst-Finnmark blir oppfatta som eit slags "Skandinavisk Alabama". Og det i ei tid da torskeressursane er i fritt fall, og Finnmark kan trenge all den goodwill som er muleg å finne, både i vårt eige land, i Skandinavia, i Europa og verda elles. La oss derfor få eit nasjonalt konsensus om å rette oss etter krava frå FNs Menneskerettskomité, og be folket på Finnmarkskysten kvitte seg med det gamle traumet overfor samane, og i staden snu ansiktet mot Barentshavet og stille sine rettferdige krav til forvaltninga der.

I kampen om Nord-Norges viktigaste ressurs, den arktiske torsken, er den internasjonalt meir og meir anerkjente samiske befolkninga ein alliasnepartnar som Kyst-Finnmark ikkje har råd å miste.


Hartvig Sætra

Utskrift E-post

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!