2000

Ordensmakten som en stat i staten

Markedssamfunnet skaper sine avvikere. I en tid hvor lønnsomheten er det viktigste kriteriet for alt samfunnsliv, offentlig som privat, er det selvfølgelig noen som faller utenfor. Flere ser ikke lenger hensikten med å innordne seg det "moderne" samfunnet hvor næringslivet setter premissene; direkte på det økonomiske og indirekte på det mellommenneskelige planet. Det er ikke avvikerne, de kriminelle, som har blitt ondere, men konkurransesamfunnet som har gitt oss alle hardere livsvilkår.

På 70- og 80-tallet ble det gjort en del kritisk samfunnsforsking som viste til kriminalitetens årsaker og som konkluderte med at forebyggende tiltak er det eneste som hjelper. Thomas Mathisen f.eks., slo grundig fast at fengselsvesenet ikke hadde annen funksjon enn å sperre avvikerne inne, og at konsekvensene for unge lovbrytere i fengsel var en nærmest systematisk tilpasning til et tyngre kriminelt miljø.

Mathisen tok selvsagt ikke feil. Likevel blir forskningsresultater av denne typen latterliggjort 20 år etter. "Snillisme" blir det kalt. Forebygging snakker man ikke lenger om, det lengste markeds-norge kan strekke seg i forebyggingsarbeid, er å få politiet inn som kontrollører i skolen. Det er klart det får ringvirkninger når et parti som i årevis har hatt internering av narkomane som kampsak vokser seg nest størst.

Vår lille men svært driftige justisminister ser ut til å glemt sin sosionombakgrunn. For et års tid siden dro Dørum på studietur til NYPD for å ta lærdom av New York- politiets arbeidsmetode overfor samfunnets utskudd - "nulltoleranse". Omtrent på samme tid reiste tusener av NY-beboere i en kraftig protest mot denne nulltoleransen og konsekvensene av dem: gateselgeren Amadou fikk kroppen maltraktert av 40 blykuler fordi han nektet å snu seg på NY-Gestapos ordre. Demonstrantene blokkerte hele NYPD. Det ser ikke ut til å ha gjort særlig inntrykk på Dørum.

Dørum og regjeringen går langt i sitt korstog mot de kriminelle og i overvåking av avvikere. Romavlytting, infiltrasjon, elektronisk sporing, hemmelig ransaking og bruk av anonyme vitner er noen av de kontroversielle politimetodene som "liberale" Dørum vil innføre. Med vår tilslutning til Schengen-samarbeidet gir overvåkingspolitiet frie tøyler, mens Echelon-systemet sørger for en overvåking som savner sidestykke i historien. All e-postkorrespondanse og alle telefonsamtaler kan - og blir - automatisk silt for tvilsomme navn og uttrykk. Resultatene havner i arkiv, på samme måte som navneregistre over nordmenn til venstre for DNA havna hos CIA under den kalde krigen.

Sånn sett er det ikke akkurat nytenkning som preger regjeringen Bombeviks kriminalpolitikk. Det kan man heller ikke si om Dørums forslag til ny organisering av politiet i Norge. I fjor sommer kom nemlig forslaget om å organisere politiet under et eget direktorat med en egen "politidirektør". De lydige markedsnikkerne på Stortinget har nå gitt sin tilslutning: "Mindre detaljstyring fra departementet", "modernisering og resultatorientering", "Mer politi for pengene" er argumentene. Resultatet vil bli en økt dreining mot en stat i staten, rettere sagt politistaten. Og dette er ikke nytt. Vi har hatt politidirektorat før. Den gang het "direktøren" Jonas Lie, torturist.

Hans Berger
Norges Kommunistiske Parti

Utskrift E-post

Legemangel i Norge

Jeg var på tur hjem de siste uværsdagene, da jeg kom i snakk med en medpassasjer. Det første samtaleemnet var været. Vi fant ut at det var det samme lavtrykket fra Danmark i sør til Nordkapp i nord. Min medpassasjer sa at han ikke likte å bli sittende her. Da måtte han jobbe til langt på natt for å være ajour til neste dag.

Han var pensjonert dansk lege/radiolog, som hadde tatt en 14 dagers arbeidsturnus på sykehuset til god betaling. Under vår samtale kom han inn på at han ikke kunne forstå hvorfor det rike Norge ikke hadde nok utdannete leger?! Jeg sa at alt i 60-årene var man klar over at vi hadde for få leger utdannet i Norge. Det ble bevilget de pengene som trengtes til nye Universiteter, for å dekke dette behovet.

Min danske medpassasjer påpekte at da skulle det være nok leger i Norge. Men se, det er det ikke. Her kommer vi inn på Alvheim´s påstand om det som mangler av menneskelig forståelse i Norge.

På slutten av 60-årene fant vi olje på Norsk sokkel i Nordsjøen. Det første de store internasjonale oljeselskapene trengte var fagfolk, altså universitets- og høyskoleutdannete mennesker som kunne brukes i olje-utvinningen. Det var det lite av i Norge. Men landet hadde flere nye utdanninginstitusjoner som kunne ordne dette. Da nedprioritere vi utdanning av leger og annet helsepersonell fordi det ikke var bruk for disse innen oljeutvinningen. Her trengtes det geologer, ingeniører, teknikere, dykkere etc. for å hente opp pengene fra Nordsjøen.

Norge hadde like etter krigen en beordringspraksis for å sikre legedekningen til Nord- Norge og andre utkanter, men denne forsvant etterhvert. En liknende utvikling har skjedd innen skoleverket hvor utkantene i alle år har manglet kvalifisert lærerdekning. Slik kan vi forsette å påvise hvordan det i politikken er valgt å ta hensyn til kapitalens ønsker fremfor menneskens behov.

Når en ingeniørstilling lyses ledig i dag er det ikke to - tre som søker på stillingene, men gjerne mellom 50 - 80 søkere. Arbeidskontoret er full av geologer, ingeniører, teknikere, men f.eks. lærere og helsepersonell finnes ikke. Ved utgangen av januar var det registrert 69 000 helt arbeidsledige, hvilket tilsvarer 3,0 prosent av arbeidsstyrken. Dette er en økning på 4400 personer. Økningen i arbeidsledigheten var størst på Sørlandet og Vestlandet, noe som må sees i sammenheng med svak utvikling innenfor oljerelatert virksomhet og industri. Rogaland skilte seg ut som det fylket som nå har den klart største økningen i ledigheten.

Innen sykepleie-og helsevern var det samtidig 11099 ledige stillinger og innen undervisningsarbeid 9597 ledige stillinger. I dag er man ferdig med de store byggeprosjekter i Nordsjøen. Nå pumper man profitten rett ut av landet til de store internasjonale selskapene. Kapitalens behov for profitt går alltid foran menneskenes behov for helse og utdanning.

Derfor blir kapitalens partier fra Ap til Høyre rasende når Alvheim påpeker at det fattige Cuba har klart det som rike Norge ikke greier: Å prioritere befolkningens behov for helsetjenester før noe annet.

Øistein Olsen
leder Narvik Kommunistiske Parti

Utskrift E-post

Knus Røkkestaten

Denne appellen minner om 68-erne og er reell nok, men må defineres: Norge kjennetegnes idag av et enormt misbruk av våre resurser. Mens våre jernbane og båtruter er utrygge, og helse og omsorg like så, grunnet pengemangel, grafser noen få milliardærer grådig til seg av vår felles samfunnskake.

Nå er ikke Kjell Inge Røkke «ondere», som de sier i USA, - enn de andre Mammonslavene i gamlelandet, men han liker seg i rampelyset, der han brillierer med privatfly, lystbåt til nær en halv milliard og fjellstue med 24 dasser. Derfor blir Røkkestaten et godt synonym for den økonomisk bedritne urettstaten Norge.

Svensk TV2 hadde 13.ds. et debattprogram, der det framkom at stadig flere måtte langtidsykemelde seg. Samtlige i panelet var enige om at det ofte ble stillt altfor store krav til samfunnsborgerne. Det samme er tilfellet i Norge og den industrialiserte verden. Noe måtte gjøres snarest, ikke minst fordi så mange tok sitt liv fordi de følte de ikke strakk til, og samarbeid på ulike nivå ble antydet som løsninger. Hovedårsaken er udiskutabelt det kapitalistiske produksjons- og levesystemet. All virksomhets mål er blitt maksimal profitt. Da må man presse arbeidskrafta til det ytterste, og derfor må man ha en reservearme av arbeidsledige der man kan hente inn kraft når den trengs.

Samtidig presser trusselen om ledighet de ansatte til ofte umenneskelig slit og stress.

Helsevesenet får for små bevilgninger og mannskap til å klare problemene, mens tusenvis av unge mennesker utdannes til kasinospill på børsene, der folk i Røkkestaten raider og jonglerer med de penger de har krafset til seg ved skattebegunstigede spekulasjoner.

Over 90% av de penger som omsettes på børsene brukes ikke til nye arbeidsplasser, men heller til å legge slike ned. Mens samfunnet tidligere i noen grad inspirerte til skapende arbeidsinnsats, er slikt blitt reine idiotiet i de raske pengenes tid. Fra barnsbein skal man lære spill, ispedd vold og gevinster. Hvorfor arbeide når vi alle kan tjene til et luksusliv på børs?

Selv våre statsfinansierte TV-kanaler bruker skattepengene våre, og setter publikum i ekstase når hundretusenene rauser ut og inn i mer eller mindre tomme lommer. Ja, hvorfor skal det arbeides? Religionenes gamle advarsler om åger og pengespill preller av på Bondevik , fordi dette er livsnærven, drivkraften i Røkkestaten, og som går foran omsorgen for barn, gamle og underpriviligerte. Derfor må Røkkestaten demonteres. De demokratiske folkeorganene må overta den makt Røkkene misbruker, og før disse knuser både menneskene og naturen.

Åge Fjeld
Norges Kommunistiske Parti

Utskrift E-post

Fredsprisen til Bill Clinton?

Nei, nå skuffer du, Steinar Bastesen. (Din stortingskollega Vidar Kleppe skal være unnskyldt.) Enn å antyde at Bill Clinton fortjener Nobels fredspris da! Finnes det i det hele tatt noe menneske på denne kloden som fortjener den mindre, spør jeg.

Det vil si, her tenkes ikke først og fremst på personen Bill Clinton men på embetet han bekler. Jeg har alltid hevdet, og det i fullt alvor, at verdens største forbryter er presidenten i USA. I hverfall siden Franklin D. Rooseveldt døde den 12. april 1945.

I formildende retning bør det dog tilføyes at også presidenten i USA må adlyde storkapitalen, med Verdensbanken på toppen av maktpyramiden. Men det er nå presidenten som formelt sette besluttningene ut i livet.

Apropos de stater som havner i verdensbankens garn, er ferdige. Mange land som forsøkte å bygge en form for sosialisme måtte krype til korset og tigge Verdensbanken om almisser da det ikke lenger fantes Sovjetunionen som kunne hjelpe dem..

Men Verdensbanken krevet at mottakerlandene ikke "sløser" bort penger på bl.a. helsevesen og utdanning. I Mosambik er det i dag langt flere analfabeter enn for 10 år siden, da mange foreldre ikke har råd til å sende barna på skole. Hver eneste dag dør det i verden flere tusen barn som følge av underernæring og mangel på medisiner. Verdensbanken og presidenten i USA må bære hovedansvaret.

Forbryterstaten USA har et synderegister som er lengre enn et vondt år. Det hevdes at ca. 200 ganger i løpet av sin eksistens har de slått til med jernneven når utviklinga i andre stater ikke har passet USA. Noen få eksempler:

I 1954 forsøkte en venstreorientert regjering i Guatemala, under President Eduardo Frei, å innføre en jordreform, som skulle komme den utfattige bondebefolkninga til gode. Dette satte USA en stopper for fordi det ikke passet United Fruit Co., de brukte Guatemala som kjøkkenhage.

I 1961 forsøkte de, heldigvis uten å lykkes, å kverke det revolusjonære Cuba. I 1983 valgte miniputtstaten Grenada marxisten Maurice Bishop til president. USA var straks på pletten med militær intervansjon, for å gjeninnføre "demokratiet". Vi huske Nicaragua, Vietnam, USAs engasjement da mange tidligere kolonier i Afrika ble sjølstendige og skulle forsøke å stake opp en kurs i sosialistisk retning. Osv.,osv.

Enn å påstå at Clinton fikk slutt på krigshandlingene i det tidligere Jugoslavia da! Var det ikke han, NATO og blant annet spyttslikkerne Bondevik og Vollebæk som startet den?

Til slutt en kommentar til påstanden om at USA skal ha reddet verden for nazisme. Til det er å bemerke, at da invasjonen i Normandie kom den 6. juni 1944, var i realiteten utfallet av krigen i Europa forlengst avgjort. Knapt en tysk soldat befant seg på sovjetisk territorium, den Røde Arme kjempet allerede i Polen og Romania.

Invasjonsstyrkene i Fankriket møtte i begynnelsen sterk motstand, og led store tap. Men da de først hadde trengt gjennom de tyske festningsverkene, den såkalte Atlanterhavsvollen, skar de gjennom Frankriket som kniv i smør. Storparten av den tyske krigsmaskinen befant seg nemlig på Østfronten.

I oldtiden var de t en lang epoke som ble kalt Pax Romana, den romerske fred. Fred på det romerske herrefolkets premisser. Nå er det grunn til å frykte av vi går et tilsvarende Pax Americana i møte. Nå kan nemlig USA ture frem som de vil, som følge av den største katastrofen siden den 2. verdenskrig, nemlig sammenbruddet av Sovjetunionen og det sosialistiske verdenssystemet.

Asbjørn Hortman
Landstyremedlem NKP

Utskrift E-post

Useriøst fra Bastesen og Kleppe

Nobels fredspris skal henge høyt, og med store interessemotsetninger i verden blir den omstridt. Når stortingsrepresentantene Vidar Kleppe og Steinar Bastesen nå foreslår president Bill Clinton som kandidat, må det nok sies at det finns de som er enda mindre egnede. Clinton har trass alt mindre rasefordommer enn Kleppe og er mer sosialt engasjert enn Kleppes meningsfeller der borte, men han har hittil ikke lykkes i noe fredsarbeid, og vil nok i historien mest bli husket for sigaren.

Det som er mest useriøst ved forslagstillerne, er deres kopling av Clinton og USAs rolle som fredsmegler ved å bekjempe kommunisme og nazisme. England og Sovjet- Unionen hadde kjempet lenge mot Hitler-Tyskland før USA kom med i krigen. I etterkrigstida har USA ikke bare støttet naziregimer rundt i verden, men har ved sitt CIA medvirket til å styrte demokratisk valgte regjeringer som f.eks. Allende i Chile til fordel for hel- og halvfascister. I over 30 år har USA forsøkt å styrte Castro, heldigvis uten at det har lykkes. Nå skal jo ikke Clinton tillegges skylda for dette, men han er desverre i handa til rustningsindustrien. Dette kom til uttrykk da han truet også lille Norge med i de folkerettstridige bombeangrepene mot Jugoslavia, der Kosovo kom fra asken og inn i ilden.

Der de etniske problemene er like uløste og skadene etter USAs bomberaider er enorme. Selv om Clinton er bedre enn Kleppe i rasespørsmål, er han på linje med Hagenpartiet når det gjelder å la være å hjelpe de fattige i u-landene. Mens Danmark topper med 0,97% og Norge følger med 0,86%, ligger verdens rikeste og mektigste land USA på bunnplass av OECD-landa med bare 0.09% av nasjonalbudgettet i u- landshjelp.

Bekjempelse av urett og fattigdom er det beste fredsarbeidet, mener fredsforskere. Derfor er forslaget på Clinton til Nobels fredspris meget dårlig motivert, godeste stortingsmann Steinar Bastesen.

Åge Fjeld
Norges Kommunistiske Parti

Utskrift E-post

APs politikk, arbeiderklassens problem

Etter APs lavmål på meningsmålingene har desperasjonen økt hos partiets broilere, som krevet Jaglands hode på et fat. Jagland er ikke den store folketaleren med det eminente ordvalget, og det virker sjølsagt negativt fordi så mange velgere er blitt oppdratt til å bli overflatiske.

Historia viser imidlertid at det har vært mange store politikere, med langt dårligere talegaver enn Thorbjørn Jagland. Hovedproblemet for den norske arbeiderklassen idag, er den sterkt stigende kløfta mellom de rike og fattige, forfallet i skole og helsevesen, forflatninga av kulturen, vold og rusmisbruk og at så mange unge forsøker å ta livet sitt.

Denne utviklinga begynte allerede under Gro og Jaglands regjeringstid, da Arbeiderpartiet begynte å legge seg paddeflate for kapitalkreftenes vurderinger. Slik ligger de ofte vil høyre for Senterpartiet, og aksepterer privatiseringer av samfunnsresurser. Slik ligger de også til høyre for sitt franske søsterparti under Jospin. I motsetning til milliardæren Soros, ser ikke DNA de store farer for menneskeheten som kapitalglobaliseringa medfører.

Bare ytterst få innen partiet er i tvil om kapitalismens fortreffelighet, og til disse hører ikke Jens Stoltenberg. Kursen mot høyre med fordelene til de rikeste, vil fortsette om ikke velgerne søker til venstre for Arbeiderpartiet. Slik er spørsmålet om Jagland eller Stoltenberg lite interessant.

Åge Fjeld
Norges Kommunistiske Parti

Utskrift E-post

Bioteknologiske firma i djup krise

Etter WTO-fadesen i Seattle først i desember, kunne Information melde den 17.12.99 at verdas leiande firma på sprøytemiddel, frø og genspleisa planter, det amerikanske Monsanto, nå er i djup krise. Aksjekursane er i fritt fall, både i dette firmaet og fleire andre, fordi ni internasjonale advokatfirma har reist sak mot konsernet på vegne av seks bønder. Dei anklagar Monsanto for å søke monopol på heile verdas frøforsyning, og for å ha marknadsført genspleisa mat utan at risikoen for helse og miljø er skikkeleg undersøkt.


(Illustrasjonsfoto)

Både opinionen og forbrukar-interessene har reagert mot Monsantos hardkjør for genspleisa mat, og spesielt har nok oppslaget om massedød blant larvane til kardinal- sommarfuglen på grunn av genspleisa mais fått opinionen på gli.

"Monsanto overlever ikkje", seier den kjente britiske miljørådgjevaren John Elkington. Han kallar Monsanto "ein dødsseglar". Men også dei andre gigantane - Du Pont, Dow Chemicals (dei med gassen i Vietnam), Novartis (dansk) og AstraZeneca er ille ute i kjølvatnet av Monsantos snarlege forlis. Information ser ikkje ut til å tru at USAs regjering vil hjelpe sin tidlegare yndling Monsanto.

Dersom spekulasjonane i Information viser seg å slå til, vil det nye tusenåret starte med miljørørslas største siger inntil nå over Den overnasjonale kapitalen. Det er så løfterikt at ein nesten ikkje tør tru på det.

Hartvig Sætra

Utskrift E-post

Menneskesynet på Cuba

I forbindelse med siste dagers oppstyr omkring Jon Alvheims uttalelse om at menneskesynet på Cuba er bedre enn i Norge, har undertegnede som ved forskjellige anledninger har vært på studiereiser til Cuba, sett det påkrevd å reagere på det talekoret av protester som har reist seg mot Alvheim.

Hersker det i Cuba et bedre menneskesyn enn i Norge? Vi nøyer oss med å konstantere at det finnes ikke barn som lever på gaten i Cuba, i motsetning til i Norge. I Cuba er alt helsestell gratis, i motsetning til i Norge. Cuba har en vel utbygget primærhelsetjeneste, en totalomsorg for barn og eldre, en psykiatri som sikrer pasientenes menneskerettigheter til bolig og arbeid, i motsetning til i Norge. I Cuba er all utdanning opp til og med universitetgrad gratis, i motsetning til i Norge. Cuba mottar og behandler gratis langt flere stråleskadete barn fra Tsjernobyl enn hva Norge gjør. Cuba utdanner langt flere studenter fra utviklingsland enn hva Norge gjør. Cuba krever ikke inn utenlandsgjeld fra fattige u-land slik som Norge gjør. Cuba har kommet mye lenger med likestilling enn Norge. Cuba satser svært aktivt på å få ungdom med i styre og stell, for eksempel er "ungdomsøya" et område der styre og stell helt og holdent utføres av ungdom under 30 år. Noe lignende har aldri kommet på tale i Norge. I Cuba eksisterer ikke rasediskriminering til tross for at Cuba er et av verdens mest flerkulturelle land.



Trass amerikansk propaganda, sabotasje og blokade: Cuba klarer seg oppsiktsvekkende godt, og er på mange områder kommet lengre enn rike land som Norge.



Cuba har gjennom de utallige "komiteene for forsvar av revolusjonen" der 90% av befolkningen har valgt å være medlemmer, et system som er svært inkluderende når det gjelder å dra med grasroten inn i den politiske debatten. Disse komiteene er det som stiller kandidater til valg. Det hevdes at Cuba er et diktatur uten et demokratisk system. Cuba har både et parlament og regionsstyrer. Til disse vervene velger det cubanske folket representanter gjennom personvalg. Det er ingen partier som stiller til valg i Cuba, ikke engang kommunist partiet. Det er også grunn til å understreke at de personene som komiteene stiller til valg ikke behøver å være medlemmer av kommunistpartiet. Vi antar dermed at det for de som hevder at Cuba er et diktatur er helt avgjørende for et demokrati at det er partier som stiller til valg og ikke enkeltpersoner. Vi stiller oss svært undrende til en slik arrogant oppfatning.

Vi stiller oss også undrende til den storm som blir reist mot Alvheim for hans uttalelser, med den grunngivelse at han uttaler seg om utenrikspolitikk. Skal vi forstå det slik at det offisielle Norge anser Cuba for å være en fiendelig stat, som det derved er uakseptabelt å stille frem i et positivt syn, selv om dette skulle være berettiget. Det vi spør er: Når ble Cuba en fiendelig stat i forhold til Norge? På hvilken måte truer Cuba Norges sikkerhet? Dette er spørsmål vi stiller oss når det nå blir lovt oppvask når Alvheim kommer tilbake, fordi han hadde sine meningers mot og formidlet det han kunne observere med sine egne øyne.

Helt til slutt vil vi minne om at Cuba tross sine knappe ressurser var de aller første til å komme NATO landet Tyrkia til unnsetning med hjelpemannskap under den store jordskjelvkatastrofen. Dette forteller mye om menneskesynet som hersker på Cuba, hvor var Norge?

Kjell Moen, Harald Reppesgaard, Hilmar Sæther, Knut Eide
Norges Kommunistiske Parti i Midt-Norge.

Utskrift E-post

GJENREIS DEN SOSIALE BOLIGPOLITIKKEN

Det er totalt uakseptabelt at en i de større byer må betale nesten en million kroner for en liten leilighet på 45 kvm. Det hersker en kasinoøkonomi og prisanarki innen boligsektoren i Norge som er det rene vanvidd. I tillegg får staten mer inntekter fra boligsektoren gjennom skatter og avgifter (moms) enn de gir ut til støtteordninger, tilskudd og rentefradrag. Statens fortjeneste på boliger er i dag 3,1 milliarder og momsen utgjør hele 8 milliarder.



Etter at offentlige støtteordninger til nybygging er avviklet er det markedskreftene som råder. Det har ført til lav nybyggingstakt og få nye boliger. Dette har ført til en katastrofal prisøkning, som rammer vanlige folks økonomi hardt. Etter at boligloven ble opphevet ved årsskifte har bl.a. eldre mennesker måtte betale opptil 50% økning i husleien. Denne boligpolitikken har Ap og de borgerlige partier gått inn for med åpne øyne.

Kommunistene krever:

  • det må iverksettes økonomiske støtteordninger for førstegangsetablerende, for eksempel rett til rimelig toppfinansiering gjennom Husbanken og subsidiering som gjør husbankrenten lavest de første årene.
  • flere kommunale utleieboliger må bygges med offentlig støtte og forvaltes av kommuner og ikkekommersielle aktører.
  • bygging av lavinnskuddsboliger med tilskudd fra det offentlige, der kommunen stiller tomter til disposisjon.
  • gjeninnføring priskontroll med salg av boliger og utleieprisene. Norge har i dag en rikdom som kan virkeliggjøre en ny sosial boligpolitikk.

Det er ubegripelig at et Etterkrigs-Norge hadde råd til å skaffe boliger til alle, til rimelige innskudd og leier, mens man i Velstands-Norge i år 2000 forvalter boligmarkedet som det reineste flåeri av vanlige mennesker.

Harald Reppesgaard
Pressetalsmann

Utskrift E-post

En 5. ferieuke!

På ny har debatten om en 5. ferieuke blitt satt på dagsordenen, selvfølgelig med fagbevegelsen og næringslivet på hver sin side. Til sammenligning har man både i Finland og Danmark 6 uker ferie i året, uten at dette har gått ut over landenes konkurranseevner internasjonalt, som er næringslivets viktigste argument for å forhindre dette.

Didrik Schnitler argumenterer i "Redaksjon 21", NRK mandag 31/1, ut fra at man i Norge har kortere arbeidsdager enn i Danmark og Finland og at dette veier opp for kortere ferie, sett ut fra effektiv arbeidstid i løpet av et år. Han argumenterer videre for at vi i Norge her har gjort et valg mellom kortere arbeidsdager og mer ferie, "vi kan ikke få i både pose og sekk" er hans kommentar.

Det vi i virkeligheten har med å gjøre her er et grunnleggende menneskesyn som setter menneskets produktivitet og kapitalen i høysetet, istedenfor hensynet til mennesket som et individ med klare velferdsmessige behov.

Debatten var sist oppe i 1982, opinionen var klart for en slik endring, men det endte med at saken rant ut i sanden, og som et plaster på såret fikk vi "Gro-dagen". Den teknologiske utviklingen, som de siste år har akselerert kraftig, har også i langt større grad gjort det mulig å gjøre seg uavhengig av en konstant høy bemanning av arbeidsplassen. Med tanke på de stressfaktorer samfunnet i dag i tillegg preges av, og de helsemessige skader det medfører, burde forståelsen for økt avkobling fra arbeidslivet være av allmenn oppfatning.

Argumentet om at Norges konkurransedyktighet blir utsatt vitner kun om liten forståelse for menneskers behov for rekreasjon og avveksling for å kunne fungere i arbeidslivet. Næringslivets argumenter handler kun om hensynet til kapital med et ensidig syn på mennesket som en verdiskaper i økonomisk forstand.

Vi sier ja til kravet om en 5. ferieuke fordi vi ser på menneskene som individer med klare sosiale og velferdsmessige behov, som har en langt større verdi enn det som kan måles i penger, vi sier nei til en utvikling som vil føre til en stadig større markedsstyrt verden som binder menneskene til hensynet til profitt og kapital.

Ingar M. Gundersen
Oslo & Akershus NKP

Utskrift E-post

Norges Kommunistiske Parti

 Bokmål -  Nynorsk -  Engelsk

Besøksadresse  Helgesensgate 21, Oslo
Kontaktskjema finner du her Distriktene finner du her
Postadresse Kiledalen 21, 4619 Mosby

Organisasjonsnr: 985 002 967 - Telefon: 994 51 476 (leder) - Kontonr: 7878 05 37247

ARBEIDERMAKT
MOT KAPITALMAKT!