1.MAI-TALE V/NKPS INTERNASJONALE SEKRETÆR SVEND HAAKON JACOBSEN

PÅ NORDRE GRAVLUND 2015 - 70 ÅR ETTER SEIEREN OVER FASCISMEN.

Gratulerer med dagen kamerater,

Vi er samlet her 1. mai 2015, i NKPs 92. år, 70 år etter seieren over fascismen, for å hedre minnet til våre 23 falne kamerater fra NKPs Sentralkomite. For noen av dere, var de nær og kjær familie. De viet sitt liv til kampen for en verden i fred, hvor alle er brødre og søstre – hvor menneskers utbytting av mennesker er utryddet.

Arbeiderklassen og de undertryktes kamp har alltid i bunn og grunn vært en forsvarskamp - selv om drømmen om et bedre samfunn også har gitt oss et offensivt mål. Et mål som før Karl Marx tid bare var utopi - en drøm. Marx begrunnet kommunismen, påviste klassesamfunnets historiske forgjengelighet og arbeiderklassens rolle under kapitalismen.

Våre falne kamerater stilte seg i spissen for denne kampen og ga sitt liv for det, slik mange sønner og døtre av arbeiderklassen før dem - i Spania, Russland og andre steder, - en forsvarskamp for det de hadde kjært - frihet fra sult og ydmykelse - for fred og rettferdighet.

Våre mest innbitte motstandere har i årene etter krigen søkt å omskrive historien, snudd alt på hodet, skjendet minnet til våre falne kamerater, og millioner av frihetskjempere.

Først i de seineste åra ble det for pinlig å underslå de kommunistiske motstandsgruppenes aktive innsats under den tyske nazi-okkupasjonen av Norge.

Da påtok Norsk Hjemmefrontmuseums Frode Færøy seg oppgaven å bagatellisere de kommunistiske gruppenes innsats i en doktoravhandling, hvor han tegner et bilde av motstanden som ligger tett opp til det som hjemmefrontlederne ønsket å framstille etter krigen. Men som vi vet hadde Milorg nær null aksjoner fram til sommeren 1944, mens de kommunistiske motstandsgruppene stod for nesten alt som hadde skjedd fram til da.

Imperialismens ideologer søker å framstille Karl Marx nærmest som stifter av en religion, hvor forsøkene på å realisere marxismens påståtte virkelighetsfjerne idéer skulle ha kostet flere titalls millioner mennesker livet.

Det var folkemassenes krav om fred, brød og jord som var drivkraften i den russiske revolusjonen, som ga de russiske kommunistene en enorm oppslutning i kampen mot den provisoriske regjeringen som ville fortsette krigen. Revolusjonen bestod i at makten ble overført til rådene – sovjetene som var folkets egne demokratiske maktorganer og dette skjedde med minimale blodsutgytelser, noe den anti-kommunistiske propagandaen fortier.

Under Pariserkommunen femti år tidligere, var det først da reaksjonen, herskerklassen og dens lakeier fikk samlet seg til rasende motangrep, at blodet for alvor begynte å flyte.

Folkenes kamp mot kolonial og imperialistisk utbytting var også en forsvarskamp, slik som i Kina, Korea, Vietnam, Sør-Afrika, Cuba og ALBA-landene i Latin-Amerika.

Vi benekter ikke at det i kampen hete er blitt begått feilgrep.

De alvorligste feilene ble begått ved bruddet på Marxismen- Leninismen under Kinas "Store sprang" og "Kultur-revolusjon". Og krefter som var fremmede for marxismen-leninismen erobret ledelsen i Kambodsjas kommunistparti. Det er svært alvorlig at kommunistene ikke greide å hindre en slik maktovertagelse innenfra, like lite som våre sovjetiske kamerater greide det tiår seinere under kontrarevolusjonen i Sovjetunionen. Begge tilfeller har ført til enorme lidelser og konsekvenser.

Kapitalismen befinner seg i sin hittil alvorligste økonomiske overproduksjonskrise.  Borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer i Europa samarbeider med Troikaen EU, IMF og ESB, bryter inngåtte faglige avtaler, knuser de nasjonale tariffsystemene og den tradisjonelle fagbevegelsen, og utsetter befolkningen i Hellas, Spania, Portugal, Irland, Italia, Storbritannia m.fl. for lønns og pensjonsnedslag, nedlegging av sosiale og helseinstitusjoner, og gigantiske oppsigelser av ansatte i de offentlige institusjonene. Istedenfor forhandlinger dikteres lønnsforholdene ovenfra, av monopolene og deres politiske lakeier.

Monopolkapitalen bruker krisa til å slå ned lønna til folk, for å oppnå maksimal profitt, med støtte fra borgerlige og sosialdemokratiske politikere. Nye venstrepartier som Syriza i Hellas og EUs Venstreparti bekjemper ikke imperialismens EU. De framstår som «de nye sosialdemokratiske partiene», forlenger kapitalismens liv med sine erklærte illusjoner om å styre staten til folkets fordel, uten å nedkjempe monopolkapitalens og finansfyrstenes Statsmonopolkapitalistiske hegemoni.

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen som NKP er en del av står klart imot denne uhorvelige politiske utviklingen, de imperialistiske krigene i Midtøsten og NATOs krigsoppbygging i Øst-Europa og Norge. Kampen står om å nedkjempe denne fascistiske utviklingen – som vi ser som en fortsettelse av kampen våre kamerater ga sitt liv for.

Vi vet, at "Sosialismen er eneste løsning på kapitalismens krise". Derfor forsterker imperialistene sin frenetiske antikommunisme, i sitt fortvilte forsøk på å berge kapitalismen gjennom sin egen iboende krise. Den vestlige imperialismen bruker sine toneangivende internasjonale medier til å spre systematiske løgner og fortielser, trakassering, undertrykking, initierer krig og grusomheter som de tillegger og fordømmer andre for.

Kampen mot fascismen og deres nazistiske okkupanter tok fra oss mange av våre dyktigste og mest erfarne kadre. Dette fikk følger for partiets utvikling i etterkrigstida.

Noen av de som ga alt, var ikke i partiets medlemsarkiv, men arbeidet likevel som kommunister eller under kommunistisk ledelse.

Imperialismens "kalde krig" førte til at kommunistenes innsats ble fortiet. To grupper ble rammet mer enn andre. Partisanene i nord som opererte under den Røde Armes kommando, som russerne kalte «menn i mørke» som også Asbjørn Sundes gruppe – Osvald-gruppa var en del av. Disse stod for avgjørende bidrag i motstandskampen mot den tyske nazismen på norsk jord, og led store tap, ikke alle var kommunister, ingen kunne i prinsippet være medlem av NKP, og de færreste kjente kommandolinjene som gikk via den legendariske Alexandra Kollontai i den Sovjetiske legasjonen i Stockholm.

Det er med alle disse falne kameratene i tankene jeg på vegne av Norges Kommunistiske Partis Sentralkomite, i partiets 92. år vil nedlegge blomster ved Minnestøtten, og ber om et minutts stillhet til å minnes dem.