Til ungdommen

Til deg som selger din arbeidskraft for å leve

Til deg som sliter utenfor arbeidslivet

Massemedia rapporterer daglig om vold, kaos og urett i verden. Vi må imidlertid ikke la følelsen av avmakt ta overhånd. De destruktive kreftene må ikke få lov til å påføre menneskeheten en ond og uverdig framtid. Når massene blir sin kollektive styrke bevisst, kan vi sammen bryte denne utviklingen og skape et nytt og rettferdig samfunn.

Det du nå leser er Norges Kommunistiske Parti (NKP) sitt prinsipprogram. Som marxist-leninistisk arbeiderparti tar NKP utgangspunkt i grunnmotsetningen mellom kapital og arbeid, og ser det som avgjørende nødvendig å overvinne kapitalismen gjennom en revolusjonær omveltning. Vold, kaos og urett er ingen naturlov. Fred og rettferdighet er mulig. Kommunister er humanister.

NKP vil bygge et samfunn uten diskriminering, undertrykking og utbytting av arbeiderklassen; det store flertallet.

I programmet forsøker vi å forklare hva slags samfunn Norge er i dag, hvilke økonomiske-politiske motsetninger som rår, hvilke strategiske valg vi må ta for at arbeiderklassen, som utgjør flertallet i samfunnet, skal kunne bygge opp sitt eget rettferdige samfunnssystem.

Programmet viser at demokrati, solidaritet, fred og frihet er rettigheter som nøye henger sammen. Programmet presenterer for oss hovedprinsippene som trengs for å bygge sosialisme. Sosialisme er overgangen mellom et kapitalistisk og et kommunistisk samfunn. Det kommunistiske samfunnet er bygd på prinsippene om fellesskap, likhet og fred – der alle mennesker yter etter evne og får etter behov.

NKP ble stiftet i 1923, etter et brudd med Det Norske Arbeiderparti (DNA). NKP er et revolusjonært arbeiderparti som både er patriotisk og internasjonalistisk. Derfor er det naturlig at partiets prinsipprogram i sin analyse av verden, stiller i forgrunnen dagens hovedspørsmål, nemlig behovet for ny tenkning og for samarbeid med andre i kamp mot imperialismen, slik at vi kan verne livet på vår klode, hindre nye kriger, sikre nedrustning med sikte på varig fred og en verden fri for atomvåpen og hvor miljøet har høyeste prioritet.

Som arbeiderparti kjemper NKP for økonomisk og sosial rettferdighet for alle. Vår kamp har fokus på likestilling. Vi vil sikre arbeidere, pensjonister, kvinner, ungdom, barn, urbefolkning og minoriteter deres grunnleggende rettigheter. Vår kamp gjelder også nasjonal frihet og uavhengighet.

Rettferdig fordeling av verdens ressurser og rikdom er forutsetningen for å fjerne forskjellen mellom fattige og rike. I kriger og konflikter står partiet solidarisk sammen med de undertrykte nasjoner og folk og forsvarer deres rettigheter.

NKP er det eneste systemkritiske alternativet i norsk politikk.

Dette programmet bør leses som en veiledning til handling. Det er ikke fullendt med svar på alt. Vi håper likevel det vil gi deg ny erkjennelse og en klar forståelse av det politiske grunnlaget NKP bygger på.

 

 

Prinsipprogrammet til NKP forteller deg om partiets ideologiske og politiske grunnlag, og om hovedoppgavene i partiets arbeid. Vårt livssyn bygger på en dialektisk og materialistisk historieoppfatning. Som et revolusjonært arbeiderparti har NKP valgt side med arbeiderklassen i den pågående klassekampen. Vårt mål er avskaffelse av klassesamfunnet.

Veien dit er klassekamp, ikke klassesamarbeid. Kampen mot antikommunisme er avgjørende viktig.

NKPs oppgave i dag er å identifisere situasjonen og vilkårene for arbeiderklassen i Norge. Vi må utvikle en felles strategi mot det monopolkapitalistiske systemet. Vi må sikre freden og unngå en ny verdenskrig. Sentralt i kampen er nedrustning – en kamp mot imperialisme, fascisme og militarisering.

Sikring av et sunt og rent livsmiljø er en forutsetning for et trygt og godt liv - og en menneskerett. Bare kommunismens økonomiske og politiske samfunn kan fjerne fattigdom og arbeidsledighet, og stoppe rasering av naturressurser og miljø for godt.

NKP har også et Arbeidsprogram som forteller deg om partiets daglige og kortsiktige arbeid. I tillegg har partiet lover som gir deg innsikt i hvordan det indre livet i partiet skal fungere. Partiet utarbeider også klasseanalyse av Norge. Arbeidsprogrammet, lovene og klasseanalysen finner du ved å besøke partiets hjemmeside (nkp.no).

NKP er klassekampens parti. Enhet mellom ord og handling oppnår vi ved å aktivisere og stå sammen med de krefter som står opp mot monopol- og finanskapitalen både nasjonalt og internasjonalt.

Vår strategi fokuserer på hvem som har makt og innflytelse i verden i dag, og på hvem som i klassekampen er forpliktet til å styre utviklingen i sosialistisk retning. Kapitalismen har nådd et nivå der multinasjonal-monopolistisk kapital er globalt sammenfiltret og dominerer de etablerte statsapparater, og utøver makt via overnasjonale styringsorganer, f.eks. EU.

Vår strategi for arbeiderklassen og dens forbundsfeller avgrenses på to måter: (a) Avgrensning fra reformisme og dens opportunisme. Reformistene tror at kapitalismen gradvis og stille kan vokse inn i sosialisme uten at arbeidsfolk er i spissen for en revolusjonær omdanning av samfunnet. (b) NKP avgrenser seg fra venstre-radikalister som kun ser det revolusjonære spranget uten å erkjenne den etappevise veien til målet.

Veien til sosialisme går gjennom ulike trinn og etapper. Å utvikle massebevegelser, det være seg fag-, freds-, miljø-, kvinne -og antirasisme-bevegelser, kamp mot kjønnsdiskriminering og andre tverrpolitiske bevegelser kan være slike trinn og etapper, som også vil isolere og svekke reaksjonære krefter.

NKP vil delta ved å styrke enheten i disse bevegelsene på deres eget grunnlag, og vil på samme tid ved å gi dem et anti-monopol-kapitalistisk perspektiv gjøre dem til effektive motstands-organisasjoner i kamp mot de monopolistiske profitt-interessene.

Vårt forsvar av sykelønn og universell velferd er isolert sett defensiv, men med å kreve frigjøring fra EU/EØS (Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet) - og med strukturelt å motarbeide privatisering er vi over i en offensiv fase i klassekampen.

Avisen «Friheten» fører en viktig kamp mot mediemonopoler, kommersielle medier og PR-byråer som i all hovedsak presenterer borgerlige verdier. Vi ser avisarbeidet med å avdekke og motarbeide den borgerlig ensretting som viktig i den ideologiske og kulturelle kampen.

Marxismen har ikke hatt noen sterk stilling i norsk arbeiderbevegelse. Før den sosialistiske revolusjonen i Sovjetunionen i 1917 var den ikke særlig kjent her i landet. Med unntak av «Det kommunistiske Manifest» var svært få tekster av Marx og Engels utgitt før 1920. Norsk arbeiderbevegelse fikk i hovedsak kjennskap til marxismen bare gjennom populariseringer som ikke alltid var i samsvar eller stemte med det Marx og Engels sto for. Først i 20-årene ble utgivelsene flere og bedre. I 1930-årene kom det også viktige arbeider av Lenin. På 50-tallet begynte en mer systematisk utgivelse, men selv i dag mangler mange av de mest betydelige verkene på norsk. Manglende kunnskap og uholdbare tolkninger skapte mye forvirring i alle arbeiderpartiene.

Norsk arbeiderbevegelse trenger marxismen som teoretisk grunnlag.

Marxismen er den eneste teori som i praksis har vist seg fungerende og brukbar i arbeiderklassens kamp. Teorien er uunnværlig i den kampen arbeiderklassen må føre. NKP er eneste politiske partiet i Norge med marxismen-leninismen som utvetydig teoretisk grunnlag.

 

Arbeiderklassen i Norge har stort sett utviklet seg etter samme linje som arbeiderklassen i andre kapitalistland – fra en spontan til en mer bevisst bevegelse. Den har vært påvirket av alle de store idéstrømningene i arbeiderbevegelsen: utopiske, anarkistiske, syndikalistiske, marxistiske og reformistiske teorier og standpunkter. Den står under konstant trykk fra borgerlig og førborgerlig føydal ideologi, og den påvirkes både av dogmatiske og opportunistiske holdninger.

I arbeiderbevegelsen dannet det seg tidlig to hovedretninger – en revolusjonær og en reformistisk. Politisk uttrykk for denne motsetningen var striden i Det Norske Arbeiderparti (DNA) fram til splittelsen i 1923. Fra da av kom motsetningene klarest fram i de to arbeiderpartiene – DNA/Ap og NKP.

Den reformistiske ideologien er sterkt utbredt i arbeiderbevegelsen og har dype røtter i den. Denne ideologien hindrer arbeiderklassen fra å stå sammen om en målbevisst sosialistisk politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei og hevder at det er nok for arbeiderklassen bare å kjempe for begrensede reformer.

Den reformistiske vei har derfor passivisert store deler av norsk arbeiderklasse og svekket den aktive kampen for grunnleggende forandringer som ville vært til fordel for klassen. Den bidrar til å holde arbeideren vekk fra framstøt med sosialistisk perspektiv, og skaper gjennom sitt klassesamarbeid forvirring om grunnleggende begreper i sosialismen.

Reformisme er klassesamarbeid i teori og praksis. Reformister hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjeller – ja, at hele arbeiderklassen – er i ferd med å forsvinne selv om den kapitalistiske eiendomsretten fortsatt er intakt. Ikke i noe land har sosialdemokratiske regjeringer bidratt til sosialistiske samfunnsomdannelser. Dette fordi sosialdemokratiet har tilpasset og underordnet arbeiderbevegelsen til en borgerlig tenkemåte, og tilpasset samfunnet og livsstilen til «the american way»: «Du er din egen lykkes smed».

NKP støtter derfor fagforeninger som melder seg inn i World Federation of Trade Unions (WFTU). WFTU er en internasjonalt klasseorientert fagorganisasjon opprettet i 1945. Organisasjonen sloss over hele verden mot utsuging av arbeiderklassen og fører en klassebevisst kamp mot klassesamarbeid, privatisering, imperialisme, rasisme, krig og fattigdom. Sentralt står kampen for faste heltidsstillinger, sosial trygghet, helse- og miljøspørsmål og faglige rettigheter.

NKP er et marxistisk-leninistisk parti

NKP ser det som sin oppgave å være den norske arbeiderklassens revolusjonære parti på grunnlag av marxismen-leninismen. Partiet deltar på alle områder i klassekampen: den økonomiske, politiske, kulturelle og ideologiske. Under den pågående kapitalistiske krisen har den ideologiske kampen fått mye større betydning enn før - både nasjonalt og internasjonalt. Det er derfor for oss kommunister av særlig stor betydning å avsløre antikommunismen, falskheten og propagandaen («fake news») som det bestående kapitalistiske samfunnssystem fører mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter. Like viktig er vår kritikk av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet et ytterst fascinerende språk og en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som både forvirrer og passiviserer arbeiderklassen. Samarbeidslinjen, f.eks., undergraver klassekampen. Disse teorier leder arbeiderklassen vekk fra dens historiske oppgave og forlenger livet til den barbariske kapitalismen.

 

Hva er kommunisme?

Ordet kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. Et kommunistisk samfunn er et organisert fellesskapssamfunn som har som oppgave å fjerne årsakene til utbytting av mennesket, dekke dets behov og stoppe utplyndringen av naturen. Det kommunistiske samfunnet går gjennom to faser:

I kommunismens første fase, som i dagligtale kalles sosialisme, skal arbeiderne som klasse gjennom staten arbeide målbevisst for å dekke arbeiderklassens grunnleggende materielle og kulturelle behov. I dette samfunnet er målet: Yte etter evne og få etter innsats.

Samtidig skal arbeiderklassen via statsmakten målbevisst redusere borgerskapets innflytelse og privilegier i samfunnet. Etter hvert vil arbeiderklassens stat på denne måten fjerne klassesamfunnet, og som konsekvens vil statens funksjon som redskap for undertrykkelse av borgerskapet (kapitalistklassen) opphøre.

Kommunismens andre fase kan skrives inn i menneskehetens historie når produktivkreftene har nådd et nivå der vi kan innføre regelen: Yte etter evne og få etter behov. Det vil si et fellesskapssamfunn som er i dynamisk balanse med resten av naturen og hvor enkeltindividets evner og behov får full utviklingsmulighet i samsvar med fellesskapets regler og kultur.

Politisk grunnlag

Vi mener at veien til et rettferdig samfunn må basere seg på marxismen-leninismen. Altså det vitenskapelige og historiske arbeidet til Karl Marx, Friedrich Engels og Vladimir Lenin. Deres arbeid er NKPs ideologiske og politiske grunnlag.

Lenins bidrag til en revolusjonær og organisatorisk strategi er høyst nødvendig for å nå målet om en rettferdig verden, og Marx sin analyse av kapitalismens økonomiske lovmessighet om utbytting og klassekamp er selve grunnlaget i dette arbeidet.

I tillegg forholder NKP seg også til andre marxistiske teoretikere, og til erfaringene og lærdommene fra arbeidet til kommunistiske partier verden over.

NKP står for en skapende, ikke-dogmatisk marxisme i norsk arbeiderbevegelse

Kommunismen som samfunnsteori bygger på et vitenskapelig grunnlag. Den forholder seg utelukkende til den materielle verden og avviser enhver idealistisk oppfatning av den. Det vil si enhver oppfatning som bygger på uvitenskapelig forklaring av naturen og vår eksistens.

Som samfunnsteori er kommunismen i dynamisk utvikling. Den har et dialektisk materialistisk fokus på den praktiske veien til fellesskap, fred, rettferdighet og solidaritet. Synsing og overtro må vike for vitenskapelig kunnskap og metoder. Det gjelder både i politisk debatt og bygging av sosialisme. Politikk dreier seg om hva som er teknisk, organisatorisk og praktisk mulig og nødvendig.

Alle historiske erfaringer så langt har vist at en arbeiderrevolusjon bare er mulig når det nasjonale borgerskapet ikke lenger er i stand til å styre samfunnet. Den konkrete veien til sosialismen er vanskelig å fastlegge på forhånd, men bestemmes i fremste rekke av klassekampens intensitet i den samfunnsmessige situasjonen som foreligger og når arbeiderklassen har valgt å sette revolusjonen på dagsorden. Det arbeidende folk skal da aktivt og uopphørlig kontrollere statsapparatets arbeid og partiets politikk.

Et leninistisk parti skal lede massene, ikke styre dem.

Den sosialistiske omforming av samfunnet krever at det borgerlige byråkratiske statsapparatet avvikles. Det erstattes med organer som tjener sosialismen. Første viktige oppgave er å vedta en sosialistisk grunnlov, og sørge for en omfordeling av eiendomsforholdene, slik at eiendomsretten til produksjonsmidlene ikke lenger ligger i borgerskapets hender, men hos arbeiderne og deres institusjoner.

Erfaringer fra revolusjoner andre steder i verden viser at de kan bli voldelige, da kapitalen trekker våpen for å forsvare sin dominerende stilling og sin profitt. I en slik situasjon kan arbeiderklassen og dens allierte, som utgjør det store flertallet av folket, bli tvunget til å forsvare seg. Det vil si; ta i bruk nødvendig makt for å stoppe borgerskapet og å sikre gjennomføringen av den revolusjonære omorganiseringen av samfunnet.

NKP vil aktivt arbeide for å hindre at det norske borgerskapet gis anledning til å ty til vold for å stoppe en revolusjonær omorganisering av samfunnet

Først når arbeiderklassen innser at det ikke er nok bare å kjempe for begrensede reformer, og som klasse ikke lenger finner seg i stadig å måtte tilpasse seg det borgerlige samfunn og dets utbytting, er forutsetningene for sosialismen tilstede.

Avgjørende da er at arbeiderklassen er bevisst sin stilling og historiske betydning gjennom egne erfaringer i klassekampen.

Sosialisme er bare mulig når klassekampen bygges på marxismen-leninismen - den vitenskapelige sosialismens prinsipper.

Etter at arbeiderrevolusjonen har vunnet makten må arbeiderstaten sikre samfunnsmessig kontroll og styring over alle samfunnsfunksjoner. Det vil si:

1.Grunnloven endres i arbeiderklassens interesse og med tilbakekallingsrett av valgte politikere som ikke holder det de lover.

2.Den nye statsorganisasjonen og andre offentlige sektorer bygges opp og ut slik at den/de tjener arbeiderklassens interesser.

3.Produksjonskreftene settes raskt i stand slik at de kan tilfredsstille landets suverenitet og grunnleggende behov.

4.Nye og nødvendige militære- og politiavdelinger bygges raskt ut.

5.Norge meldes ut av alle imperialistiske organisasjoner og fremmede tropper sendes hjem.

6.Eiendom som tilhører imperialistiske makter eksproprieres.

 

Sentrale samfunnsfunksjoner er:

7.Bank, pengesystem og kreditt.

8.Data og telekommunikasjon (IKT).

9.Samferdsel og transport.

10.Energiforsyning og energiproduksjon.

11.Helse, omsorg og utdanning.

12.Forsvar av Norges land og havområde.

13.Matproduksjon, samfunnssikkerhet og beredskap.

14.Sosial boligbygging.

15.Arbeidsformidling.

 

 

Kommunistpartiet   

Kommunistpartiets hovedoppgave er å organisere og lede arbeiderklassen til politisk og økonomisk kamp i (a) dagskampen for de umiddelbare krav som gjelder lønns- og arbeidsvilkår og (b) den langsiktige kampen for å vinne samfunnsmakten og bygge sosialismen.

NKP bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper.

Dvs. ethvert medlem av partiet har full mulighet til å ta del i utarbeidelsen av partiets politikk og retningslinjer både sentralt og lokalt. Ansvarlig og kompromissløst må så partiet handle i samsvar med de endelige vedtak som er fattet etter demokratisk behandling i alle ledd.

Hvert enkelt medlem må rette seg etter flertallet, men alle medlemmer har full rett til å arbeide for sine standpunkter så lenge det ikke strider mot partiets grunnsyn. En levende intern debatt er helt nødvendig og viktigste vilkår for partiets utvikling og vekst. Kritikk, selvkritikk og åpne debatter er forutsetningen for å hindre vilkårlighet, egenrådighet, kameraderi og pampetendenser.

Kommunistpartiet er et revolusjonært og politisk redskap hvor medlemmene forplikter seg til å jobbe for saken, ikke for å hevde egne interesser. Partiet er ikke et mål i seg selv, men et redskap for arbeiderklassen og alle progressive krefters kamp for fred og framskritt. NKP vil vektlegge politisk skolering slik at hvert enkelt medlem kjenner ideologien som partiet er bygget på og kan stå for den utad.

 

Ungkommunistene i Norge

Ungkommunistene i Norge, UngKom, (ungkommunist.no) er NKPs ungdomsorganisasjon. Den ideologiske plattformen er marxismen-leninismen i samsvar med NKPs prinsipprogram. Ungkommunistene arbeider sammen med NKP, men har hovedfokus på ungdommen sin situasjon under kapitalismen. UngKom utgir medlemsbladet «Kameraten», og er medlemmer av den internasjonale progressive ungdomsbevegelsen Verdenssambandet av demokratisk ungdom, VDU (World Federation of Democratic Youth/WFDY).

Arbeiderklasseungdom hører til de mest utsatte gruppene i samfunnet og blir i særlig grad rammet av kapitalismens kriser. I tider med stor arbeidsledighet blir ungdom kynisk utnyttet av arbeidskraftkjøpere. Arbeidskontrakter mangler gjerne og arbeidskraftkjøpere behandler ungdom nærmest som rettsløse uten krav på ordnet arbeidstid og lønn.

Utdanningssystemet i Norge er preget av borgerlige tradisjoner og innhold. Arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai har ikke samme store oppmerksomhet som den borgerlige nasjonaldagen 17. mai.

Ungdom møter gjerne krav om å være skoleflink, og krav om teoretiske kunnskaper som fremmedgjør dem overfor det praktiske arbeidslivet. Utdanning må i større grad legge vekt på praktisk læring og erfaring. Yrkesfag og lærlingepraksis må sikre ungdom trygge og faste betalte jobber.

Langt flere unge enn tidligere er studenter og tilegner seg teoretiske og tekniske kunnskaper på høyt nivå. Imidlertid får ikke alle som søker høyere utdanning adgang på grunn av strenge fraværsregler og ensidige opptakskrav. Stadig flere ungdom står derfor uten både utdannings og arbeidsmuligheter. Vilkårene for å få stipend er forringet, og stadig flere må bo hjemme hos foreldrene og arbeide ved siden av studiene for å finansiere disse. Å være midlertidig arbeidskraft er en usikker og uholdbar situasjon og kvalifiserer ikke til å ta opp studielån.

Derfor sier Ungkommunistene og NKP:

«JA til heltidsstudenten - la ungdommen få studielønn, ikke studiegjeld. Ja, til sosial boligbygging! Lærlingeplasser til alle! Ja, til faste ansettelser og pensjon fra første krone!».

I dag er det kapitalkreftene som styrer utdanningspolitikken. Fra å bli oppdratt og utdannet til gagnlige mennesker og dyktige fagarbeidere skal de nå tilpasses næringslivets varierende behov for arbeidskraft på de områder der merverdi og profitt er størst. Ungkommunistene og NKP sier nei til New Public Management også i utdanningssystemet.

All ungdom må gis like og gode muligheter til å utvikle sine evner innen kunst og idrett. Det sosialistiske samfunnet har vist å ha ressurser til å bygge og drive kulturskoler, idrettsarenaer og ulike positive fritidsaktiviteter.

Ungdommen har under kapitalismen en naturlig interesse av å gjøre felles sak med arbeiderbevegelsen og andre framskrittskrefter. For arbeiderbevegelsen er det derfor en ytterst viktig oppgave å aktivisere og skolere ungdommen i kampen for fred, demokratiske rettigheter og sosialisme.

I vår tid der verdensfreden og naturmangfoldet er truet, og der krig og økonomisk utbytting driver titalls millioner av mennesker på flukt, har all ungdom uansett klassetilhørighet en altoverskyggende interesse av å stå sammen i kampen mot utslettelseskrig og miljøkatastrofer.

NKP heier på ungdommen som har som mål å redde vår jord fra krig og miljøkollaps.

Sosialismen trenger aktive organisasjoner som kan snakke og bli hørt. Ungdom må organisere seg i fagbevegelse, miljøorganisasjoner, kvinnebevegelser, kulturorganisasjoner, anti-rasistiske bevegelser, fredsbevegelser osv.

Organisering i interessegrupper er en forutsetning for levende sosialistiske samfunn. Sosialistiske organisasjonsformer finner vi i f.eks. samvirketanken, kooperasjoner, arbeiderråd (sovjeter), arbeiderstyrte bedrifter osv.

Arbeiderklasseungdom må gjennom politisk kamp og klassekamp kjempe fram demokratiske rettigheter som organisasjonsfrihet, streikerett, sosiale rettigheter og trygdeordninger.

Den kommunistiske verdensbevegelsen

Norges Kommunistiske Parti (NKP) er en ubrytelig del av den internasjonale kommunistiske verdensbevegelse, tilknyttet det europeiske revolusjonære INITIATIVET (ECI), og deltar på det årlige internasjonale møtet av kommunist- og arbeiderpartier IMCWP (se solidnet.org). NKP samarbeider med de kommunistiske søsterpartiene i Norden og på Nordkalotten, i Europa og kommunistpartier og frigjøringsbevegelser over hele verden.

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen er fremste kraft i den revolusjonære verdensprosessen som pågår. NKP går inn for at kommunist- og arbeiderpartier forsterker sitt internasjonale samarbeid.

Samarbeidet må omfatte våre felles aktuelle oppgaver.

Sentralt står kampen for freden, og de prinsipielle spørsmål innen den vitenskapelige sosialismen.

Videre er styrking av det revolusjonære marxistiske-leninistiske grunnlaget, og nedkjempelse av opportunismen, reformismen og revisjonismen avgjørende viktig.

Hvert parti er uavhengig og likeverdig. Det utarbeider og fører sin revolusjonære politikk ut fra forholdene i sine respektive land. Kommunistene er både patrioter og proletariske internasjonalister.

 

I dag står menneskeheten overfor mange muligheter. Samvirket mellom «millioner av håndens og åndens arbeidere» skaper materielle og kulturelle produkter i overflod. Den teknisk-vitenskapelige revolusjon kan gi alle mennesker på kloden et trygt og behagelig liv.

Selv om mange mennesker i de høyest utviklete land i den industrialiserte verden i dag lever i materiell velstand og overflod, lever faktisk et flertall av jordens befolkning i en fornedrende og fortvilt fattigdom hvor millioner av barn dør av sult og sykdom hvert år.

«Her er sommersol nok, her er sædejord nok, bare vi, bare vi har kjærlighet nok»,

skrev Bjørnstjerne Bjørnson i diktet «Jeg vil verge mit land» utgitt i 1868. Kommunisten Nordahl Grieg, som falt i kampen mot de tyste naziokkupantene, skrev i diktet «Til Ungdommen» i 1936:

«Edelt er mennesket – jorden er rik. Finnes her nød og sult, skyldes det svik!».

Vi ser i dag hvordan jordens ressurser sløses bort på en vanvittig militæropprustning og på et luksusforbruk for de få, mens stadig flere lever utrygge liv i sult og nød. Vanvittig gal er verden når titalls millioner av mennesker tvinges på flukt av krig og må leve uverdige liv på eksistensminimum i overfylte oppsamlingsleire uten såpe, rent vann og mat. Sviket er grenseløst.

«Slik må det være, fordi det alltid har vært slik», sier de selvtilfredse med makt og privilegier. «Det ligger i menneskets natur å sørge for seg selv og å være egoistisk», sies det også.

Slik må det ikke være, sier vi i NKP.

Vi tenker at mennesket er født verken altruistisk eller egoistisk. Samfunnssystemet vi vokser opp i bestemmer hvordan vi tenker, føler og handler. Ondskap og grådighet er først og fremst en innebygd logikk (drivkraft) i det kapitalistiske klasse- og utbyttersystem, på samme måte som grådig utbytting var innebygde strukturer i de tilsvarende tidligere historiske kjente klassesystem (slave- og føydalsamfunnet).

Vi må i fremste rekke forandre samfunnssystemet slik at menneskene kan utvikle positive og gode egenskaper. At de kan bli medspillere med andre, bli solidariske og arbeide for et felleskap uten å utbytte hverandres arbeidskraft og å utnytte hverandres velvilje for egen vinning. Da trengs et nytt økonomisk-politisk-sosialt system. Et demokratisk system drevet av og organisert for felles kollektive økonomiske formål.

Naturen som vår livsbetingelse må reddes fra den hensynsløse utnyttelse som skyldes den grenseløse, grådige jakten på profitt. Vi må stanse utplyndringen av ressursene som de mektige økonomiske finanskrefter i dag står bak. Økokatastrofen er nemlig et faktum mange steder i verden. Den følger av rovdrift på naturen, forurensing av luft, vann og jord, nedhogging av skoger som bidrar til en skremmende reduksjon i antall arter og det biologiske mangfold.

Dersom vi mennesker våger å tenke og handle i nye baner er det mulig å innfri de mest grunnleggende menneskerettighetene for alle på denne jorden. Det krever at vi bevisst legger vekk alt gammelt tankegods og overtro og i stedet drar nytte av vitenskapelig innsikt og våre felles historiske erfaringer. Og at vi engasjerer oss for en frigjørende samfunnsendring både lokalt og globalt.

Historien viser at menneskene engang levde i et primitivt (urkommunistisk) fellesskap. De måtte stå sammen i kamp mot naturkreftene og ennå i vår tid finnes rester av slike fellesskapssamfunn. Men gjennom utviklingen av nye redskaper og produksjonsmetoder oppsto privateiendommen til produksjonsmidlene. Et lite mindretall som påberopte seg eiendomsrett over territorier, naturen og undersåtter ble etter hvert dominerende i samfunnet.

I slavesamfunnet eide herrene sine slaver. Senere ga føydalsamfunnet rom for en noe større personlig frihet. Først under kapitalismen, etter hard og lang kamp, fikk det arbeidende mennesket formelle politiske rettigheter. Imidlertid beholdt kapitalistene den økonomiske makten gjennom sitt eiendomsmonopol til produksjonsmidlene. Dette eiendomsmonopolet danner grunnlaget for klasseskillet, utbytting, krig og fattigdom som et resultat av monopolenes grenseløse jakt på profitt.

 

Det finnes to klasser i det kapitalistiske samfunnet: Arbeiderklassen og borgerskapet. Disse to klassene defineres ut fra hvem som eier produksjonsmidlene. En arbeider må selge sin arbeidskraft for å kunne leve. Til arbeiderklassen hører også arbeidsledige og uføre.

Små- og mellomstore bedrifter, fiskere med egen båt og de mange småbrukere er allierte med arbeiderklassen fordi de også utnyttes av det kapitalistiske systemet som er i hendene på borgerskapet, dvs. storkapitalen, finansbusinessen og eiendomsklassen.

Arbeiderklassen er den viktigste revolusjonære kraft i vår tidsepoke. Enhet i arbeiderklassen og et omfattende samarbeid med arbeiderklassens forbundsfeller er nødvendig. Enhetlig handling betyr ikke at en gir avkall på egen personlig identitet.

Arbeiderklassen er skapt av borgerskapet. Ved starten av den industrielle revolusjonen trengte kapitalistene billig arbeidskraft. Fattigbønder og eiendomsløse på landsbygda dro inn til byene for å skaffe seg et arbeid de kunne leve av. Der solgte menn, kvinner og deres barn sin arbeidskraft for en lønn de knapt kunne leve av. Deres liv var et drepende slit i smerte og fattigdom.

Opprør og motstand mot utbyttingen ble brutalt slått ned. Imidlertid hadde fattigfolk på landsbygda og i byene lang erfaring med å stå sammen for å overleve. Fellesskapet blant dem førte til dannelse av de første fagforeningene. Industriarbeideren hadde dermed i egne hender et solidarisk våpen i kampen mot kapitalistisk utbytting og utplyndring.

Etter hvert dannet arbeiderne også sine egne politiske partier. Slik oppsto «arbeiderpartiene» og det kommunistiske partiet. «Det Kommunistiske Manifest» utgitt i 1848 slår entydig fast at det er bare er arbeiderklassen som samfunnsklasse som kan avskaffe klassesamfunnet. «Arbeidere, forén dere», sier Marx og Engels.

Arbeiderklassen trenger NKP!

Avskaffelse av klassesamfunnet kan bare skje ved at klassen ledet av kommunistpartiet tar samfunnsmakten og gjør naturressursene, produksjonsmidlene og verdiskapingen i samfunnet til kollektivt felleseie. I Norge er arbeiderklassen nemlig den største og viktigste samfunnsklasse. I et reelt demokratisk land skal verken produksjonsmidler, natur eller viktige samfunnsposisjoner gå i arv eller eies av en liten maktelite med adresse f.eks. London, Brussel eller Cayman Island.

 

NKP fastholder den marxistiske revolusjonære linje i kvinnekampen: Et oppgjør med kapitalismen. Frihet og kvinnefrigjøring betyr i fremste rekke økonomisk selvstendighet og trygghet i alle livets faser og situasjoner. I den kapitalistiske verden utgjør kvinner gjerne en reservehær av billig og gratis arbeidskraft.

Vesentlig i kvinnekampen er derfor kampen for kollektive tariffrettigheter (likelønn, faste fulle stillinger, pensjoner). Det samme er kampen for kortere normalarbeidsdag.

Økonomisk selvstendighet er altså en avgjørende forutsetning for å kunne leve et fritt og trygt liv. Verdige og trygge økonomiske vilkår vil gjøre kvinner mindre utsatte for trakassering, overgrep, prostitusjon og menneskehandel.

Økonomisk avhengighet, derimot, sementerer et asymmetrisk maktforhold som gjør den avhengige mer utsatt for overgrep. I klassesamfunnet og borgerlig patriarkalsk tradisjon er kvinnen ofte økonomisk avhengig av mannen og gjerne betraktet som mannens vilje og eiendom. Dette resulterer i forsterkede kjønnsroller, undertrykking, fordommer, diskriminering og sexisme.

NKP avviser den kapitalistiske forståelsen av familien som en patriarkalsk enhet. Sosialisme innebærer å ta avstand fra all undertrykkelse.

Kvinners rettigheter er for oss kommunister en viktig og vesentlig del av teorien og praksis ved arbeidernes kamp for frihet. Vi kjemper for kvinnene, for politisk likestilling og økonomisk uavhengighet.

Marxister ser på verden i et materialistisk perspektiv. Kvinneundertrykkelse er ikke naturlig, og det bevises ved at vi mesteparten av menneskets eksistens levde i samfunn uten.

SOSIALISÉR UBETALT HJEMMEARBEID

Alle kjønn skal være likestilt økonomisk, sosialt og politisk. Kvinner må befris fra sin rolle i familien gjennom å gjøre det ubetalte hjemmearbeidet til et samfunnsansvar.

En samfunnsgjøring av ubetalt hjemmearbeid krever klassekamp og planøkonomi. Gjennom en sosialistisk revolusjon kan en legge til rette for avskaffelse av kvinneundertrykkelse.

FELLES KAMP

Kvinnefrigjøring er en kamp for grunnleggende menneskerettigheter. En kamp for trygge og inkluderende universelle goder der kvinner og menn sammen tar aktiv del i bygging av sosialismen. Sosialistiske institusjoner må sikre alle like økonomiske vilkår og rettigheter. I den sosialistiske stat er det ikke rom for snevre kjønnsroller som begrenser den enkeltes forventninger, selvtillit og valg.

 

Det økonomiske grunnlaget for kapitalismen er markedsøkonomien. Dette systemet er basert på overproduksjon av varer og tjenester, på «bruk og kast»-mentalitet og på langreist varetransport. Dette systemet er hovedårsaken til miljøproblemene.

I den kapitalistiske verden med sine økonomiske kriser ligger land og store selskaper i stadig konkurransekrig med hverandre om å vinne markeder og kapre ressurser. Lokale bedrifter legges ned eller kjøpes opp. Resultatet er sentralisering og monopolisering av produksjonen. Det betyr at store og mektige multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner tar over og dominerer markedet og prisene.

Som politisk-økonomisk system er markedsøkonomien legalisert og nedfelt i den borgerlige grunnloven. Uhemmet utbytter og plyndrer den menneskets arbeid og naturen. Den forbruker Jordens ressurser på en måte som ødelegger livsgrunnlaget for menneskeheten og det biologiske artsmangfoldet.

NKP vil utarbeide langsiktige økonomiske planer (5-årsplaner), og produsere varer og tjenester for menneskets grunnleggende behov. Partiet vil legge vekt på «kortreist» produksjon og organisere handel i samvirker. Selvberging på grunnleggende områder som mat, medisiner og energi er avgjørende for samfunnssikkerheten.  Avtaler om internasjonal handel og produksjon må være basert på gjensidig nytte og behov.

 

 

Kapitalismens profitt er kilden til fattigdom

Statssjefer og ledere av store selskaper kommer sammen hvert år i byen Davos i Sveits med agenda å bestemme den videre utvikling av verdensøkonomien. På møteplassen kalt «World Economic Forum» (WEF) konkluderer denne eliten med at de skal «skape en bedre verden». En verden «fri for fattigdom og sult», og «for fremgang og rettferdighet for kommende generasjoner».

Virkeligheten viser et annet bilde. Den kraftige økningen i inntektsforskjeller de siste 20 – 30 årene avslører at eliten presenterer et falskt bilde. Bistandsorganisasjonen Oxfam offentliggjorde i januar 2019 en rapport som viser at én prosent av jordens rikeste befolkning samlet har en inntekt som tilsvarer inntekten til de resterende 99 % av Jordens befolkning.

Rapporten legger til: «Den voksende ulikheten har ført oss til en verden der 26 mennesker eier verdier som tilsvarer verdiene til den halvdelen av verdens fattigste eier».

Kapitalismens motsetninger – rikdom/fattigdom – ikke bare muliggjør sosial revolusjon, men gjør den tvingende nødvendig. Den sosialistiske revolusjon blir en presserende og umiddelbar oppgave.

Den sosialistiske revolusjon er presserende. 

Land med økonomisk utvikling bygd på sosialismen, f.eks. Cuba, Vietnam og Laos, har valgt ulike måter å styrke arbeiderklassens økonomiske grunnlag på og støtter anti-imperialistiske krefters kamp. 

Til tross for negativ påvirkning av kapitalismens globale krise, har disse sosialistiske landene klart å opprettholde en økt velstand for flertallet. Til tross for økonomisk blokade fra den amerikanske imperialismen og dens allierte, har det sosialistiske Cuba vært i stand til å opprettholde økonomisk stabilitet og gir de latinamerikanske landene viktige bidrag for å overvinne naturlige og humanitære kriser. Venezuela og Cuba har ført an i det økonomiske samarbeidsorganet «Alba» i Latin-Amerika. Dannelsen av venstreorienterte regjeringer i Latin-Amerika i løpet av de siste 20 årene forårsaket dype forandringer i Sør-Amerikas interne og regionale strukturer. Mottoet «uavhengighet fra USA», som er ønsket varmt velkommen av Latin-Amerikas velgere har møtt mange utfordringer. Blant annet økonomiske sanksjoner (utsulting) og USA-ledede statskupp. Men folket kjemper tappert videre med å frigjøre seg fra imperialismen.  Landene i regionen foretrekker solidaritet og dypere interregionale relasjoner framfor en globalisering dominert av USA.

 

Lenins analyse av imperialismen som kapitalismens høyeste og siste stadium er fremdeles fullt ut gyldig i vårt 21. århundre. Konsentrasjon av kapital ledet tidlig i det tjuende århundre til dannelsen av store monopoler med sammensmelting av bankkapital og industrikapital. Den rivaliserende kampen mellom nasjonale blokker (imperialiststater) for omfordeling av markeder og ressurser forårsaket to verdenskriger med enorme materielle ødeleggelser og menneskelige tap.

I de vestlige landene har kapitalismen utviklet seg gjennom kolonialismen til i dag å videreutvikle imperialismen som sitt viktigste internasjonale politisk og økonomiske redskap. Imperialismen krever verdensherredømme som et overordnet økonomisk og politisk mål til fordel for de imperialistiske landene.

Imperialismen utøver sin strategi gjennom politisk bindende økonomiske forpliktelser mellom de ulike land og utøver suveren makt over nasjonal politikk. Økonomien styres ved at imperialismen kontrollerer de internasjonale finans- og bankforbindelser som sørger for nødvendige (de)reguleringer og (fri)handelsavtaler. Eksempler på slike imperialistiske konstruksjoner er Verdensbanken, WTO, EU/EØS, EFTA, TTIP, CETA, TISA og Pengefondet (IMF).

Konkurransekrigen mellom de ulike lands storkapitalister og finansinstitusjoner fører til en heftig rivalisering mellom de imperialistiske statene. Land som ikke bøyer av for krav fremmet av imperialismen kan forvente drepende økonomiske sanksjoner eller direkte fysisk maktovertakelse (overfallskrig) under påskudd av å være «kamp mot terrorisme» eller «forsvar for humanitær intervensjon». Da Assad og Gaddafi nektet å innføre imperialismens krav om nyliberale reformer i Syria og Libya slo de imperialistiske statene til med dødelig kraft.

USA-imperialismen har blandet seg inn i det indre anliggende til de fleste land i verden. Etter siste verdenskrig har imperialismen vært årsak til over femti angrepskriger mot suverene stater. Den kanskje mest kjente er den svært brutale krigen mot Vietnam med terrorbombing, nervegasser og brennende napalm over det tapre vietnamesiske folket som av et rasistisk-imperialistisk USA ble kalt «skjevøyde gulinger».

USA har bygd opp et nettverk av militære baser og stasjoner rundt om i verden (vel 800), som i dag i fremste rekke er rettet mot Russland, Iran, Venezuela, den Demokratiske Folkerepublikken Korea (DFRK), Cuba og Kina. Veletablerte undersåtter som EU, Japan, Australia og Norge følger lydig USAs renkespill og ordre. Og nettopp som resultat av denne lydigheten har det oppstått en svært vanskelig og uforutsigbar politisk situasjon for Norge i forhold til Russland.

Imperialisme og Norge

Norge er en del av den imperialistiske verden. Det er særlig EØS-avtalen og medlemskapet i NATO som setter Norge på imperialismens verdenskart.

Som anti-imperialistisk parti vil NKP trekke Norge ut av EØS-avtalen og si opp NATO-medlemskapet.

Norge driver som oljenasjon en selvstendig imperialistisk ekspansjon i verden. Flere monopolselskaper tjener milliarder av kroner på utvinning og salg av petroleumsprodukter. Den norske stat driver oljevirksomhet også utenfor Norge, og tar med seg profitt ut av landene. Den norske staten spekulerer med midlene i Oljefond til å gjøre store investeringer i utenlandske selskaper, verdipapirer for å øke profitten, og kjøper opp utenlandske eiendommer. På denne måten blir den norske staten delaktig i utplyndring av arbeidsfolk, miljø og nasjoner verden over.

Norge støtter og deltar i NATOs angrepskriger i verden og har befestet sin status som krigsnasjon. NATO er USA-imperialismens og Europas militære undertrykkelsesapparat i verden. Vi har deltatt i krigene mot Jugoslavia, Irak og Libya, støttet Den Islamske Statens (IS) terror i Syria og vært fremste forsvarer av USAs og EUs aggresjon mot Afghanistan og Ukraina. All krig må stanses med alle diplomatiske midler.

Norge som krigsnasjon har solgt avansert militært utstyr og våpen til andre land i krig, som f.eks. Israel, Saudi-Arabia og nå Ukraina. Mye av dette salget går gjennom USA, Frankrike og Storbritannia, som forsyner sine allierte parter med viktig teknologi i krig.  Norsk våpenindustri gjør store profitter på krig.

Norge skal være en selvstendig nasjon. Ut av EØS og NATO.

At det norske folk ikke vil inn under unioner med overnasjonal styring har to folkeavstemninger tydelig vist (1972, 1994). Siden frigjøringen fra Danmark i 1814 og Sverige i 1905 har Norge bygd opp landet til et selvstendig rike og en nasjon med frie menn og kvinner. Enhver har lagt krefter til for å bygge landet basert på egne ressurser og kunnskaper man ervervet seg underveis. Landet har store naturrikdommer som fisk og olje, og er rikt på skog, mineraler og vannkraft. Norge er selvforsynt på de fleste områder, unntatt på produksjon av mat. Det må være et mål at vi kan brødfø oss selv.

Mot folkets vilje har kapitalkreftene med sine politiske medspillere i de borgerlige partiene og sosialdemokratiet på Stortinget dratt Norge inn i en avtale med EU (EØS-avtalen). En avtale i strid med norsk selvråderett over egne ressurser, produksjon og velferdspolitikk. EØS undergraver Grunnlovens §1 «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.» I realiteten har Stortinget erstattet seg selv med EU-kommisjonen i Brussel som Norges reelle lovgivende makt. EUs lovverk overstyrer nemlig vår Grunnlov.

Fra 1949 har Norge også vært underlagt NATOs og USAs ledelse og har slavisk fulgt alle påbud, sanksjoner og brudd på menneskerettigheter som USA har pålagt oss. Norge er med andre ord et lydrike under den amerikanske imperialistiske krigsmaskinen. Det norske folk har behov for nedrustning og fred, men blir totalt neglisjert av Storting og regjeringer av ulike politiske farger. Vårt NATO-medlemskap tvinger Norge inn i destruktive kriger mot frie og suverene FN-stater.

NKP vil satse på at Norge i framtiden er selvforsynt med energi, vareproduksjon og tjenester med basis i egne naturressurser, kunnskapsbasert teknologi og felles offentlig velferd. Vi tenker at Norge på dette materielle grunnlag vil utvikle sin kultur og nasjonale bevissthet i samspill med andre nasjoners kulturer og historiske erfaringer. I sum vil dette gjøre Norge til en selvstendig nasjon som også samarbeider og lærer av andre land i verden.

 

 

Fagbevegelsen – hva skal vi med fredsplikt?

Av de demokratiske massebevegelsene i Norge er fagbevegelsen størst og viktigst. Etter krigen var innflytelsen fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen betydelig. Med tilbakegangen av de revolusjonære kreftene både i Norge og internasjonalt, og særlig i de siste 30 år etter oppløsningen av de sosialistiske land i Europa, har sosialdemokratiske og sterke borgerlige/reaksjonære krefter styrket sitt ideologiske hegemoni. Det meste av politisk og ideologisk arbeid har ligget brakk. Virksomheten har stort sett dreid seg om samarbeid og forhandlinger om lønn og velferdsgoder (pensjon, sykelønn, likelønn), dvs. ”tradeunionisme”. Fagbevegelsen har ikke maktet å løfte kravene opp på et politisk plan.

Kampen for sosialismen må på dagsorden.

Kommunistene mener at den faglige og politiske kampen må gå hånd i hånd, og at forandringer må være strukturelle, dvs. de må føre til dyptgående og varige endringer i det økonomiske og politiske maktapparatet til fordel for arbeiderklassen. Fagbevegelsen er den arena som kommunistene må arbeide aktivt på. Fagbevegelsen må drive klassekamppolitikk og bruke de kampmidler den rår over. Fagbevegelsen skal ikke akseptere løsninger på konflikter som er klart imot medlemmenes interesser. «Ulovlige» streiker finnes ikke. Når man tyr til streik, er det fordi et voldgifts- og rettsapparat i arbeidslivet, innsatt av borgerskapet, i nesten alle sammenhenger støtter kapitalkreftene. For eksempel ble havnearbeiderstreiken (7. desember 2013 – 12. januar 2018) dømt som «ulovlig» da EU-domstolen sannsynligvis ville dømme den slik. EU-domstolen står over norsk Grunnlov. NKP maner til bruk av aksjoner, streiker, punktdemonstrasjoner, «sit down»-aksjoner o.l. i den daglige klassekampen, også når norsk fagbevegelse forsøkes knust – som i EU-landene – og når arbeiderklassens økonomiske og sosiale rettigheter motarbeides og fjernes.

Fredsbevegelsen – en bred folkeallianse må skapes

Fredskreftene er splittet opp i en rekke organisasjoner. Det må derfor utvikles et tettere samarbeid mellom dem. Enheten i arbeiderklassen må styrkes slik at krigskreftene kan isoleres. Kommunistene i Norge deltar etter evne i alle organisasjoner som arbeider for fred og mot norsk NATO-medlemskap og dannelsen av en «Europahær». Kampen mot atomkrigstrusselen må intensiveres. NKP går inn for et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Målsettingen må være å styrke enheten i fredsbevegelsene på deres eget grunnlag, aktivisere dem og bygge dem ut til effektive kamporganisasjoner for fred. Dette må skje i full respekt for organisasjonenes spesielle karakter og oppgaver. Samtidig arbeider vi for at fredsarbeidet sees i en større økonomisk- politisk samfunnsmessig sammenheng. Spesielt må vi delta der den anti-imperialistiske kampen har en framtredende plass, som f.eks. i Verdensfredsrådet (WPC), som har en norsk avdeling: Norge For Fred.

Den utenomparlamentariske kampen

Den parlamentariske kampen – å delta i valg og vinne fram med folkets krav i Stortinget, fylkestinget og kommunestyrene – er bare en av formene for arbeiderklassens kamp. Det beste i norsk borgerlig-demokratisk politisk tradisjon har gitt den parlamentariske kampen en sterk prestisje også hos arbeidsfolk. Mange viktige reformer som har bedret livskårene for folket har blitt vunnet, og må fortsatt vinnes, gjennom den parlamentariske kampen. I dag fungerer parlamentene stort sett som instrumenter for å opprettholde borgerskapets dominans over arbeiderklassen og for å sikre sine egne interesser og privilegier.

Kapitalismen og eiendomsklassen (borgerskapet) har skapt et parlamentarisk system som sikrer dem penger, makt og innflytelse i samfunnet. Dette skjer på bekostning av arbeiderklassens muligheter til å trygge sine kår og sin framtid. De parlamentariske politikerne har i de fleste kapitalistiske land gitt fra seg styring og makt til ulike interesseorganisasjoner for kapitalistklassen og representerer ikke sine velgere.

Både de rødgrønne og blåbrune regjeringene har i flere år gjort iherdige forsøk på å gjennomføre en sentraliseringspolitikk på alle samfunnsområder. Denne politikken kalles «robuste reformer». Den borgerlige regjering har altså i strid med folkeviljen presset på å slå sammen kommuner og fylker til større enheter. Reformene er i samsvar med EUs sentraliseringspolitikk som går på å undergrave nasjonalstatens selvbestemmeleserett. Det betyr igjen at lokaldemokratiets vedtak underkjennes og distriktene tappes for innflytelse. Nå pågår en maktkamp mellom distrikter, regionssentra og hovedstaden. Reell distriktspolitikk handler om å flytte makt. Det betyr at vi som samfunn må innse verdien av spredt bosetning. Det koster riktignok penger som regjeringen vil spare, men det har stor egenverdi og samfunnsverdi å opprettholde bærekraftige distrikter. NKP går imot sentraliseringspolitikken som et ledd i partiets antimonopolitiske kamp og for å beholde folks kontroll over sitt eget nærmiljø.

Den norske arbeiderklassen har rike tradisjoner i utenomparlamentarisk kamp. Arbeiderne har kjempet fram sine rettigheter mot borgerskapet gjennom harde og langvarige streiker og andre aksjoner. Ett eksempel er erobringen av åttetimersdagen i 1919. Kommunistene i Norge ser det som helt avgjørende for framtiden at den utenomparlamentariske kampen styrkes på alle områder.

NKP har en særlig oppgave i å bygge allianser og felles plattformer med de utenomparlamentariske organisasjonene, og samarbeide med disse på sak.

Den parlamentariske kampen gir økte muligheter for den utenomparlamentariske kampen så fremt de to formene støtter hverandre. Men den utenomparlamentariske kampen er den viktigste, fordi den aktiviserer og bevisstgjør arbeidsfolk i høyere grad. Representantene i Storting, fylkesting og kommunestyrer kan på sin side gjøre bedre arbeid når de støttes av en kraftfull utenomparlamentarisk virksomhet. Kommunistene forener den parlamentariske og utenomparlamentariske kampen i front mot kapitalkreftene.

Internasjonal solidaritet

Arbeiderne i alle land har grunnleggende felles interesser. De har en felles motstander – den internasjonale monopol og finanskapitalen – og et felles mål: å bygge sosialismen med sikte på å avskaffe menneskets utbytting av mennesket.

Arbeiderne i alle land må derfor forene sine krefter på den proletariske internasjonalismens grunn. Internasjonal solidaritet betyr at den norske arbeiderklassen støtter frigjøringsbevegelsene i de landene som er underlagt fremmede koloniherrer og imperialisme. Den må aktivt støtte alle folk som kjemper for sin nasjonale og politiske frihet og uavhengighet.

Proletarisk internasjonalisme betyr at norsk arbeiderklasse er solidarisk med arbeidsfolks organisasjoner i alle land. Den betyr at norsk arbeiderklasse er solidarisk med arbeidsfolk i de landene arbeiderklassen har tatt makten og bygger sosialismen, samtidig som den kritiserer feil og mangler, dvs. politikk i strid med sosialismens prinsipper. Kritikk er nødvendig og skal tjene utviklingen av felles sak.

NKP går inn for nasjonenes uavhengighet, likeverdighet og nasjonal selvbestemmelsesrett. Vi kjemper mot enhver form for nasjonal undertrykkelse. Det er forutsetningen for frivillig tilnærming mellom nasjoner og fredelig samarbeid på likeberettiget grunnlag.

En nasjon som kjemper for og forsvarer sin nasjonale selvstendighet, kjemper samtidig for sine borgeres frihet. Bare et land som har full sjølråderett og samtidig viser respekt for andre land, kan utvikle personlig frihet og sikre enkeltmenneskets rett til å bestemme over seg selv.

Et folks underkastelse under andre er en fornektelse av menneskerettighetene. Norske kvinner og menn må selv bestemme i eget land. Norsk innlemmelse i den Europeiske Unionen via EØS, fører til at Norge mister sin selvstendighet.

Å trygge Norges nasjonale sikkerhet og selvstendighet gir større framgang for arbeidsfolk og større utviklingsmuligheter for demokratisk virksomhet.

Nasjonal og statlig suverenitet er en forutsetning for å utvikle en økonomisk politikk som tjener det arbeidende norske folk. Oppgivelse av nasjonal uavhengighet fører til økonomisk undertrykkelse eller vesentlig innskrenkning av råderetten. Den gir frie muligheter for den utenlandske storkapitalens ekspansjon og utbytting.

 

Krigens grunnleggende årsaker

Første og andre verdenskrig, samt opprustning og forberedelse for en mulig tredje storkrig, har samme grunnleggende årsak:

Imperialismens, og finans- og monopolkapitalens grenseløse krav om profitt. 

Alvorlige økonomiske, sosiale og politiske kriser i kapitalismen skjerper krigsfaren. Vi finner forklaringen i kapitalismens innebygde gjentakende syklus: høykonjunktur - krise - krig - og ny høy-konjunktur.  I de siste to århundrer har denne syklusen krevd hundrevis av millioner av menneskeliv og forårsaket enorme lidelser og materielle ødeleggelser.

Etter andre verdenskrig har det dannet seg tre ledende imperialistiske makter: USA, EU og Japan, med USA som dominerende. Finanskapitalen til disse imperialistiske maktene har tatt over den økonomiske og politiske styringen av den tradisjonelle industrikapitalismen.

I sin utøvelse av makt benytter finanskapitalen de internasjonale handelsorganisasjoner som f.eks. WTO og CETA til å utforme regler for utbyttingen av andre land. Finanskapitalen i de imperialistiske maktene kjemper innbyrdes om avsetningsmarkeder for varer og tjenester, om investeringssfærer for kapital og om olje- og råstoffkilder. Videre konkurrerer den om overlegenhet på det vitenskapelig-tekniske området.

Hvem truer freden?

USAs finans- og monopolborgerskap har globale krav. Dette borgerskapet er den ledende kraft i verdensimperialismen. Det presser forbundsfeller til underdanighet og gjør krav på verdensherredømme. Hele verden er dets «livsviktig» interesseområde.

I de imperialistiske statene opererer industrimonopolene som produserer våpen sammen med generalstaben, toppen i statsbyråkratiet, den akademiske-ideologiske eliten, en militarisert forskning og massemediene samlet i en krigersk allianse vi kan kalle det militær-industrielle kompleks (MIC).

Denne alliansen av våpenmakt, statsmakt og informasjonsmakt (propaganda) representerer og er delvis finansiert av de mest ytterliggående reaksjonære monopolistiske finanskreftene som utgjør en alvorlig krigsfare.

De mest aggressive kretsene i USA og NATO dreier nå historiens hjul tilbake, og har med militærmakt og regimeskifter gjenreist kapitalismen i områder av verden som imperialismen tidligere hadde mistet, bl.a. i land i Afrika, Latin-Amerika og det tidligere Sovjetunionen. 

Imperialismen samordner sine økonomiske, politiske, militære og ideologiske krefter i en felles front mot land som forsøker å bygge sosialismen og mot alle revolusjonære og nasjonale frigjøringsbevegelser.

NKP står konsekvent på prinsippet om å bekjempe imperialismen, med partiets daglige og langsiktige antikrigsarbeid og kamp for å bevare freden. NKP sier konsekvent «Ja til fred» og «Nei til NATO».

 

USA er en terroristisk stat som uten lov og dom vilkårlig fengsler personer som den bare på mistanke mener er «terrorister». Videre i strid med grunnleggende rettsstatsprinsipper benytter USA droner i politiske henrettelser som årlig tar livet av mange tusen uskyldige sivile.

USA og NATO bruker konsekvent «kampen mot terror» som påskudd og forsvar for sin imperialistiske krigføring. Denne kampen rettes mot land og folk som prøver å kjempe seg fri fra undertrykkelse og diktatur. F.eks. truer Washington nå Iran med krig fordi landet nekter å bøye av for krav fra USA, EU og Israel om å stoppe forskning og utvikling av atomenergi for egen sivil bruk.

Derimot har USAs allierte i Midtøsten, og da særlig staten Israel, uhemmet bedrevet terror mot det palestinske folk i generasjoner. Den sionistiske staten dreper sivile vilkårlig, okkuperer stadig større landområder, destruerer palestinske hus og hjem og stenger palestinerne inn i enklaver og ghettoer. Israel driver et barbarisk folkemord i Gaza. Alt under påskudd av å bekjempe terror.

Slik turer altså den imperialistiske verden fram etter at den sosialistiske verden, som var imperialismens eneste reelle motvekt og alternativ, ble demontert. Beundringsverdig gir ikke alle land etter for sanksjoner og trusler. Cuba, Venezuela og den Demokratiske Folkerepublikken Korea (DFRK) holder tappert stand mot de destruktive imperialistiske kreftene.

USAs allierte, Saudi-Arabia, er en viktig pådriver for terrorisme i verden i dag. Med sin destruktive wahabisme-tenkning sprer dette reaksjonære monarkiet terrorisme til hele verden. Et dessverre fortiet faktum er at USA og NATO i sine imperialistiske kriger (bl.a. i Libya og Syria) har benyttet og gjør bruk av jihadist-organisasjoner (al-Qaida/ISIS) som med denne typen terrortenkning opererer som NATOs leiesoldater.

NKP er konsekvent anti-imperialistisk og forsvarer nasjonal suverenitet som ukrenkelig prinsipp. NKP støtter undertrykte gruppers og folks rettmessige frigjøringskamp mot undertrykking og utbytting i alle land. NKP støtter den proletariske internasjonalismen. 

NKP fordømmer enhver terror som en forbrytersk handling. Rettsforfølgelse av terrorhandlinger må imidlertid følge prinsippene for rettstaten og ikke benyttes som påskudd for å starte imperialistiske overfallskriger eller begrense faglige-politiske rettigheter ved å vedta fullmaktslover som svar på terror og kriser. 

En ny krig kan og må avverges!

Atomkrigstrusselen krever at vi mer enn noen gang aktivt må arbeide for å forhindre at en ny verdenskrig, eller en regional krig med bruk av taktiske atomvåpen, bryter ut.

Antikrigsarbeid har alltid vært arbeiderklassens historiske oppgave.

Aktivt fredsskapende arbeid mellom nasjoner er avgjørende viktig. Nasjonale og internasjonale tvistespørsmål og sikkerhetsproblemer kan bare løses med politiske midler og gjennom forpliktende samarbeid og vennskap.

Krigsindustrien profitterer på at nasjoner ruster opp. Bruken av enorme summer på våpenproduksjon hindrer en utvikling til beste for flertallet av verdens folk. I stedet for å bruke krefter og penger på opprustning og krig, må innsatsen settes inn på å løse de store problemene og utfordringene i verden. Det vil si sult og de store folkesykdommer, miljøødeleggelser og forurensing, analfabetisme og den omfattende fortvilte nød.

Våpnene dreper allerede millioner selv uten at våpnene blir brukt.

NKP er konsekvent antiimperialistisk ved alltid å forsvare nasjoners suverenitet og territoriale integritet. Nasjonale grenser er ukrenkelige og må respekteres fullt ut. Forholdet mellom nasjoner må bygges på fredsskapende tiltak og må løses gjennom forhandlinger og avtaler.

NKP er en kompromissløs forsvarer av internasjonalt samarbeid. Overholdelse av folkerettslige forpliktelser og prinsipper, og respekt for inngåtte internasjonale avtaler må stå helt sentralt i internasjonal politikk. Samhandel må skje på grunnlag av likeverd og gjensidig fordel. Kulturelle, vitenskapelige og vennskapelige forbindelser må utvikles mellom nasjonene.

FNs rolle som fredsskaper og megler må forsterkes. USA, EU og Japans misbruk av FN som politisk instrument til egen politisk fordel må umiddelbart stoppes. 

Global nedrustning

Nasjonene må bygge videre på avtaler om rustningsbegrensning som allerede er inngått, bl.a. sluttdokumentet fra Helsinki-erklæringen (1975) og de seinere konferansene som har fulgt opp dette dokumentet. På det grunnlaget kan nasjonene gå over til en gjensidig, balansert nedrustning. Viktige skritt i denne retningen er:

• Opprettelse av atomvåpenfrie soner
• Fullstendig avskaffelse av atomvåpen.
• Fastfrysing og etappevis tilintetgjøring av alle lagre av slike våpen.
• Forbud mot kjemiske og biologiske våpen.
• Nedlegging av utenlandske militære støttepunkter og tilbaketrekking av utenlandske tropper og militært utstyr fra fremmede territorier og oppløsning av disse troppene.
• Reduksjon av konvensjonelle styrker.

 

Krigstrusselen mellom USA og Russland har eskalert ved at USA nå har sagt opp INF-avtalen om landbaserte mellomdistanseraketter. Begge land har derfor beklagelig erklært å følge en «førsteslagsstrategi» med bruk av atomvåpen.

I stedet for bare passivt å bli trukket inn i denne farlige utviklingen må Norge på selvstendig grunnlag ta skritt for å få i stand en ny INF-avtale, og legge press på alle atommakter om en forpliktende nedrustning.

Et viktig bidrag er at Norge fordømmer bruk av atomvåpen og undertegner FNs erklæring om forbud. ICANs krav om at alle land skal undertegne erklæringen kan ikke bare avfeies av norske regjeringer.

NKP vil arbeide for å fjerne alle utenlandske militærbaser på norsk jord, og følge opp forpliktelsen om ikke å ha atomvåpen på norsk territorium. 

NKP er imot at regjeringen har enerett på å bedrive forsvarspolitikk. Forsvarspolitikk er hele folkets og Stortingets ansvar. Norges bidrag til ødeleggelsen av Jugoslavia og Libya - uten stortingsbehandlinger - var udemokratisk og brøt med vårt lands forpliktelse til å dele ut Nobels fredspris.

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk må tjene avspenning og nedrustning.

Storting og regjering må handle i samsvar med det norske folks fredsvilje og innta en selvstendig stilling i internasjonale fora. Det må være et ufravikelig krav at konflikter skal løses diplomatisk med fredelige midler.

NKP vil sammen med alle progressive krefter arbeide for et alliansefritt og nøytralt Norge. Det betyr at Norge melder seg ut av NATO.

 

At de rike skal kjøpe seg ut av klima- og miljøkrisen samtidig med at arbeiderklassen må betale med arbeidsløshet, økonomiske innstramminger og «skam», er en tapt klasse- og miljøkamp.

Økonomisk virksomhet vil alltid innebære visse inngrep i naturen, men inngrepene må respektere at naturen er et levende og komplekst livsmangfold. Sentralt tema hos Karl Marx er at kapitalens utbytting av naturen er av samme parasittære karakter som kapitalens utbytting av arbeiderne.

NKP står for en økologisk naturforståelse. Naturen er vårt materielle og mentale livsgrunnlag. Fokus må være å bevare naturens mangfold og evne til reproduksjon.

Forskere verden over har i en mengde vitenskapelige rapporter slått fast at vi står overfor en masseutryddelse av livsmangfoldet. Utviklingen i katastrofal retning med massiv forurensing, menneskeskapte klimaendringer og økologiske system på randen av sammenbrudd skyldes produksjonsmåten i det kapitalistiske system.

Utbytting for profitt er den primære drivkraft i dette økonomiske klasse- og utbyttersystemet. Kravet om produksjon- og konsumvekst utgjør altså en alvorlig trussel mot livsgrunnlaget på kloden.

Samarbeidsvillige land som forstår alvoret i utviklingen, kan spille en avgjørende rolle med å presse medlemslandene i FN til handling. En forutsetning for å kunne greie en slik oppgave er faktisk at kapitalismen som økonomisk-politisk system avskaffes.

Omstilling av produksjons- og forbruksmønster må være i samsvar med sosialistiske prinsipper. Gjenbruk, holdbarhet og reparasjon må bygges inn i produksjon og konsum. Industrien må produsere for kvalitet foran bruk og kast.

Aktiviteter som påvirker klimaet negativt må bygges ned, samtidig som energisparing og fornybare energier bygges ut. Omstilling fra fossile energikilder til fornybare må sikre alle mennesker økonomisk og sosial trygghet.

Arbeiderklassen må ikke bære byrdene for omstillingen. Enten med arbeidsløshet pga. nedleggelse av industrier som benytter fossil energi eller med miljøavgifter som bare er symbolske uten effekt for klima. Hele energisektoren må legges under demokratisk styring og kontroll, og ikke overlates til olje- og energimonopolenes ensidige profittkrav.

Et «grønt skifte» styrt av en kapitalistisk struktur der utbytte og profitt er innebygd drivkraft viser seg å ha liten effekt på å løse klimakrisen. Ordningen med f.eks. kjøp og salg av «klimakvoter» reduserer ikke CO2-utslippene, men bare akkumulerer gevinster hos de rike på børs.

Kapitalen sin erobring av «det grønne skiftet» som nytt profitabelt marked (jfr. offentlig subsidiering av vindmøller) gir altså liten miljøgevinst, bare kortsiktig profitt og naturødeleggelser.

Overraskende regnes nå produksjon av rødt kjøtt og norske småbruk som «klimaverstinger» i regjeringens prosjekt Klimakur 2030. Dette prosjektet tar sikte på å legge ned norsk landbruk til fordel for transnasjonal monopolkapital (agrobusiness). Spekulativ storkapital synes å ha kuppet deler av miljøbevegelsen, «det grønne skiftet» og Stortinget.

Storkapitalens argument er at i det store globale klimaregnskapet er avtrykket av klimagasser fra transport ikke større enn avtrykket fra matproduksjon. Vårt svar er at NKP heller vil prioritere nasjonal matsuverenitet (selvberging) og kortreist mat. Beitemarker og gressfôr er miljøvennlige ressurser for matproduksjon i Norge.

NKP er ikke «klimafornektere» og vil ta politiske avgjørelser på rasjonelt vitenskapelig grunnlag. Også når teoretiske klimamodeller «spår» en varmere, våtere og villere framtid vil NKP føre en politikk på basis av grunnleggende økologisk forståelse og naturkunnskap.

Omstilling av industrier og virksomheter i mer miljø- og klimavennlig retning må skape anstendige, trygge og varige arbeidsplasser. F.eks. må kompetansen i olje og gass benyttes konstruktivt for nye arbeidsplasser etter hvert som sektoren bygges ned.

Internasjonalt har fagbevegelsen lenge fremmet krav om «Just Transition» (rettferdig omstilling). NKP vil kjempe mot at klima- og miljøomstillinger rammer usosialt og skaper et utrygt arbeidsliv. Bompenger, bensinavgifter og elbilfordeler er klimatiltak på feilspor når de rammer arbeiderklassen hardest.

Allmenn oppslutning om «miljø- og klimatiltak» krever at omstillingene er sosialt rettferdige og oppfattes som nødvendige. Usikkerhet rundt «klimaforskningen» med inntrykket av at en elite av forskere og rike finansfolk «omstiller for profitt» på bekostning av arbeidsfolk bidrar ikke til allmenn oppslutning.

Big business vil primært trygge sin profitt fremfor å redde planeten. Åpenbart teller ikke «karbon-avtrykket» når en global elite av rikfolk og «grønne» politikere flyr sine privatfly mellom råflotte klima- og miljøkonferanser.

Som Marx sa: «Kapitalen … tar ingen hensyn til arbeiderens helse og levealder uten at samfunnet tvinger den til det». Kapitalen vil heller ikke løse «miljø- og klimakrisen» på anstendig vis uten kamp fra arbeiderklassen. 

Å løse krisen innenfor kapitalistiske strukturer (utbytting, krig og vekst) virker umulig.  Skal arbeiderklassen ta regningen og «skammen» for en miljø- og klimakrise som kapitalismen har skapt? NKP vil motarbeide en «grønn politikk» som gir arbeidsfolk mindre penger å rutte med i hverdagen og utrygghet rundt jobb og framtid.

NKP ser et økonomisk systemskifte som nødvendig. Kommunismen (det deltakende demokratiet) er eneste veien å gå. Arbeidere i alle land må slutte seg til den internasjonale kommunistiske bevegelse for sammen å løse krisen.

Kapitalismen synes å ha nådd et stadium vi kan kalle «grønn imperialisme». Vindturbiner f.eks. handler ikke om «grønn omstilling» men om offentlig subsidiert privat profitt hentet i EUs «grønne kvotesystem».

Klima- og miljøkampen henger nøye sammen med kampen for sosial rettferdighet og fred. Vi løser ingen miljø- og klimakrise uten å gå til roten av krisen, dvs. det økonomiske-politiske system som driver rovdrift på mennesker og natur.

Sosial urett (økonomisk utbytting) og krig (plyndring av ressurser) er sentrale drivkrefter i kapitalismen. Å forlange klima- og miljøtiltak i land der mennesker daglig sulter (f.eks. som følge av økonomiske sanksjoner), og der kriger og krigstrusler rår er temmelig absurd.

Vårt medlemskap i NATO med opprustning, militær aktivitet og krig er absolutt ikke forenlig med «ansvarlig klimapolitikk». Alle krigsøvelser og kriger i verden forurenser enormt, men blir av mange miljøforkjempere utelatt i klimaregnskapet.

Skiftet i klimavennlig retning må være «rødt og rettferdig» og skape arbeidsplasser for nødvendig reproduksjon (mat, energi, bolig, omsorg, fred, fritid osv.). Staten må føre en aktiv klima- og miljøpolitikk for trygg og varig økonomisk virksomhet til gunst for alt liv på Jorden. Økonomisk politikk (transport, industrier, fornøyelser, eierskap osv.) må ha solid økologisk fokus. NKP vil kjempe for at arbeiderklassen under klima- og miljøomstillinger sikres anstendig materiell og sosial trygghet.

 

NKP går inn for en kulturpolitikk som prinsipielt og praktisk legger forholdene til rette for at kulturelle goder stilles til disposisjon for alle. Det betyr at alle har rett til å utfolde og utrykke seg kulturelt, og at disse goder er tilgjengelig for alle.

Alle kulturer har sin egenverdi. De er ledd i utviklingen av en verden preget av mangfold og nasjonal egenart i et internasjonalt fellesskap.

Solidaritet med alle folk som kjemper for frihet og rett til å bestemme sin egen utviklingsvei, må komme til uttrykk i radio, fjernsyn, skole og sosiale medier.

Kultur- og underholdningsprogrammer, i film og fjernsyn, litteratur og andre uttryks- og påvirkningsmidler skal ikke domineres av profittinteresser med vold, pornografi og kriminalitet som spekulasjonsobjekter.

All påvirkning og kultur må bekjempe grobunn for rasisme, frykt, sexisme og hat.

NKP vil ta vare på og videreføre det beste i vår allmenne og nasjonale kulturarv med vekt på arbeiderkulturen.

Ulike etniske og religiøse minoriteter må bli hørt og få delta i beslutninger der deres tradisjoner i levevei, kultur og språk blir berørt.

Den tradisjon og kultur som er blitt opparbeidet i Norge av det arbeidende folket i århundrer skal respekteres.

Det norske samfunnet må i en tid med store påvirkninger og hurtige forandringer fortsatt forbli og utvikle seg som et norsk kulturelt og sosialt samfunn.

 

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja, gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seieren er min hvor meget det virkelig gjaldt, kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

Utdrag fra kommunisten Rudolf Nilsens dikt Revolusjonens røst, 1926.

 

En oppfordring til dere alle: bli med å skape et bedre Norge og en bedre verden!

 

Bøker til fordypning

Det Kommunistiske Manifest (Marx). Kapitalen bind 1 og 2 (Marx). Paris-Kommunen (Marx). Kritikk av Gotha-programmet (Marx). Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (Engels). Lenins utvalgte verker i 12 bind (Lenin). Hvitboka om 1940 (NKP). Død over de tyske okkupanter og deres femte kolonne Quislinene! (Bakken, Larsen, Jørgensen, Fjeld). Forfulgt, fordømt og fortiet (Halvorsen). Marxismen-Leninismens grunnlag. Norges Kommunistiske Partis Historie (Lippe). Forfulgt av staten. Den nådeløse jakten på norske kommunister (Alexander Wisting). Torturert og tatt som gissel. Gåten Ingeborg Holm (Goggi Sæter).

 

 

Klasser under kapitalismen og klassekamp:

Klasser er grupper av mennesker, som skiller seg fra hverandre ved det forhold de har i de ulike samfunnsformer gjennom vår historie. Klassetilhørigheten bestemmes av gruppenes forhold til produksjonsmidlene dvs. eiendomsretten til produksjonsmidlene som deres rolle i den samfunnsmessige planleggingen og produksjon og delingen av rikdommen som skapes. Mennesker deles i to klasser: Den ene som tilegner seg den annens arbeid. Kapitalistklassen og arbeiderklassen.

Til alle tider har det vært samfunnsgrupper som har hatt motstridende og uforsonlige interesser. Et eksempel er føydalsamfunnet, som hadde en adel som utbyttet de livegne bøndene. De hadde ikke bare full bestemmelsesrett over deres arbeidskraft, men også med over store deler av deres private liv. Det var under industrialiseringen i Europa på 1800-tallet at det dannet seg to klasser. Vi fikk utviklet etter hvert et klassesamfunn: det kapitalistiske samfunnet. Kapitalistenes eneste interesse er å tjene penger, de tar ut merverdien fra arbeidet og produksjonen som skapes som profitt til egne lommer. Arbeiderne må selge sin egen arbeidskraft for å få lønn til å overleve. Det kalles utbytting. Under dette systemet, kapitalismen, har det alltid vært en kamp mellom klassene for å få mest mulig del av merverdien i produksjonen. Dette utgjør uforsonlige motsetninger. For å stå sterkere i klassekampen har arbeiderklassen organisert seg i politiske partier, i fagbevegelser og andre organisasjoner som kjemper for deres interesser. Det kapitalistiske samfunnet utvikler seg dynamisk gjennom klassekampen. Det er viktige delmål at arbeiderne krever større makt i produksjon og dermed høyere lønn, flere sosiale rettigheter og velferdsgoder. Periodevis i historien har det skjedd tilbakeslag i kapitalismen, som finanskriser, økt arbeidsledighet, reversering av velferdspolitikken som brukes mot arbeiderklassens rettmessige krav mens kapitaleierne fortsatt øker sine profitter.

 

Klassekampen kan ta flere former blant annet økonomisk, politisk eller kulturell - og kan være i ytterste konsekvens bli voldelig. Historien viser at det alltid har vært den eiendomsbesittende herskende klasse som har tydd til fysiske overgrep og krig for å holde på sin makt. Arbeiderklassens motmakt har vært forsvar for å verne om dens hjem og familier. De arbeideropprør som historien viser til, og som gjelder i dag, oppstår som følge av massiv undertrykkelse både fysisk og psykisk. Opprør kan til og med være en væpnet oppstand, som det var på Cuba, i Kina og Russland og i flere land i Afrika (kolonikrigene). Klassekampen vil bli utkjempet i særlig skjerpede former der arbeiderklassen har samfunnsmakten i et overgangssamfunn vi kaller sosialismen for å utvikle det kommunistiske samfunnet. Under kommunismen forsvinner utbytting og klassemotsetningen og dermed klassene selv og staten opphører som maktfaktor.

 

 

Demokratisk sentralisme:

Demokratisk sentralisme er det kommunistiske partis ledende organisasjonsprinsipp og omfatter:

• Partiet skal være organisert. Partiet er summen av organene og partiets medlemmer som er organisert i disse. Alle ledende partiorganer skal avlegge periodisk rapport.
• Partiet har sentral ledelse i organer på ulike nivåer.
• Representativt demokrati gjelder ved at tillitsverv i alle organer velges.
• Flertallsbeslutninger gjelder og er bindende for alle medlemmer. Diskusjonene er frie internt, men utad gjelder partilinjen. Medlemmene har ubetinget plikt til å etterkomme vedtak fra de høyere organene etter grundig diskusjon på medlemsmøtene og behandling i de lavere organer.
• Fraksjoner kan da ikke dannes og fraksjonsvirksomhet er ikke tillatt.
• Tilslutningen til partiet er frivillig, men det kreves ideologisk bevissthet og partidisiplin ved å følge partiets prinsipper og vedtak.

Demokratisk sentralisme er også brukt i forbindelse med en enhetlig og udelelig statsform.

 

Proletarisk internasjonalisme:

Proletarisk internasjonalisme er arbeiderklassens gjensidige plikt til å støtte hverandre over landegrensene. Dette samarbeidet er nødvendig fordi klasseinteressene ikke er bundet til bare å gjelde en nasjon.

 

 

Dialektikk:

Marxismens erkjennelsesteori. Dialektikken er enheten og helheten av lovene for utviklingen av alle objektive foreteelser i naturen og samfunnet, lovene for utviklingen av menneskenes hele historiske praksis, lovene for utviklingen av menneskenes erkjennelse historiske sett, samt lovene for selve den vitenskapelige tenkningsprosessen når den utforsker fenomenene.  Metoden konstaterer at tingene er i stadig bevegelse og forandring og at de utvikler seg som følge av at de inneholder motsetninger. Dialektikken som læren om utviklingen ble vitenskapelig først da Marx og Engels knyttet den sammen med materialismen, og dermed skapte den dialektiske materialismen.

 

Materialisme:

Fellesbetegnelse på alle strømninger innenfor den ene store hovedleiren i filosofien, den som den objektive vitenskap baserer seg på og som alene er i stand til å gi riktige svar på de grunnleggende spørsmål i naturen og samfunnet. I motsetning til alle strømninger innenfor idealismen, den andre hovedleiren, hevder materialismen at verden er forskjellige former for materie i bevegelse, at naturen og tilværelsen er en objektiv realitet som eksisterer uavhengig av den menneskelige bevissthet og er kilden til forestillingene, begrepene, ideene, - at sanseinntrykkene er kopier, gjenspeilinger av ting og prosesser i den materielle verden, at menneskenes vitenskapelige erkjennelse har gyldighet som objektive sannheter om virkeligheten. Både naturen og samfunnet er enhetlig og udelelig, men uttrykt i to forskjellige former, en materiell og en idémessig. En kan ikke forestille seg den ene uten den andre, de eksisterer sammen og utvikler seg sammen.

 

Historisk Materialisme:

Marxismen mener all historie er historien om klassekamp mellom to eller flere klasser i samfunnet med motstridende mål. Materialistisk historieoppfatning ser materielle, spesielt økonomiske forhold som drivkreftene i samfunnsutviklingen, i motsetning til historisk og filosofisk idealisme, hvor religion og åndsliv anses som avgjørende.

 

Kapitalisme:

Betegnelsen for den produksjonsmåte som kjennetegner det kapitalistiske system, det siste i rekken av alle klassesamfunn. Hovedmotsetningen ligger i at produksjonen får en stadig økende samfunnsmessig karakter, mens kapitalisten fortsetter å tilegne seg produktene på sine hender, - tilegnelsen forblir privat. Denne motsetning får sine periodiske utslag i krisene. I produksjonsforholdene kommer denne hovedmotsetning til uttrykk i motsetningen og konflikten mellom kapitalistklassen (borgerskapet) og arbeiderklassen, og disse forhold kommer til slutt i den grad i motsetning til den utvikling av produktivkreftene som kapitalismen selv har frambrakt, at hele den kapitalistiske produksjonsmåten blir avskaffet på revolusjonær vei og erstattet av den sosialistiske produksjonsmåte.

 

 

Merverdi:

Den verdi som arbeideren tilfører varen ut over sin arbeidskrafts verdi og som kapitalisten tilegner seg.

 

 

Monopol:

Akkumulasjon av kapital betyr tilføyelse av en del av merverdi til kapital. Årsaken til akkumulasjonen er jakten på utvidelsen av merverdi. Den kapitalistiske akkumulasjon fører til at den konstante kapitalen vokser over tid i forhold til variabel kapital (arbeidskraft bl.a.). Dermed reduseres etterspørselen etter arbeidskraft og det oppstår arbeidsledighet. Framveksten av kapitalistisk monopol oppstår lovmessig på grunn av tendensen til fall i profittraten (fallende merverdi som arbeidskraften skaper i forhold til investert kapital) og økende konkurranse mellom kapitalister.

Den monopolistiske konkurranse er aggressiv og reaksjonær utnyttelse av maktforhold, som skyldes høy utnyttelse av kapital i store bedrifter og kapitalforeninger med store økonomiske og politiske maktposisjoner og realiserer enorm monopolprofitt. Monopoldannelse fører til større omfordeling av merverdi og plyndring av fremmede land (tredje verden).

 

 

Finanskapital:

Sammenknyttede bank- og industrimonopoler.  Lenins definisjon; to etapper 1) konsentrasjon av produksjon i monopoler og 2) bankenes sammenvoksing med industrien fører til et dominerende finansoligarki - sterk makt hos kapitalist og bankeiere. Finansoligarker etablerer et sentralt aksjeselskap, et holdingselskap som kontrollerer datterselskaper med stadig mer profitt.

 

 

Imperialisme:

Lenin ga den vitenskapelige marxistiske teorien om imperialismen: «Imperialismen er et særskilt historisk stadium i kapitalismen, dens høyeste og siste stadium». Karakteristiske trekk ved imperialismen er følgende: 1. Konsentrasjon av produksjon og kapital som har nådd et så høyt utviklingstrinn at den skaper monopoler i verdensøkonomien. 2. Bankkapitalens sammensmelting med industrikapitalen; på basis av denne kapitalen oppstår det et finansoligarki, og monopolkapitalismen går over til statsmonopolistisk kapitalisme. 3. Kapitaleksporten, i motsetning til tidligere vareeksporten, får stadig større betydning; finansoligarkiet beslaglegger råstoffkildene.

4. De internasjonale kapitalistforbundene deler verden mellom seg.

5. Den territoriale oppdeling av jorden mellom de kapitalistiske stormaktene er avsluttet.

Imperialismen er kapitalismens forfallstadium, er snyltende og råtnende kapitalisme, er døende kapitalisme, dvs. overgangen til sosialismen. Kapitalismens indre motsetninger skjerpes, kampen om kolonier og markeder truer stadig med å tilspisse seg til imperialistiske kriger.

 

 

Proletariatets diktatur:

Den sosialistiske stat – det proletariske demokrati, som er demokratisk på en ny måte for proletariatet og de eiendomsløse, er proletariatets diktatur overfor kapitalistklassen og andre utbytterklasser i overgangsperioden mellom kapitalismen og kommunismen så lenge det fins utbytterklasser eller rester av utbyttersamfunnets representanter som må undertrykkes og fjernes. Utskifting av det kapitalistiske systemet med det sosialistiske i hvert land krever en spesiell overgangsperiode som omfatter en historisk epoke og den statsform er det revolusjonære proletariatets diktatur. Proletariatets diktatur har tre grunnleggende funksjoner, først undertrykkelse av de gjenværende utbyttere, forsvar av landet og styrke allianser med proletarene i andre land, dernest den endelige separasjonen av de utbyttede masser fra borgerskapet og styrke alliansene i proletariatet for å bygge sosialismen, og for det tredje byggingen av det sosialistiske samfunnet.

Den sosialistiske nasjonalisering; proletariatets beslagleggelse av kapitalistenes eiendom, resulterer i eliminering av den grunnleggende motsetningen i kapitalismen – motsetningen mellom produksjonens samfunnskarakter og den kapitalistiske formen for privat tilegnelse.

 

 

Reformisme og opportunisme:

Reformvennlig strømning innenfor arbeiderbevegelsen med grunnlag i borgerlig ideologi, som i samarbeid med borgerskapet stegvis vil oppnå reformer for arbeiderne uten å velte det kapitalistiske samfunn. Noen reformister påstår at manglene i det kapitalistiske samfunn kan oppheves uten å oppheve selve samfunnsgrunnlaget. Andre påstår at en ved å bekjempe manglene på reformenes grunn etter hvert kan «vokse inn i» sosialismen. Alle reformister hevder at det enten ikke eksisterer noen klassekamp eller at den kan forsvinne allerede under kapitalistiske samfunn.

Den revolusjonære marxismen-leninismen har alltid bekjempet reformismen som småborgerlig opportunisme. Motsetningen mellom reformister og revolusjonære ligger ikke i selve spørsmålet om reformer, men i vurderingen av reformene. De revolusjonære kommunister er tilhengere av reformer som skaper bedre vilkår for arbeidernes klassekamp, som bringer den nødvendige revolusjonære omdannelsen av det kapitalistiske samfunn nærmere og som legger grunnlaget for at arbeiderklassen kan ta makten gjennom proletariatets diktatur.

 

 

Det kommunistiske samfunn:

Kommunismen utvikler seg gjennom to faser.

 

Kommunismens første fase starter ved at arbeiderrevolusjonen har seiret over borgerskapet og at den nye herskende klassen arbeiderklassen har konstituert sin egen statsmakt: «Arbeiderklassens revolusjonære diktatur».

 

Vil gå fra det borgerlige og kapitalistiske samfunnet inn i første (lavere)fase av kommunismen, som også kalles sosialismen. Den revolusjonære utviklingen av alle samfunnets funksjoner skyter fart for å løfte den materielle og sosiale standarden til arbeiderklassen på alle områder: Økonomisk, sosialt og kulturelt.

 

 I denne fasen vil klassekampen fortsette, men med den viktige forskjellen, at arbeiderklassen nå har statsmakten for å styre samfunnet og resultatet av klassekampen innad i samfunnet. Maktapparatet er statsmaktens kjerne som i alle klassesamfunn. Greier arbeiderklassen å beholde samfunnsmakten i denne fasen, så vil samfunnets funksjoner og karakter bli mer og mer kommunistisk.

 

Under den sosialistiske fasen, hvor det kommunistiske samfunnet er uferdig, fjernes de borgerlige kreftene. Også imperialismen må bekjempes som internasjonal maktfaktor. Når klassene forsvinner kan staten som maktfaktor dø bort.

 

Ved slutten av den sosialistiske fasen går samfunnsutviklingen inn i en høyere form: kommunismen.

 

·       Statsmakten forsvinner helt forutsatt at det blir unødvendig med forsvar mot en ytre fiende og består videre om nødvendig og bare har forsvarsoppgaver.

Den består av arbeidende mennesker som økonomisk

styrer seg selv i frie sammenslutninger i hensiktsmessige organisasjoner.

 

·       Samfunnsøkonomien er organisert etter en plan basert på den nyeste og velutviklede teknologien.

 

·       Hvor det ikke er noen motsetning mellom by og land, mellom industri og landbruk, eller åndens og håndens arbeidere.

 

 

·       Hvor produktivkreftenes, her også menneskenes, evner og kunnskaper tillater en fordeling av verdiskapningen etter prinsippet: Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.

 

·       Det er i dag helt utenkelig å kunne utvikle kommunismens høyeste stadium i et enkelt land eller i verden som helhet, så lenge vi har en mektig- og aktiv imperialisme som styres av finanskapitalen og som også har hånden over de militære styrkene til de mektigste imperialistiske landene. 

 

·       Hvor mennesket vil være kvitt frykten for morgendagen og alle former for avhengighet økonomisk som sosialt.

 

Kommunismens høyeste stadium er ikke slutten på utviklingen av menneskehetens samfunn. Samfunnene vil fortsette å utvikle seg.

 

 

NATO:

North Atlantic Treaty Organisation, den nordatlantiske traktats organisasjon.

NATO ble opprettet i 1949 ved begynnelsen av den kalde krigen med begrunnelsen for å ha et felles forsvar mot Sovjetunionen. Ved opprettelsen hadde NATO 12 medlemsland, og i dag er 30 land med. Norge var blant stifterne av NATO og er fortsatt medlem. Hovedkvarteret er i Brussel i Belgia, og nordmannen Jens Stoltenberg har vært organisasjonens generalsekretær siden 2014.

Den sentrale bestemmelsen i Atlanterhavspakten er artikkel 5, som sier at et væpnet angrep mot ett eler flere av medlemslandene er et angrep mot alle, og at den enkelte medlemsstat selv tar stilling til med hvilke midler (herunder militære) angrep skal besvares.

NATO har utviklet seg fra å være en forsvarsorganisasjon til å bli et militært apparat for USA som i dag er rettet mot en rekke land i verden til utbredelse og ivaretakelse av den amerikanske imperialismens interesser. Slik er organisasjonen en krigsorganisasjon som har ødelagt land som Afghanistan, Irak, Libya, Syria og støtter kriger bl.a. i Jemen. Norge deltar dessverre ukritisk i alle disse operasjonene som også kalles «kampen mot terror».

 

 

CETA:

Comprehensive Economic and Trade Agreement er en økonomi- og handelsavtale mellom Canada og EU. Europaparlamentet har akseptert avtalen og dermed har EU akseptert den. Avtalen trådte i 2017 midlertidig i kraft i påvente av ratifikasjoner i parlamentene til Canada og EUs medlemsland.

 

 

TISA:

Trade in Services Agreement (TiSA),

TISA, er en foreslått internasjonal frihandelsavtale. Avtalens formål er liberalisering av den globale handelen innenfor servicenæringer, og inkluderer bankvesen, helsetjenester og transport. Avtalen omfatter 23 parter, inkludert Norge, EU og USA.

De første hemmeligstemplede dokumentene knyttet til avtalen ble publisert i juni, 2014. Dokumentene gir innsyn i hvordan avtalen pålegger offentlige myndigheter å likestille utenlandske tilbydere av offentlige tjenester med eksisterende nasjonale aktører.

Deltakerland vil ikke ha muligheten til å diskriminere mot-aktører basert på nasjonalitet, noe som gjør det mulig for internasjonale selskaper å innta eierskap og drift av offentlige tjenester dersom eksisterende løsninger er mer kostbare.

 

 

TTIP:

Transatlantic Trade and Investment Partnership er en handels- og investeringsavtale som ble forhandlet mellom EU og USA. Målsettingen med forhandlingene er en omfattende avtale om handel med varer og tjenester, offentlige innkjøp, samt investeringer. Avtalen skal fjerne handelshindringer.

 

 

WTO:

Verdens handelsorganisasjon. (World Trade Organization) ble etablert i 1995 etter en revisjon av Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT). I tillegg til GATT-avtalen, som regulerer varehandel, administrerer organisasjonen GATS (General Agreement on Trade in Services), reglene for tjenesteytelser, som for eksempel telekommunikasjon, konsulent- og bankvirksomhet, over landegrensene.

GATT trådte i kraft den 1. januar 1948 og ble i 1995 avløst av WTO. WTO-avtalen er en folkerettslig avtale og WTO er en mellomstatlig organisasjon.

Norge sluttet seg til GATT i 1947.

Avtalen legger regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll. WTO har 160 medlemsland per juni 2014. EU-land representeres både som enkeltland og som blokk.

Verdens handelsorganisasjons hovedkvarter ligger i Genéve.

 

 

ICAN:

International Campaign to Abolish Nuclear Weapons

 

Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN) er en koalisjon av organisasjoner over hele verden som fremmer FNs atomvåpenforbud. Kampanjen består av mer enn 500 organisasjoner i over 100 land. ICAN Norge er den norske grenen av kampanjen og koordinerer innsatsen til rundt 50 norske partnere. Partnerne i ICAN Norge er alt fra fredsorganisasjoner, fagbevegelse og ungdomspartier til finansinstitusjoner. Alle ønsker en verden fri for atomvåpen og mener at atomvåpen må forbys.

ICAN Norge jobber for:

·       At atomvåpen stigmatiseres og elimineres.

·       At Norge signerer og ratifiserer FN-traktaten som forbyr atomvåpen.

·       At flere aktører erkjenner at enhver bruk av atomvåpen medfører katastrofale humanitære konsekvenser.

ICAN sitt hovedkontor er i Genéve og en internasjonal styringsgruppe og et stabsteam som koordinerer kampanjens aktiviteter internasjonalt. ICAN har kontor i Norge.

 

New Public Management (NPM):

NPM er en fellesbetegnelse for en rekke prinsipper og metoder for markedsorganisering- og styring av offentlig virksomhet.

 

Altruistisk:

Altruisme er det motsatte av egoisme. Holdninger og handlinger som innebærer oppofrelse av egne interesser til fordel for andres.