I likhet med mange av oss begynte ikke Lenin sitt liv som revolusjonær, men det tok ikke lang tid før han ble politisk engasjert. Mange mennesker i Russland på slutten av 1800-tallet forsto hvor undertrykkende den russiske tsarismen og kapitalismen var, ofte etter å ha opplevd den på nært hold. Lenin ble spesielt inspirert av sin brors Aleksandr Iljitsj Uljanovs politiske aktivisme. Da Aleksandr ble henrettet for anti-tsaristiske aktiviteter i en alder av kun 21 år, begynte Lenin ikke bare å engasjere seg i politikk mer enn noensinne, men han radikaliserte seg også raskt, ettersom han visste at det nåværende systemet ikke ville gi fra seg makten frivillig, og at det måtte avvikles i sin helhet.  «‘Jeg gir deg alt unntatt makt’, erklærer tsarismen. ‘Alt er illusorisk unntatt makten’, svarer det revolusjonære folket.», skrev Lenin i november 1905. Selv om revolusjonen i 1905 var mislykket og ble knust på fryktelig vis, var den ekstremt viktig for Lenin og hans forståelse av folkebevegelsens betydning i Russland og nødvendigheten av et fortroppsparti. Hans pamflett fra 1902, «Hva må gjøres?», viser en viktig tidlig teoretisk utvikling i dette spørsmålet.

Det neste tiåret i Russland var preget av en ideologisk kamp mellom de bolsjevikiske og mensjevikiske fraksjonene i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, med Lenin i spissen. I Europa ble kampen mellom revolusjonære og reformistiske krefter i Den andre internasjonalen et tegn på behovet for en klar kommunistisk politikk. I denne perioden videreutviklet Lenin den marxistiske tilnærmingen, og hans innflytelse vokste utenfor Russlands grenser. Lenins innsikt i imperialisme og kolonialisme, som ble introdusert i boken «Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium» fra 1917, gjorde Lenin verdenskjent.

Revolusjonære, enten de var proletarer eller borgerlige, leste verkene hans med stor interesse. Den vietnamesiske kommunistiske revolusjonæren Hồ Chí Minh er kjent for å ha sagt at «Leninismen er ikke bare en vidunderlig ‘de vises bok’, et kompass for oss vietnamesiske revolusjonære og folket: den er også en strålende sol som lyser opp vår vei til den endelige seieren, til sosialismen og kommunismen.» På samme måte har forløperen for revolusjonen i Kina, Sun Yat-sen, sagt at «Du [Lenin] ikke bare talte og underviste oss, men satte dine ord i handling. Du skapte et nytt land. Du viste oss veien til felles kamp... Du, den store mannen du er, vil leve videre i minnene til de undertrykte folkene gjennom århundrer.» Lenins forståelse av imperialisme og kolonialisme talte til de revolusjonære blant verdens undertrykte folk som ingen andre. Det er en egenskap som skiller Den tredje internasjonalen, Den kommunistiske internasjonalen, fra sin reformistiske, selvtilfredse forgjenger.

Endelig la Lenin det teoretiske grunnlaget for den sosialistiske oktoberrevolusjonen i Russland. I verkene sine etter februarrevolusjonen, som «Apriltesene» og «Marxisme og oppstand», skisserte han klare strategier for det russiske proletariatet. I dag liker antikommunistiske propagandister ofte å fremstille oktoberrevolusjonen som en voldelig, undertrykkende aksjon og fordømme Lenin som en diktator og terrorist. Det er imidlertid viktig å merke at verken Lenin eller oktoberrevolusjonen var preget av vold. Det var nemlig ikke behov for det, ettersom den borgerlige regjeringen lyktes i å diskreditere seg selv blant folket. Det erkjenner til og med borgerlige historikere. Leonard Schapiro skriver for eksempel: «Ingenting kunne vært mer ulikt en by i revolusjonens vold enn Petrograd den 25. oktober. Om kvelden vrimlet det av velkledde mennesker i gatene. Teatrene og restaurantene var åpne, og i operahuset sang Sjaljapin i Boris Godunov. Om morgenen den 25. oktober var de viktigste jernbanestasjonene og tjenestestedene overtatt uten at et eneste skudd var avfyrt.»

Som vi vet, kommer vold som oftest i form av reaksjonær, kontrarevolusjonær vold. Slik var det også i Russland. Lenin innså den kommende trusselen fra den hvite reaksjonen og faren for borgerkrig. Adolf Ioffe, medlem av bolsjevikpartiets sentralkomité på den tiden, husket at om natten under opprøret «da vi alle gledet oss over at kuppet ble gjennomført med så lite tap av blod, ble Vladimir Iljitsj Lenin plutselig svært alvorlig og sa: ‘Gled dere ikke. Vi kommer ennå til å se mye blod. De med svake nerver bør heller trekke seg fra sentralkomiteen med en gang’».

Til tross for den blodige borgerkrigen klarte de russiske arbeiderne, med støtte og ledelse fra bolsjevikene og Den røde armé, å skape og forsvare det første sosialistiske landet i verdenshistorien. Betydningen av denne seieren gikk ikke Lenin hus forbi. Under det russiske kommunistpartiets (bolsjevikenes) 11. kongress sa han: «Det den russiske revolusjonen har vunnet er ugjenkallelig. Ingen makt på jorden kan utslette det; heller ikke kan noen makt på jorden utslette det faktum at sovjetstaten er blitt opprettet. Dette er en historisk seier. I hundrevis av år har stater blitt bygget etter borgerlig modell, og for første gang har man oppdaget en ikke-borgerlig statsform. Vårt statsapparat er kanskje mangelfullt, men det sies at den første dampmaskinen som ble oppfunnet også var mangelfull. Ingen vet engang om den fungerte eller ikke, men det er ikke det viktigste; det viktige er at den ble oppfunnet. Selv om vi antar at den første dampmaskinen ikke var til noen nytte, er det et faktum at vi nå har dampmaskiner. Selv om vårt regjeringsmaskineri er svært mangelfullt, gjenstår det faktum at det er skapt; historiens største oppfinnelse er gjort; en proletarisk statstype er født.»

Helt til slutten av sitt liv forble Lenin en produktiv forfatter, teoretiker og politiker, som grundig analyserte forholdene i Sovjetunionen og kritisk forsøkte å forstå prinsippene for oppbyggingen av et sosialistisk land. For oss i Norge, og i andre land i verden der vi fortsatt befinner oss i førrevolusjonære tilstander, er det svært viktig å lære av Lenins erfaringer. Han kjente godt til de utfordringene vi står overfor, og han anerkjente betydningen av vårt arbeid som enda viktigere enn kommunistenes arbeid i etablerte sosialistiske stater. I 1920 skrev Lenin: «Det er langt vanskeligere og langt mer verdifullt å være revolusjonær når forholdene for direkte, åpen, virkelig masse- og virkelig revolusjonær kamp ennå ikke er til stede, å være i stand til å kjempe for revolusjonens interesser (gjennom propaganda, agitasjon og organisering) i ikke-revolusjonære organer, og ganske ofte i direkte reaksjonære organer, i en ikke-revolusjonær situasjon, blant massene som ikke er i stand til umiddelbart å forstå behovet for revolusjonære handlingsmetoder. Å være i stand til å søke, finne og korrekt bestemme den spesifikke veien eller den spesifikke vendingen i situasjonen som vil føre massene til den virkelige, avgjørende og endelige revolusjonære kampen - det er hovedmålet for kommunismen i Vest-Europa og Amerika i dag."

Svært få personer i menneskehetens historie har vært i stand til å tale på en så tidløs måte, med ord og gjerninger som inspirerer revolusjonære flere generasjoner frem i tid. Lenins genialitet, hans universalitet og anvendelighet på tvers av nasjoner og århundrer, er noe vi kommunister setter stor pris på. 

Det er derfor vi med stolthet kaller oss marxister-leninister. Ingen annen politisk bevegelse har vist en slik styrke, en slik kraft, en slik uunngåelighet når målet er å forandre verden.