85 år etter Oktoberrevolusjonen

Av Zafer Gözet, leder i NKP

Karl Marx har som stifter av den vitenskapelige sosialismen utviklet teorien om proletariatets diktatur, basert hovedsakelig på erfaringene fra Pariserkommunen som varte i 70 dager.

De praktiske forsøkene på å bygge sosialismen som startet med Oktoberrevolusjonen gir oss et erfaringsgrunnlag på over 85 år. Disse 85 åra er de mest konsentrerte og sterkeste framsteg menneskeheten har opplevd når det gjelder å endre verdensordningen. Denne kolossale praksisen danner et langt bredere grunnlag for utvikling av den vitenskapelige sosialismens teori enn Pariserkommunen som varte i 70 dager.

Arbeiderklassens revolusjonære praksis og teoretiske utvikling kan vi hovedsakelig inndele i to perioder. Den første perioden startet med erklæringen av Det kommunistiske partis manifest og strakk seg til slutten av Pariserkommunen i 1871. Den andre perioden startet med Oktoberrevolusjonen i 1917 og strakk seg helt fram til slutten av kontrarevolusjonen i Sovjetunionen.

De to periodene sammenfalt med de grunnleggende endringer i verdens økonomiske og politiske situasjoner og var et resultat av disse. I de 19. århundre var sentrum for revolusjonen den industrialiserte kapitalistiske verden, dvs. Europa, mens i det 20. århundre flyttet sentrum for revolusjon over til den undertrykte del av verden. Dette henger nøye sammen med den utvikling kapitalismen i Europa har hatt, nemlig til imperialisme.

At det revolusjonære opprøret som startet den 7. november i ny tidsregning (25. oktober etter den gamle tidsregningen som blir benyttet i denne sammenhengen) endte med seier, må også forklares med at det var et partiapparat (bolsjevikene) som var i stand til å lede opprøret og ikke minst ta over makta.

Det var ikke nok at de objektive forholda var til stede, men også de subjektive forholda måtte være der for å kunne lykkes i maktovertakelsen. Dette klarte arbeiderklassen og dens allierte i Russland, takket være et parti av ny type som var ledet av Lenin.

Denne meget viktige begivenheten i menneskehetens historie er i dag omtalt med noen få setninger i historiebøkene på skolen. Ellers hører vi ditt og datt om hvor diktatorisk dette regimet var.

For oss kommunister er ikke historielære bare et statisk tidspunkt som skal huskes, i tilfelle man deltar i en eller annen konkurranse på TV, men en veiviser for framtida analysert i nåtida. Det er først da Oktoberrevolusjonen, på lik linje med omveltninger igangsatt av de undertrykte gjennom hele historien, får sin avgjørende betydning.

Det finnes ikke et eneste samfunn i hele verden som ikke har opplevd konsekvenser av Oktoberrevolusjonen. De positive effektene, sett fra de undertryktes side, er fortsatt meget merkbare og høyaktuelle i dag. De siste årene har det ikke gått en eneste dag uten at arbeiderklassen har blitt fratatt rettigheter som er framkjempet i lys av Oktoberrevolusjonen.

Imperialismen er nok en gang i alvorlig krise som den prøver å løse ved å ekspandere. Dersom de undertrykte i verden ikke klarer å hindre det, kan vi risikere at imperialistene enda en gang foretar en omfordelingskamp seg imellom. Dette vil få katastrofale følger for menneskeheten.

Mye tyder på at imperialistene ikke vil lykkes denne gangen. Selv om borgerskapet gjør alt for å skjule denne tendensen, kan vi kommunister se lysere på framtida, fordi verdens undertrykte har begynt å reise seg mot den urett det kapitalistiske systemet medfører.

Det er sjelden i historien at denne motstanden mot imperialistene har kommet så tydelig til uttrykk. Vi merker oss at de objektive forholda i store deler av verden i dag er modne for en ny oktoberrevolusjon.

Vår oppgave er å sørge for at også de subjektive forholda er til stede, når det trengs.