ARBEIDSLIVSKRIMINALITET I NORGE

Av Terje Bjørlo

Solberg I-regjeringen lanserte 22 tiltak mot arbeidslivskriminalitet. Ett av dem var etablering av et nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter mot arbeidslivskriminalitet, NTAES. Formålet med senteret er å legge til rette for at politiet og kontrolletatene bedre kan utnytte den samlede analyse- og etterretningsinformasjon etatene besitter. Ved oppstart våren 2016 bestod bemanningen av 1 leder, 9 analytikere og 1 jurist, hvorav 4 kom fra Skatteetaten og Politiet, mens Arbeidstilsynet, NAV og Tolletaten bidro med 1 hver.

I juni ga NTAES ut publikasjonen «situasjonsbeskrivelse 2017, arbeidslivskriminalitet i Norge». I rapporten benyttes Regjeringens definisjon av arbeidslivskriminalitet; «handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter, avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen.» Det presiseres at arbeidslivskriminalitet er straffbare forhold, mens sosial dumping ikke nødvendigvis er det. Lav lønn er ikke automatisk lovbrudd, om det ikke foreligger brudd på allmenngjorte tariffavtaler eller brudd på forskrift om lønns- og arbeidsforhold i offentlige kontrakter. Dog fremheves det i rapporten at det ofte er sammenfall mellom arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

I publikasjonen pekes det på at høy innvandring fra land med mye lavere levestandard og lønnsnivå er en medvirkende årsak til arbeidslivskriminalitet. Mange mennesker godtar dårlige lønns- og arbeidsvilkår, mens andre presses til det. Et høyt lønnsnivå i sammenligning med mange andre land, gir muligheter for stor profitt ved å utnytte utenlandsk arbeidskraft. Ved å kutte kraftig i lønnsutgifter, HMS-tiltak, tilby dårlige boforhold er eksempler på hvor kyniske arbeidsgivere kan tjene store penger. Velkjent er også eksempler på payback-ordninger. Enten ved at arbeidstaker må betale tilbake deler av lønna, slik vi så det hos Statnett for kort tid siden (omtalt i faglig politisk spalte utgave 21), eller ved at arbeidstaker må arbeide gratis for arbeidsgiver på andre prosjekt eller i hjemlandet.

Det understrekes at utenlandske virksomheter som driver arbeidslivskriminalitet i Norge utnytter fordelen ved at det juridiske ansvaret og hovedkontoret befinner seg i utlandet. Disse virksomhetene ønsker absolutt ikke å etterleve hverken norsk lønnsnivå, arbeidstidsbestemmelser eller sikkerhetskrav. Flere av disse virksomhetene betaler ikke skatt, hverken til Norge eller til landet hvor hovedkontoret ligger. Dette vil selvsagt virke sterkt konkurransevridende, men også bidra til å redusere den samlede skatteinngangen, og ikke minst undergrave et seriøst arbeidsliv. Det er ofte vanskelig å sanksjonere mot virksomheter som har hovedkontoret i utlandet.

Siden situasjonsbeskrivelsen fra 2014 har det skjedd flere endringer i metodene som de kriminelle benytter. De har tilpasset seg etatens oppmerksomhet rundt arbeidslivskriminalitet ved å fremstå som lovlydige. Bruk av enkeltpersonforetak øker også der det er snakk om reelle ansettelsesforhold. Dette gjøres for å unndra seg arbeidsgiveransvar, og er med på å presse lønnsnivået nedover, samt å omgå mye av det som er fremforhandlet gjennom mange år.

Det pekes også på at arbeidslivskriminalitet har spredd seg til nye bransjer som barnevern og ungdomsarbeid. En rapport fra 2014 slo også da fast at arbeidslivskriminaliteten bredde om seg, og var blitt et alvorlig samfunnsproblem.

I kapitlet «tilretteleggende faktorer», vises det blant annet til EØS-avtalen og bestemmelsene om fri flyt av arbeidskraft og virksomheter. Spesielt trekkes fram østutvidelsen i 2004, hvor EU ble utvidet med 13 nye medlemsland. I disse landene er lønnsnivået betydelig lavere enn i Norge. Mange av landene er også rammet av høy arbeidsløshet. Dette er forhold som gjør arbeidstakere sårbare. De er ofte villig til å arbeide for lav lønn og med dårlige arbeidsforhold. Mange er også uvitende om sine rettigheter, og hvilken standard det kan forventes i det norske arbeidslivet. Samtidig kan de risikere å bli erstattet av andre arbeidstakere om de klager. Det så vi tydelig i Statnett-saken som vi skrev om i faglig politisk spalte i forrige utgave av Friheten. Underentreprenøren sa opp de ansatte da det ble avslørt at de måtte betale tilbake deler av lønna si. Heldigvis ble den saken avsluttet på en god måte, de oppsagte fikk nye kontrakter hos hovedentreprenør.

Tross flere tiltakspakker mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet fra flere regjeringer, så tyder det ikke på at vi er på offensiven når det gjelder å få kontroll med utviklingen på dette området. Tvert i mot. Mye av årsaken ligger i EØS-avtalen. Det er helt nødvendig at den erstattes med en reforhandlet handelsavtale. Først da vil det være mulig å iverksette de nødvendige tiltakene.