Arroganse og diskriminering ved statsministerens kontor

I 1995 var det 50 år siden Norge fikk sin frihet tilbake etter 5 års tysk okkupasjon og terrorvelde. Den Røde Armé og Vestmaktenes krigsinnsats var avgjørende. Men norske patrioter og demokratiske krefter satte også livet på spill i motstandskampen.

I samband med dette 50-års jubiléet vedtok Stortinget å bevilge et betydelig beløp for å skaffe dagens unge informasjon om motstandskampen. Det er til nå delt ut 17 mill. til dette formålet.

Muséer, forsvarsforeninger og enkeltpersoner som har skrevet om forholdene under disse åra har f.eks. mottatt penger. Selv om de fleste fyller kriteriene for støtte er det etter vår mening noen vi synes er mindre relevante. F.eks har en kvinnelig forsvarsforening fått et betydelig beløp til å feire sitt 50-års jubileum.

De som opplevde krigsårene vet at det var stor uenighet i motstandsbevegelsen om hvorledes vi i Norge skulle kjempe. Den selvoppnevnte "Kretsen" hvor industrifolk hadde stor innflytelse, gikk imot sabotasje som rammet næringslivet, selv om det produserte for den tyske krigsmaskinen. Kommunistene (NKP) mente at også vi i Norge måtte ofre liv for å kunne beseire Nazi-Tyskland. Som eneste politiske parti i Norge opprettholdt NKP partiet og bygget det ut under okkupasjonen. Den illegale ledelsen samordnet en allsidig motstandsaktivitet.

Om man unntar tungtvannsaksjonen på Rjukan, var det NKPs sabotasjegrupper, ledet av "Osvald" og "Pelle" og andre, som stod for de vesentligste av alle sabotasjeaksjonene. Hundrevis av norske kommunister mistet livet. Med sin sentralledete, alternative og aktive motstandlinje utga NKP en vesentlig del av av de illegale avisene under krigen. Kommunistenes flyktningeruter til Sverige reddet livet til tusener. På sabotasjeområdet var NKP dominerende. Alt dette er blitt fortiet etter at den kalde krigen satte inn.

Et utvalg bestående av Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen og Åge Fjeld har fått NKPs godkjenning til å utgi en bok hvor det skal gies en samlet fremstilling av kommunistenes motandskamp i hele landet under krigen. Midt i blinken etter statuttene for Fondet for informasjon om krigsåra i Norge (nedsatt av Stortinget).

Så opplever vi det helt utrolige: Etter at vi muntlig fra fondets sekretær får opplyst at søknaden formelt er i orden, føler vi oss ganske trygge på at vi får innvilget denne gangen, etter at vår søknad i 1996 var avslått. Men telefonisk får vi meddelt at søknaden også denne gangen er avslått fordi man ikke gir til politiske partier. Da vi repliserer at dette ikke står i statuttene, får vi seinere skriftlig svar at det er kommet svært mange søknader. Basta!

Også vår statsminister toer sine hender med begrunnelsen at regjeringen ikke er noen ankeinstans. Fondets sekretær opplyser om nytt møte til høsten men at det ikke er særlig håp fordi midlene er oppbrukt.

Hvilket nivå er det dagens politikere og byråkrater befinner seg på? Er de egentlig livredde for å følge vanlige normer for anstendighet og oppførsel hvis resultatet blir at kommunister også må ytes rettmessig støtte?

Sjøl om solidaritet og retterdskjensler begynner å bli mangelvare, tror vi likevel at rettenkende mennesker langt utover våre rekker vil mene at det finnes grenser for hvor langt man kan ydmyke kommunister.

Boka skal tross avslag ut til fastsatt tid. Alle i bokprosjektet vil fortsette å arbeide gratis. Vi akter ikke la oss kneble av arrogante avslag!

Moss den 23.07.98


Åge Fjeld
Krigsveteran
Norges Kommunistiske Parti