Hvorfor kommunisme i dag?

Hva er kommunisme?

Å forandre samfunnsformer som er preget av de få og mektiges utbytting av de mange svake, har opptatt tenkende mennesker i årtusener. Utopiske sosialister skrev om idealsamfunnet, bygget på fornuft og godhet. Men hvordan skulle det gjøres?

Det var Karl Marx og Friedrich Engels som gikk systematisk og vitenskapelig til verks. De avdekket det en kaller samfunnets økonomiske utviklingslover. De utviklet en vitenskapelig begrunnet forståelse for nødvendigheten av å bygge et nytt samfunnssystem, sosialismen, og utvikle dette videre til sosialismens høyere stadium, kommunismen. Marx tenkte seg at sosialismen med felleseie av naturrikdommer og produksjonsmidler etter hvert ville utvikle seg til det kommunistiske, klasseløse samfunnet. I et slikt samfunn skulle alle individer, som i en god familie, yte etter evne og få etter behov. Mange personligheter har gjennom tidene hatt denne ideen om framtidssamfunnet som inspirerende visjon og etisk norm.

Sosialismen er overgangssamfunnet mot kommunismen, kommunismens første fase.

Når de samfunnsmessige og internasjonale vilkårene er til stede, vil den sosialistiske staten i stadig større grad bli en "overgangsform fra stat til ikke stat." (Lenin). Men denne overgangen er vanskelig. Sosialismen bygges ikke under ”ideelle” forhold. Tvert i mot har det nye samfunnet restene av det gamle kapitalistiske samfunnet i seg og vil inneholde fortsatt mange motsetninger. Grunnlaget er allikevel lagt til det kommunistiske samfunnet. Den første, lavere og innledende fasen er sosialismen.

Det er ingen skarp grense mellom de to. Sosialismen vil etter hvert vokse over i kommunismen.
Kommunismen er siste fase til den enhetlige kommunistiske samfunnsformasjonen. Kommunismen er det klasseløse samfunnet der alle produksjonsmidlene tilhører hele folket og alle samfunnsmedlemmer er sosialt helt likestilte. Samfunnet utvikler seg på grunnlag av stadig høyere vitenskap og teknikk. Dvs. et høyt produksjons-teknisk nivå. Det blir rikt nok til å tilfredsstille fullt ut alle fornuftige materielle og kulturelle, personlige og kollektive behov. Under sosialismen skjer fordelingen av samfunnets goder i forhold til den innsats den enkelte yter. Under kommunismen yter enhver etter evne og får etter behov.

Det fremste målet er mennesket selv og den allsidige utviklingen av hvert enkelt individ og dets evner.

Mange forsøker å forvrenge kommunismen. Alle mennesker som anskaffer seg privat eiendom av hus, bil, forbruksvarer og lignende på bakgrunn av egen arbeidsinnsats og – inntekt skal beholde dette. Anskaffelsen skjer på basis av ikke profitt og utbytting av andre mennesker. Kommunismen ”tar” ikke all eiendom fra arbeiderne som høyrekreftene skremmer med. Det er bare snakk om å avskaffe privat eie av produksjonsmidlene: maskiner, teknologi, naturressurser, råstoffer m.m. I Sovjetunionens lovgivning var arbeidernes eiendom beskyttet.

Arbeidet under kommunismens får en helt ny karakter. Det blir meningsfylt og kreativt, tilpasset den enkelte. Man arbeider ikke for å få lønn for å leve men for å yte sitt til hele fellesskapet. Menneskets virksomhet endres i arbeidsprosessen som følge av den omfattende tekniske omleggingen, innen teknologien og digitale prosesser samt bruk av alle vitenskaplige nyvinninger. Under kommunismen befris menneskets arbeid til siste rest for alt som i tusenvis av år har gjort det til en tung byrde.

Fordelingen av de materielle og kulturelle godene blir annerledes. Enhver får etter behov, uavhengig av stilling, av kvaliteten og kvantiteten av det arbeidet hver enkelt yter. Fordelingen skjer ikke etter økonomiske vurderinger. Vil folk da bare nyte og ikke yte? Engels skrev:” Fordelingen i den monn den dirigeres av rent økonomiske vurderinger, vil reguleres av produksjonens resultater, og produksjonen (arbeidet) på si side fremmes best ved en fordelingsmåte som lar alle samfunnsmedlemmer for høve til å utvikle, ta vare på og utnytte sine evner så allsidig som mulig”. Noen ”intelligente” kritikere stiller ”avslørende” og ”lure” spørsmål. Dersom alle goder fordeles – sier de – vil ikke da alle ha en ny dress hver dag, ja til og med en n y bil? Vi svarer den type forsøk på å bakvaske de kommunistiske ideene: Det kommunistiske samfunnet skal ikke tilfredsstille alle tilfeldige lyster og folks luner. Dets mål, sa Engels, er å tilfredsstille alle menneskers rimelige og grunnleggende behov og sikre sosial og materiell trygghet. Det er langt fra at den vitenskaplige kommunismen krever et asketisk levevis for den mener at målet for den samfunnsmessige produksjon nettopp er å tilfredsstille alle samfunnsmedlemmenes materielle og kulturelle behov.

Det kommunistiske samfunnet vil være rikt nok til ikke bare i rikelig monn å tilfredsstille alles behov for mat, klær, boliger og andre nødvendighetsartikler men også å gi dem alt som hører med til å skape et meningsfylt og godt liv for et bevisst og altruistisk menneske. Statsorganenes virksomhet får mer og mer en ikke-politisk karakter. Og gradvis vil staten som en særlig politisk institusjon falle vekk. Med overgangen til kommunismen forvandler staten seg til å bli et rent forvaltningsorgan. Jo flere av dens funksjoner som overtas av folket, desto mindre er det bruk for dens spesielle funksjoner og byråkratiske apparat. Staten erstattes av andre organer som svarer til det nye kommunistiske økonomiske grunnlaget for samfunnslivet. "Bare kommunismen er i stand til å sikre et virkelig fullstendig demokrati. Og jo mer fullstendig det er, jo hurtigere vil det bli overflødig og dø bort av seg selv." (Lenin).

For at samfunnsmessig produksjon fortsatt skal fungere og utvikle seg normalt må samfunnet under kommunismen ha en bestemt form for organisasjon. Staten blir ikke avløst av anarki men av et system med selvforvaltning. Dette vil først og fremst bestå av et nett av masseorganisasjoner og kollektive sammenslutninger. På den måten kan man mobilisere alle samfunnsmedlemmenes deltakelse, energi og kreativitet. I framtiden vil vi kunne utvikle andre organer for produksjons- og samfunnsutviklingen. Det er nå opp til befolkningen og ikke lenger opp til kapitalens premisser.
Kommunistene har ingen forestillinger om kommunismen som den endelige avslutningen på historien. Det vil også være i utvikling. Et idealsamfunn kan bare eksistere i fantasiens verden. Kommunismen er ikke slutten, bare begynnelsen på menneskesamfunnets virkelige historie.

 
Hva er Norges Kommunistiske Parti?

Norges Kommunistiske Parti er et marxist-leninistisk arbeiderparti.

Norges Kommunistiske Parti ser det som sin oppgave å virke som den norske arbeiderklassens revolusjonære parti, på grunnlag av marxismen-leninismen.

Partiet deltar på alle tre hovedfronter i klassekampen: Den økonomiske, politiske og ideologiske. Den ideologiske kampen har i dag fått mye større betydning enn før, både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig er det på en vel argumentert måte å avsløre antikommunismens falskhet og propaganda mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter og for det bestående samfunnssystem. Like viktig er kritikken av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som forvirrer arbeiderklassen (Enhver er sin egen lykkes smed og lignende). Disse teorier leder arbeiderklassen vekk fra dens historiske oppgave og forlenger livet til kapitalismen.

Partiet bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Disse demokratiske prinsippene skal gi hvert enkelt medlem full mulighet til å delta i utarbeidingen av partiets politikk og retningslinjer, sentralt og lokalt. Vi legger vekt på å utvikle en kollektiv arbeidsstil. Partiet skal handle i samsvar med vedtak fattet etter en demokratisk behandling i alle ledd. Det enkelte medlem skal rette seg etter flertallet. Men innenfor partiet har det rett til å arbeide for sine standpunkter, så lenge det ikke strir imot partiets grunnsyn. Den indre partidebatten er det viktigste vilkåret for partiorganismens sunnhet. Kritikk, selvkritikk og åpen debatt er en forutsetning for å hindre vilkårlighet og egenrådige avgjørelser, kameraderi og pampetendenser.

Foruten marxismen er NKP´s prinsippielle og ideologiske fundament tuftet på Lenins teorier om bl.a. imperialismen som kapitalismens siste stadium, forståelsen av nødvendigheten av den demokratiske sentralismen og strategien for de ulike former for klassekamp.

Norges Kommunistiske Partis forhold til fagbevegelsen og andre folkebevegelser

Å gjennomføre sosialismen i Norge er en sak for hele den norske arbeiderbevegelse.
Både i kampen for bedre kår for det arbeidende norske folk, for å bevare og utvide de demokratiske rettighetene og for å erobre makten og bygge sosialismen, går Norges Kommunistiske Parti inn for samarbeid på konkrete saker med de andre arbeiderpartiene. Det betyr ikke at partiet oppgir sine politiske prinsipper eller ideologi i enhetsarbeidet. Ingen skal heller påtvinges NKP´s prinsipprogram. Vi søker alltid et felles minimumsgrunnlag for samarbeidet.
Partiet går inn for samarbeid og enhetlig opptreden med alle progressive krefter. NKP søker forbund med alle antimonopolistiske og demokratiske organisasjoner og grupper. Gjennom de brede tverrpolitiske bevegelsene kan også grunnlaget legges for et mer varig samarbeid, med sosialismen som perspektiv.

Fagbevegelsen: Av de demokratiske massebevegelsene i Norge er fagbevegelsen størst og viktigst. Etter krigen var innflytelsen fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen betydelig. Med tilbakegangen av de revolusjonære kreftene både i Norge og internasjonalt, særlig i de siste 20 år etter oppløsningen av de sosialistiske land i Europa, har sosialdemokratiske og til dels sterke borgerlige/reaksjonære krefter fått det ideologiske hegemoniet. Det meste av politisk og ideologisk arbeid har ligget brakk. Virksomheten har stort sett dreid seg om lønn og enkelte velferdsgoder (pensjon, sykelønn, likelønn) dvs. ”tradeunionisme”. Fagbevegelsen har ikke maltet å løfte kravene til arbeidsgiverne opp på et politisk plan. Kommunistene mener at den faglige og politiske kampen må gå hånd i hånd og at reformene må være strukturelle dvs. de må føre til dyptgående og varige endringer i det økonomiske og politiske maktapparatet til fordel for arbeiderklassen. I dag er fagbevegelsen for kommunistene den arena vi må jobbet hardest på.

Fredsbevegelsen: Den er fortsatt spaltet i en rekke organisasjoner, men det utvikles et økende samarbeid. Kampen mot atomkrigstrusselen må ikke svekkes, tvert om - den må forene de organiserte fredskreftene og samle større grupper til felles innsats for avgrensete målsettinger. Kommunistene i Norge deltar etter evne i alle organisasjoner som arbeider for fred. Spesielt må vi delta der den anti-imperialistiske kampen har en framtredende plass som f. eks. Verdensfredsrådet (WPC)

Andre massebevegelser som spiller en økende rolle er miljøbevegelsene, solidaritetsbevegelsene, kvinnebevegelsene.

I sitt innhold er disse bevegelsene demokratiske, antimonopolistiske og anti-imperialistiske.

Kommunistene går inn i disse bevegelsene for å styrke enheten i bevegelsene på deres eget grunnlag, aktivisere dem og bygge dem ut til effektive kamporganisasjoner på ulike områder. Dette skjer i full respekt for deres spesielle karakter og oppgaver, samtidig som vi arbeider for at deres aktivitet skal sees i en større demokratisk, samfunnsmessig sammenheng.

 
Hva skiller Norges Kommunistiske Parti fra de andre partiene?

Partiet er ikke et mål i seg selv. Det skal være et redskap for den norske arbeiderklassens og alle progressive krefters kamp for freden, framskrittet og sosialismen. Denne rollen gjelder uansett om partiet er stort eller lite. Derfor kjemper vi for å styrke NKP. Historien viser at en svekkelse av kommunistenes stilling alltid har styrket høyrekreftene, og i kritiske stunder åpnet veien for krig og fascisme.

Et sterkt NKP tjener alle som er i konflikt med storkapitalen og dens politiske partier.

Det kommunistiske partiets nødvendighet ble allerede definert i Det kommunistiske manifest: kommunistene har større innsikt i de vilkårene klassekampen foregår under, når de hele tiden studerer hvordan disse vilkårene utvikles og endres. Og de setter alltid helhetsbevegelsens interesser i forgrunnen. Partiets rolle eller funksjon er definert i samme skrift på denne måten: "De kjemper for å nå arbeiderklassens umiddelbart foreliggende mål og interesser, men samtidig representerer de i den nåværende bevegelse bevegelsens framtid".
Denne rollen kan ikke spilles av et parti som bare begrenser seg til protest og opposisjon. Folk ber ikke om nei, men om realistiske og velbegrunnete løsninger. Det leninistiske partiet skal lede massene men ikke styre eller stå fram på vegne av massene. Partiet må ikke bruke statsapparatet mot massene. Tvert om. Massene skal kontrollere statsapparatets arbeid og partiets politikk. Bare dette kan unngå mye av partiets overgrep mange opplevde under Stalins ledelse av SUKP.
NKPs oppgaver i massebevegelsene bygger på to fundamenter:
Delta aktivt i kampen for å ta vare på den arbeidende befolkningens umiddelbare interesser,
samtidig utnytte alle muligheter til en effektiv kritikk av kapitalismen, gi den daglige kampen antimonopolistiske perspektiver og drive målbevisst og velfundert opplysning og oppdatert informasjon om de løpende objektive og subjektive forutsetninger for det revolusjonære arbeidet.
NKPs profil må være at det også er et kampens parti, et aksjonsparti, dvs. et parti som tar løpende initiativ og aktiviserer i den antimonopolistiske massebevegelsen, lokalt og sentralt. Langs en slik linje må medlemmene og partiets organer på alle plan delta aktivt og enhetlig i den sosiale og politiske kampen.
Rollen som redskap kan bare spilles når partiet plasserer seg i arbeiderbevegelsen og i de viktigste folkebevegelser ellers med sin innsikt, sitt helhetssyn, sine analyser, sine paroler, sine forslag, sine utspill og sitt engasjement.

Norges Kommunistiske Parti og Den kommunistiske verdensbevegelsen

Norges Kommunistiske Parti er en selvstendig del av den kommunistiske verdensbevegelsen.
Den internasjonale kommunistiske bevegelsen var og er fremste kraft i den revolusjonære verdensprosessen.

Vårt parti går inn for enhet, samhold og slagkraft i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi går inn for forbindelser og kontakter med marxistiske partier og nasjonale frigjøringsbevegelser over hele verden. I forholdet til andre broderpartier følger vi prinsippene om uavhengighet, likhet og ikke-innblanding i indre saker. Hvert parti utarbeider og fører sin politikk ut fra forholdene i sine respektive land. Det må herske et likeverdig, kameratslig og åpent forhold mellom partiene. Intet enkelt parti eller sentrum må på ny få regional eller global "overhøyhet" i vår bevegelse, slik det var i Komintern (Den kommunistiske internasjonale; også kalt Den tredje internasjonale var en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier, stiftet 4. mars 1919; Den ble dannet etter Lenins og Sovjetunionens kommunistiske partis initiativ)

Samtidig går NKP inn for at kommunistiske og andre marxistiske partier utvikler et nærmere internasjonalt samarbeid. Dette samarbeidet må omfatte både våre sentrale aktuelle oppgaver, først og fremst kampen for å bevare freden, og de mer prinsipielle spørsmålene. Vi går inn for å finne fastere former for internasjonalt samarbeid mellom partiene, fordi det kan styrke både det enkelte partiet og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Dette ut fra vår overbevisning om at det er langt mer som forener oss enn det som skiller.

Kapitalkreftenes organisasjoner og de konservative, liberale og sosialdemokratiske partiene har funnet fram til sine former for internasjonalt samarbeid og utveksling av erfaringer. Vi kommunister må, ut fra våre felles ideologiske og klassemessige interesser og oppgaver, utvikle og styrke vårt internasjonale samarbeid. Dette er også i samsvar med en viktig historisk tradisjon i vår bevegelse.

De nasjonale interesser og vårt internasjonale ansvar
Norges Kommunistiske Parti går inn for nasjonenes uavhengighet, deres rett til selvbestemmelse og likhet. Vi kjemper mot enhver form for nasjonal undertrykkelse. Det er en forutsetning for frivillig tilnærming mellom nasjonene og fredelig samarbeid på likeberettiget grunnlag.

Et selvstendig Norge betyr uavhengig norsk kamp for fred i verden. En nasjon som kjemper for og forsvarer sin nasjonale selvstendighet, kjemper samtidig for sine borgeres frihet. Bare et land som har full selvbestemmelsesrett og samtidig viser respekt for andre land, kan utvikle personlig frihet, og sikre det enkelte menneskets rett til å bestemme over seg selv.

Et folks underkastelse under andre er en fornektelse av menneskerettighetene. Norske kvinner og menn må selv bestemme i eget hus. Norsk innlemmelse i den europeiske unionen, EU, vil på ny gjøre Norge til et lydrike.

Å trygge Norges nasjonale sikkerhet og selvstendighet vil gi større framgang for det arbeidende folk og større utviklingsmuligheter for demokratiet. Dette gjøres ikke gjennom vårt medlemskap i Nato hvor norsk militære slåss for USAs interesser i Afghanistan og Irak, istedenfor å ivareta nasjonale oppgaver i vårt hjemland.

Nasjonal og statlig suverenitet er en forutsetning for å kunne utvikle en økonomisk politikk som tjener det arbeidende folk. Oppgivelse av nasjonal uavhengighet fører til økonomisk undertrykkelse eller vesentlig innskrenking av råderetten. Den gir frie muligheter for den utenlandske kapitalens ekspansjon.

Norges frihet må fremmes gjennom utvikling av norsk økonomi etter demokratiske og nasjonale retningslinjer og gjennom kamp mot de monopolselskapenes diktat og infiltrering av vårt næringsliv. Norge må her stå sammen med andre land som er utsatt for samme fare. Vi må samarbeide med land som respekterer landets nasjonale og statlige suverenitet.