1. mai arbeideres internasjonale nødvendige kampdag
- mai er alle arbeideres internasjonale kampdag, og i disse tider er der nok å kjempe for. Kampen for å beholde våre tidligere tilkjempede rettigheter, og dermed velferdsstaten, står sterkt. Et rungende nei til sosial dumping, kortere arbeidstid og lavere pensjonsalder, er tre krav som vil hindre nedslitning av den menneskelige arbeidskraft.
Vi kjemper for stopp i midlertidige ansettelser, rett til utdanning, flere praksisplasser, rimelige boliger og utdanningsstøtte. Den beste måten å føre kampen er å få Landsorganisasjonen, LO, til å stille krav om en ny likeverdig handelsavtale med EU (hvor EU-lov ikke bare innføres på automatikk) – og dermed skrote EØS-avtalen – den største og mest omfattende urettferdige internasjonale avtale Norge har inngått.
Disse arbeidernes krav som overfor er ramset opp, og flere med dem, er motsetninger til det EU står for, gjennom EØS-avtalen med sine friheter - fri flyt av varer, personer, tjenester og kapital. De nevnte «friheter» gagner markedsliberalister, som setter profitt høyest, og ikke arbeiderne.
Den beste måten vi arbeidere kan få de fleste av disse kravene igjennom er å si opp EØS-avtalen; der er mange eksempler på det. Lavaldommen sørget for at lønnsdumping er det eneste gjeldende fremover. Våre egne havnearbeideres dom, som satte ILO-konvensjonen til side, betyr at det ikke lenger er en selvfølge at det er norske arbeidere i norske havner. Konsekvensene ser vi allerede ved at Colorline nå vil seile over internasjonale regler i stedet for norske, og dermed står mer enn 700 norske arbeidere i fare for å miste jobben med norsk tariff.
Gjennom EØS-avtalen implementeres EUs lovgivning til Norge, som igjen vil binde oss til CETA, TTIP og TISA. Dette er avtaler med «skrallefunksjoner», som ikke kan gjøres om, uten rask omveltning – revolusjon.
Om LO ikke lenger kjemper for våre rettigheter, men tillater tilsidesettelser av avtaler skapt for å sikre arbeidere, som arbeidsmiljøloven, ILO-konvensjonen med flere, blir konsekvensen at arbeiderne mister troen på at noen fører vår kamp, og vil ikke være lenger være fagorganisert, for hva er da vitsen? Hva er vitsen med faste beskyttende avtaler om domsavsigelser stadig omgjør disse?
La oss dermed håpe at LO-kongressen stiller krav om oppsigelsen av EØS-avtalen. Og om ikke skal kampen også føres videre utenom LO. I kommende Stortingsvalg er det viktig at alle stemmer på en EØS-motstander, slik at vi etter valget har sikret et flertall mot EU/EØS også på Stortinget – det eneste stedet der det fremdeles er flertall for EU-medlemskap. Senterpartiet stiller for eksempel ikke krav til arbeiderpartiet om oppsigelse av EØS-avtalen, om de blir sittende sammen i regjering etter valget.
Fortsett kampen. Gratulerer med dagen!