Mens første demos for våpenhvile og retur av gisler organiseres i Israel, møter avisa People's
World (utgått fra USAs KP) internasjonal sekretær i IKP, Reem Hazzan (RH). Hun er trass i
alt ennå optimist med tanke på en framtid med fred og likhet.
PW: Hvordan er situasjonen for dere kommunister, fredsaktivister og tilhengere av arabisk-
jødisk enhet etter 7/10-23? Hvordan er det for de palestinerne i staten i Israel som ikke bor
på Vestbredden og Gaza-stripen?
RH: Som parti for rettferdige og likeverdige forhold for alle innbyggere i Israel har vi tunge
politiske arbeids-betingelser også lenge før 7. oktober i år. Som sivile palestinske borgere av
Israel, lever vi i et land med et begrenset demokrati kun for landet jødiske borgere.
Vi minner om loven for statsborgerskap, vedtatt av Knesset i 2018. Den sier at kun jøder har
fulle rettigheter til landet og alt annet i denne staten. Det er faktisk slik allerede før 2018, men
i 2018 blir det lovfestet. Nå er det klart uttalt at araberne ikke er likeverdige borgere.
Det gjelder diskriminering ved ansettelser, lønn, utdanning, infrastruktur, osv. Å være andre -
eller tredje- eller syvende-klasses-borger starter ikke i 2018, heller ikke de siste 6 ukene, selv
om situasjonen er mer spent nå. Etter 7/10 kommer ekstra-trusler oppå vår evig eksisterende
frykt; direkte forfølgelse fra regimet, hets fra ekstremistiske, høyreorienterte jødiske grupper.
Folk blir arrestert/ bures inne, forhøres, sparkes fra jobb, blir utvist fra universitet og sparkes
ut av sovesaler på campusene. Fascistiske handlinger som skjer under dekke av å forsvare
nasjonal sikkerhet.
Samtidig må vi huske at i 9 måneder på rad har hundretusener protestert mot Netanyahu og
planlagte lover. Et stort antall israelere er i gatene for reelt demokrati. Vi kan være uenige om
hva slags demokrati det skal være, men åpenbart ser folk at noe er galt med regjeringen. Ikke
bare palestinere sier dette, også jødiske borgere. Dette gir håp.
PW: Hvordan skulle Israels regjering ha reagert på Hamas-angrepet 7/10? Hva vil du si til
dem som sier at Israel bare forsvarer seg selv?
RH: Som parti sier vi at dette ikke starter 7/10. Om vi tar alt ut av sin kontekst, får ingenting
mening. Ting bryter ikke ut plutselig på en fredagsmorgen som om vold og undertrykking
ikke er palestinernes konstante realitet over flere tiår. Selv om vi ikke starter med Nakbaen i
1948 («katastrofen» dagen etter opprettelse av staten Israel, 14/5-1948; terror, massedrap og
fordrivelse av nesten 1 million palestinere for å gi rom for sionist-staten) og begynner med
okkupasjon av Vestbredden som er realitet fra 1967, er problemet klart. Vi har ikke en
palestinsk stat. Gaza er under beleiring de siste 16 år. Systematisk renses Vestbredden. I dag
legger ingen merke til økende vold mot palestinere på Vestbredden fordi øyne er rettet mot
Gaza. Nybyggervolden, støttet av Israels militære, intensiveres. Når du spør hvordan Israel
skulle reagere, må vi først si at ingen fredssøkende land vil i utgangspunktet okkupere andre.
Det vil det ikke ta flere tiår å løse opp i, men her lar de det forbli uløst. En normal regjering
vil ikke komme inn i en slik posisjon. Fra 1967 må Israel forstå at en politisk løsning er
desperat nødvendig. Men med en så høyre-ekstrem regjering vil oppfatninger som må endres
7/10, sementeres. Når de tror på militær makt som eneste vei fra start av, vil eneste løsning
alltid være militær-makt, mer vold.
På andre siden må vi tro det ikke er annet alternativ enn en politisk løsning, spesielt etter drap
på tusenvis i Gaza, og når så mange israelske sivile også mister livet. Israelske soldater mister
nå livet. Flere mødre gråter for sine barn. Drapene fortsetter. Det er sant at det kanskje er 20
ganger verre i Gaza, men hvis vi sier at hvert barn og hver sjel teller - så er det sant for alle,
uavhengig av nasjonalitet eller rase.
Kommunister og progressive sier det slik, men gjør de andre det? De gjør ikke det. Kritikk av
Israels politikk, kategoriseres automatisk som terroristisk. Det gir oss et særs udemokratisk
rom. Demokratier måles ikke kun ved hvordan det styres i fredstid, men særlig i krigstid. Det
som avdekkes nå, viser at staten Israel fra starten av ikke er et sant demokrati.
PW: Hvorfor ser vi ikke store demos til støtte for våpenhvile? Er det slik at flertallet i Israel
støtter krigen mot Gaza?
RH: I starten publiserer politisjef Kobi Shabtai en video: «Ingen protester tillates. De som
bryter forbudet blir arrestert, avhørt og bøtelagt». Og så truer han med å sende de fengslete
demonstrantene til Gaza! De som trosser regimets linje, holdes inne-buret i dagevis. Så blir
bankkonti og kredittkort sperret for å skremme dem bort fra gate-protester.
Og sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir drømmer de siste 2 år om hvordan væpnet mobb kan
utføre den skitne jobben og kaller mobben «politiets sivile støtte». Krigen gir ham en perfekt
mulighet til å få det til. Nå er der 600 væpnete grupper, noen av dem sivile, noen ex-militære
eller ex-politi. De patruljerer i våre byer/ landsbyer. Jeg bor i Haifa, en blandet by av arabere
og jøder. Den væpnete mobben bærer M-16 og hevder de holder ro og orden / hjelper politiet,
men deres hovedmål er å skremme arabere.
De fleste her i Haifa lever i fredelig sameksistens, enten vi deler arbeidsplass eller er sammen
til fest. Livene våre er naturlig integrert. Sjokknivået for jøder i og med 7/10, slik det utspilles
i statlig offentlighet sammen med hets som straks rettes mot arabere og palestinere, gjør at vi
må vente på folks sorgprosess for å forstå hva som egentlig skjer. Et par dager senere blir folk
arrestert. Politiet begynner å arrestere folk midt på natten. De bortføres. Venstreorienterte er
trolig mer obs og forsiktige med hva de sier de første dagene, for de vet umiddelbart at alle
tegn på krigsmotstand knuses med ekstrem makt. Det er overtydelig utfra brutalitet mot Gaza
og hva de tillater av vold fra bosettere mot palestinere på Vestbredden. Problemstilling: Vi er
nå i en unntaks-tilstand. Det betyr at all undertrykking er berettiget. Alt er legitimert.
De går ut mot kjente politikere og ex-medlemmer av Knesset som vår kamerat Mohammed
Barakeh. Han arresteres i Nasaret for å annonsere en antikrigsdemo. De retter også skyts mot
arabiske dommere som nekter å forlenge varetekt av folk de mener ikke kan arresteres. Det
gjøres av myndigheter, men også av den høyreorienterte mobben.
Under 2 protestmøter mot kneblet ytringsfrihet i uke 46 bankes kolleger og kamerater opp. 15
personer bures inn i Tel Aviv, ytterligere 2-3 i Jerusalem. Folk blir slått brutalt, så det er ikke
oppløftende å vite at når du går på gaten, kan dette skje. Eneste demos som generelt er tillatt,
er de som ber om å få gislene tilbake.
PW: Trass i all undertrykking er du ennå framtids-optimist. Hva gir deg motiv til å
fortsette?
RH: Det finnes ingen annen vei. Kanskje er jeg naiv, men jeg tror kommunister av natur er
optimister, for de tror at endringer som kan bedre liv for mennesker, er mulig.
Vi må finne en vei som virker. Det kan bare skje om vi bryr seg om menneskerettigheter. Vi
vil ikke bare ha likhet, men også verdighet. Folk vil bli respektert uansett om de er jøde eller
araber. Det er egentlig ingen annen vei enn å gå tilbake til den gamle 2-atats-løsningen. Vi er
bevisst på at kampen blir langvarig. Det er grunnen til at vi fortsatt er her etter tiår med kamp
for fred, verdighet, rettferdighet og for fredelig sameksistens mellom palestinere og israelere.
Ingenting er oppnådd på måneder eller år.
Som kommunist må jeg være optimist, men det som også holder oss gående er å se verden stå
ved det palestinske folket, selv om deres regjeringer ikke gjør det. De globale protestene får
det palestinske folket til å føle seg mindre isolert og gjør at andre på venstresiden og i Israels
KP føler oss litt mindre alene.