Eurofighter 2000

I november 1997 besluttet den tyske Bundestag at forsvaret skulle gå til anskaffelse av 180 jager - og kampfly av typen Eurofighter 2000.

Hvert av disse flyene koster 170 millioner D.mark, og den samlede prisen blir ca. 30 milliarder D.mark. Motstanden mot dette prosjektet er stor. Den finnes i Sosialdemokratiet, De Grønne, i PDS, i fagbevegelsen og i fredsbevegelsen.

For 30 milliarder D-mark kan det skapes et stort antall sivile arbeidsplasser. Innenfor en tilsvarende sivil industri kan det ifølge kritikerne skapes langt flere langsiktige arbeidsplasser enn i militærindustrien med de samme kostnadene. Dette gjelder f.eks. samferdelsteknologi, IT-teknologi etc. I omsorgssektoren kan det for 30 milliarder D-mark opprettes tre ganger så mange stillinger som dem man har i dag. Det har vært hevdet at en av fordelene med prosjektet er at det skal kunne gi teknologiske impulser til den sivile luftfarten. Allerede i 1987 har Forbundsregjeringen fastslått at «spinn -off»-effekten fra militær til sivil teknologi må vurderes som relativt lav:».......der technologische spin -off-Effekt militarischer Entwiklungen fur den zivilen Bereich vergleichnisweise gering einzuschatzen ist». Tyske kritikere hevder at det tvert imot er luftforsvaret som profitterer på utviklingen innenfor det sivile området. Eurofighteren gir ingen nye impulser til sivil flyindustri.

Glamorøse fremstillinger av det nye kampflyet, men ikke alle lar seg lure.

Den opprinnelige hensikten med Eurofighteren var at dette moderne krigsflyet skulle være et teknologisk overlegent svar på det sovjetiske Mig - 29 kampflyet. Eurofighteren kan derfor sees på som en relikt fra den kalde krigen med dens konfrontasjon mellom de militære blokkene. Siden 1990 har den politiske situasjonen forandret seg grunnleggende. Selv Bundeswehr må medgi at Tyskland er omgitt av vennligsinnede stater. Et luftangrep på tysk territorium synes utopisk.

I Europa skal det til sammen produseres 620 Eurofightere som skal fordeles på Tyskland, England, Italia og Spania. Mellom disse landene foregår det et internasjonalt samarbeid om produksjonen. Det arbeides også for å få disse flyene eksportert. I følge det tyske militærtidsskriftet «Soldat und Technik»(!) 3/97 har såvel Korea som Norge vist interesse for å skaffe seg dette flyet. Med forbehold om at hukommelsen svikter, kan jeg ikke huske at det har vært noen debatt om denne oppsiktsvekkende interessen fra norsk side. Eurofighteren tjener i virkeligheten som et instrument for en aggressiv utenrikspolitikk med militære midler. Den må ses i sammenheng med den opprustningen som er en følge av den nye Nato-strategien med dens såkalte kriseintervensjon og «Out of Area»-strategi. Norge deltar i dag som krigførende nasjon på Balkan. Er den interessen Norge har vist for å skaffe seg Eurofighter 2000 et uttrykk for et ønske om å bli enda bedre i stand til å delta i USAs og Natos fremtidige kriger?

Asbjørn Andersen
medlem av NKPs sentralstyre.