EUs nidingsdåd

Omstendighetene rundt bortføringa av Abdullah Öcalan viser at EU-landenes fremmedkontroll (Schengen-systemet) rammer nasjonale frigjøringsbevegelser og anti-imperialister. Det er Schengen-avtalen - der Stortinget kan komme til å vedta norsk tilslutning til våren - som her viser sine verste sider. Det er nå avslørt at EUs justis- og politisamarbeid ikke følger sine egne regler. Hellas har vist en politisk opportunisme som levner regjeringa liten ære, og skandalen førte til at tre statsråder blei sparka.

Öcalan søkte asyl i Schengen-landet Italia, som helst så ham videresendt til Tyskland, der myndighetene hadde en internasjonal arrestordre. Men tyskerne unnslo seg, og flyplassmyndighetene i Nederland ville ikke engang la flyet med Öcalan lande.

Til slutt kom PKK-lederen til Hellas. Fra turistøya Kos blei han forleda til den greske ambassaden i Nairobi, Kenya. Her blei bortføringa iverksatt av tyrkiske statsterrorister, trolig med bistand fra andre agenturer for grenseoverskridende statsterror. Like før hadde en gresk regjeringstalsmann forsikra at en "diplomatisk offensiv" var i gang for å sikre Öcalan opphold gjennom en felles EU-løsning.

Nå er det særlig Hellas som har fått kritikken for den handteringa som førte Öcalan rett i et tyrkisk fangehol. Vi ser klart det videre opplegget: en fabrikert anklage og sannsynlig dødsdom.

Men ansvaret ligger på EU som helhet. Italia fulgte ikke Dublin-konvensjonens regel om behandling av asylsøknad i første innreiseland. Nederland nekta flylanding, et klart brudd på regelen om fri bevegelighet innen Schengen-området. Hellas har egne føringer i sitt forhold til PKK, ikke minst på grunn av husfreden i NATO, der både Hellas og arvefienden Tyrkia er medlemmer.

Torstein Engelskjøn
Leder Troms NKP