Bakgrunn
Energikommisjonens mandat er å se på det langsiktige perspektivet for norsk energipolitikk. Målet er at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft, og at rikelig tilgang på fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri. Det betyr, ifølge Energikommisjonen, at vi må ha stort overskudd av kraftproduksjon (side 30).
Hurdalsplattformen tar også for seg dette. Her heter det at
Tilgang på rikelig med ren og rimelig kraft har i årtier vært den norske industriens fremste konkurransefortrinn. Regjeringen vil at dette også i fremtiden skal være fortrinnet for norsk industri og bidra til verdiskapning og sysselsetting i hele landet.
NKP peker på Lov om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (vannfallrettighetsloven), hvor det i første paragraf heter at «Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå».
Historikk
NKP vil trekke fram historiske synspunkter på energipolitikken i lys av et eventuelt medlemskap i det som var EF, nå EU, og EØS-avtalen som trådte i kraft 1. januar 1994.
Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt da forhandlingene mellom Norge og EF ble avslutta med undertegnelsen av forhandlingsprotokollen 22. januar 1972. I Stortingsmelding nr. 50 (1971–72) skriver regjeringa at «Norsk medlemskap i EF kan ikke sees å ville påvirke elektrisitetspolitikken og vannkraftutbyggingen».
Som et tilsvar til Stortingsmeldinga utarbeida Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC første halvår i 1972 ei omfattende motmelding. I motmeldinga slår Folkebevegelsen fast at hovedmålsettingen for EEC er å bryte ned hindringer for fri konkurranse. Grunnlaget for EEC er markedsliberale prinsipper – noe som betyr at tilbud og etterspørsel er de viktigste faktorene, også innenfor energisektoren.
Folkebevegelsen peker på synspunkter og vedtak fatta i EEC, og nevner spesifikt Rådets protokoll av 21. april 1964 og Kommisjonens memorandum av 18. desember 1968. I Kommisjonens nevnte forslag heter det bl.a.:
Kommisjonen foreslår tiltak for å sikre at alle brukere har tilgang, uten diskriminering når det gjelder leveringsbetingelser, til primærenergien som produseres innen Fellesskapet og til de eksterne forsyningskilder som er kontrollert eller utviklet med deltakelse av Fellesskapet.
Dette betyr, skriver Folkebevegelsen, at
Norge ikke lenger vil kunne sikre sin industri de konkurransefordeler som ligger i en særlig lav pris på vannkraft. Riktignok vil statskraftverkene og andre offentlige kraftverk få større inntekter, og man kunne i teorien tenke seg at disse kunne brukes til distriktspolitiske tiltak. Men kompensasjon for de høyere kraftprisene ved subsidiering over statsbudsjettet støter mot andre regler i EEC-regelverket. Vi må derfor regne med at et viktig middel i Norges industripolitikk blir sterkt svekket om en felles energipolitikk blir gjennomført.
Videre heter det, ifølge Folkebevegelsen, at
Selve kraftutbyggingen vil sannsynligvis fortsatt kunne styres av norske offentlige organer, men benyttelsen av energien vil bli sterkt regulert av EECs felles energipolitikk.
Nå ble ikke Norge med i EF, eller EEC. Det sørga et flertall for i folkeavstemninga i 1972 da norsk tilslutning til EF ble avvist. 20 år seinere skulle et flertall på Stortinget sette til side resultatet av folkeavstemninga. Da sørga stortingsflertallet for at EØS-avtalen ble vedtatt uten å gå veien om en folkeavstemning. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Gjennom denne avtalen er Norge en del av EUs indre marked. Den dynamiske EØS-avtalen er betydelig mer omfattende enn den det norske folket avviste i 1972.
NKP peker på at Stortinget i 1990 vedtok en ny energilov. Den trådte i kraft 1. januar 1991. Med den nye loven ble strøm ansett som en vare på lik linje med andre varer. Krafthandelen skulle styres av tilbud og etterspørsel. Før den nye energiloven trådte i kraft var det de lokale e-verkene som hadde monopol på, og plikt til, å levere strøm i sitt område. Det skulle leveres tilstrekkelig strøm til så lav pris som mulig.
Med den nye energiloven gikk vi fra forvaltning til forretning. Vi fikk et strømmarked. Dette i motsetning til kommunale tjenester som dekkes av kommunale avgifter etter prinsippet om selvkost. Vann- og kloakkavgiften for eksempel skal dekke kommunens faktiske utgifter til denne tjenesten. Det skal ikke beregnes fortjeneste.
Arbeidet med den nye energiloven skjedde samtidig med forhandlingene om EØS-avtalen. Med EØS-avtalen fikk vi en pådriver for markedsretting og høyrepolitikk. Og med energiloven av 1991 fikk Norge verdens mest markedsliberale energilov. Det var først på slutten av 90-tallet at gjennomføringen av det indre marked for elektrisk kraft tok til i EU.
Fram til den nye markedsliberale energiloven trådte i kraft 1. januar 1991 ble, som nevnt, strømprisene i Norge politisk bestemt. Ifølge Jonas Gahr Støre, Erna Solberg med flere så har frislippet «tjent oss vel». Ja, har det faktisk gjort det? Mellom 1970 og 1990 betalte husstander og jordbruk i snitt 62,5 øre/kWh. I tidsrommet fra 1991 til 2020 betalte vi i snitt 87,7 øre/kWh, begge prisene målt i 2015-kroner. Som vi ser har vi fått en betydelig prisoppgang, en prisoppgang som har slått nye rekorder i 2021 og 2022, noe som neppe kan kalles at systemet har tjent oss vel.
Begrensninger i handlefriheten
NKP viser til andre synspunkter det er verdt å merke seg:
I Innst. S. nr. 26 (1996–1997) fra energi- og miljøkomiteen advarer Senterpartiets representanter mot oppgradering og utbygging av utenlandskabler. De skriver i Innstillingen at
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet legger videre til grunn at overføringskapasiteten til utlandet ikke dimensjoneres med tanke på eksport eller import, men på reell utveksling. Disse medlemmer finner derfor ikke grunn til å foreslå ytterligere oppgradering/utbygging av overføringsnettet mot utlandet.
I rapporten EØS-avtalen og norsk energipolitikk, som professor Ole Gunnar Austvik og professor Dag Harald Claes utarbeida til Europautredningen i 2011/2012, kommer de inn på hvilken innvirkning et stort kraftmarked kan bety for Norge. De skriver at
(…) integrasjonen i et større kraftmarked gjør også at prisene ikke lenger bare avgjøres av forholdet mellom tilbud og etterspørsel i Norge. Dette gjør det norske kraftmarkedet sårbart for prissjokk generert utenfor landets grenser, (…).
Samtidig peker Austvik og Claes på de begrensningene som EØS-avtalen setter på mulighetene for politisk styring. Det heter at
I Det indre markedet er statens rolle i hovedsak begrenset til å være regulator av økonomisk virksomhet foretatt av private aktører. Her er målene europeiske og midlene regulatoriske.
Og videre peker de to professorene på at
Avtaler med EU endrer (…) handlingsrommet for staten gjennom at den selv blir gjenstand for regulering og ikke bare er den som regulerer økonomisk aktivitet.
NKP vil også vise til Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) nr. 714/2009, den såkalte grensehandelsforordningen, som er tatt inn som vedlegg til EØS-avtalen. Denne er en del av EUs tredje energimarkedspakke. Det er forbudt å prioritere overføringskapasitet i eget område. Handelen skal være markedsbasert og ikke diskriminere noen aktører. Dermed er EUs tredje energimarkedspakke og nevnte forordning et hinder for at Norge kan disponere kraftressursene etter eget behov.
Stortingets utredningsseksjon utarbeida i januar i 2022 notatet Norges behov for utenlandskabler og utbygging av kraftnettet. NKP viser til notatets side 5. Her kommer det klart til utrykk at Norge i liten grad kan styre kraftpolitikken selv. Dette er resultatet av at Stortinget har tatt forordninger og energipakker inn i EØS-avtalen. I notatet beskrives det slik:
Norge er del av et felles nordisk kraftmarked. Det nordiske kraftmarkedet er tett koblet til kraftmarkedene i Europa. EUs overordnete mål for det indre energimarkedet er å skape en sikker, bærekraftig, konkurransekraftig og rimelig energiforsyning i hele Europa. Økt samhandling, felles regler og markedsdesign er grunnleggende prinsipper for det indre energimarkedet. Gjennom Norges deltakelse i det nordisk og europeiske kraftmarkedet gjelder markedsreglene også for norske aktører.
NKP viser også til advarsler som ble gitt i forbindelse med planene om flere utenlandskabler. Fafo, Econ Pöyry og Thema Consulting Group utarbeida i 2012 en rapport hvor konklusjonen var at utenlandskabler ville bety økte kraftpriser. Fagbevegelsen protesterte også, fordi de to nye kablene til Storbritannia og Tyskland ville medføre at eksportkapasiteten økte med nesten 50 prosent.
Solbergregjeringa uttalte i oktober 2014 følgende:
Organiseringen av kraftutvekslingen skal sikre en mest mulig sikker og effektiv utveksling med utlandet. Dette innebærer blant annet at handelen organiseres slik at kraften flyter til områdene med størst knapphet, det vil si der prisene er høyest.
Uttalelsen fra regjeringa viser med all tydelighet at konsekvensen av flere utenlandskabler ville bli høyere strømpriser i Norge.
Nåværende situasjon
Da Stortinget vedtok at Norge skulle bli en del av EUs energiunion og Acer, ble det også bestemt at reguleringsmyndigheten RME ikke kan instrueres av norske myndigheter. Likevel hevda Jonas Gahr Støre til NTB i forbindelse med debatten om Acer på Stortinget i mars 2018 at
Arbeiderpartiet ville ikke på vilkår inngått en avtale som svekket nasjonalt eierskap, suverenitet og styringsrett over våre naturressurser. Dette har ligget i vår historie siden vannkraften ble underlagt konsesjonslover.
Ifølge Aftenposten sa Støre også følgende:
Noen ønsker å fremstille det som om vi avgir eierskap og kontroll over norske kraftressurser. Det er feil. Deler av debatten har vært lite opplysende for å si det sånn.
Også andre hevda at strømprisene ikke ville øke. Det er nettopp å nøre opp under frykt som Sp gjør, sa daværende olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) i mars 2018, ifølge Aftenposten, og henviste til uttalelser om at Norge gir fra seg kraftressurser, styringen av ressursene eller at strømprisene vil øke.
NKP trekker fram synspunkter fra andre politiske partier som, etter NKP sitt syn, dokumenterer manglede forståelse for virkningen av høye strømpriser. I arbeidsprogrammet til MDG for 2022–2025 går partiet inn for flere utenlandskabler og høyere elavgift. Leder i Venstre, Guri Melby uttalte 21.01.22 at «Vi trenger flere kraftkabler til utlandet», og «Vi nordmenn må lære oss å leve med høye strømpriser, for å takle det grønne skiftet på en god måte». Daværende olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) sa fra Stortingets talerstol i januar 2022 at «markedet har en viktig funksjon og må få virke uten innblanding».
I et brev datert 10. august 2022 ber Olje- og energidepartementet RME om å vurdere hvilket handlingsrom Norge har for å begrense kraftoverføringen til utlandet i tilfelle det skulle bli nødvendig for å sikre nasjonal forsyningssikkerhet for strøm.
Brevet fra Olje- og energidepartementet må ses som en dokumentasjon på at Norge har gitt fra seg styringa, siden departementet må be RME om en vurdering av det norske handlingsrommet. Brevet bekrefter også at Støre tok feil da han hevda at Norge ikke hadde gitt fra seg suverenitet og styringsrett over våre naturressurser.
NKP peker på at vi fikk de høye prisene i 2021 og 2022 selv om Norge i de to årene hadde en nettoeksport av strøm på totalt 29,4 TWh, noe som utgjorde omtrent 10 prosent av den norske strømproduksjonen i toårsperioden.
NVE uttrykker det slik i notatet Sammenhengen mellom kraftbalanse og kraftpris:
De norske kraftprisene har i stor grad blitt påvirket av de høye prisene i Europa, noe som har ført til svært høye kraftpriser også i Norge, og spesielt i Sør-Norge. De norske kraftprisene påvirkes av flere ulike drivere, inkludert et samspill mellom den norske kraftbalansen, mulighetene for kraftutveksling, og prisene i tilgrensende land.
Energikommisjonen skriver at
Norge er tett integrert i de europeiske energimarkedene gjennom EØS-avtalen, og energiinfrastrukturen kobler oss til nabolandene våre gjennom det nordiske kraftmarkedet, til kontinentet og Storbritannia. Dette gjør oss indirekte koblet til andre europeiske land (side 56).
I rapporten fra Energikommisjonen (side 165) vises det til at de to nyeste utenlandskablene til England og Tyskland økte eksportkapasiteten med nær 50 prosent. Det heter videre at
Økningen i kapasitet på mellomlandsforbindelsene har ført til at utenlandske priser i større grad enn før påvirker norske priser. Det gjelder særlig i Sør-Norge, som har størst kapasitet i forbindelsene til utlandet.
Prisen på krafta settes på kraftbørsen. Det er slik, som Energikommisjonen skriver (side 161), at prisen blir satt lik budet fra den siste enheten som kreves for å dekke all etterspørsel. Derfor blir den norske strømprisen også høy, uavhengig av at produksjonskostnadene fra nedbetalte norske kraftverk er på om lag 12 øre/kWt.
NVE har beregna at Norge må ha et kraftoverskudd på minst 40 TWh for at norske priser vil falle betydelig under europeiske priser. Til sammenligning var gjennomsnittlig årsproduksjon av strøm i Norge for årene 2020–2022 på 152 TWh, og nettoeksporten samlet for de tre årene var 50,4 TWh, noe som betyr en årlig gjennomsnittlig nettoeksport i underkant av 17 TWh. Ut fra dette så må norsk strømproduksjon økes til minst 175–180 TWh for at prisnivået skal frikobles Europa. Dessuten har NVE og Statnett i 2021 beregna kraftbruket i 2040 til henholdsvis 174 og 183 TWh (side 76 i rapporten). Det betyr en beregnet økning på henholdsvis 36 og 45 TWh i det norske forbruket. Skal et kraftoverskudd på 40 TWh være styrende for lave norske strømpriser, må Norge øke kraftproduksjonen med om lag 50 prosent fram til 2040. En del av dette kan hentes inn med andre tiltak, noe NKP kommer inn på senere i høringssvaret.
EU har satt som mål at minst 70 prosent av kapasiteten i mellomlandsforbindelsene skal være tilgjengelig for grensekryssende handel i kraftmarkedet (Energimarkedspakke 4). Ifølge Stortingets utredningsseksjon tilsvarer kapasiteten på forbindelsene mellom Norge og utlandet et teoretisk potensial til å overføre om lag 50 prosent av normal kraftproduksjon i Norge, altså nær 80 TWh. Dette inkluderer kapasiteten i kabelen til Storbritannia som er noe over 12 TWh. I Energikommisjonens rapport (side 44) oppgis langt lavere kapasitet på kablene enn Stortingets utredningsseksjon, nemlig om lag 1 TWh i uka – altså om lag 52 TWh i året. Om EUs mål også blir gjort gjeldende for Norge vil om lag 50 TWh bli gjort tilgjengelig for eksport til EU, om vi legger Stortingets utredningsseksjon sitt notat til grunn. I tillegg kommer eksporten til Storbritannia gjennom kabelen North Sea Link. Derfor synes det, etter NKP sin vurdering, at et kraftoverskudd i Norge på 40 TWh vil være for lavt om Norge skal oppleve priser betydelig under europeiske priser.
NKP er kritisk til Energikommisjonens mangelfulle behandling av hvordan prissmitte kan unngås og hvordan det kan være mulig også i framtida å ha et prisnivå på strøm i Norge betydelig under prisnivået i de markedene Norge er forbundet med gjennom utenlandskablene. Riktignok mener et flertall i Kommisjonen (side 21) at det bør utredes hvordan prissmitten kan unngås. Vi mener at dette viktige spørsmålet burde ha vært viet omfattende behandling av Kommisjonen. Dette er avgjørende for at Norge i framtida skal ha et prisnivå på strøm som fortsatt gir industrien et konkurransefortrinn, og at øvrig næringsliv, det offentlige og innbyggerne i Norge skal ha et langt lavere nivå på sine strømregninger enn det som har vært tilfelle i 2021, 2022 og hittil i år.
I Energikommisjonens rapport (side 35) vises det til beregninger av virkninger på kraftprisen ved begrensninger av krafteksporten. Dersom eksportkapasiteten ut av Sørvest-Norge settes til null vil det bli en betydelig reduksjon i alle (de fem) prisområdene i Norge, og særlig i Sør-Norge i år med høyt tilsig. En høy eksportavgift vil også ha samme effekt, en betydelig reduksjon i kraftprisen. Krav til fyllingsgrad vil også trekke i den retningen. Dette dokumenterer med tydelighet at krafteksport gjennom utenlandskablene, utenfor politisk kontroll, gir prissmitte til Norge.
Som nevnt ser NKP det som urealistisk at Norge skal ha et kraftoverskudd i den størrelsesorden som NVE kommer opp med – minst 40 TWh. Den eneste realistiske løsningen for framtidige strømpriser betydelig under europeiske priser, etter NKPs syn, er å trekke Norge ut av EUs energimarkedspakker og Acer. Samtidig stiller partiet seg positivt til å eksportere overskuddsstrøm, styrt av staten, etter at det norske behovet er dekka, og at nødvendig fyllingsgrad i vannmagasinene er sikra. NKP mener at vi skal ha full nasjonal kontroll over norsk kraftproduksjon, herunder kraftproduksjon fra vindmøller samt full nasjonal kontroll på eksport av overskuddsstrøm. Strøm er en kritisk viktig infrastruktur som ikke skal omsettes på børs.
Ny kraftproduksjon og mulighet for energieffektivisering
Kommisjonen redegjør for mulig ny kraftproduksjon og økonomisering fram til 2030. Ifølge Kommisjonen er det realistisk med følgende:
- Energieffektivisering i industrien, 1–5 TWh
- Energieffektivisering i bygg i forhold til energibruken i 2015, 15–20 TWh
- Økt bruk av fjernvarme, 2–4 TWh
- Økt bruk av varmepumper, 6–11 TWh
- Høyere produksjon av vannkraft ved opprusting og utvidelse, 5–10 TWh
- Vindkraft på land, 5–10 TWh
- Havvind satt i produksjon, 5–20 TWh
- Solkraft, 5–10 TWh
Samla utgjør dette fra 44 til 90 TWh. Om vi legger det laveste tallet til grunn, vil det være mer enn nok økning i kraftproduksjon og energieffektivisering til å nå nivået som NVE og Statnett mener er nødvendig kraftproduksjon i 2040 for å dekke det norske kraftbehovet.
NKP deler Kommisjonens innspill om at det bør utarbeides en nasjonal handlingsplan for energieffektivisering. Vi vil særlig understreke betydningen av at det utarbeides støtteordninger og gunstige finansieringsløsninger for vanlige folk når det skal gjennomføres tiltak for energieffektivisering av boliger.
I 2021 bidro det registrerte forbruket av ved med 6,2 TWh, opp fra 6,0 TWh i 2018. Kommisjonen skriver at «I dag er Norge avhengig av vedfyring for at strømnettet skal tåle de kaldeste vinterdagene». Bioenergi regnes som klimanøytralt i et langt perspektiv, 80–120 år. Kommisjonen viser i sin rapport til en undersøkelse utført av Norstat på vegne av organisasjonen Norsk Varme. Her framkommer det at 340 000 norske boliger har fått montert ny vedovn de to siste åra. Det framkommer også at det i 700 000 boliger er vedovn som ikke er rentbrennende. Disse bør byttes ut. Noen kommuner tilbyr panteordninger/støtteordninger for å bytte til rentbrennende ovner (Antikke ovner regnes som rentbrennende). NKP mener dette er en ordning som bør være nasjonal.
Energikommisjonen skriver (side 16–17) følgende:
Det bør i samarbeid med arbeidslivets parter tas et initiativ som legger til rette for at norsk leverandørindustri kommer i en posisjon til å vinne kontrakter om havvindutbygging.
Denne uttalelsen fra Kommisjonen viser hvor lite styringsverktøy som er tilgjengelig grunnet EØS-avtalen, sammenlignet med situasjonen da norsk oljepolitikk ble utforma – med de ti oljebud, etableringen av Statoil og vedtak om statlig deltakelse på 50 prosent i hver utvinningstillatelse. Dette var en politikk som hele det politiske miljøet i Norge i ettertid sier var klok. Det kan slås fast at den var betydningsfull for norsk verdiskapning.
NKP vil også trekke fram at strømprisen ved utbygging av ny kraftproduksjon vil ligge godt over prisen for strømproduksjon ved nedbetalte vannkraftverk. Spesielt vil havvind, og særlig flytende havvind, gi forholdsvis høy produksjonskostnad. Denne vil sannsynligvis bli lavere over tid. Samtidig er det viktig ved eventuell utbygging av havvind å hensynta fiskeriinteresser og ikke minst foreta grundige analyser av eventuelle innvirkninger utbygging, drift og vedlikehold vil ha på miljøet.
Avslutningsvis peker NKP på at situasjonen med høye europeiske priser i Norge, med delvis unntak for Midt-Norge og Nord-Norge – som har mindre eksportmuligheter av strøm, og begrensa kapasitet i overføringsnettet til de øvrige prisområdene i Norge – er resultat av politiske beslutninger gjennom flere år. Disse beslutningene er tatt, selv om mange advarte mot konsekvensene. NKP forventer at Stortinget tar nødvendige grep for at Norge igjen skal ha et prisnivå på strøm betydelig under europeisk nivå. Da kan ikke EØS-avtalen, eller deler av den, sees på som hellig.
For Norges Kommunistiske Parti For Norges Kommunistiske Parti, EU/EØS-utvalget
Runa Evensen, leder Terje Bjørlo, leder