I kampen for sosialismen

Norge beskrives ofte som en velferdsstat med en levestandard som er blant de høyeste i verden. Den norske økonomien hadde også en meget god utvikling i de første 25 år etter siste verdenskrig. Arbeidsledigheten var liten, reallønnen steg og en del sosiale reformer kunne gjennomføres.

Dette er i og for seg rett, men vi må spørre oss selv: Hvem skapte disse verdiene som gjorde reformer mulig? Hvem kjempet disse reformene fram? Det er ikke slik at denne utviklingen kom av seg selv og at den hadde skjedd uansett. Det er arbeiderne i landet som både skapte verdiene og som gjennom kamp sørget for at de sosiale reformene ble gjennomført.

Disse ordene står skrevet i det innledende kapitelet for kveld 1 i Partiskolen: Trinn 1 – Innføringskurs i marxisme. Utgaven stammer tilbake til 1978 og ble utgitt av Marxistisk Opplysningsråd. Mye har skjedd siden da.

Sosialismen finnes ikke.

Bare den som ikke har tillit til seg selv, kan frykte midlertidige forbund selv med upålitelige folk, og ikke et eneste politisk parti vil kunne eksistere uten slike forbund (Lenin: Hva må gjøres 1902/Forlaget Ny Dag 1970). Lenin omtaler en periode fra ca. 1880 til 1900 hvor i selvherskerdømmets land, med en fullstendig slavebundet presse under en desperat politisk misnøye og protest – her bryter den revolusjonære marxismes teori plutselig igjennom i den sensurerte litteratur, fremstilt i et billedlig, men for alle «interesserte» forståelig språk. Lenin beskriver hvordan den ene marxistiske bok etter den andre ble utgitt, at aviser og blader blir grunnlagt. Det var noen som tjente penger på dette. Den marxistiske oppblomstringen skjedde i forbund mellom ekstreme radikale og ytterst moderate folk. Forleggerne tjente gode penger på omsetningen av marxistisk litteratur. Resultatet ble en påfølgende «forvirringens tid»; De revolusjonære kommunistene hadde inngått i et forbund med det som skulle bli deres fremtidige kritikere.

Takket være dette forbundet fikk marxismens ideer (Lenin: om enn i en vulgarisert form) stor utbredelse i Russland. Bruddet ble selvsagt ikke framkalt ved at «forbundsfellene viste seg å være borgerlige demokrater, skriver Lenin. Tvert imot, representantene for denne siste retning er sosialdemokratiets [Det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti vedtok ikke navnbytte til Det Russiske Kommunistiske Parti før i 1918] naturlige og ønskede forbundsfeller, for så vidt det gjelder dets demokratiske oppgaver som den nåværende situasjon i Russland stiller i forgrunnen. Men den nødvendige forutsetning for et slikt forbund er at sosialistene har full mulighet til å vise arbeiderklassen den fiendtlige motsetning mellom dens interesser og borgerskapets interesser

Sosialismen finnes ikke – Marx benevner sosialismen - overgangssamfunnet mot kommunismen - som kommunismens første fase. Proletariatets diktatur finnes ikke – På norsk heter det: Arbeiderklassens herredømme. Dette er ting vi vet og ikke må glemme, men samtidig ikke trenger å understreke for andre; Ønsker folk å vite, så vil de spørre. Da kan vi snakke. Forbund skapes ved enighet, ikke krangling.

En ny tid er i emning.

De først strofene fra arbeidersangen En ny tid i emning er: Kom hitover, folkens, og lytt til en sang, og innrøm at plassen de gir oss er trang. Deres løfter er store, vår ventetid lang, nå er vår tålmodighet slutt. Kom reis dine krav, kom kjemp resolutt! For ei ny tid er i emning.

Kapitalismen står (nok en gang) i en indre krise. For å sparke hjulene i gang jobbes det knallhardt for å innføre tiltak som på ny kan få profitten på gli, tiltak som går på bekostning av arbeidsfolks opptjente rettigheter. Dette styrker kapitalismens ytre krise, som er oss - Vi som vil bekjempe systemet. Samtidig er tilsynelatende den norske venstresiden i (et velfortjent?) fritt fall.
Tiden kommer, den er ikke her ennå – Den er kun i emning. Dette er de midlertidige forbundenes tid, for ingen klarer alene å fange opp alle de som ikke har lært seg å lese systemet eller som mangler ord for å beskrive hva de føler og opplever.

Vår styrke er vår tillit til oss selv – at både vi selv og våre kamerater bestandig søker kunnskapen. Da kan vi gå i kampen side om side med frender fra andre organisasjoner, uten å frykte at vi taper oss selv på veien. Og stadig flere vil komme til oss, fordi vi kjenner - og aldri glemmer - vår Marx og vår Lenin. Her er NKPs styrke, evne og appell – hele vår nytte og eksistens for arbeiderklassen ligger i vår teoretiske forankring, men vi kan godt bytte ut vår Partiskole, for de utgavene som sirkulerer i vår organisasjon i dag stammer fra 1978; Analysen er god, men detaljene svikter.

Geir Skavern, leder fagligpolitisk utvalg