Kapitalismens krise og kommunistenes rolle

Verdens mektigste imperialiststat, USA, og dens allierte – deriblant Norge – har de siste åra angrepet Jugoslavia, Afghanistan og Irak for å utbre eget herredømme. Påskuddet har vært å stoppe ”etnisk rensing”, kamp mot terrorisme og masseødeleggelsesvåpen.

Dette har fått fredsbevegelsen i verden til igjen å komme på offensiven. Det skjer samtidig med utvikling av økende systemkritikk og motstand mot globalisering på nyliberalismens premisser.

Monopolselskapenes behov for økt profitt virker som en økonomisk lovmessighet under kapitalismen, og det ligger i bunnen for politikken til de systemtro partiene og politikerne i de kapitalistiske landa.

Globaliseringen på kapitalens premisser framstilles som objektiv og ufravikelig. Slik bygges opp et ideologisk utgangspunkt for angrep på arbeiderklassens tilkjempete rettigheter gjennom generasjoner:

Lønn, arbeidstid, pensjon og andre velferdsordninger. Men dette intensiverte angrepet fører naturlig nok til økt motstand og en gryende forståelse i folket om at kapitalismen må erstattes med et annet og bedre samfunnssystem, det sosialistiske. Det vi ser overalt i verden i dag, ble beskrevet allerede i ”Det kommunistiske partis manifest” av 1848. Ved kritisk gjennomgang av de historiske erfaringene kan kommunistene med fornyet kraft peke på veien og metodene for avvikling av kapitalismen og bygging av sosialismen.

Kapitalen forsøker å konsolidere sitt nåværende overtak på arbeidsfolk gjennom ulike former for psykologiske angrep. Systematisk skapes et falskt bilde av den økonomiske, politiske og sosiale utviklingsretningen. Nyliberalismen framstilles som den eneste farbare veien. Også gjennom media etableres et tapersyndrom blant arbeidsfolk og ungdom. Samtidig forsterkes individualismen. Uhemmet egodyrking settes opp mot de kollektive verdiene. Overalt spres illusjonen om at vi er våre egne lykkesmeder og at livsbetingelsene våre bare kan forklares utfra personlig dyktighet. Det er bare kapitalens markedsmakt som teller. Den fundamentalistiske troen på dette systemet tar ikke med klassetilhørighet eller andre faktorer når en proklamerer menneskerettigheter for alle.

De imperialistiske sentrene USA, Europaunionen og Japan står i konstant motsetning til hverandre om ressurstilgang, marked, militærstrategiske posisjoner og hegemoniet i den kapitalistiske verden, men de står sammen om å holde de undertrykte landa og arbeiderklassen i verden nede. USA og Europaunionen koordinerer f. eks. sin nyliberalistiske offensiv i Verdens Handelsorganisasjon, GATS-forhandlingene, Det internasjonale Pengefondet med mer, på bekostning av fattige land og folk.

USA bruker gjeldsproblemene og militær styrke for å fremme sin imperialisme i Latin-Amerika gjennom bl.a. FTAA-forhandlingene, Plan Colombia, Plan Andes, Pueblo Panama med mer. Europaunionen, dominert av imperialistlandene Tyskland, Frankrike og Storbritannia, bruker på samme måte sine maktmidler til å fremme sin imperialisme over hele verden, særlig i gamle kolonier i Asia og Afrika. Overalt hvor dette skjer svekkes arbeiderklassen, også i de imperialistiske sentrene selv.

Derfor fremmer kommunistene de motsatte holdningene:

• Arbeiderklassen må forsvare og videreutvikle kampen for de kollektive fellesgodene. Kampen for solidaritet og internasjonalisme må styrkes.

   

• Kampen mot krig og for solidaritet med imperialismens ofre, må forbindes mer bevisst med kampen mot nyliberalismen og for de sosiale menneskerettene, også nedfelt i FN-charteret.

   

• Den videre veien for arbeiderklassen og menneskeheten går gjennom erstatning av kapitalismen og videreutvikling av det sosialistiske samfunnet i et kommunistisk perspektiv.

  Til dette trengs et sterkere kommunistparti!

  Vedtatt på NKPs landsmøte 2004.