Lønnstakerperspektiv i EU-kampen

Over hele verden hersker et system basert på undertrykkelse. For milliarder av mennesker verden over forverres livsbetingelsene stadig. De internasjonale institusjonene har til hensikt å påtvinge folkene omstruktureringsplaner og direktiver som alle har en og samme hensikt: Å øke spekulasjonsprofitten og utsugingen ved å senke det de kaller «kostnadene for arbeid».

I Europa er det EU som gjennomfører denne politikken på grunnlag av Amsterdam- og Maastricht-traktatene. Den såkalte «europeiske enhetsvaluta» som utgår fra Maastricht-traktaten har slik Sentralbanksjefen har sagt en hovedoppgave: å gjøre reduksjon av arbeidslønnen til den eneste «reguleringsvariabelen».

Mot denne politikken har vi ett eneste våpen: organisering. Arbeidernes rett til uavhengige organisasjoner, retten til å lage organisasjoner ut fra egne valg er ikke en hvilken som helst rett. Denne retten er demokratiets grunnlag.

Artikkelforfatteren skriver at arbeidernes rett til uavhengige organisasjoner er del av demokratiets grunnlag. (Bildet er fra Ådalen, Sverige i 1931. Demonstrasjonen ble brutalt slått ned.)

Ved å organisere oss for å forsvare våre interesser, har vi skapt en erkjennelse av at det eksisterer motsatte interesser i samfunnet. Demokratiet begynner når retten til uavhengig organisering erkjennes. Demokratiet opphører når denne retten underkjennes. I dag er det demokratiets grunnlag som trues. Ved sosiale pakter, sysselsettingspakter og komiteer for sosial dialog forsøker regjeringer som ikke har noe annet valg enn å iverksette direktiver fra den Europeiske Sentralbank å tvinge arbeidernes organisasjoner til å bli en del av denne politikken.

På EUs toppmøte i Køln 3-4 juni i år behandlet man den såkalte «sysselsettingspakten». Den handler om, slik den franske premierministeren har uttrykt det: å gjøre de faglige organisasjonene til «medlovgivere». Hvilke nye lover er det da fagforeningene skal utforme sammen med regjeringene og arbeidsgiverne? Her gjelder det først og fremst det berømte sysselsettingsdirektivet som har sitt utgangspunkt i konvergenskriteriene fra Maastricht og som krever fleksibiliseringer og at man i første omgang stiller kritiske spørsmål til selve eksistensen av nasjonale kollektivavtaler og til arbeidsretten.

Som «medlovgivere» skal altså fagforeningene være med på å utforme avreguleringspolitikken og fleksibiliseringen. Som «medlovgivere» skal fagforeningene delta i angrepene på den offentlige sektor, de nasjonale kollektivavtaler, den frie forhandlingsretten og streikeretten.

Kan vi akseptere dette? Å akseptere dette ville være å akseptere nedmonteringen av demokratiet.

Asbjørn Andersen
Sentralstyremedlem i NKP