Menneskesynet på Cuba

I forbindelse med siste dagers oppstyr omkring Jon Alvheims uttalelse om at menneskesynet på Cuba er bedre enn i Norge, har undertegnede som ved forskjellige anledninger har vært på studiereiser til Cuba, sett det påkrevd å reagere på det talekoret av protester som har reist seg mot Alvheim.

Hersker det i Cuba et bedre menneskesyn enn i Norge? Vi nøyer oss med å konstantere at det finnes ikke barn som lever på gaten i Cuba, i motsetning til i Norge. I Cuba er alt helsestell gratis, i motsetning til i Norge. Cuba har en vel utbygget primærhelsetjeneste, en totalomsorg for barn og eldre, en psykiatri som sikrer pasientenes menneskerettigheter til bolig og arbeid, i motsetning til i Norge. I Cuba er all utdanning opp til og med universitetgrad gratis, i motsetning til i Norge. Cuba mottar og behandler gratis langt flere stråleskadete barn fra Tsjernobyl enn hva Norge gjør. Cuba utdanner langt flere studenter fra utviklingsland enn hva Norge gjør. Cuba krever ikke inn utenlandsgjeld fra fattige u-land slik som Norge gjør. Cuba har kommet mye lenger med likestilling enn Norge. Cuba satser svært aktivt på å få ungdom med i styre og stell, for eksempel er "ungdomsøya" et område der styre og stell helt og holdent utføres av ungdom under 30 år. Noe lignende har aldri kommet på tale i Norge. I Cuba eksisterer ikke rasediskriminering til tross for at Cuba er et av verdens mest flerkulturelle land.

Trass amerikansk propaganda, sabotasje og blokade: Cuba klarer seg oppsiktsvekkende godt, og er på mange områder kommet lengre enn rike land som Norge.

Cuba har gjennom de utallige "komiteene for forsvar av revolusjonen" der 90% av befolkningen har valgt å være medlemmer, et system som er svært inkluderende når det gjelder å dra med grasroten inn i den politiske debatten. Disse komiteene er det som stiller kandidater til valg. Det hevdes at Cuba er et diktatur uten et demokratisk system. Cuba har både et parlament og regionsstyrer. Til disse vervene velger det cubanske folket representanter gjennom personvalg. Det er ingen partier som stiller til valg i Cuba, ikke engang kommunist partiet. Det er også grunn til å understreke at de personene som komiteene stiller til valg ikke behøver å være medlemmer av kommunistpartiet. Vi antar dermed at det for de som hevder at Cuba er et diktatur er helt avgjørende for et demokrati at det er partier som stiller til valg og ikke enkeltpersoner. Vi stiller oss svært undrende til en slik arrogant oppfatning.

Vi stiller oss også undrende til den storm som blir reist mot Alvheim for hans uttalelser, med den grunngivelse at han uttaler seg om utenrikspolitikk. Skal vi forstå det slik at det offisielle Norge anser Cuba for å være en fiendelig stat, som det derved er uakseptabelt å stille frem i et positivt syn, selv om dette skulle være berettiget. Det vi spør er: Når ble Cuba en fiendelig stat i forhold til Norge? På hvilken måte truer Cuba Norges sikkerhet? Dette er spørsmål vi stiller oss når det nå blir lovt oppvask når Alvheim kommer tilbake, fordi han hadde sine meningers mot og formidlet det han kunne observere med sine egne øyne.

Helt til slutt vil vi minne om at Cuba tross sine knappe ressurser var de aller første til å komme NATO landet Tyrkia til unnsetning med hjelpemannskap under den store jordskjelvkatastrofen. Dette forteller mye om menneskesynet som hersker på Cuba, hvor var Norge?

Kjell Moen, Harald Reppesgaard, Hilmar Sæther, Knut Eide
Norges Kommunistiske Parti i Midt-Norge.