NORGES KOMMUNISTISKE PARTI Høring Norge og EØS, Utvikling og erfaringer

Innledning

Norges Kommunistiske Parti (NKP) vil med dette komme med sitt høringssvar til NOU 2024:7.  Utvalget som ble oppnevnt 6. mai 2022 skulle vurdere erfaringene fra EØS-avtalen og andre avtaler Norge har med EU de siste ti årene, i henhold til strekpunkter på side 26–27 i utredningen. Tidsrommet er etter vårt syn for snevert for å kunne gi gode analyser. Innledningsvis vil vi derfor understreke nødvendigheten av å se på viktige utviklingstrekk som har skjedd i det som nå er EU, helt fra Den europeiske Kull- og stålunionen trådte i kraft. Like viktig er det å se på hvordan EØS-avtalen har utviklet seg fra den trådte i kraft, og ikke minst konsekvensene av den – også før 2012. Dette har NKP gjort i sitt høringssvar.

NKP har i høringssvaret behandlet kapitlene 4–15 i utredningen. Noen av kapitlene finner vi logisk å behandle sammen. Dette kommer eventuelt fram i overskriftene i de aktuelle delene. Innledningsvis gir vi også kort en beskrivelse av NKPs høringssvar på 9 deler. 

Gjennom vårt høringssvar mener vi å dokumentere at EØS-avtalen mangler demokratisk forankring. Det er heller ikke mulig å dokumentere at avtalen har tjent Norge vel, noe som også kommer fram i Stortingsmelding 5 (2012–2013). Her heter det at: «NOU 2012: 2 peker på at det er store metodiske problemer ved å måle de økonomiske effektene av EØS-avtalen».

NKP dokumenterer at avtalen er en trussel mot folkestyret. Eller for å sitere Fredrik Sejersted som formulerte det slik: «Nå når EØS-avtalen er undertegnet, er politikken over. Nå er resten bare jus». 

NKP beklager at Utvalgets mandat ikke tilsier at alternativer til EØS skulle behandles. Det naturlige hadde vært å se på en reforhandlet handelsavtale, fordi det norske folk i to folkeavstemninger har avvist såkalt medlemskap – i 1972 og 1994. Og EØS-avtalen er langt mer omfattende enn det alternativet det norske folk avviste i 1972. I den grundige gjennomgangen vi har foretatt er NKPs konklusjon klar. En reforhandlet handelsavtale med EU er nødvendig.

Kort fra NKPs høringssvar:

Del 1 tar for seg kapittel 4, Norges samarbeid med EU 2012–2023. Her skriver Utvalget overfladisk om EØS-midlene. NKP skriver om dette tema mer grundig, blant annet ved å se på historikken. Samtidig setter vi kritisk lys på ordningen.

Del 2 tar for seg Kapittel 5 Forvaltning og håndheving av EØS-avtalen, kapittel 6 Handlingsrom: medvirkning, påvirkning og tilpasning og kapittel 7 Demokrati og rettigheter, som tar vi for oss under ett. NKP avviser Utvalgets konklusjon om at EØS-avtalen er demokratisk forankret, ved å argumentere grundig for vårt syn. Vi tar for oss hvordan rettsakter undergraver folkestyret, både det kommunale, det fylkeskommunale og ikke minst Stortingets mulighet for å styre samfunnsutviklinga. Forholdet til Grunnloven diskuteres. NKP reiser spørsmålet om muligheten for bruk av reservasjonsretten er reell, eller om det var andre grunner til at den ble forhandlet inn i EØS-avtalen.

Del 3 tar for seg kapittel 8 Klima og miljø. Her viser NKP til andre kilder enn det Utvalget har benyttet. Vi dokumenterer at EØS-avtalen har satt skranker for norsk politikk på dette området. Dessuten trekker vi fram klasseperspektivet. I våre kommentarer peker vi på det paradoksale i at militær aktivitet ikke går inn i klimaregnskapet.

Del 4 tar for seg kapittel 9 Energipolitikk. Her viser vi hvordan EØS-avtalen i stor grad har påvirket norsk energipolitikk, selv om det ble hevdet at EØS-avtalen i liten grad skulle gjøre det. 

Del 5 tar for seg kapittel 10 Norge og EØS: Økonomiske forhold og kapittel 11 Næringspolitikk under ett. Vi dokumenterer hvordan EØS-avtalen driver frem konkurranseutsetting og privatisering på felt etter felt. Samtidig fjernes politiske styringsverktøy.

Del 6 tar for seg kapittel 12 Arbeidsliv og arbeidsmarked. NKP dokumenterer hvordan EØS-avtalen setter ILO-konvensjoner og tariffavtaler til side. Vi viser hvordan EØS-avtalen medvirker til press på lønns- og arbeidsvilkår, og ikke minst er den medvirkende til det store omfanget av sosial dumping. Dessuten setter den skranker for tiltak som kan iverksettes for å bekjempe den negative utviklinga på dette feltet.

Del 7 tar for seg kapittel 13 Beredskap og krisepolitikk i EU og EØS. Her trekker NKP blant annet fram innsatsen til Cuba, noe som ikke nevnes i Utvalgets utredning.

Del 8 tar for seg kapittel 14 Utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. NKP understreker at internasjonalisme, det vil si økonomisk og politisk samarbeid internasjonalt som helt avgjørende for fred og respekt mellom nasjoner. Vi mener at Utvalget er selektive i sin argumentasjon om dagens situasjon i Europa.

Del 9 tar for seg kapittel 15 Erfaringer fra andre land: Sveits, Canada og Storbritannia. Her kommenterer vi kort Utvalgets synspunkter og dokumentasjon. NKP konkluderer med at de tre landene ikke er avhengig av en EØS-avtale for å kunne handle med EU, eller samarbeide med EU på andre felt.

Del 1: Kapittel 4, Norges samarbeid med EU 2012–2023

NKP mener at Utvalget i kapittel 4 omhandler EØS-midlene overfladisk. Vi vil derfor i vårt høringssvar se nærmere på EØS-midlene og historikken bak.

EØS-midlene er et årlig beløp som Norge, Island og Liechtenstein bidrar med til EU-land. EØS-området omfatter – etter Storbritannias uttreden av unionen – EUs 27 medlemsland og EØS-EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge. Sveits er også et EFTA-land, men står utenfor EØS. Norge bidrar nå med nærmere 98 prosent av midlene, Island og Liechtenstein med resten.

Spørsmålet som har vært diskutert, og diskuteres, er om ordningen skulle være av midlertidig karakter. Ulf Sverdrup ved ARENA – Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo skrev våren 2004 i en artikkel: 

Det har lenge vært et stridstema om denne ordningen, eller “kontingenten” som noen kaller det, er en frivillig eller integrert del av EØS-avtalen (Arnesen et al. 2001). Fra EFTAs og Norges side har ordningen vært tolket som et frivillig bidrag, mens Kommisjonen og EU-siden, som har tolkningsmakten, har hevdet at dette har vært en integrert del av avtalen.

Opprinnelig var ordningen en låne- og tilskuddsordning. I St. prp. nr. 100, 1991–92 heter det 

For å bidra til økonomisk og sosial utjevning innen EØS skal EFTA etablere en låne- og tilskuddsordning for prosjekter i Hellas, øya Irland, Portugal og deler av Spania». I proposisjonen heter det om ordningen at «Utgiftene vil mellom EFTA-landene bli fordelt etter størrelsen på bruttonasjonalinntekten. For Norge vil de finansielle forpliktelsene være i størrelsesorden 125-150 millioner kroner pr. år i fem år. For 1993 vil bidraget være ca 125. mill. kroner. 

EØS-avtalen trådte som kjent i kraft 1. januar 1994. Når det er opplyst at det norske bidraget for 1993 vil være på om lag 125 millioner kroner, henger det sammen med at EØS-avtalen opprinnelig var tenkt å tre i kraft sommeren 1993. Men siden Sveits, i en folkeavstemning, sa nei til å delta, ble iverksettelsen av EØS-avtalen satt til 1. januar 1994. 

Ordlyden i proposisjonen har åpenbare tolkningsmuligheter. Er den ment som en frivillig ordning? Kan det være slik at ordningen kun skulle vare i fem år? Det kommer ikke fram at ordningen skal reforhandles når den opprinnelige perioden ble avsluttet. Hvordan er så ordlyden i EØS-avtalen på dette punktet?

I henhold til EØS-avtalen – Protokoll 38 om låne- og tilskuddsordningen heter det i artikkel 3 at 

Det samlede beløp for tilskudd etter artikkel 1 skal være 500 millioner ECU, som det skal gis tilsagn om i like store deler over en periode på fem år fra 1. juli 1993. Dersom EØS-avtalen trer i kraft etter det tidspunkt, skal perioden være fem år fra ikrafttredelsen.

ECU var en kunstig europeisk regne- og valutaenhet som på slutten av 90-tallet ble erstattet av euro i forholdet 1:1. 

Finansieringsordningene omhandles i EØS-avtalens artikler 115–118. De to artiklene vi skal sitere er artikkel 115 og 116. 

I artikkel 115 heter det: 

Med sikte på å fremme en vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene, i samsvar med artikkel 1(i EØS-avtalen, vår anm.), er avtalepartene enige om behovet for å minske de økonomiske og sosiale forskjeller mellom sine regioner. De merker seg i denne forbindelse de relevante bestemmelser som er fastsatt ellers i denne avtale og dens protokoller, herunder enkelte av ordningene for landbruk og fiske.

Ordlyden i artikkel 116 er som følger: 

EFTA-statene skal opprette en låne- og tilskuddsordning som skal bidra, i EØS-sammenheng og i tillegg til de bestrebelser Fellesskapet allerede gjør i denne henseende, til det formål som er fastlagt i artikkel 115.

Ut fra artikkel 116 kan det neppe gjøres gjeldende at ordningen skulle være frivillig, ei heller tidsbestemt. Ser vi derimot på artikkel 3 i protokoll 38, som også er gjengitt i den nevnte stortingsproposisjonen, kan det tolkes som at ordningen kun skulle vare i fem år. Så hvorfor denne uklarheten? En mulighet kan være at man ikke ønsket å få frem kostnadene ved EØS-avtalen. Det er ikke utenkelig at den da hadde blitt uspiselig for flere enn de som stemte mot avtalen i Stortinget i 1992. Eller kan årsaken ligge i at man allerede da EØS-avtalen ble inngått – fra ledende krefter i Norge – så for seg at EØS-avtalen kun skulle være av midlertidig karakter inntil Norge sluttet seg til EU som «medlem»? Eller er det slik at partene tolket teksten ulikt? Uansett blir dette kun spekulasjoner.

Den opprinnelige ordningen ble erstattet av en ny ordning i 1999. I henhold til den skulle det innbetales 24 millioner euro i året for perioden 1999–2003. Midlene skulle da gå til Hellas, Portugal og Spania. Norge betalte da om lag 94 prosent, Island og Liechtenstein det resterende. Siden fordelingen mellom de tre landene baseres på BNP, har Norges andel nå økt til nærmere 98 prosent.

Da EU ble utvidet med ti nye land i 2004 medførte dette også betydelige økninger av EØS-midlene, faktisk en tidobling. Samtidig må det selvsagt sies at langt flere EU-land, etter utvidelsen av EU, nyter godt av EØS-midlene. I perioden 2004–2021 lyder Norges bidrag til EØS-midlene på om lag 5,7 milliarder euro eller om lag 60 milliarder kroner. For perioden fram til 2028 skal Norge bidra med ytterligere om lag 37 milliarder kroner. Tar vi med periodene 1994–1998 og 1999–2003 så nærmer det samlede bidraget fra Norge – frem til 2028 – seg ufattelige 100 milliarder kroner. 

Det er viktig å være klar over at vi her snakker om løpende kroner. Et beløp på 150 millioner kroner i 1994 tilsvarer om lag 296,4 millioner 2023-kroner. Om vi inflasjonsjusterer EØS-midlene vil det samlede beløpet bli betydelig høyere enn 100 milliarder kroner i 2028. Dette avhenger selvsagt også av kursutviklinga på euro og norske kroner.

Dette er en vanvittig økning i forhold til det som ble forespeilet i stortingsproposisjonen i 1992, altså et samlet beløp i størrelsesorden om lag 0,625–0,75 milliarder kroner. 

EØS-midlene skal gå til utviklings- og utjevningstiltak i de 15 fattigste EU-landene. Ifølge Nei til EU er det avdekket flere prosjekter som ikke oppfyller formålene. NKP peker på at EØS-midlene kan frigjøre egne midler i mottakerlandene som det er tenkelig kan benyttes til tiltak som ikke er ønskelig. Polen er blant EØS-landene som mottar høyest andel av midlene. NKP viser til at Polen i 2022 brukte 2,4 prosent av BNP på militærutgifter, noe som er over NATOs mål på 2 prosent. I september 2023 uttalte president Andrzej Duda at landet i 2024 skulle øke nivået til hele 4 prosent. I inneværende periode 2021–2028, som det ble enighet om i november 2023, skal Polen motta 472,614,415 euro i EØS-midler, noe som med kursen per 23.08.24 tilsvarer i overkant av 5,5 milliarder kroner. Det kan derfor argumenteres med at EØS-midlene bidrar til en formidabel polsk opprustning, selv om midlene ikke direkte går til dette. 

Del 2: Kapittel 5 Forvaltning og håndheving av EØS-avtalen, kapittel 6 Handlingsrom: medvirkning, påvirkning og tilpasning og kapittel 7 Demokrati og rettigheter 

EØS-avtalen er ikke demokratisk forankra

Utvalget skriver at 

Norges tilslutning til EØS-avtalen er solid demokratisk forankret. Samtykket til inngåelsen av avtalen ble gitt i 1992 fra mer enn tre fjerdedeler av Stortingets representanter. I alle etterfølgende stortingsvalg har partier som har ønsket å videreføre EØS-samarbeidet, fått klart flertall.

NKP viser til at i stortingsvalget i 1973 fikk de to store ja-partiene Arbeiderpartiet og Høyre 52,5 prosent av stemmene og 91 av 155 mandater. Med andre ord reint flertall. Om vi tar med stemmene som gikk til Det Nye Folkepartiet, 3,4 prosent og 1 mandat, ble flertallet 55,9 prosent og 92 av 155 mandater. Dette skjedde selv om et flertall avviste norsk tilslutning til EF i folkeavstemningen i september 1972.

Også ved stortingsvalget i 1993, mens forhandlingene om norsk tilslutning til EU foregikk, fikk de to ja-partiene Arbeiderpartiet og Høyre flertall. De to partiene oppnådde 53,9 prosent av stemmene og totalt og 95 av totalt 165 mandater. Som kjent avviste også et flertall norsk tilslutning til EU i folkeavstemningen i november 1994.

Dette viser etter NKP sitt syn at velgernes syn på EU-spørsmålet ikke kan tas til inntekt for hva de stemmer ved stortingsvalg, noe Utvalget gjør.

I forbindelse med at Norge søkte medlemskap i Fellesmarkedet i 1962, kom også spørsmålet om folkeavstemning opp. Det var til å begynne med motstand mot folkeavstemning i Arbeiderpartiet og Høyre. De to historikerne Knut Einar Eriksen og Helge Øystein Pharo skriver i boka Kald krig og internasjonalisering, 1949–1965 at frykten i de to partiene for å tape en folkeavstemning var stor, mens man så det som lettere å få saken gjennom i Stortinget. Og det var nettopp slik det skulle gå i 1972 – i forbindelse med tredje gangen Norge søkte medlemskap. Da var det flertall på Stortinget for medlemskap, mens det var flertall i befolkningen for å avvise tilslutning til Fellesmarkedet/EF.

Norges forhold til EF hadde ingen fremtredende plass i stortingsvalgkampen 1989. Daværende handelsminister Jan Balstad (Ap) sa dette i sin redegjørelse til Stortinget 26. april 1989: 

Regjeringens målsetting om å føre en Europa-politikk innenfor rammene av dagens tilknytningsform til EF ligger fast. En opprivende debatt om ja eller nei til norsk medlemskap i EF vil legge betydelige hindringer i veien for det arbeidet vi må gjennomføre.

Dermed var debatten i 1989 langt på vei parkert. EØS-avtalen som ble fremforhandla var betydelig mer omfattende enn den frihandelsavtalen som ble fremforhandla mellom EF og Norge i 1973 som resultat av at det norske folk avviste medlemskap i EF i 1972. Fridtjof Frank Gundersen (Frp) sa følgende i Stortinget 15.10.1992: 

Vi konstaterer videre at det norske folk i valg aldri har hatt mulighet til å påvirke morgendagens EØS-avstemning i Stortinget. På bakgrunn av utviklingen i meningsmålingene er det grunn til å tro at Stortingets sammensetning hadde vært en annen i dag dersom EØS-avtalen hadde vært et aktuelt tema ved forrige stortingsvalg. Derfor ville det være mest i harmoni med en demokratisk tankegang å avholde en folkeavstemning om EØS-avtalen. (…) På den annen side innebærer EØS en vel så stor overføring av reell suverenitet som et EF-medlemskap.

Stortingsflertallet avviste at EØS-saken skulle legges fram i en folkeavstemning. Flertallet avviste videre å utsette avstemninga til etter stortingsvalget i 1993, slik at velgerne da kunne la sitt syn på EØS være medvirkende til hvilket parti man stemte på. Frykten som politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre hadde i 1962, og som viste seg å være begrunna i 1972, hadde man tydeligvis lært av. Folket er ikke til å stole på i EU-spørsmål. 

Arve Thorvik, som i 2009 skulle bli valgkomiteens enstemmige kandidat til ny leder i Europabevegelsen, hadde i 1992 skrevet boka Inn i Europa. Han var leder i organisasjonen Fra nei til ja, en organisasjon som jobbet for norsk medlemskap i EU i forkant av folkeavstemningen i 1994. I boka Inn i Europa skrev han: «På mange felt har EØS-motstandarane rett når dei seier at dagens EØS-avtale kan samanliknast med den EF-medlemskapen vi skulle ta standpunkt til i 1972.»

NKP er tydelig på at Utvalget tar feil når det hevdes at EØS-avtalen er demokratisk forankra. Det som skjedde i 1992, da stortingsflertallet godkjente EØS-avtalen, var at Stortinget i realiteten satte resultatet av folkeavstemninga i 1972 til side, uten å gi folket en mulighet for å sin mening.

Rettsakter

Utvalget skriver i kapittel fire at da EØS-avtalen ble undertegnet, omfattet den om lag 1800 rettsakter. Det korrekte antallet var 1875, ifølge Stortingsmelding 5(2012–2013). I henhold til samme stortingsmelding var det per 30. august 2012 hele 4445 gyldige rettsakter. Antallet er vokst til 7831 per 31. desember 2023, ifølge Utvalget. NKP peker på at det totale antallet rettsakter som er tatt inn i EØS-avtalen er om lag det dobbelte av de som nå er gjeldende, men mange av disse er ikke lenger i kraft.

I kapittel 5 heter det at det i det siste tiåret har det til enhver tid vært mellom 400–600 rettsakter som skal inn i EØS-avtalen. «Samtidig er tempoet på, omfanget av og kompleksiteten i EUs regelverkproduksjon økende, noe som stiller store krav til norsk forvaltning» (…), skriver Utvalget videre. Dette beskrives av flere som «regelverkstsunami».

NKP viser også til Utvalgets konstatering om at EU-byråene i økende grad gis myndighet til å fatte vedtak som er bindende for nasjonale myndigheter. 

Etter NKPs syn viser dette hvor omfattende EØS-avtalen er, og at den setter tydelige skranker på mulighetene for et aktivt folkestyre, noe vi kommer nærmere inn på i det påfølgende.

Folkestyret under press

Eivind Smith, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo sa i 1997 at:

EØS er mye mer bindende for oss enn det formelt sett ser ut som. I noen sammenhenger, men aldri før i Stortingets bygninger, har jeg sagt at på sett og vis er EØS en konstitusjonell katastrofe, ikke økonomisk eller på annen måte, men en konstitusjonell katastrofe rett og slett fordi den går på at vi later som om vi er suverene i ganske mye større grad enn vi reelt sett er.

Professor Erik Oddvar Eriksen er medredaktør av boka Det norske paradoks: Om Norges forhold til Den europeiske union. Han uttalte i 2014 at 

Mange stortingsrepresentanter får sjokk når de oppdager hvor mye av det de, som norske folkevalgte, skal jobbe med som faktisk reguleres av EU-organer.

En rapport fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet i 2018, som bygger på undersøkelser i 2017, viser at om lag halvparten av sakene som behandles i kommunestyrer/bystyrer og fylkesting er berørt av EØS-avtalen. Dette medfører at lokaldemokratiet er betydelig innskrenka. 

Utenriksminister Espen Barth Eide sier til Aftenposten 07.07.24 at 

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å innarbeide det meste EU vedtar i norske lover» og videre «at valget til nytt EU-parlament er nesten like viktig for Norge som for EU-borgerne» for «grovt regnet får 90% av det EU-parlamentet vedtar, virkning i Norge.

Utvalget skriver at utviklingen går i retning av at regelverk i større utstrekning må forvaltes lokalt. Videre påpeker Utvalget at det er det mange kommuner som har begrensa kunnskap om og kompetanse på EØS-avtalen. Dette rammer også vanlige folkevalgtes muligheter for politisk arbeid. Vi beveger oss i retning av at administrasjon og såkalte eksperter skal styre. NKP har i høringssvaret om fornybardirektivet reist kritikk mot departementet fordi høringsnotatet ikke oversettes til norsk. NKP vil også trekke fram at det er lite ønskelig fra politisk hold å synliggjøre hvor mye EØS-avtalen påvirker det politiske arbeidet. Dette henger sannsynligvis sammen med at man ønsker å dempe motstanden mot EØS-avtalen.

NKP vil peke på at stortingspolitikere, regjeringsmedlemmer og også domstoler har mangelfulle kunnskaper om EØS. Vi kan trekke fram den såkalte NAV-skandalen, som egentlig var en politisk skandale av dimensjoner. Årsaken til denne var kunnskapsløshet fra politiske myndigheters og domstolers side. Det er også på sin plass å vise til at valgløfter som er gitt, og løfter i for eksempel Hurdalsplattformen, ikke kan innfris på grunn av EØS-avtalen, se våre kommentarer til kapittel 12.

Det ligger også til demokratiet å kunne endre rettsakter eller å kjenne dem ugyldig. NKP viser til at Stortingets utredningsseksjon i mars 2021 utarbeida notatet Hvordan ta rettsakter ut av EØS-avtalen. Her skisseres det mulige løsninger – og mulige konsekvenser – om dette skulle skje. Slik NKP oppfatter notatet – og erfaringer fra aktuelle saker – så vil dette være uaktuelt for Norge. Vi viser til EUs tredje postdirektiv hvor den «rødgrønne regjeringa» vedtok å gå inn for å benytte reservasjonsretten. Reservasjonen ble som kjent opphevet av Solberg-regjeringa, og Ap/Sp-regjeringa har ikke ønsket å gjøre noe med dette. Et annet eksempel er EUs 4. jernbanepakke som ble implementert i norsk lov rett før stortingsvalget i 2021. Nå er det flertall på Stortinget av de partiene som ønsket å benytte seg av reservasjonsretten mot jernbanepakka før stortingsvalget, uten at det blir fulgt opp overfor EU. 

NKP deler oppfatningen til utvalgsmedlem Christian Anton Smedshaug som uttaler at «det synes å bli et stadig større gap mellom de som styrer og de som blir styrt, (…)». NKP mener at EØS-avtalen innskrenker muligheten for å forme samfunnsutviklinga. Eller for å sitere Fredrik Sejersted, som nå er regjeringsadvokat: «Nå når EØS-avtalen er undertegnet, er politikken over. Nå er resten bare jus» (Kilde: forordet i boka Utenfor, annerledes og suveren?).

Reservasjonsretten

Utvalget skriver at reservasjonsretten under EØS-avtalens artikkel 102 er en nødvendig sikkerhetsventil og forutsetning for en mellomstatlig EØS-avtale. NKP viser til at under stortingsdebatten om EØS-avtalen 15.10.92–16.10.92 ble det fra flere stortingsrepresentanter sådd tvil om reservasjonsretten var reell. Dette ble svart opp fra statsminister og handelsminister.

Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland sa dette om reservasjonsretten 15.10.92 i Stortinget: 

Når det gjelder EØS-avtalen og dette med vetoretten, har jeg bekreftet at vi har kjempet for at de reglene skal være der – og vi har lykkes å få til det – og det er fordi vi trenger å ha dem der.

Skips- og handelsminister Bjørn Tore Godal anså ifølge Aftenposten 16.10.92 reservasjonsretten som et praktisk viktig virkemiddel i EØS-samarbeidet. I forbindelse med en uttalelse i Aftenposten illustrerte han to avgjørende poeng ved reservasjonsretten. For det første så var det mulig å si nei til direktiver som voldte problemer for norske interesser. For det andre ville det heller ikke være noe dramatisk å si nei. Dette skriver Torstein Monsen i masteroppgaven Reservasjonsrett til besvær i 2013.

Karin Woldseth (Frp), var saksordfører da Stortinget debatterte EUs datalagringsdirektiv. Hun argumenterte for at Norge skulle benytte reservasjonsretten. Woldseth slo først fast at konsekvensene av å benytte reservasjonsretten i et rettslig perspektiv var beskjedne. Hun argumenterte for at datalagringsdirektivet kun var helt i utkanten av avtalen, og derfor ville ikke konsekvensene bli særlig omfattende. Woldseth avsluttet med det retoriske spørsmålet om hvorvidt Brundtland ønsket reservasjonsretten til pynt, for at avtalen kunne bli godkjent i 1992.

På Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011 uttrykte Stoltenberg seg skeptisk til å bruke reservasjonsretten mot EUs tredje postdirektiv. Han anmodet landsmøtet om å ta hensyn til EØS-avtalen, skriver Torstein Monsen i den nevnte masteroppgaven Reservasjonsrett til besvær. Monsen hevder også at det var tydelig at partiledelsens oppfatning var at «Norges forhold til EU ville bli svekket om landet tok i bruk reservasjonsretten». 

NKP mener det er grunn til å tolke det slik at reservasjonsretten har to oppgaver. Den ene er som Utvalget skriver at den er en forutsetning for en mellomstatlig EØS-avtale. Da har Norge rett til å avvise en rettsakt, noe som skal vise at Norge formelt har suverenitet. Den andre oppgaven var å få oppslutning om avtalen slik at den kunne få nødvendig flertall i Stortinget i oktober 1992, og seinere å redusere kritikken av avtalen. 

Grunnloven

NKP viser til uttalelser fra professor Erik Oddvar Eriksen som i januar 2014 sa følgende:

Etter at EØS-avtalen ble vedtatt av Stortinget i 1992 etter Grunnlovens § 93 (nå § 115, NKPs anm.), som krever tre fjerdedels flertall, har slik overføring blitt vedtatt etter Grunnlovens § 26, som krever vanlig flertall. Selv om hvert enkeltstående vedtak har begrenset omfang, utgjør den samlede effekten en omfattende suverenitetsoverføring.

Eriksen støtter juristen Eirik Holmøyvik, som også bidrar i boka Det norske paradoks: Om Norges forhold til Den europeiske union, i at Stortingets valg av prosedyre er problematisk. I praksis setter EØS-avtalen Grunnloven til side.

NKP deler synet på at EØS-avtalen setter flere av Grunnlovens bestemmelser til side. Ifølge vårt syn gjelder det følgende paragrafer eller deler av paragrafer:

§ 1: Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike. 

Vår kommentar: Gjennom EØS-avtalen er Norge underlagt EU.

§ 2: Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane. 

Vår kommentar: EØS-avtalen undergraver demokratiet og folkestyret.

§ 3: Den utøvande makta er hos kongen, eller hos dronninga dersom ho har fått krona etter reglane i § 6, § 7 eller § 48 i denne grunnlova. 

Vår kommentar: Den utøvende makta innskrenkes av EØS-avtalen.

§ 49: Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget. Innbyggjarane har rett til å styre lokale tilhøve gjennom lokale folkevalde organ. 

Vår kommentar: Alle norske lover, også Grunnloven, må vike om det er konflikt med EU-regelverk. Dette har ikke det norske folket gitt aksept for. Videre har innbyggerne bare rett til å styre lokale forhold gjennom folkevalgte organ for forhold som ikke er i konflikt med EØS-avtalen, altså om lag halvparten av sakene i kommunestyrer/bystyrer og fylkesting.

§ 75: Det høyrer Stortinget til: a). å gje og oppheve lover

Vår kommentar: EØS-avtalen setter sterke restriksjoner på dette området, noe den såkalte NAV-skandalen er et eksempel på. Rettsakter som vedtas i Stortinget grunnet EØS-avtalen oppheves også som følge av at de ikke lenger er i kraft i EU.

§ 88 Høgsterett dømmer i siste instans. 

Vår kommentar: Dette gjelder ikke for saker som reguleres av EØS-avtalen.

§ 115: For å sikre internasjonal fred og tryggleik eller fremje internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre fjerdedels fleirtal gje samtykke til at ein internasjonal samskipnad som Noreg er tilslutta eller sluttar seg til, på eit sakleg avgrensa område får råderett som elles ligg hjå dei statlege styresmaktene etter denne grunnlova, men likevel ikkje rett til å endre denne grunnlova. Når Stortinget skal gje sitt samtykke, skal minst to tredjedelar av medlemmene vere til stades, som ved behandling av grunnlovsframlegg. 

Vår kommentar: Norge har sluttet seg til EU gjennom EØS-avtalen. Denne avtalen er dynamisk og utvides stadig til nye felt. Det kan derfor slås fast at EØS-avtalen ikke er på et saklig avgrensa område.

Del 3: Kapittel 8, Klima og miljø

Eldringutvalget oppsummerer Norges klima- og miljøsamarbeid i EU slik: 

Et økende gap mellom mål og innsats rettet mot utslippsreduksjon i Norge, kan undergrave troverdigheten og støttet til en ambisiøs norsk klimapolitikk og redusere befolkningens oppslutning om samarbeidet med EU på klima- og miljøområdet. ... Omstillingen til lavutslippssamfunn innebærer omfattende endringer. Bred politisk forankring og folkelig støtte er en forutsetning for at dette lykkes. Her vil tiltak som forhindrer uheldige fordelingseffekter av omstillingstiltak være viktige bidrag. 

Utvalget legger derfor i det fremtidige samarbeidet med EU vekt på at:

(i) Norge må styrke virkemidler som sikrer utslippsreduksjoner i Norge for å oppnå norske delmål i klimaavtalen med EU;

(ii) Norge må redusere etterslepet på gjennomføring av EU-regelverk som kan bidra til økt utslippskutt og grønn omstilling;

(iii) Norge bør delta aktivt med en sterkere sektorovergripende koordinering av egne posisjoner i de europeiske diskusjonene om ny EU-politikk;

(iv) Det grønne skiftet må forankres både politisk og i befolkningen, gjennom mer kunnskap, debatt og åpenhet. Det gjelder også spørsmålet om oppdatering og videreføring av klimaavtalen med EU.

Norge er altså på etterskudd, men trenger Norge EØS/EU for å føre en mer effektiv klima- og miljøpolitikk slik Utvalget mener? Svaret er nei. Som Nei til EU oppsummerer i skriftserien Vett 1/2024 «30 år med EØS»: 

På 1980-tallet var Norge et foregangsland med høye miljøstandarder. Innføringen av EØS i 1994 innebar som hovedregel at Norge ikke lenger kunne opprettholde strengere miljø- og helsekrav til produkter enn dem som EU vedtok. Det ble i løpet av få år etablert en innlært selvsensur som bremset videreutvikling av nasjonal miljøpolitikk. Tretti år senere er det vanskeligere å holde norske politikere ansvarlige for norske miljøstandarder.

Videre skriver Nei til EU: 

Med henvisning til EØS-avtalen stoppet arbeidet med å forberede de norske reglene opp, i påvente av nye regler fra EU. Et unntak er den norske CO2- avgiften, som er et viktig tiltak i klimapolitikken. Skatt- og avgiftspolitikk er utenfor EØS. Naturvernområdet er også utenfor EØS. Den norske naturmangfoldloven regnes som en av de fremste i verden, og ble nominert til en internasjonal pris for beste naturforvaltningslov (Future Policy Award 2010). Norge har dessuten et større handlingsrom enn EUs medlemsland til å forby GMO (genmodifiserte organismer) ut fra vurderinger av bærekraft, samfunnsnytte og etikk (Vett 1/2024).

Eldringutvalget er svært positivt innstilt til EU og EØS, men er EU en klimahelt? «Nei» svarer Nei til EU: «EU-kommisjonen utarbeider mange forslag til nye planer, målsettinger, direktiver og forordninger som er relatert til klimapolitikk. EU markedsfører seg selv som «klimahelt», men er dette i samsvar med den reelle politikken?» 

Og Nei til EU svarer: 

EUs klimapolitikk bærer generelt preg av tilbakeslag og svak gjennomføringsevne. EU er ikke i rute for å nå reduksjonsmålet i 2030, og mye av utslippskuttene siden 1990-tallet har vært konsekvens av avindustrialisering og import av biobrensel. Kullforbruket i EU økte fra 2020 til 2022. Dette har skjedd til tross for at europeiske selskaper har flyttet deler av produksjonen fra Europa til Kina, der kullforbruket økes i raskt tempo. Raffinering av mineraler skjer hovedsakelig i Kina med høyt forbruk av kull, mens de foredlede råvarene forbrukes i Europa. Dette gjør at klimautslippene i Europa reduseres, men klimautslippene opprettholdes globalt. 

Videre ifølge Nei til EU: 

Som et resultat av dyrt og ustabilt energimarked er en økende del av EUs befolkning rammet av energifattigdom og fryser om vinteren. EU er bygd på markedstenkning, og dette preger også klimapolitikken. Økte forskjeller forårsaket av klimatiltak svekker legitimiteten til politikken og rammer de svakeste i samfunnet. 

Så spørsmålet er om EUs (og Norges) klimatiltak er basert på feil premisser? Og om klimapolitikken faktisk bidrar til å svekke den økonomiske og sosiale bærekraft?

En alvorlig feilslutning i klimadebatten er å tolke naturlige vær- og naturfenomen som bevis for «menneskeskapte klimaendringer». Utvalget påstår at «tørke, skogbranner, skred og oversvømmelser» de siste somrene i Europa er «synlige bevis på klimaendringer». Hvordan kan Utvalget bevise at disse er menneskeskapte? Og ikke naturlige? 

Ifølge FNs klimapanel (IPCC) har jordas gjennomsnittstemperatur steget med 1,1 grad siden 1950. SNL (Store Norske Leksikon) skriver det er bred vitenskapelig enighet om at økt global temperatur skyldes en forsterket drivhuseffekt som følge av menneskeskapt økning av drivhusgassene i atmosfæren. Global oppvarming skyldes brenning av fossile brennstoff (olje, gass, kull). Global oppvarming bidrar til klimaendringer med mer nedbør, smelting av is, og stigning av havnivå. På grunnlag av scenarioer for fremtidige utslipp og sammenstilling av studier med klimamodeller antyder FNs klimapanel (IPCC) en fremtidig global oppvarming i 2100 i verste fall kan bli 5 grader celsius over 1990-nivået. Usikkerheten knyttet til klimascenarioene og de vitenskapelige klimamodellene er imidlertid betydelige. Og nettopp dette gjør klimapolitikk svært vanskelig.

Usikre scenarioer; har klimatiltakene effekt?

Akademiske-faglige miljøer utenfor IPPC har i årtier spurt seg om «menneskeskapt CO2» virkelig påvirker og endrer klima. Og deres konklusjoner er gjerne ikke i samsvar med den «politiske konsensus» (enighet) som trekkes ut av de vitenskapelige rapportene som FNs klimapanel står bak. 

I sin rapport «World Climate Declaration: There is no Climate Emergency» (17. oktober 2023) skriver Clintel.org: Svært mange beslutningstakere (politikere) bare godtar FNs IPCC-rapporter, men faktum er at over 1500 av verdens respektert klimaforskere og fremstående fagfolk i over 30 land har signert en erklæring om at det ikke er noen klimakrise, og har tilbakevist FNs påstander om menneskeskapte klimaendringer.

CLINTEL konkluderer:

(i) Det er ingen klimakrise. Derfor ingen grunn til panikk og alarm

(ii) Geologiske arkiv (isbreer) viser at jordas klima har variert så lenge planeten har eksistert med naturlige kalde og varme perioder. Den lille istid tok slutt rundt 1850, så det er ingen overraskelse av vi er inne i en periode med oppvarming.

(iii) Oppvarmingen går langsommere enn den postulert av IPCCs klimamodeller om menneskeskapt oppvarming. Vi er langt fra å forstå klimaendringer.

(iv) Klimamodeller er svært mangelfulle, og kan ikke med sikkerhet forutsi klima lengre frem i tid. Klimapolitikken er basert på mangelfulle modeller om CO2s effekt på temperatur. Klimamodellene blåser opp effekten av klimagasser som CO2, og ignorerer at CO2 er gunstig i fotosyntesen.

(v) CO2 er grunnlaget for alt liv på jorda, og ingen gift. CO2 gjør jorda grønnere, og økt CO2 i atmosfæren har fremmet vekst i global biomasse. CO2 er bra for landbruket med økte avlinger over hele verden.

(vi) Global oppvarming har ikke ført til flere naturkatastrofer. Statistiske bevis mangler for at global oppvarming intensiverer orkaner, flom, tørke og andre naturkatastrofer, eller gjør dem hyppigere.

Nettstedet «Irish Climate Science Forum» (ICSF) presenterer i en forelesningsrekke forskning som belyser de vitenskapelige feilene i FNs klimafortelling. På ICSF presenterer en rekke anerkjente internasjonale forskere bevis, analyse og data som motsier FNs påstander (www.icsf.ie/lecture-series). ICSFs vitenskapelige syn på klimaendringer og klimapolitikk sammenfaller med CLINTELs (Climate Intelligence Foundation). CLINTEL ble grunnlagt i 2019 av professor emeritus i geofysikk Guus Berkhout og vitenskapsjournalist Marcel Crok. 

Samfunnsøkonom Øystein Sjølie viser i sin nye bok Oljeboka (Ignis forlag 2024) en rekke eksempler på påstander i media som ikke har dekning i rapportene fra FNs klimapanel (IPCC). Offentlig diskusjon om klima er preget av gruppetenking og overdrivelser, sier han. En alvorlig konsekvens er at klimaforskere som er uenige i konsensus tolkning av IPCC-rapportene er redde for å bli stemplet som vitenskapsfornektere og holder kjeft. Sjølie spør om journalistene som skremmer oss med klimakrise virkelig har lest det vitenskapelige grunnlaget fra FNs klimapanel, eller om de har en misjon. Selv er Sjølie på linje med de fagfolk (fysikere, kjemikere, meteorologer) som mener «klimakrisen» er en stor overdrivelse. For rike land som Norge har klimaendringene ingen betydning. I fattige land vil så vel menneskeskapte som naturlige klimaendringer i større grad kunne være problematiske, sier Øystein Sjølie i et intervju med «Dag og Tid» (23.08.24). 

Sjølie poengterer at hvis klimatiltakene blir for omfattende vil skadevirkningene av tiltakene kunne være større enn skadene av klimaendringene (global oppvarming). Overdrevne klimatiltak vil kunne skade både velferd og velstand. Og sentralt er tilgangen på mat. Selv om klimaendringer vil kunne redusere de globale avlinger noe, vil tapet bli mer enn kompensert av forventet produksjonsvekst. IPCC-scenarioer viser at antallet sultende mennesker i verden blir mer enn halvert innen 2050, selv uten ytterligere tiltak for å redusere klimagassutslippene. IPCC beregner faktisk at flere vil sulte dersom klimamålene oppnås (Dag og Tid 23.08.24).

Klimatiltak i et klasseperspektiv; hvem betaler?

Menneskeskapte klimaendringer er utvilsomt et spørsmål om klasse, makt og privilegier. En Oxfam-rapport viser at den «forurensende eliten» bidrar med det meste av klimautslipp. Én prosent av verdens befolkning forårsaker like mye utslipp som de fattigste 66 prosent av menneskene på kloden («Climate Equality: A planet for the 99%» - 20.11.23). 

Og elektrifiseringen av LNG-anlegget på Melkøya i Finnmark er et stjerneeksempel på hvordan «vanlige folk» i Finnmark og Troms må betale med økte strømpriser og ødelagt natur (vindturbiner) for at Equinor skal profittere på økt salg av gass. Gahr Støre & Co sier elektrifiseringen er det fremste klimatiltak i Norge. 

EUs klimatiltak har flere ganger ført til protester og opptøyer i europeiske byer og tettsteder. I 2018–2019 protesterte «de gule vestene» heftig i flere måneder mot blant annet en avgiftsøkning på diesel som de opplevde som dypt urettferdig for «de som allerede var globaliseringens og markedsliberalismens [kapitalismens] tapere». Og sist vinter protesterte tusenvis av bønder i en rekke europeiske land mot EUs mektige ledere for deres klima- og miljøkrav. Protestene handlet om prisen på drivstoff, mangel på energisubsidier og fallende landbrukspriser.

Å peke på bonden som klima-versting fremfor fly og andre transportbransjer virker kanskje som den enkleste løsning for Kommisjonen og EU-politikerne. Vett Nr. 2/2023 skriver «det er mange paradokser i unionens klimapolitikk»:

På et rådsmøte for transportministrene 1. juni 2023 avviste EU-kommisjonen initiativet fra en håndfull medlemsland om å regulere bruken av privatfly. Kommisjonen ene og alene avgjør hvilke nye lovforslag som kan fremmes i EU. Privatfly har 5–14 ganger større utslipp per passasjer enn ordinære flyavganger, privatfly er 50 ganger mer forurensende enn tog. I 2022 ble 572 806 private flyginger registrert i Europa, så utslippene er ingen bagatell. Og Kommisjonen har også lagt til flytrafikk og skipstrafikk med fossilt brensel på listen over «grønne investeringer». Over 90 prosent av ordreboken til flyprodusenten Airbus og nesten en tredel av Ryanairs fremtidige flyflåte er dermed regnet som «grønn». Vett skriver at både flynæringen og skipsbransjen har jobbet intenst overfor Kommisjonen for å bli «grønnvasket», og innsatsen har gitt resultater.

Så over til to forskere ved NTNU, Skonhoft og Skarstein, som viser til at norsk klima- og miljøpolitikk ikke tar høyde for at inntektsnivået er en viktig faktor for CO2-utslipp. «De rike og velstående slipper unna, mens de med beskjeden inntekt og økonomi som belaster klima og miljø minst som har fått betale mest». Forskerne peker på den skandaløse elbil-subsidieringen norske myndigheter bedriver. I 2023 var subsidiene på utrolige 50 milliarder kroner. Altså 50 milliarder rett i lommene på velstående Tesla-eiere i byene. Videre mener forskerne det ikke kan være fritt frem for de rike å bruke privatfly med store klimautslipp, og de foreslår en progressiv beskatning for bygging av overdrevne store hus og hytter (Diplomatemeritus 16.07.24).

Skogen i Norge ikke med i EUs klimamål for CO2-fangst

Skogen (og grønne vekster) er viktige for «karbonfangst». Skogen utgjør mer enn en tredel av Norges landareal (37%) og har et årlig opptak av CO2 på litt under 30 millioner tonn CO2, om lag halvparten av Norges samlede utslipp av klimagasser. NIBIO utredet i 2020 skogtiltak for Klimakur 2030 på oppdrag fra Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet. Rapporten viser et betydelig potensial for å øke skogens klimabidrag gjennom riktig skogforvaltning (NIBIO: Klimakur 2030: Tiltak i skog 05.02.20).

Utvalget skriver: 

I 2020 meldte Norge (og EU) inn oppdaterte klimamål for 2030 under Parisavtalen. Norge var først ute, og meldte inn et mål der karbonopptak i skog- og arealbrukssektoren i utgangspunktet settes til null, og dermed ikke teller med i beregningen av måloppnåelse. EU meldte inn en annen type mål, der opptak inngår. Norge kan ikke endre sitt mål tilsvarende som EU, fordi det vil stride mot Parisavtalens prinsipper. Ved endringer av egne mål, kan disse kun gjøres mer ambisiøse, ikke mindre. Dersom Norge skulle endre sitt mål til å la alt skogopptak inngå, ville dette medføre en reduksjon av det norske ambisjonsnivået. Norge meldte så i 2022 inn en endring om at meropptak i skog- og arealbrukssektor skulle telle med i beregningene av Norges måloppnåelse. Hvordan et meropptak skulle måles, for eksempel mot en referansebane, ble imidlertid ikke definert. Fordi Norge ikke er EU-medlem, vil det være det nasjonalt innmeldte målet under Parisavtalen som gjelder. Dette i motsetning til for eksempel Sverige eller Finland, som dekkes av EUs innmeldte klimamål.

Dette skyldes at innretningen av EUs klimamål gir bedre uttelling for karbonopptak i skog for EU-stater. Våre naboland er i tillegg mindre avhengige av karbonopptaket i skog- og arealbrukssektor for å nå klimamålene, fordi de har kuttet betydelig mer i andre sektorer enn det Norge har.

Opptaket av CO2 i svenske og finske skoger regnes altså med i klimaregnskapet, mens CO2-opptaket i norske skoger ikke er medregnet fordi Norge ikke er medlem av EU. Dette viser en galskap i klimapolitikken. Sverige og Finland har i likhet med Norge mye skog, men disse to landene får bedre uttelling ettersom de er endel av EUs definerte klimamål.

Det er mange paradokser i klimapolitikken

Som sagt: Det er mange paradokser i EUs klimapolitikk. For EU er offsetmarkeder (karbonkreditt; klimakvoter), karbonfangst og alternative fornybare energiteknologier løsningen på «klimakrisen». Som blant annet betyr et voldsomt ressurskappløp om mineraler og metaller. I fotosyntesen er CO2 en livsviktig gass for plantevekst og for livet på jorda. I jordas lange historie er CO2-nivået i atmosfæren i dag på det laveste nivå på flere 100 millioner år. I ppm. I atmosfæren er bidraget «menneskeskapt» CO2 ubetydelig, men «forestillingen» om at menneskeskapt CO2 er en alvorlig trussel for livet på jorda gir skremmende utslag på mange måter. FNs generalsekretær António Guterres åpnet klimakonferansen COP27 med «Vi er på vei mot klimahelvete» (NTB 08.11.22). Og siste teknologiske klimavidunder er at danske forskere vil bygge svære parker med enormt energi- og arealkrevende «CO2-støvsugere» («kunstige trær») som ved å fange CO2 direkte fra lufta vil redde jorda fra undergang (Berlingske 24.08.24).

En studie (Environmental Research Letter 2017) sammenligner en rekke ulike klimatiltak som enkeltindivider kan utføre. Forskerne anbefaler fire tiltak: (1) færre barn (gir soleklart størst utslag for klimaet), (2) leve bilfritt, (3) unngå å fly og (4) velge plantebasert diett. Og så konkluderer studien: «Det er knyttet betydelig usikkerhet til flere av tallene som er presentert».

Som avsluttende kommentar gir vi ordet til den jordnære bonde Silje Å. Skarstein sitt innlegg i Nationen 23.06.23: «Verden har blitt rablende gal». Slik åpner hun: 

Grunnen til desse tankane denne gangen er alle cruiseskipa som ligg til kai og spyr ut drit over bygda dag ut og dag inn, passasjerane som vert frakta hit og dit med bussar og kjøper billig jugl made in china samtidig som alle skrik høgt om at problemet med global oppvarming ligg her hos meg i fjøsen min.

Som Nei til EU påpeker: «Det er mange paradokser i unionens klimapolitikk!» Og kanskje det største klimaparadokset, etter NKPs syn, er den euroatlantiske krigsalliansen NATO. USA/NATOs og andre lands betydelige militære aktivitet verden over bidrar til enorme klimautslipp, men disse utslippene er paradoksalt ikke med i klimaregnskapene. I tillegg vil vi nevne de enorme miljøødeleggelser som krig – og militærøvelser – fører med seg, men som sjelden er fremme i den generelle klima- og miljødebatt.

Del 4: Kapittel 9, Energipolitikk

Historisk utvikling av EUs energimarked

Utvalget skriver at «Energi var tema fra første stund i europeisk integrasjon gjennom stål- og kullfellesskapet fra 1951». NKP presiserer at det var Paris-traktaten som ble inngått i Paris 18. april 1951 mellom Italia, Frankrike, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxemburg som etablerte EKSF. Den regulerte produksjonen av stål og kull i medlemslandene. Traktaten trådte i kraft i juli 1952, men den ble først satt ut i livet i første halvdel av 1953, med kull fra 10. februar og stål fra 1. mai. 

Et felles energimarked i dagens EU kan derfor følges tilbake til etableringen av Den europeiske kull- og stålunion, EKSF. Kull var datidens viktigste energikilde. Det var for øvrig de seks landene i EKSF som sto bak opprettelsen av Fellesmarkedet 1. januar 1958, på basis av Romatraktaten med de fire såkalte frihetene.

Den tredje gangen Norge søkte medlemskap i EF førte det fram til en forhandlingsavtale, som ble undertegnet 22. januar 1972. På grunnlag av forhandlingsprotokollen la Arbeiderparti-regjeringa fram Stortingsmelding nr. 50 (1971–72). Her skriver regjeringa at «Norsk medlemskap i EF kan ikke sees å ville påvirke elektrisitetspolitikken og vannkraftutbyggingen». Dette imøtegikk Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC i sin motmelding, og forutså blant annet at den konkurransefordelen Norge hadde hatt med lave strømpriser ville bli historie – om Norge ble medlem i EF. Det er Norge langt på vei i dag gjennom EØS-avtalen. I 1988 fremmet EF-kommisjonen forslag om et indre energimarked.

NKP trekker også fram følgende sitat: 

de lov- og forskriftsendringer som må foretas pga. EØS-avtalen, får liten innvirkning på vår energipolitikk […] De mest sentrale deler av vår energipolitikk berøres ikke, eller bare i liten grad av EØS-avtalen. Det gjelder ressursforvaltning og konsesjonspolitikk, hvor hovedlinjene i nåværende lovgivning kan opprettholdes [Ot. prp. nr. 82 (1991–92): 2].

Oljedirektivet (lisensdirektivet) var ikke del av den EØS-avtalen som ble godkjent av Stortinget i oktober 1992, men det forelå et forslag til direktiv som EU ennå ikke hadde vedtatt. Under EØS-debatten i Stortinget markerte både regjeringa, flertallet i utenrikskomiteen – Arbeiderpartiet og Høyre – at «om nødvendig bruker vi vetoretten» mot oljedirektivet. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland mente i november 1992 at oljedirektivet var uakseptabelt for Norge. 

Likevel ble oljedirektivet godkjent av et flertall på Stortinget i juni 1995. Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet, SV og RV stemte for å bruke reservasjonsretten mot direktivet. Med dette direktivet forsvant mange av mulighetene for politisk styring av oljepolitikken. Eller for å sitere SV og Sp sine representanter i energikomiteen på Stortinget som under behandlinga uttalte at: 

Det at EU har laget et eget direktiv som er spesielt rettet mot Norge, er i seg selv ganske oppsiktsvekkende. Det at verdens nest største eksportør av råolje frivillig legger om sine konsesjonsregler og fratar staten styringsmuligheter som et resultat av vedtak i en internasjonal organisasjon vi ikke engang er medlem i, er sannsynligvis en handling som savner sidestykke i verdenshistorien.

Gassmarkedsdirektivet ble godkjent i desember 1997 og trådte i kraft i EU i august 2000. Det ble tatt inn i norsk lov i oktober 2001 og har ført til grunnleggende endringer i gasseksporten fra Norge til EU, samt store økonomiske tap for Norge. Ifølge Dagens Næringsliv (31.01.01) var Olje- og energidepartementet forberedt på et årlig tap på ni milliarder kroner. 

Seinere er Norge knyttet stadig tettere til EU på energiområdet. Dette har skjedd gjennom flere rettsakter som er tatt inn i EØS-avtalen. Det mest kjente er energimarkedspakke 3 og Acer. NKP viser til at det under behandlingen av EUs tredje energimarkedspakke i energi- og miljøkomiteen, så uttalte flertallet – som bestod av stortingsrepresentanter for Ap, Frp, Høyre, MDG og Venstre – dette:

Selv om Norge tar del i et mer harmonisert regelverk for energimarkedene gjennom EØS-avtalen, har vi fortsatt suverenitet over disponeringen av våre unike energiressurser og utformingen av vår energipolitikk.

Dette utsagnet har neppe rot i virkelighetens verden. Dessuten har utbyggingen av strømkabler knyttet Norge sterkere til EUs energimarked. NKP viser til at Stortinget på 2000-tallet ga konsesjon til utbygging av fire «utvekslingskabler» som går til henholdsvis Nederland, Danmark (den fjerde), Storbritannia og Tyskland. Disse fire kablene har økt «utvekslingskapasiteten» med om lag 82 prosent, fra 44 TWh til 80 TWh. Til sammenligning ligger årsproduksjonen av elektrisitet i Norge på om lag 155 TWh. 

Denne gjennomgangen viser at Norge gjennom mange år er vevd stadig tettere inn i EUs energiunion, tross for uttalelser om at EØS-avtalen ikke, eller i svært liten grad, skulle berøre energipolitikken. 

Strømpris

Utvalget hevder at den viktigste årsaken til høye gass- og strømpriser i Europa og Norge er at Russland har holdt igjen gasseksporten. NKP viser til at russisk gass i 2021 sto for kun 10 prosent av EUs totale energibehov. Nord Stream 2 var ferdigstilt, men hadde ikke levert gass fordi Tyskland ikke hadde godkjent ledningen – som følge av press fra USA. Utvalget viser til Strømprisutvalgets rapport. Her vil NKP trekke fram at Strømprisutvalget mener at sprengningen av Nord Stream forårsaket høyere gasspriser, men nevner ikke at etterforskningen entydig peker på ukrainske sabotører – for øvrig noe den amerikanske avisa Wall Street Journal dokumenterer medio august 2024.

Årsakene til de høye strømprisene i Norge er selvsagt den totale kapasiteten i de 17 strømkablene mellom Norge og flere europeiske land. I rapporten EØS-avtalen og norsk energipolitikk, som professor Ole Gunnar Austvik og professor Dag Harald Claes utarbeida til Europautredningen i 2011/2012, kommer de inn på hvilken innvirkning et stort kraftmarked kan bety for Norge. De skriver at 

(…) integrasjonen i et større kraftmarked gjør også at prisene ikke lenger bare avgjøres av forholdet mellom tilbud og etterspørsel i Norge. Dette gjør det norske kraftmarkedet sårbart for prissjokk generert utenfor landets grenser, (…).

Samtidig peker Austvik og Claes på de begrensningene som EØS-avtalen setter på mulighetene for politisk styring. Det heter at 

I Det indre markedet er statens rolle i hovedsak begrenset til å være regulator av økonomisk virksomhet foretatt av private aktører. Her er målene europeiske og midlene regulatoriske.

Videre peker de to professorene på at 

Avtaler med EU endrer (…) handlingsrommet for staten gjennom at den selv blir gjenstand for regulering og ikke bare er den som regulerer økonomisk aktivitet.

Energikommisjonen uttrykte det slik i sin rapportNOU 2023: 3 Mer av alt – raskere: 

Norge er tett integrert i de europeiske energimarkedene gjennom EØS-avtalen, og energiinfrastrukturen kobler oss til nabolandene våre gjennom det nordiske kraftmarkedet, til kontinentet og Storbritannia. Dette gjør oss indirekte koblet til andre europeiske land (side 56). Økningen i kapasitet på mellomlandsforbindelsene har ført til at utenlandske priser i større grad enn før påvirker norske priser. Det gjelder særlig i Sør-Norge, som har størst kapasitet i forbindelsene til utlandet (side 165).

NKP peker også på Stortingets utredningsseksjon som 24.01.2022 leverte et notat 

 (Oppdragsnr: 2021251).  Ifølge Stortingets utredningsseksjon så har Norge for stor overføringskapasitet med utlandet. Utvalget skriver på side 25 i notatet at 

Totalt installert overføringskapasitet med utlandet er vesentlig høyere enn variasjonen i den årlige kraftproduksjonen. Statistikken synes ikke å bekrefte at det ut fra risikoen for vanskelige energisituasjoner (i Norge, vår anm.) er behov for den totale overføringskapasiteten i utenlandsforbindelsene.

NKP viser til Strømprisutvalget som skriver at 

Kraftbalansen i Norge og en politikk for å sikre denne er og blir av vital betydning for prisnivå og forutsigbarhet. Uten en sterk norsk kraftbalanse vil det være umulig å sikre konkurransedyktige og stabile priser i framtiden (side 7). For å sikre lave og konkurransedyktige priser på sikt, og også skjerme norske forbrukere fra de største prissvingningene, er politikk for å sikre et varig kraftoverskudd det viktigste tiltaket (side 12).

Eldringutvalget skriver at «Både Energikommisjonen og Strømprisutvalget trakk fram at et kraftoverskudd i Norge vil muliggjøre fortsatt lavere strømpriser i Norge enn i omliggende land». Det ikke Utvalget skriver er at NVE har beregnet det nødvendige kraftoverskuddet i Norge til minst 40 TWh før prisene i Norge vil falle betydelig under europeiske priser. Det gjennomsnittlig årlige kraftoverskuddet i årene 2020–2023 var 17,1 TWh. 

NKP vil også peke på Hurdalsplattformens kapittel «Fornybar kraft til folk og industri». Her vises det til at 

Tilgang på rikelig med ren og rimelig kraft har i årtier vært den norske industriens fremste konkurransefortrinn. Regjeringen vil at dette også i fremtiden skal være fortrinnet for norsk industri og bidra til verdiskaping og sysselsetting i hele landet.

I et kulepunkt i samme kapittel heter det følgende: 

Utrede hvordan norsk krafteksport påvirker norsk forsyningssikkerhet og norske strømpriser, og hvilke konkrete tiltak som kan bidra til å sikre at norsk fornybar kraft forblir et konkurransefortrinn for norsk industri.

NKP peker også på Lov om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (vannfallrettighetsloven), hvor det i første paragraf heter at 

Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

Fornybardirektivet

Norge har i dag en andel av fornybar energi som er godt over det nivået som EU har satt for 2030. Innen da skal andelen fornybar energi i EU være på 42,5 prosent, men man skal bestrebe seg på å nå 45 prosent. Utvalget skriver at Norge fikk et mål om å nå 67,5 prosent innen 2020, men nådde en andel på hele 77,4 prosent.

Om Stortinget godkjenner fornybardirektivet vil Norge bli medansvarlig for å nå EUs mål. Det vil medføre press på Norge for ytterligere utbygging av fornybarenergi gjennom etablering av flere vindturbiner i norsk natur. 

Vi viser også til at det i direktivteksten fremkommer at land skal tilstrebe å etablere felles prosjekter for havvind. EU vil også sannsynligvis, etter NKP sitt syn, legge press på Norge for å bygge flere overføringskabler til EU. Dette vil igjen kunne øke strømprisene i Norge med de negative konsekvensene det innebærer.

NKP viser til at direktivet vil pålegge landene å kartlegge aktuelle områder, både på land og til havs, som kan benyttes til produksjon av fornybar kraft. Dette skal bidra til at EU når sine mål. Det legges opp til korte tidsfrister for behandling av konsesjonssøknader. Dette undergraver lokaldemokratiet, og muligheter for folkelig engasjement. Vi peker på at allerede nå er over halvparten av sakene som behandles i kommunestyrer/bystyrer og fylkesting påvirket av EØS-avtalen. 

Fornybardirektivet er en del av EUs fjerde energimarkedspakke. Den krever at landene må stille 70 prosent av overføringskapasiteten til rådighet, noe som for Norges del pr. nå utgjør 56 TWh. Om Stortinget sier ja til fornybardirektivet, vil Norge overføre enda mer myndighet til EU. Og det er sannsynlig at regjeringas mål om lave norske strømpriser vil bli umulig å nå.

NKPs konklusjon er at integreringen i EUs energiunion har vært negativ for Norge, både når det gjelder olje, gass og elektrisitet.

Del 5: Kapittel 10, Norge og EØS: Økonomiske forhold og Kapittel 11 Næringspolitikk

Integrasjon

NKP viser til at etableringen av Fellesmarkedet og Romatraktaten 1. januar 1958 også var innledningen på det indre markedet. Ifølge Romatraktatens artikkel 8 heter det at «Det felles marked skal opprettes gradvis i løpet av en overgangsperiode på tolv år». 

Vi vil også peke på stortingsdebatten 25.–28. april 1962 om Norges eventuelle søknad om medlemskap i Fellesmarkedet. Erik Braadland (Sp) henviste i debatten til professor Frede Castberg som hadde uttalt at «Det organisatoriske system det her gjelder, går så langt at det ikke ligger særdeles langt fra forfatningen for en ny forbundsstat». 

I Stortingsmelding nr. 61 (1986–87) heter det om Romatraktaten og etableringen av EF at 

Siktemålet var politisk, og virkemidlet skulle være den økonomiske integrasjon mellom medlemslandene. Ved utformingen av den strategi som lå bak etableringen av EF, tenkte man seg en utvikling bestående av tre faser. Den første fase i form av etablering av det felles marked skulle utløse annen fase i form av den økonomiske union. Den igjen skulle utløse det siste trinn, den politiske union.

Utvalget skriver at «Nyere forskningtyder på at den økonomiske integrasjonen mellom EU-land langs mange dimensjoner er vel så utviklet som mellom USAs 50 delstater». Så langt på vei dokumenterer Utvalget at integrasjonen i EU har blitt betydelig, og har gått mye lengre enn det som ble forespeilet før stortingsflertallet stemte ja til EØS-avtalen i oktober 1992.

Utvikling i BNP

Ifølge Utvalget viser beregninger at den økonomiske veksten er større som deltaker i det indre markedet enn det ville ha vært ved å stå utenfor. NKP har tatt for seg den gjennomsnittlige årlige veksten i BNP i Norge per person for tre 17-års perioder. Tallene er hentet fra SSB sin oversikt over årlig vekst i BNP. Periode 1 er fra 1956–1972, altså før vi fikk frihandelsavtalen. Frihandelsavtalen av 1973 trådte delvis i kraft det året, men gjaldt fullt ut i 1977. Periode 2 er da for årene 1977–1993, mens periode 3 er for de første årene med EØS-avtalen, 1994–2010. 

Periode 1 (uten handelsavtale): gjennomsnittlig årlig vekst i BNP per person er 3,62 prosent

Periode 2 (med handelsavtale): gjennomsnittlig årlig vekst i BNP per person er 2,63 prosent

Periode 3 (med EØS-avtalen): gjennomsnittlig årlig vekst i BNP per person er 1,75 prosent

Som det fremkommer av oversikten så er den gjennomsnittlige årlige veksten i Norge per person betydelig lavere i Norge med EØS-avtalen enn både med frihandelsavtalen av 1973 og ikke minst i forhold til de årene uten handelsavtale eller EØS-avtale.

NKP har også sammenlignet BNP i US dollar per person for Tyskland, Frankrike og Storbritannia for årene 2019–2023. Som kjent trådte Storbritannia formelt ut av EU 31. januar 2020. Usikkerhet rundt dette kan ha vært medvirkende årsak til fallet i BNP i 2020 var større i Storbritannia enn for Frankrike og Tyskland. Tallene for BNP er hentet fra Verdensbanken for 2023 og FN-sambandet for de øvrige åra.

Veksten blir da for årene 2020–2023: Tyskland 12,72 %, Frankrike 9,79 % og Storbritannia 14,32 %. (NKPs utregninger). Dette gir en klar indikasjon på at Storbritannia klarer seg bedre utenfor EU enn EU-landene Tyskland og Frankrike gjør innenfor Unionen. Ser vi på arbeidsløshet er de sist registrerte tallene fra Trading Economics for Tyskland 6,0 prosent, Frankrike 7,3 prosent og Storbritannia 4,2 prosent. Arbeidsløsheten er betydelig lavere i Storbritannia enn nivået i de to andre landene. Ser vi på inflasjonen så er den for juli 2024 ifølge Trading Economics 2,3 prosent for Tyskland og Frankrike, mens den ligger på 2,2 prosent for Storbritannia. 

Økonomer mot medlemskap og EØS-avtalen

De tre ledende sosialøkonomene i Norge, Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo og Leif Johansen var alle motstandere av norsk medlemskap i Fellesmarkedet. NKP trekker fram at Frisch ble tildelt Nobel-prisen i økonomi i 1969, og Haavelmo i 1989. Øystein Olsen, som var sentralbanksjef i årene 2011–2022 uttalte til dagens Næringsliv 30. oktober 2010 at «professor Leif Johansen ville vært en meget sterk Nobel-kandidat hvis han hadde fått leve lenger» (Han døde 52 år gammel i 1982, NKPs anm.)

NKP viser til Dagens Næringsliv som i et oppslag 9. mai 1990 sammenlignet utviklingen i EFTA og EF på parameterne økonomisk vekst, arbeidsløshet og inflasjon på 80-tallet. EFTA-landene oppnådde både høyere vekst og lavere inflasjon enn EU-landene. Den gjennomsnittlige arbeidsløsheten i EFTA hadde i tiåret vært 4,2 prosent mot EF-landenes 9,9 prosent.

I det såkalte professoroppropet «reforhandlet frihandelsavtale bedre enn EØS» fra 4. februar 1991, argumenterte 12 kjente sosialøkonomer mot EØS slik: 

Statsministeren og andre ledende politikere hevder at Norge må inngå en EØS-avtale for å gi norsk næringsliv tilstrekkelig gode markedsbetingelser i tida framover. Undertegnede sosialøkonomer deler ikke dette synet. Det er ingen tvingende økonomiske grunner som tilsier at Norge må inngå en EØS-avtale. Tvert imot kan norsk økonomi være bedre tjent med en reforhandlet frihandelsavtale. 

En EØS-avtale vil svekke mulighetene til å føre en selvstendig økonomisk politikk. Denne ulempen er betydelig og oppveies ikke av eventuelle næringsøkonomiske gevinster av en EØS-avtale. De næringsøkonomiske konsekvensene av en slik avtale er i tillegg usikre og gevinstene vil i beste fall bli små. 

Med få unntak har frihandelsavtalen av 1973 skaffet norske varer en tollfri adgang til EF-markedet. Tross unntakene har frihandelsavtalen fungert utmerket og ført til at over halvparten av norsk vareeksport går til EF. Inkluderes olje og gass blir andelen 65 prosent. En reforhandling av den snart tyve år gamle handelsavtalen vil neppe gi dårligere markedsbetingelser for norsk eksport i tida framover. Vi finner det svært sannsynlig at EF er villig til en slik reforhandling. Norge er en av EFs viktigste råvareleverandører og vil stå sterkere alene i forhandlinger med EF enn sammen med et splittet EFTA. 

De tolv sosialøkonomene som sto bak oppropet var Jostein Aarrestad, Olav Bjerkholt, Gunnar Bramness, Finn Førsund, Michael Hoel, Aanund Hylland, Karl Ove Moene, Jørn Rattsø, Asbjørn Rødseth, Steinar Strøm, Tore Thonstad og Jon Vislie. 

Av den norske eksporten uten olje og gass gikk om lag 54 prosent til EU/EØS i 2021 og 2022 (Eksportmeldingen 2023, Menon Economics) og 50 prosent i 2023 (Eksportmeldingen 2024, Menon Economics). Dette er om lag på samme nivå som i 1990/1991 da EF bestod av 12 medlemsland, se professoroppropet. I dag består EU av 27 medlemsland. I tillegg er det to land som er tilknytta EU gjennom EØS, utenom Norge. Så selv om antall EU/EØS-land utenom Norge har økt betydelig, og med det antall innbyggere, har ikke den norske eksporten til EU/EØS økt. Dette dokumenterer at EØS-avtalen ikke har gitt positive utslag for norsk eksport, heller tvert om.

NKP viser til at Norge handler med mange land uten at det er inngått handelsavtale. Blant handelspartnerne til Norge som vi ikke har inngått handelsavtale med, finner vi Kina og USA. Storbritannia er en viktig handelspartner med Norge. Handelen her er basert på en frihandelsavtale som ble inngått mellom Norge, Island og Liechtenstein. Avtalen trådte i kraft 1. september 2022.

I Stortingsmelding 5 (2012-2013) heter det at: «NOU 2012: 2 peker på at det er store metodiske problemer ved å måle de økonomiske effektene av EØS-avtalen». Likevel argumenteres det fra mange hold med at EØS-avtalen har tjent oss godt. NKP ser slike ytringer som et innspill i den politiske debatten – innspill som ikke kan dokumenteres. 

Næringspolitikk

Utvalget skriver på side 213 at «Den viktigste årsaken til at Norge i det hele tatt valgte å forhandle fram EØS-avtalen, var nettopp å knytte seg til det indre marked og på den måten sikre framtidig verdiskapning og markedstilgang for det norske næringslivet».

NKP vil avvise denne påstanden fra Utvalget, som ikke har rot i virkeligheten. Vi viser til at Norge gjennom frihandelsavtalen, som ble inngått mellom EF og Norge i 1973, ga markedsadgang. Vårt parti peker også på uttalelsene fra de tolv økonomiprofessorene, som vi har sitert ovenfor, som avviser at EØS-avtalen er en fordel for Norge. Tvert om vil NKP hevde at EØS-avtalen kom i stand for å sette resultatet av folkeavstemninga i 1972 ut av kraft.

Utvalget viser til utredningen fra 2012 (Sejersted-utvalget) som slår fast at 

EU/EØS-retten setter skranker for norske myndigheters næringspolitiske handlingsrom, ikke minst ved å forby nasjonale tiltak som tidligere var vanlig, og ved å liberalisere og konkurranseutsette sektorer som tidligere var offentlig styrt.

Dette er en god beskrivelse av det markedsliberale EU/EØS-prosjektet. NKP vil i det etterfølgende gi noen eksempler på hvordan EØS-avtalen har endra forutsetninger for norsk offentlig næringspolitikk og norsk eierskap. 

I sin redegjørelse til Stortinget 27. november 1990, sa handelsminister Eldrid Nordbø (Ap) at det i «EØS-forhandlingene ikke var tale om å avskaffe de norske konsesjonsreglene». Tvert imot, sa hun, «la Regjeringen stor vekt på at Norge i en EØS-avtale kunne ivareta og styrke den nasjonale styring over naturressurser og næringsvirksomhet». Det måtte ha vært åpenlyst, etter NKPs oppfatning, at konsesjonsreglene slik de var utformet ikke kunne overleve en EØS-avtale, fordi reglene var i strid med prinsippene om fri flyt av kapital og fri etableringsrett. I Innstilling nr. 165 (1961–62) skriver flertallet i komiteen at 

I Norge har konsesjonslovgivningen i de siste vel 50 år spilt en viktig rolle i den økonomiske politikk. Et element i denne lovgivning er en forskjellsbehandling av utlendinger. På denne bakgrunn vil den frie etableringsrett (Art. 52–58) som er lansert som et gjennomgående prinsipp i Roma-avtalen kunne skape betydelige vanskeligheter.

Likevel hevda regjeringa det motsatte. Men 17.12.92 ble «Lov om endringer i konsesjonslovgivningen som følge av EØS-avtalen» kunngjort.

Vinmonopolets enerett til import, eksport og salg av alkohol var spesielt viktig for Kristelig Folkeparti. I komitéinnstillingen skrev Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis representanter: 

Disse medlemmer legger avgjørende vekt på at Regjeringen i proposisjonen slår fast at Vinmonopolet kan og vil bli opprettholdt innenfor EØS. Dette gjelder både for import og salg av vin og brennevin.

I en rettssak for Oslo byrett våren 2000 konkluderer byretten med følgende: 

Det er på det rene at regjeringen og Vinmonopolet i årene 1991 til 1994 på flere måter hadde tåkelagt at deres rettslige standpunkt var mer enn tvilsomt. Videre heter det: … en helt åpen tale om at disse monopolenes fremtid var usikker, kunne gjøre det vanskelig å få den langt viktigere EØS-saken igjennom i Stortinget.

Som vi veit så overlevde ikke den omtalte eneretten møtet med EØS-avtalen.

I juni 1972 vedtok et enstemmig Storting de såkalte 10 oljebud. Essensen i disse var nasjonal styring og kontroll, med oppbygging av et norsk oljemiljø. Statoil ble etablert, samtidig som det ble bestemt at statlig deltakelse skulle være på 50 prosent i hver utvinningstillatelse. Paradoksalt nok hadde det ikke vært mulig å føre den norske oljepolitikken på 1970 og 1980- tallet fullt ut, om folkeavstemningen i 1972 hadde gitt et annet resultat. 

NKP viser til at norske myndigheter ikke lengre kan bestemme at Statoil – nå Equinor – skal tildeles utvinningstillatelse. Nå er det EØS-regelverket og dermed anbud som styrer hvilke firmaer som får kontrakter, se for øvrig NKPs kommentarer til kapittel 9 energipolitikk.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften startet opp i 1975 og økte i omfang fram til 1991. Det norske standpunktet var at denne avgiften ikke var regionalpolitisk statsstøtte, men inngikk i skattepolitikken. Norge tapte saken i EFTA-domstolen i 1999, noe som førte til avgiften nå begrenses av regelverket for det indre markedet, som Norge omfattes av gjennom EØS-avtalen.

Implementeringen av EUs fire jernbanepakker har ført til privatisering og konkurranseutsetting av hele sektoren.

Implementeringen av EUs tre postdirektiv har ført til et marked og dermed full konkurranseutsetting av posttjenester.

ESA åpnet sak mot Norge fordi restriksjoner i det norske drosjemarkedet var i strid med EØS-avtalens grunnleggende etableringsfrihet. Dette førte til at Solberg-regjeringa avviklet drosjemarkedet i Norge slik det var. Dagens regjering arbeider med nye endringer, men tiltakene er av ESA vurdert til å svare opp ESAs grunngitte uttalelser. ESA opplyser at drosjemarkedet i Norge fortsatt vil følges opp.

På det energipolitiske feltet har det indre markedet ført til store endringer, se for øvrig NKPs kommentarer til kapittel 9 energipolitikk.

Det er bestemte terskelverdier for når offentlige oppdrag/leveranser skal ut på anbud i hele EØS-området. Verdiene er satt for forskjellige typer oppdrag/tjenester. For eksempel var terskelverdien i 1994 for offentlige bygg- og anleggskontrakter 41,5 millioner ekskl. mva. Denne er økt til 57,9 millioner kroner ekskl. mva. i perioden 2024–2026. Om justeringa av beløpsgrensa hadde fulgt inflasjonen på 97 prosent skulle den ha økt til 82 millioner kroner ekskl. mva. Vi kan også nevne at den gjennomsnittlige lønnsutviklinga fra 1994 til 2023 var på om lag 330 prosent. 

Underjusteringa av terskelverdiene betyr at det er stadig færre oppdrag og tjenester som kun kan legges ut på anbud innenlands.

Handel med landbruksvarer, som ikke Utvalget tar for seg i utredningen, er som hovedregel ikke del av EØS-avtalen, men med utgangspunkt i artikkel 19 er det en del unntak. Ut fra artikkel 19 er det i flere omganger inngått avtaler med EU om betydelige tollfrie kvoter. Importen av landbruksvarer fra EU har økt kraftig siden 1990-tallet, mens eksporten i liten grad har vokst. I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal Norge og EU med to års mellomrom gjennomgå vilkårene for handelen med basis landbruksvarer (melk, kjøtt, grønnsaker mv.) med sikte på en gradvis liberalisering. Forhandlingene skal i henhold til artikkel 19 skje innenfor rammen av partenes respektive landbrukspolitikk, og videre reduksjoner av handelshindringer skal skje på gjensidig fordelaktig basis.

NKP er bekymra for denne utviklinga. EØS-avtalen er en pådriver for økt import av jordbruksvarer. Dette rammer norske bønder, matvareindustrien og med det industriarbeidsplasser samt reduserer ringvirkninger av norsk produksjon. Og ikke minst rammes selvforsyningsgraden og matvaresikkerheten.

Del 6: Kapittel 12, Arbeidsliv og arbeidsmarked

Arbeidslivskriminalitet og sosial dumping

Da EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 ble Norge tilslutta EUs indre marked, og med det omfatta av de fire friheter – fir flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Eventuelle konsekvenser for arbeidslivet ble diskutert i EØS-debatten i Stortinget i oktober 1992. NKP viser til at daværende stortingsrepresentant Jens Stoltenberg (Ap) sa det slik: 

Også i denne EØS-debatten har motstanderne av EØS-avtalen påstått at avtalen vil undergrave norske velferdsordninger og norske lønns- og arbeidsbetingelser. Det er ikke riktig. (…) vi kan sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde for alt arbeid som utføres i Norge, uavhengig av hvilket land arbeidstakerne kommer fra.

«EØS-avtalens regler er ikke til hinder for at det fastsettes norske regler om lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for alle som utfører arbeid i Norge», heter det i Ot. prp. nr. 26 (1992–93) fra Kommunaldepartementet. 

Som vi ser så tok både Stoltenberg og Kommunaldepartementet feil, noe som også Utvalget dokumenterer. Utvalget skriver dette: 

På tross av mange iverksatte tiltak viser kontrolletatenes dokumentasjon at utenlandske arbeidstakere er langt mer utsatte for useriøsitet og uanstendige vilkår enn det som er vanlig i det norske arbeidsmarkedet (side 267).

NKP vil peke på at arbeidsmarkedet ble trukket fram allerede i stortingsdebatten 5. juni 1961. Debatten omhandlet handelsministerens redegjørelse i Stortingets møte 18. mai 1961 om de europeiske markedsproblemer. Emil Løvlien (NKP) sa i debatten at 

Når det gjelder spørsmålet om arbeidsmarkedet, har det vært lite fremme i redegjørelser. Men jeg synes nok at når det blir spørsmål om arbeidslønninger og sosial standard, må det være helt klart at det blir en nivellering nedover til dem som ligger lavest. Der må vel grunnlaget ligge. 

Vi kan i 2024 trygt slå fast at Løvlien var klarsynt.

Den første handlingsplanen mot sosial dumping kom i 2006. Seinere lanserte den «rødgrønne» regjeringa ytterligere to handlingsplaner mot sosial dumping, i henholdsvis 2008 og i 2013. Solberg-regjeringa presenterte i januar 2015 sin strategi for å styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Denne ble revidert i 2017, i 2019 og i 2021. I oktober 2022 lanserte Støre-regjeringa sin handlingsplan mot sosial dumping. Regjeringa arbeider også med en «Norgesmodell». NKP kan konstatere at tross mange handlingsplaner og strategier mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er dette fortsatt et omfattende problem i norsk arbeidsliv, noe som vi også siterer Utvalget på. NKP siterer videre fra uttalelse fra deler av Arbeids- og sosialkomiteen i 2014 og Arbeidstilsynet i 2015:

I Innst. 15 S (2013–2014) fra Arbeids- og sosialkomiteen heter det under generelle kommentarer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti at 

Disse medlemmer viser til at som følge av at Norge er medlem av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), kan arbeidskraft fra 30 europeiske land med en samlet befolkning på over 500 millioner personer, reise til Norge for å søke seg arbeid og ha et legitimt krav på opphold. Disse medlemmer viser til at dette faktum, i kombinasjon med EUs regler for fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, blant annet har medført omfattende problemer med sosial dumping i en rekke bransjer i Norge.

I Kompass Tema nr. 1 2015 skriver Arbeidstilsynet at

Sosial dumping er et stort og vedvarende problem i norsk arbeidsliv. Dette er Arbeidstilsynets klare erfaring etter å ha arbeidet spesielt med disse utfordringene over flere år. I denne rapporten dokumenterer vi viktige kunnskap fra de næringene hvor vi har gjennomført flest tilsyn mot sosial dumping, bygg, renhold og overnatting og servering. Et annet tydelig utviklingstrekk som Arbeidstilsynet registrerer, er at sosial dumping brer om seg i stadig nye deler av arbeidslivet. Organisert arbeidsmarkedskriminalitet er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot norsk arbeidsliv. 

Arbeidstilsynets satsing mot sosial dumping har funnet sted som følge av en stor og økende arbeidsinnvandring til Norge, primært fra de nye EU-landene i Øst- og Sentral-Europa. Som følge av EU-utvidelsen østover og den sterke etterspørselen etter arbeidskraft de siste årene, utgjør personer som kommer til Norge for å arbeide den største innvandringsgruppen til Norge. (…). Samtidig har åpningen av grenser og markeder også gitt større spillerom for useriøse aktører, som truer med å undergrave sentrale lønns- og arbeidsbetingelser i deler av norsk arbeidsliv. 

NKP viser til at det etter 2014/2015 har kommet flere rapporter som dokumenterer omfattende problemer med sosial dumping, useriøsitet og arbeidslivskriminalitet.

Allmenngjøring 

25. februar 1975 inngikk LO og NAF (Norsk Arbeidsgiverforening) en avtale som omhandlet lønns- og arbeidsvilkår for utenlandsk arbeidskraft. Avtalen kom som følge av Stortingets behandling av St. meld. nr. 39 (73–74) Om innvandringspolitikken. 

I Ot prp. nr. 26 (1992–93) heter det om avtalen

I praksis innebærer avtalen mellom Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Arbeidsgiverforening at det for å få arbeidstillatelse gjennomgående stilles som vilkår at de utenlandske arbeidstakerne får lønns- og arbeidsvilkår på linje med norske arbeidstakere ved at tariffavtalte lønns- og arbeidsvilkår gjøres gjeldende.

Forslag til lov om allmenngjøring kom som en følge av EØS-avtalen. Man ønska å beskytte det norske arbeidslivet mot negative virkninger av EØS-avtalen. Siden Norge da ble en del av EUs indre marked, var det ikke lenger mulig å kreve arbeidstillatelse, da dette var i strid med den frie bevegelighet av arbeidskraft. I tilrådingen fra Kommunaldepartementet av 27. november 1992 heter det om forslaget til lov om allmenngjøring at 

Målsettingen med forslaget er å sikre at utenlandske arbeidstakere som arbeider i Norge får lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har.

Lov om allmenngjøring av tariffavtaler (allmenngjøringsloven) trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen, 1. januar 1994. I paragraf 1 heter det at 

Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet.

NKP viser til at det andre hovedformålet, å unngå konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet, ble først tatt inn i lovens formålsparagraf ved endringen i 2008.

NKP vil peke på at det i all hovedsak er minstelønna i de landsomfattende tariffavtalene – i de ni tariffavtalene som per nå er allmenngjort – som det ikke er lovlig å lønne under. De fleste norske arbeidstakere har høyere lønn enn dette. I tariffavtalene er det framforhandla kortere arbeidstid enn det som er maksimal arbeidstid i henhold til arbeidsmiljøloven. Tariffavtalenes bestemmelser om arbeidstid er ikke allmenngjort. Overtidssatsene som er fremforhandla i tariffavtalene er heller ikke allmenngjort, så her er det minimumssatsen på 40 prosent i arbeidsmiljøloven som gjelder. Så lovens formål kan ikke sies er etterlevd. NKP mener det er kritikkverdig at Utvalget ikke har kommet inn på dette i sin utredning.

I årene 2018–2022 gjennomførte Arbeidstilsynet 8 608 kontroller av lønn i bransjer som er allmenngjort. I hele 2 476 av kontrollene – om lag 29 prosent – ble det avdekka ulovlig lav lønn, viser et oppslag i NRK 5. april 2023. Dette dokumenterer at det er langt igjen før allmenngjøringsloven etterleves fullt ut.

NKP vil også trekke fram en sak som Utvalget ikke omtaler i sin utredning. Det gjelder striden vedrørende allmenngjøringsvedtaket av dekning av utgifter til reise, kost og losji for utsendte arbeidstakere var lovlig, den såkalte verftsaken. Saken starta i februar 2009, da Norsk Industri og NHO sendte varsel om søksmål mot Tariffnemnda på vegne av flere norske verft grunnet allmenngjøringsvedtaket om dekning av utgifter til reise, kost og losji. I januar 2010 avsa Oslo Tingrett at allmenngjøringsordningen var lovlig. Dommen ble anket til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett kom i sin dom enstemmig fram til samme dom som Oslo Tingrett. Arbeidsgiversida valgte å anke videre til Høyesterett. I mars 2013 avsa Høyesterett sin enstemmige dom. Avtalefestede rettigheter som fri kost, losji og reise skulle også gjelde både norske og utenlandske arbeidere selv om de ikke var omfatta av tariffavtale. Dette måtte nemlig anses som en del av minstelønna. Høyesterett mente enstemmig at allmenngjøringsforskriften for skips- og verftsindustrien var i tråd med EØS-retten.

Etter dommen i Høyesterett sendte NHO en klage til ESA, hvor de hevda at allmenngjøringsforskriftens regler om reise, kost og losji var i strid med prinsippet om tjenestefrihet i EØS-avtalen. I februar 2015 sendte et polsk rengjøringsfirma også klage til ESA. Det polske firmaet mente at de møtte hindringer i det norske markedet. ESA åpnet høsten 2016 sak mot Norge for å få en endring av Høyesterett sin dom fra 2013.

I sitt møte om fortsatt allmenngjøring 11.–12. oktober 2018 var det enighet om videreføring av allmenngjøring av alle forskriftene med unntak for reiser. Tariffnemnda vedtok at bare reiser innad i Norge skulle allmenngjøres. Dermed oppheves en enstemmig dom i Høyesterett fra mars 2013 etter press fra ESA. 

Verdt å merke seg er også at ESA sitt press i praksis har satt Grunnlovens paragraf 88, Høyesterett dømmer i siste instans, ut av kraft. Det er også verdt å merke seg at det siden 1907 i Verkstedoverenskomsten har vært en viktig del som omhandler dekning for reise, kost og losji. Den har stått gjennom to verdenskriger, men ikke mot EØS-avtalen.

Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter

ILO-konvensjon nr. 94 og ILO-rekommandasjon nr. 84 om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter ble vedtatt på Arbeidskonferansen i Genève 1949. Første gang saken var oppe til behandling i Stortinget var i 1950. Deretter var det nye behandlinger i 1953, 1982 og i 1989. Alle ganger gikk Regjeringen imot å anbefale samtykke til ratifikasjon og tiltredelse. I 1950 ble det blant annet i begrunnelsen pekt på at «fagrørsla var sterk nok til å ivareta arbeidstakarane sine interesser uten innblanding frå det offentlege».

Knappe to år etter at EØS-avtalen trådte i kraft var saken oppe til ny behandling i Stortinget. I Innst. S. nr. 28(1995–1996) om samtykke til ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 94 og tiltreding til ILO-rekommandasjon nr. 84 om arbeidarklausular i offentlege arbeidskontraktar, datert 1. november 1995, heter det i innledningen fra Kommunalkomiteen at

     ILO-konvensjon nr. 94 om arbeiderklausuler i offentlige arbeidskontrakter gjelder innholdet i arbeidskontrakter når det offentlige setter bort arbeid. Konvensjonen omfatter både bygg og anlegg og framstilling og levering av varer og tjenester. Formålet med konvensjonen er å sikre at lønns- og arbeidsvilkårene blir holdt på et vanlig nivå for sammenlignbart arbeid.

Videre heter det i Innstillingen:

          Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Torunn Hovde Kaasa, Eva Lian og Morten Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, viser til at formålet med ILO-konvensjonen er å sikre at lønns- og arbeidsvilkår blir holdt på et vanlig nivå når staten setter bort arbeid.

Komiteens vedtak lød slik:

                Stortinget samtykker i at Norge ratifiserer ILO-konvensjon nr. 94 og tiltrer ILO-rekommandasjon nr. 84 om arbeiderklausuler i offentlige arbeidskontrakter, vedtatt på Arbeidskonferansen i Genève 1949.

I Stortingsdebatten 7. november 1995 (Stortingstidende 1995 side 696–698) sa saksordfører Leif Lund (Ap) innledningsvis at

               Konvensjonens hovedinnhold er at den bedrift eller virksomhet som får kontrakt med sentrale myndigheter, pålegges å sikre sine ansatte den tarifflønn, eventuelt det alminnelige lønnsnivå, som gjelder i vedkommende fag, bransje eller geografiske område. Det samme skal gjelde «andre godtgjøringer», samt «arbeidstid og andre arbeidsvilkår».

                I de senere år har man imidlertid sett en utvikling på arbeidsmarkedet med økt uryddighet når det gjelder brudd på lover og avtaler. Dette gir behov for ratifikasjon av konvensjonen. Vår tilslutning til EØS-avtalen forsterker dette behovet.

Leif Lund (Ap) kom også inn på forholdet mellom konvensjonen og EØS-avtalen. Han sa at

                Jeg vil videre understreke at ILO-konvensjon nr. 94 klart ikke er i strid med EØS-avtalen. Konvensjonen vil i de ratifiserende medlemsstater, herunder Norge, bli gjennomført i forhold til offentlig virksomhet og innkjøp i samsvar med ikke-diskrimineringsprinsippet. Bedrifter fra andre EØS-land vil derfor ikke bli diskriminert. Jeg vil peke på at følgende stater som er medlemmer av EU, allerede har ratifisert konvensjonen, nemlig Østerrike, Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Spania og England. 56 stater har hittil ratifisert konvensjonen.

NKP vil også peke på at statsråd Gunnar Berge (Ap) i debatten uttalte at «Formålet med konvensjonen er å sikre at lønns- og arbeidsvilkår blir holdt på vanlig nivå for sammenlignbart arbeid». 

Konvensjonen ble vedtatt i Stortinget 7. november 1995, og trådte i kraft i Norge 12. februar 1997. Den fikk likevel ingen praktisk betydning før i mars 2008, da Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter trådte i kraft. Paragraf 5, første ledd hadde samme ordlyd som vi finner i ILO-konvensjon 94: 

               Oppdragsgiver skal i sine kontrakter stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Dette gjelder også for arbeid som skal utføres i utlandet.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) åpnet i 2009 sak mot Norge vedrørende forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, fordi de mente den var i strid med EØS-avtalen. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) og LO var tydelige på at ILO-konvensjon 94 hadde forrang framfor EØS-avtalen. Dette hadde også Leif Lund (Ap), som tidligere sitert, gjort da han i stortingsdebatten 7. november 1995 argumenterte for at Norge skulle vedta konvensjonen. I høringsnotatet skriver Departementet at 

En klargjøring av forskriftens krav ble sendt på høring i 2010, hvor formålet var å presisere hvilke kontrakter som skulle omfattes av forskriften, samt å presisere hvilke lønns- og arbeidsvilkår som det skal stilles krav om i forbindelse med oppfyllelse av kontrakten. I sammenheng med dette, og som en del av oppfølgingen av Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv, fikk Arbeidstilsynet kompetanse til å føre tilsyn med offentlig sektors etterlevelse av forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. ESA-saken ble lukket i 2012.

Departementets formulering om «presisering» er mildt sagt en underdrivelse når man ser på den omfattende svekkelsen av paragraf 5 i forskriften (se tidligere i teksten) som Regjeringen foreslo, og som ESA fant å kunne være en tilstrekkelig svekkelse. Dette var resultatet etter svekkelsen av forskriften:

1. Nå er det bare minstelønna i tariffavtalene som forskriften krever etterlevd.
2. I henhold til ESA var det bare lønns- og arbeidsvilkår som var listet opp i utstasjoneringsdirektivet som skulle gjelde. Derfor ble kravene i forskriften begrenset til «Med lønns- og arbeidsvilkår menes i denne sammenheng bestemmelser om minste arbeidstid, lønn, herunder overtidstillegg, skift- og turnustillegg og ulempetillegg, og dekning av utgifter til reise, kost og losji.»
3. Formuleringen «eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke» ble fjernet.
4. Kravet om at forskriften også gjelder for arbeid som skal utføres i utlandet ble fjernet.

I paragraf 5 i Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter heter det at:

Oppdragsgiver skal i sine kontrakter stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med denne bestemmelse.

På områder dekket av forskrift om allmenngjort tariffavtale skal oppdragsgiver stille krav om lønns- og arbeidsvilkår er i samsvar med gjeldende forskrifter.

På områder som ikke er dekket av forskrift om allmenngjort tariffavtale, skal oppdragsgiver stille krav om lønns- og arbeidsvilkår i henhold til gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransje. Med lønns- og arbeidsvilkår menes i denne sammenheng bestemmelser om minste arbeidstid, lønn, herunder overtidstillegg, skift- og turnustillegg og ulempetillegg, og dekning av utgifter til reise, kost og losji, i den grad slike bestemmelser følger av tariffavtalen.

«Med minste arbeidstid» menes arbeidstida som framkommer i tariffavtaler, typisk 37,5 timer i uka, og som er kortere enn det som framkommer i arbeidsmiljøloven, 40 timer i uka. Med «herunder overtid» menes overtidssatsene som framkommer i tariffavtaler, typisk 50 prosent og 100 prosent, og som er gunstigere enn minstekravet til overtidssats som framkommer i arbeidsmiljøloven, hvor det heter at overtidssatsen skal være på minst 40 prosent.

I paragraf 5 i nevnte forskrift framkommer det klart at på de fagområder som er allmenngjort skal disse bestemmelsene gjelde også for oppdrag for offentlige oppdragsgivere, og ikke forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, selv om denne sikrer bedre lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte enn allmenngjort tariffavtale. Dette viser at forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter i praksis har fått innsnevra sitt virkeområde.

Svekkelsen av forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, og dermed langt på vei en opphevelse av ILO-konvensjon 94, viser også at argumentasjonen om at «vi kan sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde for alt arbeid som utføres i Norge, uavhengig av hvilket land arbeidstakerne kommer fra», som ble framsatt av Jens Stoltenberg I EØS-debatten på Stortinget i oktober 1992, argumentasjonen i stortingsdebatten 7. november 1995 fra saksordfører Leif Lund (Ap) , som understreket at ILO-konvensjon nr. 94 ikke var i strid med EØS-avtalen, samt argumentasjonen i samme debatt fra statsråd Gunnar Berge (Ap), ikke hadde hold i virkelighetens verden. 

NKP er kritisk til at Utvalget omgår at forskrift om lønns- og arbeidsvilkår ble kraftig svekka etter ESAs kritikk. Vi finner det også kritikkverdig at Utvalget ikke viser til at nevnte forskrift ble vedtatt for å gjennomføre ILO-konvensjon 94 i Norge.

ILO-konvensjon 137

NKP viser til at Utvalget ikke omtaler striden om havnearbeidernes fortrinnsrett til losse- og lastearbeid av gods. Denne er nedfelt i ILO-konvensjon 137, som ble vedtatt i 1973 og ratifisert av Norge i 1974. I artikkel 3.2 i konvensjonen slås det fast at «Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid». I 1978 inngikk LO/Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) og det som i dag er NHO Logistikk og Transport, en tariffavtale som gir havnearbeiderne fortrinnsrett til å utføre lasting og lossing av skip.

Det var denne fortrinnsretten som var sentralt tema for havnearbeiderstreiken. Både Drammen tingrett og Borgarting lagmannsrett kom til at boikotten av Holship ved Drammen havn var lovlig. Deretter var saken til vurdering i EFTA-domstolen, som ga Holship og Bedriftsforbundet medhold i at boikotten er i strid med EØS-avtalen.

Saken gikk deretter til Høyesterett. 16. desember 2018 kom dommen. Ti av dommerne i Høyesterett mente en boikott av Holship for å få selskapet til å undertegne tariffavtale med Transportarbeiderforbundet var i strid med EØS-avtalens bestemmelse om fri etableringsrett, siden det hindret selskapet å benytte egne ansatte til lossing og lasting. Sju dommere støttet NTF og LO sitt syn. Dette betød at flertallet av dommerne så det slik at EØS-avtalen har forrang for ILO-konvensjonen, som Norge har ratifisert. Eller som det het: «Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31».

I denne sammenheng vil NKP vise til vedtaket som LO-kongressen enstemmig fatta i 2013:«ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter». Dette ble enstemmig gjentatt i 2017 og 2021.

Konsekvenser for lønns- og arbeidsvilkår

NKP viser til utredningens kapittel 12.6.2 Konsekvenser for lønns- og arbeidsvilkår, side 256–257. Vi deler flere av de synspunktene og beskrivelsene som framkommer her. 

I utredningen heter det på side 257 at «I byggenæringen er lønnsveksten estimert til å ha blitt noe lavere enn den ville ha vært uten den store tilstrømningen av arbeidsinnvandrere». Etter NKPs syn er Utvalgets utsagn på side 257 – som vi har sitert – en sterk underdrivelse. Vi viser til etterfølgende:

Cappelen-utvalget (NOU 2016: 15) slår fast at reallønnsveksten de siste ti årene har vært langt svakere i næringer med høy andel sysselsatte innvandrere. 

I en rapport fra Senter for lønnsdannelse (Rapport nr. 2-2015) heter det at 

Økningen i innvandringa etter EU-utvidelsene siden 2004 har gitt et tilbudssjokk i deler av det norske arbeidsmarkedet. Lønns- og prisdannelsen og arbeidsmarkedets virkemåte er med det endret. Produktivitetsveksten har falt». Videre heter det at «norske arbeidere med tilsvarende kompetanse får mindre utbytte av produktivitetsveksten. 

Og videre at dette «rokker ved kjerneverdier i den norske lønnsdannelsen». Senter for lønnsdannelse finner at arbeidsinnvandringa i perioden 2004–2014 har bremsa lønnsutviklinga betydelig. For bygge- og anleggsbransjen er den estimert til hele 19 prosent. Og det er særlig i jobber med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft vi ser dette. 

Lavlønnsutvalget skriver at «Innvandrere lønnes i snitt lavere enn befolkningen ellers. I 2022 tjente de 14,7 prosent mindre enn befolkningen utenom innvandrere i samme alder». Også utenlandske pendlere lønnes lavere.

Varebilbransjen

NKP ønsker å trekke fram forholdene i varebilbransjen. A-krimsenteret (senter for arbeidslivskriminalitet) på Vestlandet gjennomførte kvelden 27. september og natta 28. september 2023 en tverretatlig aksjon retta mot varebilbransjen (varebiler med tillatt totalvekt på 3,5 tonn som utfører leietransport). De 23 kontrollørene som deltok i aksjonen kom fra Arbeidstilsynet, NAV, politiet, skattemyndighetene og Statens vegvesen. Målgruppa for aksjonen var aktører i varebilbransjen som utfører oppdrag for Schibsted. Det var 53 virksomheter som ble kontrollert. Så mange som 39 av virksomhetene er enkeltpersonforetak. 78 prosent av sjåførene har utenlandsk statsborgerskap. 22 prosent har norsk/dobbelt statsborgerskap.

Resultatet var nedslående for oss som ønsker et arbeidsliv med faste ansettelser, verdige arbeidsvilkår og ei lønn å leve av. Eller som Ove Boga, leder for det aktuelle A-krimsenteret sier, «helhetsbildet er helt klart nedslående».

• Arbeidstilsynet mistenker brudd på arbeidstidsbestemmelsene, manglende overtidsbetaling og manglende arbeidskontrakter.
• Flere sjåfører opplyste å være på opplæring uten å få lønn.
• Flere sjåfører er ikke registrert i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret. 
• Flere virksomheter er ikke registrert i Merverdiavgiftregisteret.
• Statens vegvesen gjennomførte teknisk kontroll av 17 kjøretøy: to bruksforbud, åtte kjøretøy med skriftlige mangler og det ble utstedt åtte gebyrer.

Nå burde avsløringene, som aksjonen i slutten av september avdekket, ikke være egnet til å overraske. A-krimsenteret i Oslo og Akershus offentliggjorde i oktober 2019 en rapport om situasjonen i varebilbransjen i sitt område. Informasjonen som ligger til grunn for rapportens innhold ble innhentet i 2018. 

Funnene som ble gjort ble oppsummert slik:

• Svart arbeid/omsetning – Foretak oppgir ikke omsetning og ansatte sjåfører mottar ikke innberettet lønn. 
• Skatteunndragelse – Foretak innbetaler ikke merverdiavgift, arbeidsgiveravgift eller forskuddstrekk. 
• Fiktiv fakturering – Fiktiv fakturering handler om at foretak ønsker å unndra skatter- og avgifter, samt å få frigjort kontanter til svart avlønning, uten av dette fremgår av eget regnskap.
• Trygdesvindel – Sjåfører utfører transportoppdrag i samme periode som de mottar stønad fra NAV. 
• Stråmannsvirksomhet – Reell rolleinnehaver ønsker å være skjult for offentligheten, og foretaket registreres med en rolleinnehaver uten innflytelse på foretaket.

Rapporten fra 2019 gir denne beskrivelsen: 

Transportbransjen har gjennomgått en transformasjon siden starten av 2000-tallet. Fra å være en bransje hvor sjåfører hadde ansettelsesforhold hos transportfirmaer, til å bli en bransje med økende bruk av underleverandører og selvstendig næringsdrivende. Det er lav terskel for å etablere seg i bransjen, noe som medfører at det er mange aktører som tilbyr transporttjenester.

Endringene i bransjen henger etter vårt syn også sammen med EU-utvidelsen i 2004 med ti nye land. Siden Norge grunnet EØS-avtalen er integrert i EUs indre marked med de fire såkalte «friheter», fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft, så kom det mange folk som ønsket arbeid i Norge, et land med et lønnsnivå som generelt ligger langt over hjemlandets lønnsnivå. Dessuten er det en språkbarriere, og mangelfullt kjennskap til rettigheter og lovverk. Endringene i bransjen henger også sammen med den markedsliberale ideologien på andre måter. Vi tenker da på at bedrifter i økende grad setter bort tjenester på anbud, som tidligere var naturlig at bedriften selv utførte med egne ansatte. Det gjelder ikke bare transport som rapporten fra A-krimsenteret i Oslo og Akershus nevner, men også for eksempel renholdstjenester og drift av kantiner.

Varebilbransjen har forholdsvis lave etableringskostnader ved opprettelse av virksomhet. Bransjen er arbeidsintensiv. Det er kun krav om førerkort klasse B og ingen krav til formell utdannelse. Andelen av ufaglærte arbeidere i bransjen er stor, og som aksjonen nå i september viser så er andelen av utenlandsk arbeidskraft veldig høy. Veldig ofte er det slik at bransjer med høy andel av utenlandsk arbeidskraft kjennetegnes som lavlønnsbransjer. Og ikke minst er det et stort innslag av selvstendig næringsdrivende i bransjen, som rapporten fra A-krim i 2019 påpeker, og som aksjonen i september 2023 bekrefter. Disse omfattes heller ikke av arbeidsmiljøloven.

Varebilbransjen er ikke regulert. Det er verken krav til transportløyve for virksomheten eller yrkessjåførkompetanse. Videre er sjåførene unntatt kjøre- og hviletidsbestemmelser og det er ikke allmenngjort lønn for arbeidstakere i bransjen. 

I rapporten fra 2019 heter det videre at 

A-krimsenteret besitter informasjon om sjåfører som presses til å jobbe lange dager for en svært lav lønn. Videre har vi kjennskap til at det benyttes både ulovlig arbeidskraft og utenlandske arbeidstakere med liten eller ingen tilknytning til Norge. Vi vurderer det som sannsynlig at det forekommer utstrakt sosial dumping og utnyttelse av utenlandske arbeidstakere i transportbransjen.

Det har vært stort fokus på denne bransjen med mange medieoppslag, og den har vært gjenstand for omfattende kontroller fra A-krim. I Oslo gjennomførte A-krimsenteret jevnlige kontroller av varebilbransjen i 2022. Leder for A-krimsenteret i Oslo, Gro Smogeli, uttalte til Politiforum nå i februar at «det er urovekkende at det fortsatt er så mange brudd på ulike etaters regelverk». Videre sa hun at varebilbransjen er «en risikobransje for arbeidslivskriminalitet».

I oktober i 2022 lanserte regjeringa en handlingsplan for transportbransjen, herunder varebilbransjen. Men det ser neppe ut til at dette har bidratt til å bedre forholdene. I forbindelse med oppslaget «Her jakter de sosial dumping på fire hjul» på TV2.no i mai i 2023, siteres Dag Selsjord, seksjonsleder i Arbeidstilsynet slik: «Han forteller at bransjen har store utfordringer knyttet til kriminalitet og useriøse parter».

Organisasjonsgrad

Utvalget skrivet at organisasjonsgraden blant innvandrere er lav, men den øker med botid. NKP viser til (Nergaard m.fl., 2015): 

Organisasjonsgraden øker blant innvandrere systematisk med botid. Blant arbeidstakere som har bodd i Norge i mindre enn to år er en av ti organiserte, mens den øker til fem av ti blant de som har bodd i Norge i ti år eller mer. 

NKP deler Utvalgets syn på viktigheten av høy fagorganisering og høy avtaledekning. 

NKP viser til at organisasjonsgraden i Norge har variert over tid. På begynnelsen av 1970-tallet var den på noe over 50 prosent. Gjennom 80-tallet og inn på 90-tallet lå den høyere, før den falt og stabiliserte seg fra 2007 på et nivå rundt 50 prosent (Fafo-notat 2022:09). Til dette hører at om lag 70 prosent er dekka av tariffavtale. Det gjelder om lag halvparten som arbeider i privat sektor og alle i offentlig sektor. Små virksomheter med få ansatte har sjelden tariffavtale, skriver lavlønnsutvalget. Dessuten er organisasjonsgraden betydelig lavere blant innvandrere, som ofte arbeider i små virksomheter. 

Lavlønnsutvalget peker på at økt organisasjonsgrad og at flere virksomheter omfattes av tariffavtaler som viktig, noe som det er lett å tilslutte seg. Det offentlige kjøper inn varer, tjenester, bygge- og anleggsoppdrag for nesten 800 milliarder kroner årlig. Dersom det stilles krav om at alle virksomheter som selger varer, tjenester og utfører oppdrag for det offentlige må ha tariffavtale inngått av et landsomfattende forbund, vil det har stor betydning for det organiserte arbeidslivet. Daværende nestleder i Arbeiderpartiet, Bjørnar Skjæran, sa i september 2021 til Frifagbevegelse at 

Hvis vi kommer i regjering, skal vi umiddelbart utvikle Norgesmodellen i tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Vi vil blant annet stille krav om faste ansettelser, faglært arbeidskraft, bruk av lærlinger, begrensninger på antall ledd med underleverandører, krav om norsk språk og krav om tariffavtale.

Kravet om tariffavtale, som Skjæran framsatte, har tydeligvis blitt borte. Det har sannsynligvis med EØS-avtalen å gjøre. Nylig stilte Vebjørn Gorseth fra Arbeiderpartiet tilleggsforslag på vegne av KrF, Rødt, SV og Ap, om et nytt punkt i driftskontraktene på fylkesveier i Trøndelag: «Krav om landsdekkende tariffavtale legges inn i mandatene for kommende anbud i tråd med vedtak gjort av Fylkestinget i tidligere saker om driftskontrakter». Arbeidsmanden (medlemsbladet til Norsk Arbeidsmandsforbund) skriver at 

Når de nye veivedlikeholdskontraktene i Hitra og Røros skal ut på anbud, blir det uten krav om tariffavtale. Sp snudde og stemte imot, i frykt for at kravet er i strid med EØS-avtalen. Fylkesdirektør Carl-Jakob Midttun, som er den øverste administrative sjefen i fylket, har helt siden spørsmålet kom opp i 2019, ment at det er i strid med EØS-regelverket å stille krav om tariffavtale i anbudsprosesser. 

Nå har vi riktignok Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter som vil gjelde for driftskontraktene i Trøndelag. Men vilkårene der er likevel dårligere enn det som ville vært gjeldende med en landsomfattende tariffavtale.

Restriksjoner for vikarbransjen

Det var stor debatt om EUs vikardirektiv i Norge. Saken var ute til offentlig høring. NKP konkluderte slik i sitt høringssvar: 

Fri flyt av arbeidskraft og et mer fleksibelt arbeidsmarked er viktig for EU. Det er derfor lite trolig at norske regler vil overleve en behandling i EFTA domstolen, noe som NHO fastslår og også Fafo påpeker i sitt notat. Det vil føre til at vi får et mer todelt arbeidsliv i Norge, med fast ansatte og stadig flere vikarer/innleid arbeidskraft. Det vil på sikt være en trussel mot et arbeidsliv med målsetting om ordnede lønns- og arbeidsvilkår. 

Det er pekt på mange ganger at et veto vil kunne få uante konsekvenser for Norge, og at hele avtalen da vil kunne falle. NKP vil derfor peke på hva daværende statsminister Gro Harlem Brundtland sa 15. oktober 1992 i Stortinget under den store EØS-debatten: «Vi vil være rede til å bruke den retten avtalen gir oss til å motsette oss at forslaget blir til felles EØS-regel, dersom vi finner det nødvendig». I den samme debatten understreket Høyres Jan Petersen at Norge hadde full rett til å legge ned veto. 

For å sikre at norske regler skal overleve, og at vi i Norge skal kunne ha et anstendig arbeidsliv i fremtiden basert på faste ansettelser, er det derfor Norges Kommunistiske Parti sitt syn at reservasjonsretten som ligger nedfelt i EØS- avtalen må benyttes i denne saken.

Innleie fra bemanningsbransjen har vært betydelig høyere i Oslo-området enn i andre bransjer, men også i forhold til andre områder. NKP viser også til at organisasjonsgraden i byggebransjen har falt betraktelig. I dag er om lag 30 prosent som er organisert. Det er også færre bedrifter som har inngått tariffavtale. 

Dette er bakgrunnen for at det er iverksatt flere tiltak i regelverket for inn- og utleie av arbeidskraft. Som Utvalget skriver er det innført forbud mot innleie fra bemanningsforetak til byggebransjen i Oslo, Akershus, Buskerud, Østfold og Vestfold. 

16 bemanningsforetak har gått til sak mot regjeringen fordi de mener reglene for innleid arbeidskraft strider med EØS-avtalen. Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett har slått fast at innleieforbudet ikke er i strid med EØS-avtalen. Dette førte til at bemanningsforetakene tok saken videre til Høyesteretts ankeutvalg, som opphevet lagmannsrettens kjennelse.

Innleieforbudet har ført til brevveksling mellom ESA og Norge. Ifølge ESA kan dette være et brudd med EØS-avtalens artikkel 36 og vikardirektivets artikkel 4. EFTA-domstolen har nå saken til behandling.

Drosjereformen

I februar 2017 uttalte ESA at deler av norsk drosjepolitikk var i strid med EØS-avtalen. Dette omtaler også daværende regjering i Prop. 70 L (2018 – 2019). Dagens regjering tåkelegger dette ved konsekvent å omtale drosjereformen som et frislipp fra Solberg-regjeringa, uten å nevne ESAs innsigelser. 

Det politiske grunnlaget for dagens regjering er fastsatt i Hurdalsplattformen. Her heter det blant annet om drosjenæringa at regjeringa vil «Gjeninnføre ordningen med fylkeskommunal antallsregulering».

Regjeringa har satt ned et utvalg, Drosjeutvalget. I sin delrapport nr. 1 skriver Drosjeutvalget at «Tidligere var drosjenæringen sterk regulert, med behovsprøvede løyver, løyvedistrikter med driveplikt for løyvehavere og plikt til å være tilknyttet en drosjesentral. Regjeringen Solberg gjennomførte en omfattende drosjereform i 2020». 

Drosjeutvalgets delrapport nr. 2 er nå ute på høring. Vi vet derfor enda ikke hvordan dagens regjering fullt ut vil utforme drosjepolitikken, selv om noe er kjent som blant annet krav om å være tilknytta en drosjesentral. Men regjeringa går sannsynligvis vekk fra sitt løfte om å gjeninnføre fylkeskommunal antallsregulering, siden dette neppe er forenlig med EØS-avtalen. NKP viser til at EØS-avtalen også er styrende for norsk drosjepolitikk, noe som selvsagt har innvirkning på lønns- og arbeidsforhold for sjåførene.

Del 7: Kapittel 13, Beredskap og krisehåndtering i EU og EØS

Utvalget skriver på side 269 at «prinsippene om fri bevegelse (de fire friheter, vår anm.) har utgjort kjernen (…) helt siden Romatraktaten trådte i kraft i 1958». NKP peker på at Norsk Medisinaldepot ble opprettet av Stortinget i 1953. Flertallet la da til grunn følgende:

når det gjelder legemidler som skal redde menneskeliv, helbrede sykdom og mildne lidelser kan man ikke la spørsmål om prisdannelse, kvalitet, omsetning, beredskap og fordeling i krisesituasjoner løse seg selv uten regulerende innflytelse fra samfunnets side.

Medisinaldepotet kunne ikke fortsette som et statsmonopol da EØS-avtalen trådte i kraft 1.1.94. Stortingsflertallet sørget for en delprivatisering av statsmonopolet, og i 2000–2001 ble de resterende statseide aksjene solgt. 

Innledningsvis i kapittel 13 pekes det på at «Europa har i senere år vært rammet av en rekke store kriser og truende hendelser som har bidratt til at samarbeid og kollektive løsninger er plassert høyt på dagsorden. Eksemplene hagler på hvor «på-tilbudssiden» EU/EØS-landene har vært med å hjelpe hverandre. Nord-Italia nevnes spesielt i forhold til å trenge hjelp under covid-19-pandemien, men det som ikke nevnes er at essensielle hjelpen kom fra Cuba. For da Italias krise inntraff, i den mest kritiske fasen, og Italia var isolert fra resten av verden, og alle land i EU stengte grensene, foregikk et intenst diplomati mellom italienske og cubanske myndigheter, etter forslag fra vennskapsforeningen Italia-Cuba for å la cubanske leger få innreise. Henry Reeve – et team av spesialiserte leger og sykepleiere – ble grunnlagt av Fidel Castro i 2005 med sikte på å bringe hjelp til land rammet av katastrofer og helsekriser. De ønsket å jobbe side om side med italienske kollegaer og bekjempe viruset sammen med dem. Disse cubanerne har eksempelvis virket i alt fra Pakistan og Guatemala etter jordskjelvene og i Liberia, Sierra Leone og Guinea under ebolaepidemien. Dette er det beste eksempelet på hvordan internasjonalt samarbeid er essensielle verdier som ligger til grunn for selve menneskeheten. Og for sitt grunnleggende bidrag i Italia ble cubanske leger nominert til Nobels fredspris. En annen ting som bør nevnes er økonomiske blokader som hindrer handel til det norsk befolkning trenger, som medisiner som kan utrydde sukkersyke og hudkreft. Legemiddelindustriens patentordning, skapt for markedskreftene, hindrer sosialistiske land å dele oppskriften til fordel for menneskeheten.

NOU 2024:7 innrømmer eskalerende behov for å håndtere sekundære konsekvenser av det indre marked, f.eks. smitte på tvers av grensene, så vel som av ulike interne og eksterne kriser som migrasjonskrisen, kugalskap-krisen, fugleinfluensa, finanskrisen og klimakrisen og større samfunnsendringer som demokratisering av tidligere autoritære stater og Berlin-murens fall, covid-19-pandemien og krigen i Ukraina har. EU har derfor kommet med en rekke nye initiativ til samarbeid for å forebygge og håndtere uønskede trusler, hendelser, og kriser. 

NKP viser til at Christian Anton Smedshaug, som er Utvalgets mindretall, understreker at et norsk samarbeid med Sveits og Storbritannia – som begge har stor farmasøytisk kapasitet – vil kunne ha stor betydning. 

Kapittel 13 er også en dokumentasjon på at EØS-avtalen innebærer at Norge stadig knyttes tettere til EU, på område etter område. Dette innebærer også at det settes begrensninger for tiltak som Norge kan iverksette. Blant annet åpnet ESA sak mot Norge grunnet norske tiltak som ble iverksatt i forbindelse med covid.

EU har kortere holdbarhetsdato enn Norge for egg grunnet salmonellaproblemer i EU. Dette kan også få innvirkning for Norge, selv om salmonella ikke er et problem hos oss. 

Del 8: Kapittel 14, Utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk

NKP står fast på en utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk (USF-p) som følger FNs prinsipp om gjensidig respekt og tillit mellom selvstendige suverene stater. FN-pakten legger vekt på at nasjoner viser forståelse overfor hverandre og lever sammen i fred som gode naboer. NKP understreker internasjonalisme, det vil si økonomisk og politisk samarbeid internasjonalt som helt avgjørende for fred og respekt mellom nasjoner. 

EUs USF-politikk er ikke en del av EØS-avtalen, men gjennom ulike EU-strukturer (byråer, fond, prosjekter) er Norge allerede dratt inn i EUs USF-politikk. Norges USF-samarbeid med EU omfatter blant annet: (i) PESCO-prosjekter (militær mobilitet over landegrenser); (ii) EDF/EUs forsvarsfond (styrke/videreutvikle forsvarsteknologien/industrien); (iii) EU-NAV-FOR (jakt på pirater utafor Afrika); (iv) Fredsfondet EPF (militær støtte til Kiev); (v) EU-MAM-Ukraine (trening/opplæring av ukrainske soldater); (vi) EDA/EUs forsvarsinnkjøp (kjøp av ammunisjon); (vii) EUs sanksjoner/utenrikspolitiske tiltak; (viii) EDIS (EUs Defence Industrial Strategy). 

Eldringutvalget (NOU 2024:7) har i oppdrag å se på hvordan Norge, innenfor EØS-plattformen, kan knytte seg enda tettere til EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) og EUs forsvarssamarbeid. I dag står Norge formelt «utenfor» med rett til å føre egen USF-politikk, men selvsagt begrenset til His Masters Voice i Washington og NATO-medlemskapet. 

Utvalget konkluderer med at Russland er den store trussel for europeisk sikkerhet. Svaret på trusselen er at Norge må stå tettere sammen med EU for å trygge freden. Utvalget velger altså side med Kiev-regimet (USA/UK/EU/NATO), og utelukker samarbeid, dialog og fred med Russland. Er det så særlig lurt for Norges sikkerhet? 

Utvalget «… understreker alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjon som er blitt sterkt forverret. Europa står overfor den mest krevende situasjonen siden 2. verdenskrig. Norge må foreta et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet gjennom ytterligere å forsterke båndene til våre europeiske allierte og naboer». 

Utvalget diskuterer ikke hvilke økonomiske-politiske krefter som har skapt denne krevende sikkerhetspolitiske situasjonen. Skylda legges utelukkende på Russlands «aggresjon». USAs og NATOs betydelige bidrag til «den russisk-ukrainske konflikten» nevnes ikke med et eneste ord. Russland er derimot «demokratiets fiende». Russland truer oss. Vi må forsvare oss. Vi må stå sammen med EU, konkluderer utvalget.

Utvalgets forståelse av konflikten er basert på NATOs versjon om et aggressivt og truende Russland som «uprovosert» og «fullskala» har invadert et europeisk demokratisk land. Utvalget benytter dette narrativet til å fremme krigsfrykt og rettferdiggjøre EUs opprustning og krigsforberedelser som Norge må knytte seg til. 

Utvalget går god for at EU besvarer «Russlands fullskala invasjon» med et «sikkerhetspolitisk taktskifte» der regjeringen i Kiev får våpenleveranser, treningsopplæring og økonomiske hjelpepakker fra EU, mens Russland straffes med omfattende økonomiske sanksjoner.

Utvalgets analyse bidrar dessverre til en krigspsykose (en massesuggert krigsfrykt) og et voksende russerhat. Suggesjonen skaper en emosjonell frykt for «et farlig» Russland som undergraver ethvert fornuftig fredstiltak. Men …. hvem har nå egentlig fremprovosert denne mest krevende situasjon i Europa siden 2. verdenskrig?

NKP vil minne om at USA lenge har ledet en transatlantisk imperialistisk blokk med mål «å ta» Russland. Og EU (og Norge) er del av denne blokken. «Ødeleggelse» (oppløsning) av Russland/Sovjet har vært USAs mål siden 2. verdenskrig. Og da Putin reddet den russiske føderasjon (og russerne) fra økonomisk og politisk kollaps rundt år 2000, valgte USA på ny å starte en «kald krig». USA ønsker nemlig ikke fred før Russland er kollapset («balkanisert»), og de enorme russiske ressursene er tilgjengelige for finanskartellene og industrimonopolene på Wall Street.

NKP er av den oppfatning at Eldringutvalget mangler avgjørende kunnskap om den historiske og politiske bakgrunn for «den ukrainsk-russiske konflikten», når eneste målet for EUs innskjerpede USF-politikk, som utvalget fullt ut støtter, er å stagge et farlig og aggressivt Russland. «Oss gode mot den onde»-narrativet styrer åpenbart Utvalgets vurderinger hvor USA, EU (og NATO) er «oss gode». 

NKP vil spørre om utvalget vet at krigen mot Russland på ukrainsk jord over lengre tid har vært fremprovosert av USA og NATO sammen med regimet i Kiev? (Se f.eks. John J. Mearsheimer: «Hvem har skyld i krigen i Ukraina?» - politikus.no 06.08.24/Friheten Nr. 17/2024). USA og NATO («Fuck the EU») har bevisst fremprovosert en krig i «vårt nærområde» som EU (og Norge) nå på falskt grunnlag velger å møte med opprustning og krigsforberedelser. Og ikke med dialog og fred. 

NKP mener EUs krigshissing tjener kun krigsprofitørene og det militærindustrielle kompleks. Og Norge som EØS-medlem (og NATO-medlem) dras dypere inn i USAs krigsgalskap. Vi må huske at sprengingen av Nord Stream ødela for det tysk-russiske energi- og industrisamarbeidet. Samarbeidet ble for truende for hegemoniet til USA, og måtte opphøre.   

USAs mangeårige plan om å ta kontroll over det eurasiske kontinent finner vi f.eks. beskrevet i boka «The Grand Chessboard» av USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinzki - en sentral premissleverandør for USAs USF-politikk. I boka fra 1997 peker Brzezinzki på Ukraina som «a pivot» (en «døråpning») for USAs videre marsj inn i Russland, og som en «Afghan trap» («hengemyr») for Russland. Det er der vi er nå. 

Tanken er å «utmatte» Russland (RAND Corp-rapport RB-10014 A (2019): «Overextending and Unbalancing Russia»), med sikte på å ta kontroll over de enorme russiske ressurser. Utvalget går «high five» inn for tanken om «overstrekking og ubalansering» hvor Norge ved å delta i EUs (og NATOs) antirussiske USF-politikk vil være en aktiv bidragsyter i en kommende storkrig mot Russland. Uavhengig av ledelse i Kreml vil Russland uansett forsvare seg mot en enhver eksistensiell trussel med alle midler (også atomvåpen), som vil kunne ramme et «uvennlig» Norge hardt og brutalt. 

Retningen som EUs USF-politikk nå tar, er ikke i tråd med EU som «fredsprosjekt» (Nobelprisen 2012) og Norge som «fredsnasjon». Utvalgets anbefaling om et tettere norsk USF-samarbeid i EU følger ikke fredens vei, men er mer i samsvar med USAs (og NATOs) «krigerånd». 

Kreml har siden 2007 vært tydelig på Russlands sikkerhetspolitiske bekymring, og satt «den røde linje» (et NATO-fritt nøytralt Ukraina) som krav. Men USA, NATO og EU har arrogant vist finger til Russland. Det er nå absolutt på tide å lytte til Russland, som mange sentrale myndighetspersoner i USA har anbefalt i mange år. 

Samarbeid, dialog og fred med Russland og Ukraina er det aller viktigste. Norge må ut av EØS (EUs krigshissende USF), og som «fredsnasjon» gjennom dialog jobbe for sikkerhetspolitiske avtaler som kan bidra til å redde det eurasiske kontinent fra krig. 

Vil tettere tilknytning til EUs FUSP og forsvarspolitikk gjøre Norge tryggere? Svaret er absolutt nei! Russland vil oppfatte Norge som et «uvennlig land», og i verste fall angripe norsk territorium. Samarbeid og dialog med Russland vil tjene Norge bedre, men er selvsagt et alvorlig slag i trynet på USAs (og NATOs) erobringsplaner. 

I sin iver etter å knytte Norge tettere til et krigshissende russofobt EU glemmer Eldringutvalget at Norge de facto er nabo til Russland. Og godt naboskap er selvsagt en forutsetning for fred og gjensidig samarbeid over landegrenser. Går utvalget inn for at EU (og USA) på egne vegne bestemmer hvordan Norge skal opptre overfor sin nabo i øst? 

Utvalget burde i tydeligere grad problematisere, definere og analysere grenser for selvstendig norsk USF-politikk i en EØS-kontekst, der «Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølstendig, udelelig og uavhendeleg rike» (Grunnlovens §1). Og ikke minst diskutere USF-politikk som «fredsnasjonen» Norge med fordel kan føre uavhengig av EØS/EU. 

Norge har ingen rett til militær innblanding i internasjonale konflikter, men må bruke diplomatiet konstruktivt til å løse konflikter på fredelig vis. Norges tettere tilknytning til EUs «aggressive» USF, gjennom EØS, vil være et brudd på dette prinsippet og undergrave Norge som «fredsnasjon».   

NKP mener Norge i tråd med FN-pakten må våge å være en kraftig stemme for dialog og godt naboskap for å løse den krevende sikkerpolitiske situasjonen i Europa. Utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk må være en hovedoppgave for diplomatiet. 

Del 9: Kapittel 15, Erfaringer fra andre land: Sveits, Storbritannia og Canada

Utvalget skriver at «EU er Sveits’ viktigste handelspartner, og Sveits er EUs fjerde viktigste handelspartner. Over 50 prosent av sveitsisk eksport går til EU, mens over 70 prosent av sveitsisk import kommer fra EU». NKP viser til at eksporten fra Sveits til EU skjer uten at landet er omfattet av EØS-avtalen. Til sammenligning går også om lag 50 prosent av norsk eksport, utenom olje og gass, til EU. Statistikker viser også at Sveits er et rikt land. Ved å si nei til EØS-avtalen i folkeavstemninga, har Sveits betydelig større grad av selvråderett enn det Norge har.

Analyser som Utvalget viser til beregnet at britisk uttreden av EU ville redusere veksten i BNP. En «EØS-lignende» ordning ville på sikt redusere BNP per person med 1,4 prosent, mens en omfattende frihandelsavtale på sikt ville redusere BNP per person med 4,9 prosent. I våre kommentarer til kapittel 10 og kapittel 11 (del 5), dokumenter NKP at veksten i BNP per person i Storbritannia er prosentvis høyere enn i Frankrike og Tyskland for fireårsperioden 2020–2023. Arbeidsløsheten i Storbritannia lå også betydelig lavere enn i de to andre landene. Så foreløpig ser Storbritannia ut til å klare seg meget godt utenfor EU.

Ifølge oversikter (side 334 i utredningen) har den samlede britiske handelen – og den negative driftsbalansen – overfor EU vist en nedadgående kurve siden år 2000. Utviklinga i britisk handel – og den positive driftsbalansen –overfor resten av verden har i hovedsak gått i motsatt retning med unntak for varer som har hatt en svakt negativ utvikling – dog med et kraftig fall i 2020–2021 og en tilsvarende vekst i 2022–2023. Dette viser at Storbritannias handel med EU over mange år har blitt redusert, samtidig som andre markeder har blitt viktigere. Men det viktigste ved Storbritannias uttreden av EU er økt selvråderett. Og det kan neppe måles i penger.

CETA-avtalen mellom Canada og EU trådte i kraft i 2017. Ifølge tabellen på side 345 i Utvalgets utredning ser vi at den canadiske handelsbalansen overfor EU har vært negativ i de ti årene tabellen omfatter. Etter en kort periode på slutten av 2020 hvor Canada hadde positiv handelsbalanse med EU, falt den kraftig i starten på 2021 og har seinere utviklet seg negativt for Canada. Siden begynnelsen av 2021 har den canadiske eksporten av varer til EU vært lavere enn nivået som var da avtalen ble inngått. 

Utvalget skriver at det er bedt om å foreta en vurdering av erfaringene Storbritannia, Sveits og Canada har fra sitt avtalebaserte samarbeid med EU. Videre skriver Utvalget at «ingen av disse avtalene gir samme tilgang til det indre markedet som det EØS-avtalen gjør». Som NKP har vist til innledningsvis, så er andelen av sveitsisk og norsk eksport til EU på samme nivå – på om lag 50 prosent andel av landenes eksport.  NKP peker på at britisk eksport til EU har gradvis blitt redusert gjennom mange år, både mens Storbritannia var medlem av EU og etter at landet forlot EU. Og som nevnt er Canadas eksport til EU lavere enn før CETA ble inngått.

Da det norske folket avviste medlemskap i EF i 1972 ble det fremforhandlet en frihandelsavtale, som trådte i kraft i 1973. Denne sikrer full tilgang til hverandres markeder, med unntak for fisk og jordbruksprodukter, også om Norge eller EU sier opp EØS-avtalen. NKP vil avslutningsvis peke på at de avtalene som Storbritannia, Sveits og Canada har med EU gir disse landene en langt større grad av selvråderett enn det Norge har med EØS. 

Runa Evensen, leder NKP                                                Terje Bjørlo, leder NKPs EU/EØS-utvalg