Om sammenhengen mellom Grinis brakke nummer 12 og «spionen» for fred

Professor i konflikt -og fredsforsking Johan Galtung uttaler seg om spiondømte Arne Treholt i dagsnytt 18 fredag 23. september. Galtung anser ikke Treholt som spion ettersom granskingskommisjonen selv har sagt at det ikke foreligger bevis. Han har sammen med Arne Treholt utgitt en pamflett i 2010 under tittelen «Hva var det du prøvde å få til?». Professor Galtung kjenner både Arne Treholt og Jens Evensen en del.

Galtung regner seg ikke som forsvarer av Arne Treholt, men som en som ønsker å finne ut hva det var som skjedde. Professoren regner Treholt som en mann som har gjort en rekke lovstridige ting, uten tvil. Galtung har derimot ikke trodd på at Treholt overleverte skriftlig eller muntlig militære hemmeligheter som kan rammes av straffelovens § 90, 91 og 94, og det var det Treholt ble dømt for, og som lå til grunn for 20 års straff. Galtung mener derimot at Treholt har brutt den norske tjenestemannsloven en rekke ganger, både når det gjaldt Irak og å drive personlig diplomati langt utover det man kan forsvare, og burde heller vært tiltalt etter den offentlige tjenestemannslov, og dermed ikke skulle vært dømt så strengt som han ble. Og han påpeker som granskningskommisjonen sier klart og tydelig; «at det finnes ingen bevis for at han overleverte skriftlige eller muntlige 90, 91 eller 94 opplysninger», og det var det han ble dømt for først og fremst. Det Treholt gjorde var mer enn galt nok, til streng straff, men om det holdt til åtte og et halvt år som han satt, før benådning, kan man diskutere, men i hvert fall til de tre år ifølge tjenestemannsloven. Dommen på 20 år var altfor streng, etter professorens mening.

Der skulle vært hundrer, tusener av slike dialog-par som Arne Treholt, skal Johan Galtung ha uttalt, og det mener han fortsatt. OG det var også det Jens Evensen mente; for ifølge fredsforskeren skal Evensen tre ganger uavhengig av hverandre uttalt at Treholt har en sånn enestående evne til å få kontakt med folk at Evensen hadde bedt han å gå hinsides Havrettsforhandlingene for å få kontakt med russerne og finne en bedre løsning.

Galtung sier at det er helt riktig at Evensen i retten ikke sa at det var et mandat, men at Galtung hadde et oppgjør med Jens Evensen om dette under et FN seminar i Lillehammer, der Galtung sa rett ut til Evensen at «der løy du, du hadde gitt han et mandat». Evensen ble blek, og det tjener Evensen til liten ære, og Galtung tror Treholt har rett i at Evensen var veldig interessert i stillingen i den Internasjonale domstol.

Professor Galtung sier at historien går tilbake til 1945, og til brakke 12 på Grini, og der kom altså det store forliket i norsk politikk. Dette er det helt sentrale mener han. Det store forliket i norsk politikk var nemlig at Arbeiderpartiet skal føre en vestlig utenrikspolitikk og høyre skal ikke stå imot velferdsstaten. Dermed kommer linjen rett fram til Gro og Kåre, og man skal merke seg at det var Gro og Kåre, som gjorde sitt aller beste, til og med tvang Treholt inn på forsvarets høyskole, for å da skape en situasjon hvor det kunne fabrikkeres et eller annet som kunne se ut som overlevering av hemmeligheter. Det var reven som ble satt inn i en hønsegård, for å bruke Kåre Willochs uttrykk, og det var det som skjedde, og det som da ikke skjedde var at han ikke overleverte militære hemmeligheter. Galtung var selv foreleser på Høyskolen, og da var der en 20 stykker, og uten sammenligning var den gløggeste studenten Arne Treholt, men det dreide seg om noe ganske annet nemlig religion og politikk. Altså det Galtung her står for er da følgende; Treholt rystet sammen med Evensen bærebjelken i norsk politikk, nemlig forliket fra 1945. Det var derfor man fikk et oppgjør mot dem ikke bare fra Arbeiderpartiet, men et oppgjør med Gro- og Kåre-samarbeidet; bærebjelken ble rystet.

Håper andre enn oss lytter til professoren, kamerater!