Sannheten dør først

Det sies at i en krig er sannheten det første offeret. Samtidig med krigen på slagmarken foregår det en krig om menneskenes bevissthet.

I det tidligere Jugoslavia levde folk med ulik etnisk og kulturell bakgrunn sammen. I løpet av 90-tallet er denne føderasjonen av republikker revet opp. Nå er det Kosovos tur. NATO og USA har spilt en avgjørende rolle i alt dette. Vi som har sans for parolen «For et fargerikt fellessskap» bør derfor føye til «- vekk med NATO!»

Angrepene på rest-Jugoslavia blir begrunnet med at «Milosevic skal tvinges til å godta Rambouillet-avtalen». Om denne lille setninga er det minst fire ting å si.

. NATOs fiende er den onde Milosevic. Det er han som er årsak til elendigheten. Det teller ikke at han er valgt ut fra de samme demokratiske prinsipper som Bondevik og Blair og slik sett har et flertall i folket bak seg. Det teller ikke at dette landet ligger i et område hvor de indre konfliktene er mange og hvor de europeiske stormaktene har intrigert i alle år. En uhyre komplisert situasjon forenkles til at det er Milosevic som er rota til alt ondt. Bli kvitt den mannen, så blir allting bra. Denne type propaganda er vulgær og fordummende, desto mer fordi den er bevisst og kommer fra en NATO-ledelse som vet bedre.

. Det henvise til Rambouillet-avtalen. Det høres tilforlatelig ut. Problemet er at det finnes ingen avtale. Derimot foreligger det et Rambouillet-diktat som de jugoslaviske forhandlerne på møtet nektet å godta, men som de nå skal bombes til å godta.

3. Jeg har lett med lys og lykte etter dette Rambouillet-diktat for å få vite hva som står der. Det var minimalt å finne. Men i går kveld lå det en artikkel i min e-postboks om den. Opprinnelig kilde er direktør Jan Øberg ved fredsforskningsinstituttet i Lund i Sverige. Han har arbeidd med konfliktene på Balkan fra 1991.

Om avtalen sier han (17.3.): «den gir rett og slett ingenting til den jugoslaviske sida. Derfor frykter jeg at noe forferdelig vil skje som resultat av avtalen». Øberg regner videre opp 23 punkter i «avtalen». Han konkuderer med å si at «jeg kjenner ingen suveren stat på jorda som ville godta en slik avtale».

Han sier også: «Min hypotese er enkel: Dette dokumentet er tilpasset til den albanske siden i en slik utstrekning at den jugoslaviske sida - som aksepterte en avtale på et tidligere stadium - nå finner det endra dokumentet totalt uakseptabelt både i sivil og militær sammenheng. Hvorfor ble avtalen så sterkt endret? Fordi «det verste» som kunne skje for vestlige politikere og media, var at Jugoslavia sa ja til avtalen og kosovo-albanerne nei!» Denne såkalte avtalen var altså rett og slett et opplegg for bombing.

Stortinget har gitt klarsignal til at NATO skal bombe Milosevic til vett, godta Rambouillet-diktatet. Avisa Klassekampen har interjuvet 4 stortingsrepresentanter om «avtalen». Det viser seg at de ikke har lest den. Jeg finner ikke ord. Her deltar Norge i en krig mot Jugoslavia for å tvinge landet til å godta en «avtale» som Stortinget i beste fall har overfladisk kunnskap om. Kafkas absurde verden er barnemat mot dette.

Så til en annen side i krigen om menneskenes bevissthet. Det dreier seg om to personer, Vuc Dragovic og Ibrahim Rugova.

For ikke så lenge siden var Vuc Dragovic i ukesvis hovedoppslag i avisene og Dagsrevyen. Han ledet store demonstrasjoner mot Milosevic. Det var tydelig at han var Vestens helt i Jugoslavia. Nå er han visestatsminister i Milosevics regjering og er på linje med ham i spørsmålet om Kosovos tilhørighet. Derfor er han og hans meninger ikke-eksisterende i de dominerende massmedia i dag.

Ibrahim Rugova var (er?) kosovo-albanernes leder. Han søkte å løse konflikten med serberne på en ikke-voldelig måte. Nå under krigen er han glimtvis blitt vist i et møte med Milosovic og et med den russiske ambassadør i Jugoslavia. Det antydes noe om en avtale. Hvorfor får vi ikke vite noe mer om dette? Fordi NATO samarbeider bedre med separatistene i UCK-geriljaen enn med en ikke-voldsmann.

På Dagsrevyen ser vi daglig tragedien til alminnelige mennesker som brutalt er fordrevet fra sine hjem. Men de vel 700 000 serbiske flyktningene, de fleste fordrevet fra det halvfascistiske Kroatia, og som nå befinner seg i den serbiske republikken, hører vi ikke mye om. I NATO sier man vel at der har Milosevic fått seg et velfortjent problem. Tragedien til disse 700 000 enkeltmenneskene passer det best å fortie.

< Kan det være tvil om at sannheten er det første offer også i denne NATO-krigen? Krysserrakettene er godt siktet inn også på den.

Kåre Wahl