Skole og utdanning

Vi må ha en demokratisering av utdanning, informasjon og kultur.

I data-alderen blir det avgjørende at man kan anvende den kunnskapen som finnes.
Faren er at noen få kontrollerer kunnskapen, mens det store flertall av menneskene i samfunnet blir "roboter" som bare vet og behersker det de blir programmert til av makthaverne. De som har makten, bestemmer kunnskapsutvalget og vurderer hva vi skal vite.

For arbeiderbevegelsen er utdanningen et politisk kampspørsmål. Mengden av kunnskap øker i eksplosivt tempo. Å kjempe for å fordele kunnskapen på mange i stedet for å konsentrere den hos noen få, er derfor nødvendig skal vi nå et samfunn bygd på arbeiderklassens idealer.

Sektorisert kunnskap i form av innlæring av data er bare en del av utdanningen. Økt betydning får evnen til å se tingenes innbyrdes forhold og evnen til å se helheter.

Utviklingen krever mer og bedre utdanning. Grunnutdanning og avsluttet høyere utdanning blir bare et første trinn på utdanningsstigen. Livslang læring stiller økte krav, ikke bare til den enkelte, men også til samfunnet og politiske myndigheter.

Det offentlige må ha et overordnet ansvar for høyt utdanningsnivå i hele folket. Private løsninger er ikke egnet til å løse utdanningssektorens problemer i framtida.

Utdanningspolitikken må legges om etter mer demokratiske retningslinjer. Allsidighet og vitenskapelighet må inn i skolen. Skole og arbeidsliv knyttes nærmere sammen. En ny, grunnleggende skolereform gjennomføres.

De tidlige skoleår, og årene i barnehage, er viktige for leking og friere utfoldelse. Den 9-årige utdannelsen skal først og fremst legge grunnlaget for å utvikle en allmennkompetanse hos ungdommen. Etter den grunnskolen skal det være mulig for de som vil ha mer teoretisk utdannelse å få det til en studiekompetanse. Andre må få en utdannelse i en mer praktisk retning - yrkesfaglig utdannelse. NKP vil opprettholde "fellesskolen" og ikke tillate private og livssynsskoler.

De offentlige massemediene og utdanningsinstitusjonene må åpnes for arbeiderklassens synsmåter. Den borgerlige ideologiens monopolstilling oppheves. Arbeiderklassens ideologi, den vitenskapelige sosialismen, må gis plass i fjernsyn, radio og skole, uten diskriminering.

Informasjonsvirksomheten gjennom offentlige organer og medier skal gjenspeile den kampen som pågår både i vårt eget land og i verden omkring oss: kampen mellom framsteg og reaksjon, sosialisme og kapitalisme, nasjonal frigjøring og imperialistisk undertrykking.

Borgerskapet krever at mennesket skal tenke de herskendes tanker og ha de herskendes politikers meninger. Hvis ikke blir skoler og universiteter ”reformerte” med nye ledere og undervisningsplaner og dårlig økonomi. De straffes for ”uriktig” tenkning og læring. Det skal nå bare drives ”oppdragsforskning” i institusjonene for næringslivet som gir penger. Næringslivet legger også premissene for forskningens bruk av ressurser og i mange tilfeller for resultatene – bestillingsverk. I dag framstår norske utdanningsinstitusjoner som prostituerte for pengemakta. De styres etter og drives av det uforsonlige og hensynsløse kapitalistiske systemet: ” New Public Management”. Dette er også lagt til grunn for drift på andre felter av menneskenes liv som tidligere ikke skulle være profittbaserte slik som helsevesenet. Det var den fascistorienterte amerikanske økonomen Milton Friedman, som ble omfavnet av Margareth Thatcher og Reagan, som la grunnen til dette systemet. Vi er her helt underlagt markedstenkningen i finansiering og drift av utdannelsessystemet. En helhetlig utvikling av mennesket er ikke lenger interessant. Vi må kreve at universiteter og høyskoler får tilbake sine posisjoner som autonome og samfunnskritiske krefter som kan fungere som korreks ovenfor politikere og byråkrati.

Hovedlinjer i en demokratisk kulturpolitikk:

NKP går inn for en kulturpolitikk som - både prinsipielt og praktisk - legger forholdene til rette for at de kulturelle goder stilles til disposisjon for alle. Det må opprettes institusjoner hvor barn og unge kan utvikle sine talenter. Kulturskoler i alle kommuner er slike tiltak men det må også utvikles tilbud som kan fange opp interessene til ”uorganisert” ungdom bl.a. fritidsklubber. Folket gjøres mer delaktig i andre kulturer enn den "vestlige". Alle kulturer har sin egenverdi. De er ledd i utviklingen av en verden, preget av mangfold og nasjonal egenart i et internasjonalt fellesskap. Solidaritet med alle folk som kjemper for sin frihet og rett til å bestemme sin egen utviklingsvei, må prege radio, fjernsyn og skole.

Kultur- og underholdningsprogrammer, film og fjernsyn, litteratur og andre uttrykks- og påvirkningsmidler skal ikke domineres av profittinteresser med vold, pornografi og kriminalitet som spekulasjonsobjekter. Dette kan bare bli gjennomført ved å legge opp til en kulturpolitikk etter følgende hovedretningslinje:

Å ta vare på og videreføre det beste i vår allmenne og nasjonale kulturarv, herunder arbeiderkulturen.

Kulturen er etter sitt vesen internasjonal. De nasjonale kulturer utvikler seg gjennom dialog over grensene og yter dermed sitt bidrag til verdenskulturen.