SOSIALISME ELLER GLOBAL ØKOLOGISK KATASTROFE

Javier Sandoval Guzman, Oslo og Akershus NKP
Alle vi som vil redde verden fra en global og uopprettelig økologisk katastrofe, er dessverre alltid begrenset til å vinne små og ubetydelige kamper, hvis vi ikke lærer å se problemene og deres symptomer i en sammenheng. Da må vi forstå at disse problemene alltid har samme kilde: kapitalismen (i alle sine varianter). Sjansene til å vinne kampen mot vår selvdestruksjon som menneskehet er ikke høy hvis vi ikke lærer å forene våre kamper, basert på en forståelse og anerkjennelse av den felles fienden. Og vi må overbevise oss selv om at en annen og bedre verden er mulig, en verden basert på solidaritet, uten noen form for utnyttelse, med respekt for hvert levende vesen (inkludert oss), og for vår moder jord. Et slikt alternativ kan bygges ved en demokratisk og aktiv deltakelse av alle mennesker i samfunnet, uten unntak, med den felles forståelsen at vi, ved å sikre frihet og lykke til alle, kan sikre vår egen lykke. Dette alternative systemet, som er eneste mulighet til å sikre oss en bærekraftig framtid, kaller vi sosialismen.
Hvorfor ikke kapitalisme? I sin essens og praksis er kapitalistisk produksjon avhengig av å drive rovdrift mot naturressurser og holde menneskene ubevisst om konsekvensene av dette. Hvis kapitalismen slutter å gjøre dette, slutter den å eksistere, og dette ønsker selvfølgelig ikke den rikeste 1 prosenten av verden som kontrollerer de politiske beslutningene som styrer oss. I en mer detaljert beskrivelse påviste Karl Marx at den kapitalistiske produksjonen danner en "metabolsk rift" (eller en sprekk i stoffskiftet) i den sosiale metabolismen som presenteres av naturlovene. Kapitalistisk produksjon krever akkumulasjon og stadig økning av folk i store sentra. Hoved konsekvensene av denne prosessen er at den historiske motivkraften i samfunnet akkumuleres, og at en metabolsk interaksjon mellom mennesker og naturen forhindres. På den måten, blir alt vi forbruker av mat og klær tatt vekk fra naturens bestanddeler, de returneres ikke og dermed ødelegges den naturlige tilstanden for varig fruktbarhet. For å kunne lykkes må kapitalistisk landbruk søke etter å drive rovdrift på arbeiderne (med å øke arbeidsintensitet, redusere lønn og forverrede arbeidsforhold, m.m.). Men Marx la til at i kapitalistisk landbruk er «alle fremskritt i jordens fruktbarhet i en gitt tid, for å øke produksjonen (og dermed overskuddet), er en fremgang som fører til ødeleggelse av de mer langvarige kildene til den fruktbarheten».
Hvorfor trenger vi sosialisme for en bærekraftig framtid? Mange har argumentert for at løsninger skal komme hvis statene kjemper for å forbedre institusjoner og regulering til å kunne bygge en «miljøvennlig kapitalisme». Disse menneskene stoler på at det er mulig å adoptere en global bærekraftig utvikling under kapitalisme. I Norge hører vi det fra representanter av miljøvennlige organisasjoner, som MDG, Greenpeace, og Framtiden i våre hender, som har ledere som ikke ser kapitalisme som det største problemet. Disse organisasjonene klarer dessverre ikke å gjenkjenne essensen og årsaken til eksistensen av kapitalisme, som er profittskaping. Derfor er nesten alle vedtatte tiltak for å bekjempe klimaendring i kapitalistiske økonomier kun lønnsomme miljøløsninger som karbonhandel eller biodiesel. De klimatoppmøtene, som den i København i 2009, ser i slike beslutninger en suksess, noe som vi selvfølgelig ikke har sett i virkeligheten. De "historiske utslippene" knyttet til den industrielle revolusjonen i vesten har vært i drift i mer enn to århundrer og utvidelsesprosessen av det økologiske fotavtrykket i vestlige land har vært spektakulær siden 1970-tallet. Den parallelle konferansen Klimaforumet sa, at det vi trenger er en «systemendring.» Og hva slags radikal endring er fornuftig da, og i hvilken retning? Mange prøver også å ta avstand fra politikk når de kjemper for miljø, og vil ikke ta politisk side. De forstår dessverre ikke at alt vi gjør i livet er knyttet til politikk, og spesielt når vi vil redde verden. Da er spørsmålet her om vi trenger sosialisme for å gjøre dette. I en sosialistisk utvikling, er produksjonen avgjort basert på menneskelige behov for et sunt liv, og ikke basert på kunstige behov som markedet skaper for oss. Sosialismen gjenkjenner den naturlige forbindelsen mellom mennesker og miljø, og betrakter mennesker som en del av naturen som må passes på, som en helhet og som hver enkelt del.
Vi har vært vitne til ulike eksperimenter av sosialisme gjennom historien, og vi skal ikke ha en debatt om dem her. Derimot er det verdt å si at noen av disse eksperimentene ikke overlevde «miljø-æra» eller miljøbevissthet som oppstod fra slutten av 1980-tallet. Disse eksperimentene overgikk til en ekstrem versjon av produktivismen, som preget tidlig tjuende århundres modernitet, for å kunne bl.a. utvikle landet og bekjempe fattigdom. Noen av de få eksperimentene som har overlevd til nå, viser en blanding av kapitalisme og sosialisme som ikke tillater en vurdering av hva en utvikling mot sosialisme kan tilby når det gjelder økologi og miljø.
La oss derfor si litt om noen eksempler av land som ikke har forrådt prioriteringen av en sosialistisk utvikling, til tross for permanent angrep fra store økonomiske makter i verden som ikke vil tillate noen suksess for sosialisme.
Første og beste eksempel er Cuba, for dets langvarig kamp mot kapitalisme, mot alle odds, til tross for en kriminell blokade som har nektet forbedringen av materielle forhold for Cubas befolkningen i mer enn 50 år.
Det påvises at Cubas valg å implementere økologiske og bærekraftige metoder ble vedtatt siden revolusjonens begynnelse i 1959. Cuba valgte en økologisk vei for utvikling som kombinerer bærekraft, egenkapital og mål om livskvalitet. Økonomisk utvikling kompatibel med miljøvern, som inkluderer forpliktelse til et integrert program for verneområder, permakultur og agro-økologisk landbruk (dvs. komplekse og integrerte systemer av poly-kultur som er selvforsynt) og et banebrytende urbant landbruk («organopónicos») fra 80-tallet. Miljøgruppen WWF har i sin toårige "Living Planet Report 2016" for andre gang erklært at Cuba har den mest bærekraftige utviklingsmodellen på planeten.
Bolivia og Ecuador er andre eksempler på land som har valgt en utvikling fram mot sosialisme (derfor har også de problemer med USA og økonomiske makter i verden). Begge land har innlemmet rettighetene til moder jord i sin grunnlov.
Da kan vi si at ikke bare små landsbyer kan vise oss veien, som er det eneste som dessverre mange miljøorganisasjoner i Europa bryr seg om. Det er også hele land som har valgt en bærekraftig framtid hvor det fungerer, til tross for mange feil, og intern og ekstern motstand. De er virkelige og de eksisterer fortsatt, og tilbyr oss å komme og lære hvordan vi sammen kan bygge en bærekraftig framtid. Disse eksemplene må vi samtidig forsvare før store finansielle og økonomiske makter river dem ned, med vellykkede metoder som økonomiske og politiske sanksjoner. I tillegg søker de å skape kaos, med betalte opposisjonsgrupper fra rike klasser som krever demokrati med granater, som støttes av styrt ensidig propaganda fra «mainstream» media, som vi passivt applauderer.
Men, det er ikke for sent til å reagere. La oss forsvare de frøene til en alternativ verden som ennå eksisterer!
Rosa Luxemburgs uttalelse «sosialisme eller barbari», kan i dag omskrives til «sosialisme eller global økologisk katastrofe.»