USAs vei mot fattigdom

Paul Craig Roberts, tidligere viseredaktør i Wall Street Journal, spaltist i Business Week m.m. skrev 25. august hos «Information Clearinghouse»:

USA har brutt sammen økonomisk, sosialt, politisk, juridisk, konstitusjonelt og miljømessig. Det landet som eksisterer i dag er ikke engang et skall av det landet jeg var født i. Økonomisk har USA utviklet  seg mot fattigdom. Lavinntektsarbeid er epidemisk. I dagens «land of freedom and  democracy», verdens eneste supermakt, er en fjerdedel av arbeiderne i jobber som betaler mindre enn 200 000 kr i året, som er fattigdomsgrensen for en familie på fire.

Noen av disse underbetalte menneskene er unge med ferdig college-utdannelse, belastet med store studielån, som deler leilighet med tre eller fire andre som er i samme desperate situasjon. Andre igjen er enslige foreldre, som bare er et medisinsk problem eller en mistet jobb unna hjemløshet. Andre kan være doktorgradstudenter som underviser som adjunktprofessor på universitetet for 55 000 kr. eller mindre. Utdannelse framholdes fremdeles som veien ut av fattigdom, men det er i stadig større grad en vei inn i fattigdom eller inn som vervet i det militære.

Peter Edelmann, som studerer disse spørsmålene, rapporterer at 20,5 mill. amerikanere har årsinntekter lavere enn 55 000 kr., som bare utgjør halvdelen av fattigdomsgrensen for en familie på tre. Seks millioner amerikanere har matkuponger som eneste inntekt. Det betyr at seks millioner amerikanere bor på gaten, under broer eller i huset til slektninger eller venner. Hardhjertede republikanere fortsetter å angripe velferden, men som Edelmann sier, så er velferden praktisk talt borte. Etter min oppfatning som økonom, så er den offisielle fattigdomsgrensen for lengst utdatert. Oppfatningen av at tre mennesker kan leve for 105 000 kr. pr år er ikke reell. Når en sammenlikner prisene på husleie, elektrisitet, vann, brød og hurtigmat, så vil ikke en person kunne leve for 35 000 kr. i året. I Thailand er det kanskje mulig, før dollaren bryter sammen, men ikke i USA.

Som Dan Ariely ved Duke Univeristy og Mike Norton ved Harvard har vist statistisk, så eier den fattigste 40 % av USAs befolkning 0,3 % av USAs personlige eiendom. Hvem eier så de resterende 99,7 %? De topp 20 % eier 84 % av den personlige eiendommen. Amerikanerne i den tredje og fjerde femtedelen – hovedsakelig  middelklassen – disponerer bare 15,7 % av nasjonens eiendom. En så skjev fordeling av eiendom har ikke funnet sted i den økonomisk utviklede del av verden. I min tid, konfrontert med slik ulikhet i fordelingen av inntekt og rikdom, en ulikhet som åpenbart skaper et dramatisk problem for økonomisk politikk, politisk stabilitet, og for nasjonal styring av økonomien, ville demokratene ha krevd korrigeringer, og republikanerne ville motvillig ha støttet det. Men ikke i dag. Begge politiske partier er på ekstrem jakt etter penger.

Republikanerne tror at fattige amerikaneres lidelser ikke hjelper de rike nok. Paul Ryan og Mitt Romney har forpliktet seg til å avskaffe et hvert program som skal hjelpe det republikanerne kaller «ubrukelige spisere». De «ubrukelige spiserne» er de fattige arbeiderne, og den tidligere middelklassen hvis jobber ble flyttet ut av landet, slik at lederne i de store transnasjonale selskapene kunne motta mangfoldige millioner av dollar for å gjøre denne jobben, slik at aksjeeierne kunne tjene millioner av dollar i avkastning på kapitalen. Mens en håndfull av korporative toppledere fryder seg sammen med sine likesinnede med sine yachter, så overlever titalls av millioner amerikanere bare så
vidt.

I den politiske propagandaen er de «ubrukelig spisere» ikke bare en byrde for samfunnet og de rike, de er snyltende igler som presser ærlige skattebetalere til å betale for de mange timene de nyter sin komfortable fritid, ser på sportsbegivenheter eller fisker i ørret-elver. De «ubrukelige spiserne» triller rundt med sine eiendeler i en handlekurv, eller selger kroppen sin for en McDonald’s-burger. Republikanerne hevder at den eneste grunnen til at amerikanere er trengende er fordi regjeringen bruker skattebetalernes penger til å subsidiere amerikanere som er uvillige til å arbeide. Denne skeive oppfatningen er ammunisjonen som skal holde den fattige arbeiderklassen under kontroll.