Kommunistene har diskutert problemene som det kapitalistiske systemets dype krise har påført den arbeidende befolkning og arbeiderklassen i hele verden. Særlig vekt har vært lagt på krisens oppløsning av den nordiske samfunnsmodell med den skattefinansierte såkalte velferdspolitikk og den nordiske arbeidsmarkedsmodellen.



Krisen har avslørt kapitalismens umenneskelige brutalitet og dens manglende evne til å løse menneskehetens problemer og retten til å skape seg et liv med fred, sosial trygghet og allmenne menneskerettigheter som f.eks. retten til utdannelse, arbeid og en bolig en har råd til. Den nordiske samfunnsmodell er hardt rammet av de direktiver og diktater fra EU, som sikrer monopol- og finanskapitalens interesser. De har betydd at krisens byrder veltes over på befolkningene, som må betale med massearbeidsløshet, nedskjæringer i sosiale rettigheter, helsevesen, skoler, barne- og eldre omsorg, pensjonsforhold og annen skattefinansiert offentlig service.

 

Representantene for denne politikken henviser igjen og igjen til at den offentlige sektor er for stor, samtidig med at de ydmyker de mange mennesker som er blitt ofre for deres politikk. Nedskjæringspolitikken løser ikke systemets krise. Den utdyper den.

 

Der er rikdom nok til å sikre arbeid og velferd for alle. 87 % av verdens finanskapital er spekulasjonskapital og er ikke verdiskapende. 25 millioner mennesker i Europa er arbeidsløse. Hvis bare en del av alle disse pengene var blitt investert i reell økonomi, ville arbeidsløsheten opphørt og velferden vært sikret. Svimlende antall milliarder, der har overgått landenes budsjetter, har vært betalt til bankene. Alle disse pengene kunne vært investert direkte i arbeidsplasser og derved også ha sikret velferden. Jakten på ressurser og dominans har betydd umenneskelige krise og opprustning i demokratiets misbrukte navn. Alt dette er også betalt av statskassene og tatt fra velferd. Kapitalens EU og dens medløpende regjeringer med forskjellige farger har ikke ønsket å forhindre dette misbruket av makt og penger. Krisen har avslørt, at de står for kapitalens og de rikes interesser; ikke for menneskehetens interesser.

 

Den vedtatte Finanspakten innebærer en framtid hvor enda flere milliarder skal omfordeles fra offentlige utgifter til fond som skal understøtte finanskapitalens spekulasjoner. Danmark og Sverige har frivillig tilsluttet seg Euro-landenes finanspakt, og den norske regering forsøker via EØS-medlemskapet å tilpasse seg. I ingen av våre land har befolkningen fått den demokratiske mulighet til å stemme over dette.

 

Veien fremover består ikke i å underlegge seg et system som allerede er bankerott.

Veien ut av krisa er kampens vei!

 

  • Ja til fred – Nei til NATO

  • Nei til Finanspakten – Ut av EU og EØS

 

Forkast kapitalismens barbari, det er håp og mulighet for en annen framtid: sosialisme

 

(Grafen er hentet fra Eurostat)