Verdens mishandlete barn

NRK viser oss gjennom ulike reportasjer hvordan mange hundretusen barn rundt om i verden lever i sult, nød og fornedrelse. Vi har sett gatebarn i Mellom-Amerika som lever som tiggere og av den grunn blir trakassert, forfulgt og til og med banket opp og drept av det lokale politi. For å flykte fra denne elendige tilværelsen en stakket stund, ruser ungene seg ved å sniffe lim, med det til følge at helsen - spesielt hjernen og sentralnervesystemet - blir totalt ødelagt.

Fra land i det Fjerne Østen har vi sett hvordan barn blir brukt til prostitusjon, og for noen lusne kroner i lønn arbeider i industrien. Her blir det produsert klær og vevet tepper blant annet. Klær som vi i de rike land kler oss med, og tepper som vi smykker våre gulv med. Ingen av disse barna får leve et tilnærmet normalt liv som barn skal gjøre, med regulære måltider, legetilsyn og skolegang. Og svært få har en seng å sove i om natten eller noen som tar seg av dem.

De land hvor denne barnemishandlingen foregår, tilhører de som vi kaller den "frie verden". De er medlemmer av FN, og vi handler med dem. Selv om de bryter menneskerettene og FNs barnekonvensjon hver dag, har det ikke - med unntak av Burma- vært aktuell politikk for oss i den rike del av verden å innføre handelsboikott overfor dem. Hvorfor ikke? Er ikke daglig og systematisk barnedrap og mishandling fra samfunnets side grunn nok til ikke å handle med dem? Det er jo mulig med handelsrestriksjoner overfor Burma. Og Irak for den saks skyld.

Samtidig som disse programmene sendes kommer har det også vært reportasjer fra Cuba, f.eks. i forbindelse med Pavens besøk der. Som rett og rimelig er har vi sett noen av de negative sidene ved det cubanske samfunnet, bl.a. unge voksne og presumptivt bra utdannete kvinner som prostituerer seg for å tjene en ekstraskilling til bruk i dollarbutikkene.

Vi har også fått høre at for å knekke Cuba økonomisk har USA og mange andre land i vesten - også Norge - drevet handelsboikott overfor Cuba. Grunnen har vært Cubas brudd på menneskerettene. Jeg kan nevne: politiske innsatte og folks problemer med å få dyrke sin religion fritt. Jeg er selvfølgelig imot å fengsle politisk opposisjonelle, likeledes må folk få lov til å praktisere sin religion uten innblanding fra det offentlige. Dette må regjeringen på Cuba snarest ordne opp i.

Det som imidlertid slår meg, at på tross av sin påtvungne fattigdom (som blokade fra omverdenen er en av årsakene til) har Cuba klart å ta vare på alle sine barn, ved å gi dem obligatorisk skolegang, legetilsyn, reglelmessige måltider, en seng å sove i og noen som tar seg av dem og har ansvaret for dem i det daglige. Det er ingen gatebarn eller barnearbeidere å se. Tvert imot så vi glade småunger plaske i den varme sjøen, og de så ut til å ha det herlig!

Hvis jeg var barn og fattig og fikk velge hvor jeg ville vokse opp blant de overfornevnte land, ville jeg uten tvil valgt å være barn på Cuba, og slettes ikke i noen av de "frie kapitalistiske land". Men Cuba er jo et diktatur?

Terje Krogh
sekretær, NKP, Hordaland